Hvor ofte kjenner dere på følelsen av lykke?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg er deprimert. Jeg synes det meste i livet er slitsomt, går på en slags «autopilot», gråter ukentlig og synes livet er tungt. 

Jeg har et barn på 3 år, så jeg tenker det enda kanskje er litt «unntakstilstand», med et barn i en krevende fase, perioder med våkennetter o.l, og tenker at det mer eller mindre er normalt å føle seg utslitt.

Men så kom jeg til å tenke på tidligere i dag hvor sjeldent jeg egentlig føler meg glad, «lykkelig». Jeg tror ikke engang jeg kjenner noe særlig på lykke så ofte som ukentlig, som jo ikke er særlig ofte. 

Det er ikke ofte jeg kjenner på, at «oi, er det dette som er meningen med livet? Nå føler jeg meg glad». Derfor lurer jeg på hvor ofte dere kjenner på slike følelser? 

Anonymkode: 1934f...1b0

[AnonymBruker]

Kjenner aldri at jeg er lykkelig. Hilsen mor til en på 14 og en på 13. sist jeg kjente på lykke var på videregående. Artig liv.

Anonymkode: 29f59...e24

[AnonymBruker]

Jeg kjenner lykke når jeg skriver et trolleinnlegg og alle ler av det. 

Anonymkode: 3d800...4f5

[AnonymBruker]

Hver eneste dag føler jeg på øyeblikk av lykke. Skal ikke så mye til. Jeg er barnefri forresten. 

Det kan høres ut som om du er deprimert, ja.

 

Anonymkode: 66943...bcb

[Trolltunge]

Fra jeg innså at å være tilfreds er lykke, istedenfor å forvente at livet skal gi boblende lykkerus, så føler jeg meg jevnt over lykkelig. Det å forvente noe wow- lykke var veldig destruktivt for å være tilfreds. Er man tilfreds er man faktisk lykkelig. 

[Anonymburker]

Har ikke barn, men kjenner aldri på lykkefølelse. I beste fall likegyldighet, og små øyeblikk hvor jeg har det bra.

[Snedig]

Trolltunge skrev (6 minutter siden):

Fra jeg innså at å være tilfreds er lykke, istedenfor å forvente at livet skal gi boblende lykkerus, så føler jeg meg jevnt over lykkelig. Det å forvente noe wow- lykke var veldig destruktivt for å være tilfreds. Er man tilfreds er man faktisk lykkelig. 

Takk for en fin refleksjon! Lykkelig er for meg et litt negativt ladet ord, det er så ubegripelig. Tilfreds er en fin beskrivelse av et bra liv. 

[AnonymBruker]

Jeg følte meg godt fornøyd og lykkelig etter jeg leste denne tråden her. Jeg er upopulær blant det motsatte kjønn og barnløs, tydeligvis har det sine positive sider og

Anonymkode: 5ff04...8d5

[GammelKaktus]

Kjenner øyeblikk av lykke hver dag. Er veldig fornøyd med tilværelsen, spesielt etter at jeg fikk barn. 😊

[AnonymBruker]

Aldri kjent meningen med livet. 
Får små drypp av lykkefølelse ved serotoninfrigjørende stimuleringer. Som en lang løpetur, fin musikk, sex, prestering på jobb

Anonymkode: 18cf7...068

[AnonymBruker]

Ja høres ut som du har depressive symptomer. Er nedstemt. Å være deprimert er en alvorlig diagnose, sier ikke at du ikke er det men at det er mange nivåer av nedstemthet før man når den kliniske diagnosen Depresjon. 

Uansett er det viktig at du får noen profesjonelle å snakke med. 

Jeg har ikke følt på lykke på flere år jeg heller og går til psykolog. 

Anonymkode: 886c0...370

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg lurer på om jeg er deprimert. Jeg synes det meste i livet er slitsomt, går på en slags «autopilot», gråter ukentlig og synes livet er tungt. 

Jeg har et barn på 3 år, så jeg tenker det enda kanskje er litt «unntakstilstand», med et barn i en krevende fase, perioder med våkennetter o.l, og tenker at det mer eller mindre er normalt å føle seg utslitt.

Men så kom jeg til å tenke på tidligere i dag hvor sjeldent jeg egentlig føler meg glad, «lykkelig». Jeg tror ikke engang jeg kjenner noe særlig på lykke så ofte som ukentlig, som jo ikke er særlig ofte. 

Det er ikke ofte jeg kjenner på, at «oi, er det dette som er meningen med livet? Nå føler jeg meg glad». Derfor lurer jeg på hvor ofte dere kjenner på slike følelser? 

Anonymkode: 1934f...1b0

Ja, jeg har hatt denne følelsen helt siden  etter bruddet. Mye alene, heldigvis med ungene da. Men når de legger seg gråter jeg av ingenting. Dagene bare går, ikke noe særluog nytt. Lurer på om det skal være sånn til jeg er 64..? Er 34 nå. 

Anonymkode: 07b1a...770

[Trolltunge]

Snedig skrev (1 minutt siden):

Takk for en fin refleksjon! Lykkelig er for meg et litt negativt ladet ord, det er så ubegripelig. Tilfreds er en fin beskrivelse av et bra liv. 

Skal ikke ta æren for denne refleksjonen egentlig. Jeg har en veldig klok venninne som fikk meg til å innse at svært mange jakter på en lykke de aldri oppnår, fordi de forventer at det skal boble og sprake. Være noe unikt og fantastisk. Å være tilfreds er veldig undervurdert, for er man tilfreds er man lykkelig, sa hun til meg. Det fikk meg til å innse at jeg også forventet at man skulle føle en boblende lykke, og jaktet på det, men noe sto liksom alltid i veien. Jeg måtte bare ha litt mer på plass, litt bedre tid, litt mer penger, og så videre, og SÅ ville jeg bli lykkelig. 

Hvor mange jakter ikke en slik perfekt lykke, og overser alt de har og alt de burde være glad for, i tro på at bare man får slik og slik på plass, SÅ kan man være lykkelig?

Å innse at å være tilfreds er å ha det virkelig bra i livet, at man da er lykkelig (selv uten bobler), det er en slags mental differanse på å klare å være fornøyd (altså tilfreds) og å være misfornøyd, fordi noe alltid mangler for å kjenne perfekt lykke.

Jeg har vært tilfreds siden jeg innså dette, og vil si at jeg da også er et lykkelig menneske. Jeg sluttet med å jakte på bobler og stjerner, og fikk det veldig godt med meg selv, med tilværelsen og med livet mitt. Innså at jakten på lykke ødela det å ha det godt NÅ. 

Høres nesten for godt ut til å være sant, men svært mange er utilfredse og ulykkelige fordi de jakter på en unik boblende lykke, og dermed ikke ser alt som er veldig bra i livet. 

Been there, done that, men har "sett lyset". Å være tilfreds er undervurdert. Å være tilfreds er å ha det veldig godt. 🥰

 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (39 minutter siden):

Fra jeg innså at å være tilfreds er lykke, istedenfor å forvente at livet skal gi boblende lykkerus, så føler jeg meg jevnt over lykkelig. Det å forvente noe wow- lykke var veldig destruktivt for å være tilfreds. Er man tilfreds er man faktisk lykkelig. 

Jeg skriver «lykkelig» i hermetegn fordi jeg selv mener at «lykke» bare er noe man opplever i visse øyeblikk. Ingen er lykkelig hele tiden. Men helt enig med han over her, en veldig fin refleksjon.

Men er heller ikke denne boblende følelsen jeg er på jakt etter, men følelsen av å ha det bra - eller være tilfreds, som du skriver. Stort sett føler jeg ikke på dette. Føler meg bare sliten og lei. Lite glede, om det er et bedre ord.

Ts

Anonymkode: 1934f...1b0

[Gjest ABM]

Trolltunge skrev (11 minutter siden):

Skal ikke ta æren for denne refleksjonen egentlig. Jeg har en veldig klok venninne som fikk meg til å innse at svært mange jakter på en lykke de aldri oppnår, fordi de forventer at det skal boble og sprake. Være noe unikt og fantastisk. Å være tilfreds er veldig undervurdert, for er man tilfreds er man lykkelig, sa hun til meg. Det fikk meg til å innse at jeg også forventet at man skulle føle en boblende lykke, og jaktet på det, men noe sto liksom alltid i veien. Jeg måtte bare ha litt mer på plass, litt bedre tid, litt mer penger, og så videre, og SÅ ville jeg bli lykkelig. 

Hvor mange jakter ikke en slik perfekt lykke, og overser alt de har og alt de burde være glad for, i tro på at bare man får slik og slik på plass, SÅ kan man være lykkelig?

Å innse at å være tilfreds er å ha det virkelig bra i livet, at man da er lykkelig (selv uten bobler), det er en slags mental differanse på å klare å være fornøyd (altså tilfreds) og å være misfornøyd, fordi noe alltid mangler for å kjenne perfekt lykke.

Jeg har vært tilfreds siden jeg innså dette, og vil si at jeg da også er et lykkelig menneske. Jeg sluttet med å jakte på bobler og stjerner, og fikk det veldig godt med meg selv, med tilværelsen og med livet mitt. Innså at jakten på lykke ødela det å ha det godt NÅ. 

Høres nesten for godt ut til å være sant, men svært mange er utilfredse og ulykkelige fordi de jakter på en unik boblende lykke, og dermed ikke ser alt som er veldig bra i livet. 

Been there, done that, men har "sett lyset". Å være tilfreds er undervurdert. Å være tilfreds er å ha det veldig godt. 🥰

 

Stemmer ikke for min del...et liv der tilfreds er høyeste nivå av lykke ville jeg helt enkelt takket nei til...

Og en dag jeg ikke kjenner boblende lykke...eufori...ville vært en dårlig dag for min del..Det kan være av musikk..en nyhet ...møte med et menneske...hva som helst egentlig...Og jeg trenger ikke jakte lykken i omgivelsene heller siden jeg forsto for lenge lenge siden at lykken bodde i meg....🤩

[AnonymBruker]

Ganske ofte, egentlig. Til tross for at jeg sliter i livet og plages med ting. Husker nemlig stadig på at det ikke er så lenge siden at jeg drømte om å ha de problemene jeg har nå. Uansett hvor krevende hverdagen blir, så kjenner jeg det med hele kroppen at dette her - det er meg som lever drømmen min. 

Anonymkode: bd23f...cc8

[AnonymBruker]

Jeg er lykkelig. Men ikke slik jeg var da jeg var ung. Nå er jeg 36, har samboer og verdens nydeligste sønn på ett år. Han er det vakreste jeg har opplevd og våre dager sammen er sann lykke. Jeg savner han etter bare en time borte. Men alt rundt livet med barn er tøft. Dette har ingenting med sønnen min å gjøre. Han er bare herlig og topp. Men alt rundt oss, tidsklemma, det å få hverdagen til å gå opp, svært lite egentid og mye småkrangel med samboer pga begge er dritstressa gjør at det blir et skår i gleden. Så det å få barn er virkelig det vakreste i livet, selve barnet og den kjærligheten. Men det som følger med, rundt det, kan være tøft. Spesielt hvis du levde livet ditt veldig fritt og på eget initiativ før. For meg har det vært en ekstrem overgang. Ville jeg byttet? Aldri i livet, for sønnen min er det beste som har skjedd meg. Men ting var annerledes enn jeg trodde. Da jeg var ung og dum så drømte jeg mye. Ville jo møte drømmemannen og få barn. Og bo fint. ( Det gjør vi også, i en leilighet til 25 millioner i hovedstaden) jeg har fast jobb og liksom alt på stell. Men jeg innser at alt jeg drømte om var annerledes i drømmene enn virkeligheten. Livet med småbarn og alt som følger med rundt det er veldig mye stress. Ting man ikke rekker. Søvnmangel. Småkrangling, to voksne mennesker som begge vil bli tatt hensyn til og føler de tar mer hensyn enn den andre. Osv osv.

Jeg vet ikke hvorfor det er så tøft. Føler foreldregenerasjonen min var mer avslappet. Husker ikke dem som så stressa som barnefamilier er i dag. Og de hadde ofte flere unger også. Jeg synes også de var mer chill på oss barna. Vi ble mye overlatt til oss selv. I dag føler jeg ting er annerledes. Og alle skal jobbe og ha karriere. Det er som luftslott på mange måter. Så jeg tror drømmene mine som yngre var det som gjorde meg veldig lykkelig den gang. Jeg hadde liksom mye spennende i vente og livet mitt var ikke satt. Jeg er superlykkelg med sønnen min og hvert sekund med han. Men hele livet, med alt stresset og jaget, ja i blant føler jeg meg deppa. Men tror det er en stor hemmelighet å finne glede i de små ting. Nå er det snart vår og sommer. Gå turer, nyte naturen. Spise noe godt. Unne seg småting. Ja hverdagsgleder. 

Anonymkode: 2bb63...e46

[Trolltunge]

ABM skrev (48 minutter siden):

Stemmer ikke for min del...et liv der tilfreds er høyeste nivå av lykke ville jeg helt enkelt takket nei til...

Og en dag jeg ikke kjenner boblende lykke...eufori...ville vært en dårlig dag for min del..Det kan være av musikk..en nyhet ...møte med et menneske...hva som helst egentlig...Og jeg trenger ikke jakte lykken i omgivelsene heller siden jeg forsto for lenge lenge siden at lykken bodde i meg....🤩

Det ene utelukker ikke det andre. Å innse at å være tilfreds er noe fantastisk bra er ikke at det er høyeste nivået man kan føle på. Å være tilfreds gjør det nok også enklere å ofte føle euforisk lykke, fordi man ikke lenger jakter slik på det, og tror at ting må være på plass før man kan føle det slik. 

Jeg føler ganske ofte at det bobler i meg nå. Det skal ikke så mye til heller. 

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg skriver «lykkelig» i hermetegn fordi jeg selv mener at «lykke» bare er noe man opplever i visse øyeblikk. Ingen er lykkelig hele tiden. Men helt enig med han over her, en veldig fin refleksjon.

Men er heller ikke denne boblende følelsen jeg er på jakt etter, men følelsen av å ha det bra - eller være tilfreds, som du skriver. Stort sett føler jeg ikke på dette. Føler meg bare sliten og lei. Lite glede, om det er et bedre ord.

Ts

Anonymkode: 1934f...1b0

Jeg forstår hva du mener. Etter ganske brutal fysisk sykdom hadde jeg en lang periode noe jeg tenker på som stille depresjon. Jeg var ikke direkte deprimert, jeg bare følte ingenting annet enn en litt trist tomhet. Sliten og lei ja. Ikke sinne, ikke glede og ikke kjærlighet. Jeg tror jeg var så fysisk og psykisk utslitt at jeg var helt avstumpet. Kropp og hode helt gåent. 

Jeg snakket med legen om det, og hun sa at det ikke var helt uvanlig etter store fysiske og/eller psykiske påkjenninger, og at jeg bare måtte være snill med meg selv. Ta ting med ro, og ikke prøve å presse meg selv til å liksom skulle føle noe, eller stresse med at jeg ikke gjorde det. Bare gi kroppen og hodet tid. 

Det tok også tid, men plutselig en dag satt jeg ved sjøen, kikket meg rundt, og følte et blaff av å ha det godt. Derfra gikk det ganske fort fremover. 

Kanskje du også rett og slett er utslitt, og trenger tid? Isåfall sender jeg deg min leges råd. Jeg tror det var bra råd. Om jeg hadde stresset med å skulle "våkne opp" hadde det sikkert ikke vært særlig ro mentalt.