Gruer meg til å gå på jobb

[AnonymBruker]

Hei, det er som tittelen sier at jeg gruer meg noe voldsomt til å gå på jobb. Jeg har i to år nå jobbet i et lite firma med fire ansatte. Jeg har egentlig ikke trivdes stort siden jeg begynte der, men lockdown og nyutdannet ga ikke så mange valgmuligheter. Jeg har desperat søkt nye jobber, men kommer meg aldri lengre enn andregangs intervju. Nå er jeg totalt nummen på innsiden. Når arbeidsdagen starter klokken 7 så teller jeg ned minutter til jeg skal hjem. Fritiden brukes til å grue meg dårlig til neste morgen når jeg igjen må stå opp for å gå på jobb. Jeg gråter og får til tider sammenbrudd på søndager. Har havnet på legevakten og vært innom psykiatrisk avdeling. Da jeg var der ble oppholdet på 9 uker. Jeg håper bare at jeg skal bli påkjørt av en trailer på vei til jobb. Føler meg fullstendig fanget og at hver dag som går minsker mulighetene for å komme meg ut av situasjonen. Jeg har ikke telling på alle intervju og søknadene jeg har sendt de siste to årene. Nå er jeg tilbake i 50% og kollegene mine setter meg til idiotiske arbeidsoppgaver som om de har mistet fullstendig troen på at jeg kan utføre noe som helst. Det nytter ikke snakke med sjefen om tilrettelegging heller siden han mener at det er unødvendig at jeg gjør større arbeidsoppgaver enn å rydde siden jeg bare er tilbake 50%. Har ikke lyst til å tilbringe 9 nye uker på psykiatrisk i nærmeste fremtid pågrunn av situasjonen min. Er det flere som er eller har vært i denne situasjonen og funnet en løsning på dette? Om så hva ble løsningen og hvordan gikk dere frem? Tusen takk for alle svar!

Anonymkode: da258...12c

[AnonymBruker]

Virker helt grusomt 😯 Jeg hadde bare sagt opp og levd på sparepenger og NAV om det var så jævlig. Men jeg vet at det er ikke alltid er like lett. Jeg holdt ut selv i en arbeidsplass jeg ikke trivdes i siden det er dyrt å ikke ha jobb. Så enten si opp eller å holde ut til du får ny jobb☹

Anonymkode: 91924...9e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Virker helt grusomt 😯 Jeg hadde bare sagt opp og levd på sparepenger og NAV om det var så jævlig. Men jeg vet at det er ikke alltid er like lett. Jeg holdt ut selv i en arbeidsplass jeg ikke trivdes i siden det er dyrt å ikke ha jobb. Så enten si opp eller å holde ut til du får ny jobb☹

Anonymkode: 91924...9e0

Ja jeg vurderer veldig sterkt å bare si opp også leve på de sparepengene jeg har før det smeller helt fullstendig. Jeg prøver å få en ordning med NAV om frisk til arbeidsformidling men de er så skrekkelig rigide☹️ 

Anonymkode: da258...12c

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at du ikke trives?

Er det arbeidsoppgavene, miljøet eller annet? 

Anonymkode: 50cb1...a53

[Unn9]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, det er som tittelen sier at jeg gruer meg noe voldsomt til å gå på jobb. Jeg har i to år nå jobbet i et lite firma med fire ansatte. Jeg har egentlig ikke trivdes stort siden jeg begynte der, men lockdown og nyutdannet ga ikke så mange valgmuligheter. Jeg har desperat søkt nye jobber, men kommer meg aldri lengre enn andregangs intervju. Nå er jeg totalt nummen på innsiden. Når arbeidsdagen starter klokken 7 så teller jeg ned minutter til jeg skal hjem. Fritiden brukes til å grue meg dårlig til neste morgen når jeg igjen må stå opp for å gå på jobb. Jeg gråter og får til tider sammenbrudd på søndager. Har havnet på legevakten og vært innom psykiatrisk avdeling. Da jeg var der ble oppholdet på 9 uker. Jeg håper bare at jeg skal bli påkjørt av en trailer på vei til jobb. Føler meg fullstendig fanget og at hver dag som går minsker mulighetene for å komme meg ut av situasjonen. Jeg har ikke telling på alle intervju og søknadene jeg har sendt de siste to årene. Nå er jeg tilbake i 50% og kollegene mine setter meg til idiotiske arbeidsoppgaver som om de har mistet fullstendig troen på at jeg kan utføre noe som helst. Det nytter ikke snakke med sjefen om tilrettelegging heller siden han mener at det er unødvendig at jeg gjør større arbeidsoppgaver enn å rydde siden jeg bare er tilbake 50%. Har ikke lyst til å tilbringe 9 nye uker på psykiatrisk i nærmeste fremtid pågrunn av situasjonen min. Er det flere som er eller har vært i denne situasjonen og funnet en løsning på dette? Om så hva ble løsningen og hvordan gikk dere frem? Tusen takk for alle svar!

Anonymkode: da258...12c

Det høres kjempefælt ut. Hvem som helst kunne kommet på psykiatrisk pga dette her. Det er ikke bare å si opp å leve på sparepenger og NAV heller. Jeg tror kanskje jeg hadde gjort det for det. Da kan du få hjelp av NAV til å få deg en ny jobb. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du ikke klarer å få ny jobb. Det er enklere å få ny jobb, når man er i jobb. Hvilken type utdannelse og jobb har du? Jeg håper det ordner seg for deg. 

[AnonymBruker]

Ikke finn på å si opp uten å vite at det er i orden med NAV. Da kan du miste rettigheter til f.eks sykepenger. 

Anonymkode: f35c9...842

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva er det som gjør at du ikke trives?

Er det arbeidsoppgavene, miljøet eller annet? 

Anonymkode: 50cb1...a53

Det er mest miljøet. De som jobber der er veteraner i bedriften og vesentlig mye eldre enn meg. Så blir mye fryst ut og blir ikke inkludert i det sosiale. Arbeidsoppgavene monotone men det er nå iallfall arbeid. Da jeg begynte der var det press på jobbmarkedet grunnet corona så jeg kunne ikke være kresen der og da. Men det er utrolig tungt å bli snakket om i tredjeperson selv om jeg er i rommet og bli utesteng fra alt av samtaler. De overser meg å bruker ikke navnet mitt når de snakker til meg, de peker og knipser på rot og skitne gulv istedenfor. Jeg føler meg mobbet.

Anonymkode: da258...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er mest miljøet. De som jobber der er veteraner i bedriften og vesentlig mye eldre enn meg. Så blir mye fryst ut og blir ikke inkludert i det sosiale. Arbeidsoppgavene monotone men det er nå iallfall arbeid. Da jeg begynte der var det press på jobbmarkedet grunnet corona så jeg kunne ikke være kresen der og da. Men det er utrolig tungt å bli snakket om i tredjeperson selv om jeg er i rommet og bli utesteng fra alt av samtaler. De overser meg å bruker ikke navnet mitt når de snakker til meg, de peker og knipser på rot og skitne gulv istedenfor. Jeg føler meg mobbet.

Anonymkode: da258...12c

Dette ville jeg tatt opp med leder, for de er absolutt ikke greit. Verneombud? Har dere det? 

Anonymkode: 4de39...9e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det er mest miljøet. De som jobber der er veteraner i bedriften og vesentlig mye eldre enn meg. Så blir mye fryst ut og blir ikke inkludert i det sosiale. Arbeidsoppgavene monotone men det er nå iallfall arbeid. Da jeg begynte der var det press på jobbmarkedet grunnet corona så jeg kunne ikke være kresen der og da. Men det er utrolig tungt å bli snakket om i tredjeperson selv om jeg er i rommet og bli utesteng fra alt av samtaler. De overser meg å bruker ikke navnet mitt når de snakker til meg, de peker og knipser på rot og skitne gulv istedenfor. Jeg føler meg mobbet.

Anonymkode: da258...12c

Har du snakket med leder om det, eller er leder også med på utfrysning/ mobbing? Ellers støtter jeg den med verneombud - vel å merke hvis ikke denne er med på utfrysning/ mobbing.

Er leder og verneombud uaktuelt, må du nesten få en time hos fastlegen din og fortelle hvordan du har det. Man tilbringer såpass mye tid på jobb, og man skal ikke måtte oppleve det du opplever. Jeg vet at mange her inne protesterer på anbefaling om lege, men hva skal man ellers gjøøre.

Jeg opplevde å bli mobbet på jobb. Ble også mobbet i barndommen, så til slutt så sa kroppen min i fra, og jeg klarte ikke å gå på jobb. Var sykemeldt i 1 år, og er nå på AAP. Utfallet blir nok ufør, for noe er for alltid ødelagt i meg og jeg klarer ikke enkle oppgaver lenger. 

Tenk på deg selv og lytt til kroppen din. 

Anonymkode: 50cb1...a53

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i ts. Jeg kan vel knapt huske jeg har hatt en jobb de siste 20 årene hvor jeg ikke har vært mer nervøs enn normal. Det sliter voldsomt å skulle grue seg til jobb nesten hver dag.
Sa opp i fjor høst og har gått ledig siden. Har jeg ikke fått jobb innen ledighetsperioden er over regner jeg med jeg vil leve på oppsparte midler en tid før jeg går helt til grunne. 

Anonymkode: 1c462...15a