Asperger og depresjon - hvorfor?

[AnonymBruker]

Min bror står nær som uventet og nettopp har fått Asperger-diagnose. Forsøker å sette meg litt inn i det for å være en god søster. Han forteller at noe av det første som ledet behandleren til denne hypotesen og senere konklusjonen om Asperger, er hans depressive tilstand. Dette er helt nytt og ukjent for meg og jeg lurer på hvorfor depresjon, vedvarende eller tilbakevendende om jeg forsto rett, er en del av lidelsen? Ellers er han i full jobb, er en god forelder, kan ha mange gøye og glade dager. Det depressive har kommer mer og mer med alderen. Og det morsomme og  spontane har forsvunnet. Han er 42 nå. Han er ikke rigid annet enn at han absolutt har en del sort/hvitt-tenkning. Men jeg har tilskrevet dette depresjonssymptomer til nå. Han kan være impulsiv, er glad i vennene sine og har mange av disse. Han har imidlertid opplevd mer enn mange de siste tjue årene med tap av et barn, dype depresjoner, seksuelle overgrep som barn, ufrivillig skilsmisse mm. Alt det lyse og lette ved ham har på mange vis forsvunnet mer og mer dess større og flere belastningene har blitt. Som jeg har forstått er den depressive tilstanden og den tilhørende litt sort/hvitt-tenkningen i denne hovedsymptomet hand på Asperger. Han kan ikke peke på andre symptom enn at når han er aller mest deprimert så trives han best med å være alene. I lettere perioder elsker han folk rundt seg. 

Anonymkode: 8d9df...a0f

[AnonymBruker]

Synes ikke dette høres ut som Asperger. 

Jeg har store traumer fra barndommen, og høres mer lik ut som din bror, jeg har PTSD, har virkelig ikke Asperger. Her og så fungerte jeg veldig fint i mange år, jobbet, var veldig sosial, giftet meg, fikk barn, trente mye, men så ble jeg alene med barna, har noen fysiske sykdommer, så fikk barna diagnoser, og sine utfordringer med det. Og jeg gikk på en smell, og ble da deprimert. Men det var jo grunnet alle traumene i barndommen. Så kom meg til psykolog og gikk i traume behandling. Og jeg er fortsatt glad i å være sosial, men nå må jeg ha pauser og tid for meg selv. Det måtte jeg ikke før.

Min 15 år gamle sønn har Asperger, og han høres overhodet ikke ut som din bror. Han sliter veldig sosialt, må ha spesialundervisning i gruppe på 5 elver. Må starte senere, slutte før, og aldri ut i friminutt, for klarer ikke å møte på mange andre. Nekter å gå på butikken på tiden hvor det er en del folk der, blir ekstremt sliten av det meste. Han hadde aldri klart å gå på en fest, selv om det ikke var mange der. 

Anonymkode: d9811...ed2

[AnonymBruker]

Min bror har Asperger og er akkurat sånn som din bror, så det kan meget vel være det. De har neppe kommet frem til en diagnose kun basert på sort/hvitt tenkning og depresjon, ettersom det like godt kan være bipolar, borderline eller bare deprimert.

Har ikke psykologen tatt noen tester? Undersøkt om han har sensorisk overfølsomhet og problemer med eksekutiv funksjon? Repeterende adferd? Etc. Det må være andre ting inne i bildet her.

Anonymkode: 7f2ba...089

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Synes ikke dette høres ut som Asperger. 

Jeg har store traumer fra barndommen, og høres mer lik ut som din bror, jeg har PTSD, har virkelig ikke Asperger. Her og så fungerte jeg veldig fint i mange år, jobbet, var veldig sosial, giftet meg, fikk barn, trente mye, men så ble jeg alene med barna, har noen fysiske sykdommer, så fikk barna diagnoser, og sine utfordringer med det. Og jeg gikk på en smell, og ble da deprimert. Men det var jo grunnet alle traumene i barndommen. Så kom meg til psykolog og gikk i traume behandling. Og jeg er fortsatt glad i å være sosial, men nå må jeg ha pauser og tid for meg selv. Det måtte jeg ikke før.

Min 15 år gamle sønn har Asperger, og han høres overhodet ikke ut som din bror. Han sliter veldig sosialt, må ha spesialundervisning i gruppe på 5 elver. Må starte senere, slutte før, og aldri ut i friminutt, for klarer ikke å møte på mange andre. Nekter å gå på butikken på tiden hvor det er en del folk der, blir ekstremt sliten av det meste. Han hadde aldri klart å gå på en fest, selv om det ikke var mange der. 

Anonymkode: d9811...ed2

Dette vet nok de som utredet TS sin bror bedre en du som kun har lest noen linjer av situasjonen på et forum.

Anonymkode: 4b80f...b74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Synes ikke dette høres ut som Asperger. 

Jeg har store traumer fra barndommen, og høres mer lik ut som din bror, jeg har PTSD, har virkelig ikke Asperger. Her og så fungerte jeg veldig fint i mange år, jobbet, var veldig sosial, giftet meg, fikk barn, trente mye, men så ble jeg alene med barna, har noen fysiske sykdommer, så fikk barna diagnoser, og sine utfordringer med det. Og jeg gikk på en smell, og ble da deprimert. Men det var jo grunnet alle traumene i barndommen. Så kom meg til psykolog og gikk i traume behandling. Og jeg er fortsatt glad i å være sosial, men nå må jeg ha pauser og tid for meg selv. Det måtte jeg ikke før.

Min 15 år gamle sønn har Asperger, og han høres overhodet ikke ut som din bror. Han sliter veldig sosialt, må ha spesialundervisning i gruppe på 5 elver. Må starte senere, slutte før, og aldri ut i friminutt, for klarer ikke å møte på mange andre. Nekter å gå på butikken på tiden hvor det er en del folk der, blir ekstremt sliten av det meste. Han hadde aldri klart å gå på en fest, selv om det ikke var mange der. 

Anonymkode: d9811...ed2

Forøvrig har jeg asperger selv og har aldri måttet gå i spesialklasse , men jeg lærte helt klart best hjemme da jeg fikk sitte i fred og ro over leksene mine. Ut i friminutt kunne jeg også gå, men var mer glad i å tegne ved pulten så jeg foretrakk det. 

 Jeg klarer å gå på fester også, så lenge det er få mennesker der som jeg kjenner godt. Er det mye ukjente dropper jeg det.

Autisme er et spekter, og selv om det er noen kriterier er det er ikke alle som er som din sønn.

Anonymkode: 4b80f...b74

[lillevill]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette vet nok de som utredet TS sin bror bedre en du som kun har lest noen linjer av situasjonen på et forum.

Anonymkode: 4b80f...b74

Ja, dette er et godt poeng. Det er et helt spektrum dette. mange tror ikke på at jeg har adhd, selv om hodet mitt er kaos, for jeg er jo så rolig. Fint å dele tanker altså, men eksperten er psykologen. 

[AnonymBruker]

Når man går lenge ubehandlet med slike diagnoser og traumer oppstår det ofte komorbiditeter som depresjon og angst. Folk med Asperger er annerledes, på godt og vondt og det kjenner de på hele livet. 

De har prøvd å passe inn hele livet, uten å helt gjøre det fordi de er annerledes. 

Anonymkode: 6f3f5...85e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min bror har Asperger og er akkurat sånn som din bror, så det kan meget vel være det. De har neppe kommet frem til en diagnose kun basert på sort/hvitt tenkning og depresjon, ettersom det like godt kan være bipolar, borderline eller bare deprimert.

Har ikke psykologen tatt noen tester? Undersøkt om han har sensorisk overfølsomhet og problemer med eksekutiv funksjon? Repeterende adferd? Etc. Det må være andre ting inne i bildet her.

Anonymkode: 7f2ba...089

Aspergerutredningen ( Eller autisme siden alt skal gå under det nå ) er ganske lang og tar mye tid. Jeg satt vel 1 time hver uke over flere uker da de utredet meg. Det var så mye spørsmål og ting som skal forklares i dybden at det meste bare er en tåke nå, men det er en ganske sikker utredning. Bunkevis med skjemaer, to stykker som satt og spurte meg om ting + en test jeg skulle fylle ut selv.

 

Anonymkode: 4b80f...b74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Når man går lenge ubehandlet med slike diagnoser og traumer oppstår det ofte komorbiditeter som depresjon og angst. Folk med Asperger er annerledes, på godt og vondt og det kjenner de på hele livet. 

De har prøvd å passe inn hele livet, uten å helt gjøre det fordi de er annerledes. 

Anonymkode: 6f3f5...85e

Nettopp. Jeg er også deprimert, har spiseforstyrrelser og skyhøy angst fordi jeg sliter med å passe inn. Selv om jeg er på besøk hos noen og har det hyggelig så kan jeg kræsje helt etter besøket fordi jeg blir så sliten av å passe inn. Får selvmordstanker og en enorm uro psykisk og fysisk som gjør at jeg blir veldig skvetten og rar, må stimme med å snurre på håret mitt, riste på bena og skrølle tær, o.l

 For besøket ser det  ut som jeg hygger meg og er som dem, men det er et konstant skuespill hvor jeg hele tiden prøver å speile de jeg snakker med, og det tar mye energi og ender veldig ofte med utmattelse etterpå. Da blir man jo såklart deprimert når man ikke føler man passer inn. De ser jo sjeldent den depressive siden av meg også, siden jeg spiller når jeg må være rundt dem.

Jeg pleier å beskrive det som å være et romvesen fra en annen planet som har kræsjet her. Jeg kan kommunisere, men jeg føler meg ikke hjemme og har hjemlengsel, for dette er ikke hjemme.

Anonymkode: 4b80f...b74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Når man går lenge ubehandlet med slike diagnoser og traumer oppstår det ofte komorbiditeter som depresjon og angst. Folk med Asperger er annerledes, på godt og vondt og det kjenner de på hele livet. 

De har prøvd å passe inn hele livet, uten å helt gjøre det fordi de er annerledes. 

Anonymkode: 6f3f5...85e

Mange helt frem til de er sammen med meg over tid tror ikke på at jeg har autisme, for " du dusjer jo, liker å sminke deg og kler deg i rene og hele klær! " fordi det er en vanlig fordom at  ingen autister klarer å stelle seg. Når de er sammen med meg over tid og også får se meg når jeg er i mer depressive og stressende faser så er det ganske åpenbart, for da lar jeg masken falle og klarer ikke å spille mer. 

Anonymkode: 4b80f...b74

[lillevill]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Nettopp. Jeg er også deprimert, har spiseforstyrrelser og skyhøy angst fordi jeg sliter med å passe inn. Selv om jeg er på besøk hos noen og har det hyggelig så kan jeg kræsje helt etter besøket fordi jeg blir så sliten av å passe inn. Får selvmordstanker og en enorm uro psykisk og fysisk som gjør at jeg blir veldig skvetten og rar, må stimme med å snurre på håret mitt, riste på bena og skrølle tær, o.l

 For besøket ser det  ut som jeg hygger meg og er som dem, men det er et konstant skuespill hvor jeg hele tiden prøver å speile de jeg snakker med, og det tar mye energi og ender veldig ofte med utmattelse etterpå. Da blir man jo såklart deprimert når man ikke føler man passer inn. De ser jo sjeldent den depressive siden av meg også, siden jeg spiller når jeg må være rundt dem.

Jeg pleier å beskrive det som å være et romvesen fra en annen planet som har kræsjet her. Jeg kan kommunisere, men jeg føler meg ikke hjemme og har hjemlengsel, for dette er ikke hjemme.

Anonymkode: 4b80f...b74

Får helt vondt av dette. Håper du har venner og folk rundt deg som er obs på dine behov og passer godt på deg ❤️

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 minutt siden):

Får helt vondt av dette. Håper du har venner og folk rundt deg som er obs på dine behov og passer godt på deg ❤️

Har ingen venner i dag , men har heldigvis en snill samboer, en mor og et veldig godt forhold til søsteren min  Livet er begrenset og ofte vanskelig, men jeg har det også bedre en mange andre der ute i verden så jeg er takknemlig og glad i livet  alikevel. 

Anonymkode: 4b80f...b74

[AnonymBruker]

Anbefaler boken: Kunsten å feike arabisk. 

Anonymkode: 6f3f5...85e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Synes ikke dette høres ut som Asperger. 

Jeg har store traumer fra barndommen, og høres mer lik ut som din bror, jeg har PTSD, har virkelig ikke Asperger. Her og så fungerte jeg veldig fint i mange år, jobbet, var veldig sosial, giftet meg, fikk barn, trente mye, men så ble jeg alene med barna, har noen fysiske sykdommer, så fikk barna diagnoser, og sine utfordringer med det. Og jeg gikk på en smell, og ble da deprimert. Men det var jo grunnet alle traumene i barndommen. Så kom meg til psykolog og gikk i traume behandling. Og jeg er fortsatt glad i å være sosial, men nå må jeg ha pauser og tid for meg selv. Det måtte jeg ikke før.

Min 15 år gamle sønn har Asperger, og han høres overhodet ikke ut som din bror. Han sliter veldig sosialt, må ha spesialundervisning i gruppe på 5 elver. Må starte senere, slutte før, og aldri ut i friminutt, for klarer ikke å møte på mange andre. Nekter å gå på butikken på tiden hvor det er en del folk der, blir ekstremt sliten av det meste. Han hadde aldri klart å gå på en fest, selv om det ikke var mange der. 

Anonymkode: d9811...ed2

Du vet at autisme er veldig arvelig?

Og at det presenterer seg annerledes hos jenter?

Jeg ville ikke vært så sikker på at du ikke har autisme.

Anonymkode: e3029...510

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: e3029...510

[AnonymBruker]

Er enig i at dette ikke høres ut som asperger. Asperger er mye mer komplekst og man fungerer veldig dårlig sosialt. Jeg gikk f. Eks på spesialskole og hadde ingen å leke med. 

Anonymkode: 3cab1...74b

[AnonymBruker]

Jeg har Asperger og er lei alt negative fokuset. Tør nesten ikke gå inn på aspergertråder pga alt deprimerende som står. Har brukt mange år på å ikke se på meg selv som diagnosen. 
Som barn var det veldig åpenbart, men da viste ingen om Asperger. Ble avkreftet at jeg var autist da. Jeg slet sosialt til jeg ble voksen. Nå fungerer jeg. Men jeg finner det ikke så givende å være med mange andre over lang tid, men kan fint være med andre jeg kjenner godt. Får høre jeg har veldig lett utgave. Det siste jeg må jobbe med nå er ikke sykeliggjøre alt jeg gjør og ikke pga diagnosen. Har gått i terapi og sånn og spurt om hvordan de oppfatter meg og de sa at de ikke hadde gjettet Asperger om de ikke viste noe men at jeg kan virke litt uinteressert i perioder. Jeg lærer også mer av å se bilder og gjøre ting selv enn å lese om det eller se andre gjøre det.

 

Anonymkode: c02d6...ad0