Dere som er deprimerte

[AnonymBruker]

Kan dere beskrive noe om hvordan dere har det? Hva dere føler, hvordan dere ser på ting, hva som eventuelt forårsaker depresjonen?

Anonymkode: 6a9eb...ede

[AnonymBruker]

Når jeg var deprimert følte jeg ingen glede, føltes ut som jeg eksisterte inni en boble av vakum, at jeg var fremmed blandt andre, ikke hørte hjemme her, tenkte konstant på å dø og hvor vakkert det ville være, så for meg metoder, klarte ikke forstå normale setninger folk sa, noen ganger kunne hodet være så tett at folk måtte gjenta seg selv mer enn fem ganger og ordene var som gresk jeg fattet det virkelig ikke selvom det var enkle ting som at de hadde kjøpt seg loff og begynt å like agurk på brødet, jeg skjønte ikke ordene, klarte ofte ikke si forståelige setninger selv fordi hjernen stoppet opp skulle tro jeg hadde demens jevnlig, var ikke like ille alltid men hele tiden den følelsen av å være en million nivåer langt nede 

Kom meg heldigvis opp igjen selvom jeg aldri hadde trodd det 

Viktig å ikke gi opp! Livet snur! For meg hjalp antidepressiva og å kutte ut venner som påvirket meg til å dyrke destruktivitet 

Anonymkode: d23f8...27a

[AnonymBruker]

Depresjon er en fryktelig ekkel sykdom. Jeg har problemer med å beskrive hvor mørkt ordet svart kan beskrives, men slik er sykdommen for min del. Jeg er en fungerende deprimert person som funker greit i dagliglivet for det blotte øye, jeg har jobb, sminker meg, får komplimenter på klærene mine etc men når jeg har fri kan jeg ligge i sengen til jeg omtrent får liggesår. Pusse tennene føles som å løpe maraton, dusje føles ut som 1000 nålestikk, gjøre noe husarbeid er det aller siste jeg tenker på. Jeg har vært suicidal ved flere anledninger og kjøpt hengetau som jeg har hengt opp men aldri gjort. Jeg pleide å kutte meg og selv om det faktisk frigjør mye endorfiner og jeg savner det fra tid til annen er det ikke noe jeg gjør lengre. Jeg pleide å drikke mye i perioder men har ikke tatt meg en drink på 8 måneder, så det er jo sikkert knall bra som psykologen ville sagt. På gode dager føler jeg meg nummen på vonde dager griner jeg mye aleine, orker ikke møte folk, blåser i hva som skjer, selvivaretagelen er lik 0 med tanke på mat etc. Ingenting spiller en rolle, selvverdet er ikke eksisterende og en eksisterer mest for alle andre sin del. Det eneste en (jeg iallefall) har lyst til er å sove så ofte tar jeg noen ekstra sovemedisin bare for å få tiden til å gå. Jeg har lite energi men det spiller ingen rolle for det er nett som at jeg ikke ønsker mer energi heller. 

Men utad blir jeg ofte kalt solstrålen etc så gapet mellom den jeg egentlig er og skuespilleren i meg er ganske stor.

Anonymkode: 11042...66c

[AnonymBruker]

Jeg er ikke veldig deprimert nå, men er nok mild til moderat deprimert nå. Tidligere i år og i store deler av fjoråret var jeg alvorlig deprimert. Jeg prøve å beskrive hvordan det var og er for meg.

Når jeg var alvorlig deprimert så virket alt håpløst, fælt og trist eller så var jeg omtrent likegyldig til alt. Hadde ikke selvmordstanker, men tanker om at det hadde vært bedre om jeg ikke var her, at ingen brydde seg og at jeg var verdiløs og kjip sånn generelt.

Det meste var vanskelig å få til, men tok meg sammen for å ha grei hygiene, lagde noe enkelt til middag og ta vare på katten. Ingenting var motiverende eller gøy. Måtte slutte på studiene fordi jeg ikke klarte å studere. Leste kanskje en setning og så klarte jeg ikke mer. Tok ikke kontakt med folk og svarte ikke på meldinger fra venner. Så hadde nesten ikke kontakt med noen utenom med foreldre sånn av og til.

Jeg er sånn som spiser usunt og siden jeg ikke var motivert for noe så ble jeg inaktiv. La derfor på meg endel.

Jeg bare eksisterte og det ble mye scrolling på telefonen og så på tv-serier.

Nå går det litt bedre, men jeg blir utslitt av lite. Prøver å gjøre ting jeg har likt før selv om jeg egentlig ikke har lyst. Hvis jeg er med andre så synes jeg at det er vanskelig å konsentrere seg om det de sier og ha full oppmerksomhet mot dem. Det blir liksom en slags tåke og jeg zoner helt ut. Men jeg ser tegn til at det går fremover. Det er lyspunkt her og der. Jeg har begynt å føle litt glede over å gjøre ting og er mer motivert, men det går litt opp og ned. Jeg kan ikke ha for mye ting og blir lett sliten og irritert av andre mennesker og når ting blir vanskelig.

Anonymkode: 4463b...6d6

[AnonymBruker]

 Jeg følte meg tom, som om ingen egentlig brydde seg om meg, kunne ønske jeg ikke eksisterte. Tenkte mye på døden, og at jeg ønsket å dø (samtidig som jeg ikke ville oppleve smerten ved å dø/smerten ved å ta mitt eget liv). Jeg kunne fungere greit, og ingen viste hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg kunne ha det kjekt med mine venner og lignende, men uansett hvor kjekt og bra jeg hadde det hadde jeg alltid ønske om å dø dersom jeg kunne valgt. Jeg følte jeg ikke var verd noe, at alle andre var mer verd enn meg selv, og så på hver minste motgang som bekreftelse på dette. 

Anonymkode: 1f7c9...6e5

[AnonymBruker]

Det er som en tung stein jeg går å bærer på i brystet. Er som at klumpen i halsen har blitt så stor, at den har sunket ned i brystkassa. Jeg merker noen ganger at munnen min blir sur munn (☹️), uten at jeg tenker over det. Super irriterende, jeg ser sikkert kjempe dum ut! 
 

Sitter ofte å stirrer ut i intet, fanget i dype og mørke tankesirkler

Anonymkode: 1a1fa...dce

[AnonymBruker]

Det er litt som å sitte bak en glassvegg å se verden utenfra. Folk på jobben gleder seg til helg, til jul, til ditt og datt - men jeg føler ingen ting. Jeg er likegyldig liksom. Jobbe julaften, greit for meg. Har ingen julefølelse likevel. Droppe ferie i sommer og bare ligge hjemme? Helt greit.. orker egentlig ikke å dra noe sted uansett. Og så har jeg hund, så egentlig har jeg heller ikke mulighet til å unne meg en sånn «unødvendig» glede som å reise bort. Ut å spise med ei venninne? Bortkasta energi. Dessuten er det usunt og jeg burde heller lage meg stekte egg. Null søvn og opp kl 6 for jobb? Vel, jeg er vant til at livet er dritt, så jeg får heller ta igjen søvnen en annen gang. Få barn i framtiden? Høres alt for slitsomt ut, vet ikke engang om jeg lever etter 30.🤷🏼‍♀️

Sånn er depresjon for meg ihvertfall! Går rundt som en robot og gjør kun det jeg virkelig må gjøre, resten orker jeg ikke for jeg kjenner null glede.

Anonymkode: 2c9e9...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er litt som å sitte bak en glassvegg å se verden utenfra. Folk på jobben gleder seg til helg, til jul, til ditt og datt - men jeg føler ingen ting. Jeg er likegyldig liksom. Jobbe julaften, greit for meg. Har ingen julefølelse likevel. Droppe ferie i sommer og bare ligge hjemme? Helt greit.. orker egentlig ikke å dra noe sted uansett. Og så har jeg hund, så egentlig har jeg heller ikke mulighet til å unne meg en sånn «unødvendig» glede som å reise bort. Ut å spise med ei venninne? Bortkasta energi. Dessuten er det usunt og jeg burde heller lage meg stekte egg. Null søvn og opp kl 6 for jobb? Vel, jeg er vant til at livet er dritt, så jeg får heller ta igjen søvnen en annen gang. Få barn i framtiden? Høres alt for slitsomt ut, vet ikke engang om jeg lever etter 30.🤷🏼‍♀️

Sånn er depresjon for meg ihvertfall! Går rundt som en robot og gjør kun det jeg virkelig må gjøre, resten orker jeg ikke for jeg kjenner null glede.

Anonymkode: 2c9e9...7f3

Må også legge til at jeg er irritabel og pessimistisk. Har mer tanker om Gud og døden, enn livet. Døden er tross alt en evighet, mens livet er snart over uansett.

Anonymkode: 2c9e9...7f3

[AnonymBruker]

Endret det seg når dere ble medisinert?

Anonymkode: ac6f8...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Endret det seg når dere ble medisinert?

Anonymkode: ac6f8...2c2

Jeg har aldri vært medisinert så for min del er det noe jeg jobber meg ut av og har blitt bedre på grunn av det.

Anonymkode: 4463b...6d6

[AnonymBruker]

Når (har fler runder bak meg, og går ut i fra jeg vil få nye perioder) jeg er deprimert fortoner verden seg som helsvart. Jeg har null energi, er tåkete i hodet og hukommelsen er helt ræva! Jeg ser ikke poenget med å leve, føler jeg bare eksisterer og er til bry for alle rundt meg og at de ville hatt det bedre om jeg aldri ble født. Jeg blir fort irritert, sover enten hele tiden eller ikke i det heletatt, blir apatisk. F. Eks. Da onkelen min døde følte jeg ingen ting fordi jeg alt var så langt nede og alt var så jævli fra før. 

Men det ble bedre med hjelp av terapi og tid. 

Anonymkode: a7902...be5

[AnonymBruker]

Jeg fikk fødselsdepresjon etter siste barn (snart 7 år gammel) og har bare aldri blitt frisk igjen, men jeg har gode og dårlige perioder. Barnets første år står for meg som en grå masse, jeg husker svært lite, annet at alt føltes fryktelig tungt. Jeg har aldri vært suicidal, og fungerer greit utad, dvs at jeg står i en krevende jobb, jeg er velstelt og ungene mine er velstelt. Men å være sosial er for meg utrolig slitsomt, jeg trekker meg unna andre og har nå ikke sett nære venninner på nesten et år. (Vi bor et stykke fra hverandre, så det er ikke slik at vi normalt bare står på døra uanmeldt hos hverandre.) Huset er virkelig kaos, det ser ikke ut, men jeg evner ikke å ta tak i det. Det blir noe skippertaksrydding/overflaterydding når ungene en sjelden gang skal ha besøk. Jeg har fått svekket konsentrasjonsevnen kraftig, kunne ha sovet hele dagen, vil hele tiden ha «noe annet» i livet, en endring, men vet ikke hva…. Jeg har aldri vært medisinert, fastlegen foreslå det da jeg gikk til samtaler der etter fødsel, men jeg takket nei. 

Anonymkode: b7e34...906