Dårlig selvtillit - jeg trenger hjelp

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med selvtilliten min.

Da jeg var i tjueårene giftet jeg meg med min kjæreste som jeg hadde vært sammen med siden ungdomsskolen. Dette var riktig og nesten forventet da vi var ferdige med studier og alt, men det endte i skilsmisse noen år senere. Dette var både hun og jeg enige om.
Noen år senere møtte jeg det som i dag er min samboer. Etter 4 år sammen havnet vi i en krise i forholdet. Hun sa at hun ikke elsket meg lenger. Jeg elsket henne og insisterte på alt jeg kunne komme på av hjelp for å redde forholdet, men etter mye tid og frem og tilbake så sa hun at nok var nok. Det ble slutt mellom oss i nærmere 1 år.

I denne usikre tiden i forholdet ble jeg ikke snakket særlig fint til. Det var mye kritikk og ting sagt i frustrasjon. Jeg visste innerst inne at hun ikke mente alt hun sa. Jeg visste at hun hadde sine ting å slite med. Samtidig ble det sagt veldig mye i en tid der jeg var langt nede, og det gjorde noe med meg. I tillegg følte jeg veldig på at jeg nå var en mann i begynnelsen av tredveårene som har rukket på min relativt korte levetid å bli skilt og i tillegg gå igjennom enda et stort brudd, denne gangen med barn (hennes datter fra tidligere) involvert. Jeg har følt på utrolig mye skam relatert til akkurat det. Jeg vet at de fleste syns jeg er en hyggelig og grei fyr hvis de prater til meg og ønsker å bli kjent med meg, men stempelet utad… Han der fyren som har giftet seg sykt tidlig og nok en gang gått igjennom et brudd… Jeg ville på ingen måte være han der fyren, men så ble jeg det. Ufrivillig eller ei.

Jeg flyttet til egen bolig og hadde det tøft mentalt. Jeg oppsøkte psykolog og prøvde å bruke tid med venner for å komme meg ut av huset. På dette tidspunktet hadde ikke jeg og min daværende eks kontakt. Det var skikkelig slutt og tilsynelatende ingen vei tilbake. Etter noen måneder begynte ting å løsne litt. Jeg møtte nye personer på aktiviteter jeg oppsøkte. Fikk nye og flere venner. I tillegg møtte jeg en og annen dame som viste interesse, noe som var veldig godt å føle på. Etter en stund møtte jeg en dame som var skikkelig hyggelig, og hun var den første og eneste som fikk meg til å gå litt videre etter bruddet. Hun virket interessert men samtidig ikke. Hun var litt «hard to get», noe som gjorde meg interessert. Etter en stund møttes vi på en fest og vi satt og snakket sammen til langt på natt. Det virket som om hun ville bli kjent med meg, og jeg ville gjerne bli mer kjent med henne. Jeg ble invitert hjem til henne noen dager senere, men den hyggelige dama jeg ble kjent med på festen virket ikke like hyggelig lenger. Hun var langt i fra interessert i meg som noe annet enn venn, og knapt nok det da hun brukte mesteparten av tiden på å kritisere kjærlighetslivet mitt og det faktum at jeg var skilt OG nylig singel etter nok et stort samlivsbrudd.

Hun fikk for stor plass i hjertet mitt. Jeg gjorde meg sårbar for henne alt for tidlig, og hele situasjonen bekreftet jo min egen kritikk. Den situasjonen gjorde noe med meg. Det trigget frem en ny runde med depresjon, men denne gangen sterkere enn tidligere. En ny avvisning og en bekreftelse på det jeg har dømt meg selv for ble dråpen som fikk det hele til å renne over.

For å gjøre en allerede lang historie kort: livet gikk videre. Jeg fortsatte å få psykolog-hjelp og jobbet meg videre. Etter en stund tok eksen min kontakt. Vi fikk endelig hatt mange viktige samtaler, og til slutt ble vi et par igjen. Krisen i parforholdet er nå et par år siden allerede.
Det jeg sliter med er fortsatt dårlig selvtillit, og denne ene dama som jeg møtte som singel har brent seg fast i minnet. Bekreftelsen på «alt som er feil med meg» har gjort noe med selvtilliten min. Jeg er på ingen måte den samme personen lenger. Jeg er fortsatt overlykkelig for at jeg har fått kjæresten og familien min tilbake. Kjæresten min er mitt livs kjærlighet og hun som jeg vil være med. Det er derfor ingen romantiske følelser relatert til denne dama som avviste meg. Det har bare forplantet seg en elendig selvfølelse inni meg. En følelse som gjør at depresjonen vedvarer. Jeg føler meg mislykket til tross for at det ordnet seg mellom meg og kjæresten min. Jeg føler meg lite attraktiv og lite interessant ovenfor andre mennesker. Jeg tenker på at denne dama syns jeg virket så dårlig, desperat etter kjærlighet og redd for singellivet. Jeg angrer på at jeg kunne by på meg selv og gjøre meg sårbar på den måten som jeg gjorde. Samtidig føler jeg at jeg må være den jeg er og stå for valgene jeg har tatt. Samtidig forbinder jeg «hele meg» med skam og avsky.

Jeg tror ikke at jeg har klart å bearbeide alt jeg har opplevd i forbindelse med bruddet. Alt som ble sagt i affekt før forholdet tok slutt, og det som ble sagt da jeg var singel. Jeg er på venteliste til psykolog igjen, men det er over 1 år til jeg kan forvente ny time.

Er det noen som har noe hjelp å komme med? Noen tips eller velmenende ord?
Til slutt - takk for at du orket å lese denne lange teksten.  

Anonymkode: c848c...a39

[AnonymBruker]

Du skal ikke la andres eventuelle syn på deg forme din selvtillit. De eneste meningene som skal bety noe for deg er din egen og de som er glade i deg. Du må gi litt faen i hva alle andre kanskje tenker om deg og ta tilbake den makta. For hver stygge ting du sier til deg selv må du si 10 pene ting. 

Anonymkode: 12c69...794

[AnonymBruker]

Det virker som du har det veldig kjipt nå, har du penger til privat psykolog? Eller minimum til å kjøpe deg ei bok til selvhjelp? 

Når man er singel og sårbar, brenner ting seg lettere fast. Jeg har ingen opplevelse av å bli så avvist som deg, men kan fortsatt huske det som veldig kjipt å ikke få gå videre/bli forkastet og gjerne ghostet, selv om jeg vet at det er veldig vanlig så kjennes det jo som noe personlig. Jeg følte, som deg, at potensielle dater så ned på meg fordi jeg hadde flere forhold bak meg. Jeg hadde heller ikke fast jobb og følte dater trakk seg pga dette. Jeg løy ikke til noen, og tenkte da lett at mitt liv var frastøtende for mange. Selv om jeg vet at mye sånt handler om tilfeldigheter og match. Jeg fikk gode tilbakemeldinger på utseendet, men jeg følte meg ikke helt sett som person. Jeg opplevde at en gammel eks begynte å mase om at "ser du er singel bla bla", som jo kunne vært koselig, men jeg opplevde det bare som at han ville plage meg. Det var jo ikke akkurat et frieri, bare vage greier om å møtes selv om jeg trakk meg unna ham fordi han såret meg den gangen. Det er lett å tenke, tiltrekker jeg meg bare folk som ikke vil meg vel? 

Siden jeg er dame, hadde jeg også opplevelser der menn jeg ikke var interessert i, prøvde å stalke meg eller var aggressive da jeg sa at jeg ikke var interessert (på en fin måte, håper jeg, og jeg syntes ikke jeg fortjente den kjeften). Dette har gjort meg litt skremt ved tanken på å evt være singel og søkende igjen. Samtidig møtte jeg hyggelige folk selv om det ikke var match mellom oss.

Jeg dater nå en mann som jeg har hatt et litt vanskelig forhold til. Vi har begge vært litt tilbakeholdne, jeg har prøvd å åpne meg fordi terapeuten min sa det ville være bra for meg. Han jeg er med, er redd for å åpne seg, og sa på et tidspunkt ting han kanskje ikke burde sagt, og det gjorde at vi nylig nesten slo opp,  fordi jeg ble veldig sint og han følte seg vel ikke så bra han heller. 

Nå som vi likevel er sammen igjen, kjenner jeg, som du, på at jeg er usikker på hva den andre legger i dette og samtidig tenker jeg på hva mitt alternativ skulle være. Hvor attraktiv er jeg for et langvarig forhold? De fleste mennene jeg kjenner, er allerede i forhold, og nettdating vet jeg blir vanskelig. Jeg kan lett få menns oppmerksomhet, men å holde på den er ikke like enkelt. Men å bli i dette forholdet og prøve igjen med ham, blir også krevende. Jeg er litt skremt av krangelen vår, selv om den også skyldes ting som ikke har med meg å gjøre, men med ham. Jeg tror vi vil velge hverandre, men kommunikasjon og følelser er ikke alltid lett. 

Jeg vet ikke helt om jeg har alle svarene, men de grepene jeg selv har gjort, er:

Gå i privat terapi (jeg går ca hver 3.mnd, så det er ikke så dyrt)

Begynne i ny hobby og engasjere meg der (kjenner det hjelper på selvtilliten å mestre)

Trene mer og spise sunnere. Kroppen kjennes bedre og jeg sover godt. 

Snakke med venner og familie 

Begynne å skrive dagbok 

Nå skal jeg lese den nye boka som er kommet om den indre kritikeren, jeg håper å lære noen triks for bedre ballanse. 

Jeg prøver rett og slett å rette litt fokus på meg selv, snarere enn forholdet. Jeg tror det er bra uansett hva som skjer med kjæresten. 

Anonymkode: 1ea42...7ae