Noen som har valgt å bare få et barn?

[AnonymBruker]

Vi er litt i tenkeboksen.

Vi har alltid snakket om å få 2 barn, det er også noe jeg alltid har sett for meg. Ble gravid på første forsøk (så tenker at jeg har nok ingen problemer med å evt bli gravid igjen) med jenta mi som er 1,5 år nå.

Nå er vi litt i tvil om vi ønsker en til eller ikke. Jeg hadde en veldig grei graviditet, men en traumatisk fødsel (styrtfødsel etterfølgt av store blødninger, morkakerester i etterkant etc). I tilegg føler vi at vi har nok med et barn. Vi løper hele dagen, får ikke nok søvn selv om vi legger oss tidlig. I perioder er hun våken i flere timer per natt. 

Jeg elsker jenta mi over alt på jord, men må innrømme at babytiden var grusom. Ammingen som vi aldri fikk til ordentlig, slet med søvnen, føle seg så låst etc. Nå er det mye morsommere å være sammen, og hun lærer og gjør nye ting stadig og vi kan kommunisere på en helt annen måte enn før. Men likevel så er det sinnsykt travelt (mann i nordsjøen og hund og 100% jobb i tilegg) at jeg ikke kan se for hvordan jeg skal få tid og energi til et barn til!

Mannen min har vært litt gira på nr 2 enn meg, men den siste tiden har han også begynt å tenke på om det bare er nok med en. Vi har det jo veldig fint bare oss også.

Men så føler jeg på en slags sorg over at hun kanskje ikke får noen søsken å dele alt med. Men tanken på å gå gravid igjen, føde... og babytiden.. jeg vet ikke om jeg orker!!

Vi er forholdsvis unge (28 og 31 år), så vi har jo relativt god tid. Men tenker om vi skal ha 2 er det bedre å bli "ferdig" og at de er mer tette i alder og har glede av hverandre. Men per dags dato så er ingen av oss veldig gira.. 

Andre i samme situasjon? Hva tenker dere?

Anonymkode: 94cdd...6b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi er litt i tenkeboksen.

Vi har alltid snakket om å få 2 barn, det er også noe jeg alltid har sett for meg. Ble gravid på første forsøk (så tenker at jeg har nok ingen problemer med å evt bli gravid igjen) med jenta mi som er 1,5 år nå.

Nå er vi litt i tvil om vi ønsker en til eller ikke. Jeg hadde en veldig grei graviditet, men en traumatisk fødsel (styrtfødsel etterfølgt av store blødninger, morkakerester i etterkant etc). I tilegg føler vi at vi har nok med et barn. Vi løper hele dagen, får ikke nok søvn selv om vi legger oss tidlig. I perioder er hun våken i flere timer per natt. 

Jeg elsker jenta mi over alt på jord, men må innrømme at babytiden var grusom. Ammingen som vi aldri fikk til ordentlig, slet med søvnen, føle seg så låst etc. Nå er det mye morsommere å være sammen, og hun lærer og gjør nye ting stadig og vi kan kommunisere på en helt annen måte enn før. Men likevel så er det sinnsykt travelt (mann i nordsjøen og hund og 100% jobb i tilegg) at jeg ikke kan se for hvordan jeg skal få tid og energi til et barn til!

Mannen min har vært litt gira på nr 2 enn meg, men den siste tiden har han også begynt å tenke på om det bare er nok med en. Vi har det jo veldig fint bare oss også.

Men så føler jeg på en slags sorg over at hun kanskje ikke får noen søsken å dele alt med. Men tanken på å gå gravid igjen, føde... og babytiden.. jeg vet ikke om jeg orker!!

Vi er forholdsvis unge (28 og 31 år), så vi har jo relativt god tid. Men tenker om vi skal ha 2 er det bedre å bli "ferdig" og at de er mer tette i alder og har glede av hverandre. Men per dags dato så er ingen av oss veldig gira.. 

Andre i samme situasjon? Hva tenker dere?

Anonymkode: 94cdd...6b1

Jeg er 4 år yngre enn storebroren min, og vi har et ekstremt godt forhold. Lillebroren min er 5 år yngre enn meg :). Alle vi er glad i hverandre, krangler her og der, men det er søskenkjærlighet. 
 

Poenget er vel det at dere kan ta det litt med ro, vente til hun er ca 3-4 og prøve hvis dere vil. Eldre barn pleier å kose og klemme småbarna når de er små, og når de små blir eldre kommer gode og sunne samtaler mellom de etterhvert. 

Anonymkode: 18262...676

[Gjest Chicchi]

Vi har bestemt oss for en 😊 det gjorde vi fra starten av og er nå foreldre til en seks måneders baby. Det var definitivt mer krevende enn jeg trodde, og nå er svaret helt klart: det holder med ett!

Vi har mange rundt oss med barn i samme alder, det får bli fungerende søsken. 
Vi har hobbier og interesser vi vil tilbake til. Vi trives som et lite trekløver og livet føles komplett med vår ene lille datter. Jeg gleder meg til å kunne gi henne all kjærlighet og oppmerksomhet og ikke bekymre meg for søskensjalusi. Og vi slipper å flytte til noe større, vi kan bli boende i vår perfekte treroms.

Jeg vender et døvt øre mot alle som sier at jeg vil ombestemme meg eller som mener at det er ego å ikke gi henne søsken. Jeg vet at hun vil få en flott oppvekst med to foreldre som ikke gikk på akkord med sine ønsker.

[AnonymBruker]

Dette må dere jo finne ut av selv, men jeg ønsker bare å skyte inn at fødsel/babytiden trenger ikke bli lik som sist, det kan bli totalt motsatt også. 

Anonymkode: 39987...009

[AnonymBruker]

Den første tiden er gjerne litt krevende på sin måte.. Synes det ble mye lettere da eldste ble tre år. Det blir bare lettere og lettere fra ett års alder følte jeg😊 de blir jo mer og mer selvstendig ettervvert også. Vi fikk nr to da hun hadde fylt fire og det å kunne skifte bleie på baby uten at hun stikker av eller at hun kan snakkes med og kan hjelpe til å bære babyteppe og at hun forstår ting, gjorde alt definitivt mye lettere.. uten erfaring tror jeg at en toåring og en nyfødt er en litt mer utfordrende kombo... 

Anonymkode: 6e5cd...614

[AnonymBruker]

Vi er på vei med nummer to .

Har tenkt grundig gjennom og ønsker virkelig et søsken for barnet mitt. Føler ikke helt at familien er komplett før vi har to barn, selv om det er travelt.

Anonymkode: 90d47...013

[AnonymBruker]

Har vært ettbarnsmor i 18 år nå, har aldri angret. Føler at vi lever ett veldig behagelig liv, lite stress og krangling. Har stor slekt så ensomhet har aldri vært tema. 

Anonymkode: 879b6...4ce

[AnonymBruker]

Er litt i samme båt her. Offshorejobb på han, det er han som mest ønsker seg flere barn. Jeg er i tvil, for synes det første året var dritt og er så veldig redd for å ødelegge kroppen enda mer. Bare ser for meg hvor ulykkelig jeg vil bli som gressenke med to små som krever mye, full jobb, masse kroppslige plager. Men... jeg har selv hatt stor glede av å ha søsken og det er egentlig noe jeg også ønsker for mitt barn.

Anonymkode: a81cc...0d7

[AnonymBruker]

Vi har alltid ønsket kun ett, og er gravid nå. Liker tanken på å være ferdig, ha litt romsligere økonomi, enklere å reise osv. Foreløpig har jeg en enkel graviditet så har ingenting med det å gjøre, vi har rett og slett alltid ønsket oss ett barn

Anonymkode: 2c4b7...bec

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er noe dere ikke trenger å bestemme ennå. Det kan være flere år mellom barna, og de kan fortsatt få et svært nært forhold. Senk skuldrene.

Jeg ønsket i utgangspunktet å få to barn med 18-24 måneder mellom dem. Første var utrolig krevende, og det gikk to år før jeg i det hele tatt klarte tanken på en til. Soving gikk mye bedre, han begynte å snakke (en uke før han fylte to) og ting løsnet. Noen måneder seinere begynte jeg å føle meg klar (jeg tenkte at ting sikkert var bedre når babyen skulle komme), og vi fikk andremann like før første fylte tre. To og et halvt år seinere fikk vi tredjemann.

 

Anonymkode: 6a560...a2e

[AnonymBruker]

Jeg vil bare ha det ene barnet jeg har. Han er så perfekt og nydelig i mine øyner at vil bruke all min tid på han. Med en gang det kommer et søsken blir det jo mindre tid med han. Og jeg savner ingenting, han er alt jeg trenger. Elsker livet til meg, han og samboer. Vi har det veldig fint sammen og har mye planer i årene fremover. Vi skal reise og kose oss mye. Og jeg antar jeg vil ha mer overskudd som ettbarnsmor enn 2-3 barnsmor. Han har fettere og kusiner i fleng på samme alder. Bor masse barn på samme alder i leilighetsbygget vært og vi har nær og fin familie på begge sider. 

Ett barn kan være mer enn nok for noen. Forstår at folk vil ha to++, men for min del føler jeg at jeg vant i livets lotteri med sønnen min. Elsker han og kunne ikke bedt om mer. 

Anonymkode: 95165...82f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vil bare ha det ene barnet jeg har. Han er så perfekt og nydelig i mine øyner at vil bruke all min tid på han. Med en gang det kommer et søsken blir det jo mindre tid med han. Og jeg savner ingenting, han er alt jeg trenger. Elsker livet til meg, han og samboer. Vi har det veldig fint sammen og har mye planer i årene fremover. Vi skal reise og kose oss mye. Og jeg antar jeg vil ha mer overskudd som ettbarnsmor enn 2-3 barnsmor. Han har fettere og kusiner i fleng på samme alder. Bor masse barn på samme alder i leilighetsbygget vært og vi har nær og fin familie på begge sider. 

Ett barn kan være mer enn nok for noen. Forstår at folk vil ha to++, men for min del føler jeg at jeg vant i livets lotteri med sønnen min. Elsker han og kunne ikke bedt om mer. 

Anonymkode: 95165...82f

Åååå håper virkelig jeg føler det sånn med min sønn❤️Er i fødsel nå etter et mareritt av et svangerskap med hyperemesis. Hadde vært fint å føle seg ferdig med en selv om jeg alltid har sett for meg to.

Anonymkode: 75457...773

[AnonymBruker]

I grew up as an only child. It's tough. I was lonely a lot, even though my parents provided me with all the love and affection in the world. I basically treated my friends as if they were my sisters, but I never found someone I could truly confide in. I always wondered what it would be like to have a sibling, but the thought that I would never get to know made me resent my parents for a while. I hear some people complain about being compared to their siblings, but I would rather have that than having all my parents' expectations rest on my shoulders alone. It was especially stressful growing up hearing "We can't wait for you to give us grandchildren one day."

How many children you decide to have is up to you, of course. But, as someone who grew up an only child, I would never want to go through those years of loneliness again.

Anonymkode: e2d80...8a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

I grew up as an only child. It's tough. I was lonely a lot, even though my parents provided me with all the love and affection in the world. I basically treated my friends as if they were my sisters, but I never found someone I could truly confide in. I always wondered what it would be like to have a sibling, but the thought that I would never get to know made me resent my parents for a while. I hear some people complain about being compared to their siblings, but I would rather have that than having all my parents' expectations rest on my shoulders alone. It was especially stressful growing up hearing "We can't wait for you to give us grandchildren one day."

How many children you decide to have is up to you, of course. But, as someone who grew up an only child, I would never want to go through those years of loneliness again.

Anonymkode: e2d80...8a4

Jeg er en som allerede har svart i denne tråden at vi kun ønsker ett barn. Jeg er enebarn selv og det er mye av grunnen til at jeg ønsker ett; jeg elsket oppveksten min og har aldri savnet søsken, ikke en eneste dag! 

Så slike livserfaringer vil variere, og man må velge det beste for seg selv og sin familie

 

Anonymkode: 2c4b7...bec

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

I grew up as an only child. It's tough. I was lonely a lot, even though my parents provided me with all the love and affection in the world. I basically treated my friends as if they were my sisters, but I never found someone I could truly confide in. I always wondered what it would be like to have a sibling, but the thought that I would never get to know made me resent my parents for a while. I hear some people complain about being compared to their siblings, but I would rather have that than having all my parents' expectations rest on my shoulders alone. It was especially stressful growing up hearing "We can't wait for you to give us grandchildren one day."

How many children you decide to have is up to you, of course. But, as someone who grew up an only child, I would never want to go through those years of loneliness again.

Anonymkode: e2d80...8a4

You're not guaranteed to confide in your sibling. My older sister has always been my biggest bully and I hated growing up with her. I felt very lonely with her around. She would take up a lot of space and I could breathe a sigh of relief the day she moved out.

Now, as adults, we're better, and sure, it's nice to have someone to share memories with, but that's about it.

This also is my argument for having an only child (even though I won't say it aloud)

[AnonymBruker]

Her er nr 1 in progress, og som 36 åring så vet jeg ikke ærlig talt om det blir noen flere. Det er egentlig helt avhengig hvordan det går med en. Men blir det en nr 2 så ser jeg for meg et par år mellom de, så da er jeg nærmere 40 i såfall. Vet ikke om jeg orker å kaste meg rundt igjen med en gang. 

Jeg vokste opp som enebarn selv om jeg hadde søsken, men de var nesten voksne da jeg ble født så jeg var alene i oppveksten. Savnet ofte et jevnaldrende søsken når vi var på ferier osv og var misunnelig på dem som hadde søsken nærmere i alder. Mine søsken ble mer som tanter og onkler. 

Tiden får vise hva vi kommer frem til, men per nå er det den ene som er i fokus.

Anonymkode: f623f...0ef

[AnonymBruker]

Jeg er 38 år og fikk nettopp mitt første barn, det frister lite å gå igjennom en graviditet og en fødsel igjen kjenner jeg. Den eneste grunnen til at jeg vil ha en til, er at hun skal få søsken. Pga. alderen min så føler jeg at jeg må bestemme meg ganske kjapt også, håper jeg blir mer sikker på hva jeg vil etter hvert, for akkurat nå er jeg usikker...

Anonymkode: e4dfc...62d

[AnonymBruker]

Har 3 barn. Så er ikke akkurat i din situasjon, men ville bare si at du må gjøre det som føles riktig for deg. Ikke bry deg om hva som er normen eller hva andre mener er riktig for deg og ditt barn. Det viktigste er at dere er lykkelige slik livet er nå. Og dere er ennå unge så kanskje dere ombestemmer dere med tiden eller ikke. Begge deler er greit  

Anonymkode: 96bc2...1f6

[AnonymBruker]

Vi har å bare få ett barn. Det er på grunn av muligheten til mer tid til kjærestetid og egentid og lettere å tilpasse til det ene barnet vi har. Har lest negative og positive sider med enebarn, de er statistisk sett litt lykkeligere, men også bittelitt dårligere helse.

Jeg kunne egentlig tenkt meg et barn til, men for mannen var det veldig viktig å bare få ett barn, i utgangspunktet ønsket han ikke barn i det hele tatt. Han vokste opp med et skadelig dårlig søskenforhold og vil ikke barnet vårt skal vokse opp på samme måte.

Anonymkode: ad0ae...9f3

[AnonymBruker]

Har kun ett barn. Ville gjerne hatt ett til, men helsa mi gjør det umulig. Nå er jeg for gammel og. Har en på snart 12 år. Vet hen gjerne vil ha søsken, og det er sårt.

Anonymkode: af2ec...74a