Kjæreste diagnostisert med stress

[AnonymBruker]

Jeg er i et relativt nytt forhold. Vi har vært sammen ett år og bor ikke sammen. Min kjæreste ble for 6 år siden diagnostisert med psykisk stress og var sykemeldt på grunn av dette i 8 måneder. Han sliter fremdeles en del i perioder, men jobber og har et par fritidsaktiviteter. Jeg forsøker å være forståelsesfull ovenfor det han kjenner på som stress, men det er litt vanskelig å sette seg inn i hvordan han har det.
 

Veldig små ting kan gjøre at han blir stresset. Noen ganger ringer han fredag morgen på en måte for å «advare» meg mot at han kanskje ikke rekker å møtes i helgen fordi han skal ett eller annet som i mitt hode er en bagatell. Feks. skal han  hjelpe en kompis med noe som tar en time eller to. Så ringer han igjen rett etter at han er ferdig og har selvfølgelig masse tid til å møtes likevel hele helgen. 
 

Andre ganger kan han snakke om jobb uavbrutt i timesvis og grue seg til mandag fordi det er så stress på jobb (i hans hode) og når jeg spør han hva han må rekke så er det typ hente en pakke og svare på tre e-poster. Noe som kanskje tar to timer. Jeg prøver som sagt å være forståelsesfull, men jeg klarer rett og slett ikke å sette meg inn i hvordan han har det. Hverken jobbdagen hans eller fritiden hans er stressende overhode (sånn jeg ser det). Jeg ville heller sagt det motsatte. At han gjør mye mindre enn «gjennomsnittet» både på jobb og fritid. Han snakker hele tiden om at han gleder seg til å bare ligge på sofaen resten av kvelden eller typ en hel dag i helgen. Han har også mye vondt i hodet, er kvalm og bare generelt «føler seg dårlig» som han sier. 

Noen som har opplevd stress selv eller hos partner som vil forsøke å hjelpe meg å forstå? Jeg forstår at nivået for hva vi opplever som stressende selvfølgelig er forskjellig, men dette er virkelig noe jeg ikke har opplevd før. (Trenger ikke tips som «dump han» eller liknende. Han han mange gode sider som jeg ikke har skrevet om her da det ikke er så relevant for spørsmålet mitt). 

På forhånd takk for hjelp 

Anonymkode: 21c00...a5e

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en person som ikke kjenner sine grenser. Slitsomt og irriterende å forholde seg til. Mitt eneste råd er å vurdere hvor mye du får ut av dette forholdet. 

Anonymkode: 5aac0...6c6

[AnonymBruker]

Han høres ut som meg. Jeg er hypersensitiv så kanskje han er det samme. Kanskje han må bli bevisst på det og lære seg hvordan han skal leve med det. I hvilke situasjoner han bare må klare å slappe av. Han klarer sikkert ikke å si nei til kameraten og klarer ikke å slappe av før det er gjort. Så er det på an igjen med noe annet. Som en mild ocd

Anonymkode: 15d63...174

[AnonymBruker]

Høres ut som han ikke kommer til å leve særlig lenge om han fortsetter slik. Livsfarlig

Anonymkode: c550d...ffd

[AnonymBruker]

Det er jo en grunn til at han er sykemeldt. Hvis han bare kunne skru av stresset når han ikke har grunn til å være stresset, så hadde han ikke fått diagnosen. Det hjelper ikke akkurat at folk rundt han klager på at han er stresset uten grunn. Han VET jo det. Det er jo derfor han gikk til legen. Det blir ikke bedre med mas og lite forståelse. Ja, han gjør nok mindre fysisk enn deg. Men inni hodet så går maskineriet i 190 km/t i første gir 24/t i døgnet, og det sliter han ut. Og alt helt bortkastet uten at andre ser at han sliter seg ut. "Han gjør jo ingenting". "Han har jo ingen grunn til å stresse". 

Anonymkode: 2a5bf...b29

[sicario]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

 

Noen som har opplevd stress selv eller hos partner som vil forsøke å hjelpe meg å forstå? Jeg forstår at nivået for hva vi opplever som stressende selvfølgelig er forskjellig, men dette er virkelig noe jeg ikke har opplevd før.

Anonymkode: 21c00...a5e

Svært høyt stress er fryktelig drenerende.

Som du sier, ting som normalt vil være en helt vanlig belastning, kan virke uoverkommelig. En liten bakketopp blir et massivt fjell. En normalt rolig arbeidsdag blir uutholdelig. 
 

Selv målte jeg puls over 160 når jeg sov på natten (gjennom søvnklinikk/sykehus) og hadde et blodtrykk forenelig med hjertesykdom. Jeg var et vandrende hjerteinnfarkt. Hadde blackouts, episoder med besvimelser og plutselige episoder med neseblod. 
 

Alvorlig stress er farlig og overhode ikke noe som burde vedvare uten at man gjør noen grep.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jo en grunn til at han er sykemeldt. Hvis han bare kunne skru av stresset når han ikke har grunn til å være stresset, så hadde han ikke fått diagnosen. Det hjelper ikke akkurat at folk rundt han klager på at han er stresset uten grunn. Han VET jo det. Det er jo derfor han gikk til legen. Det blir ikke bedre med mas og lite forståelse. Ja, han gjør nok mindre fysisk enn deg. Men inni hodet så går maskineriet i 190 km/t i første gir 24/t i døgnet, og det sliter han ut. Og alt helt bortkastet uten at andre ser at han sliter seg ut. "Han gjør jo ingenting". "Han har jo ingen grunn til å stresse". 

Anonymkode: 2a5bf...b29

Hvor har jeg skrevet at folk rundt han klager på at han er stresset? Det er det ingen som gjør. Han er heller ikke sykemeldt som du skriver. Som du ser av innlegget mitt var han sykemeldt i 8 måneder for 6 år siden. Jeg har også skrevet at han er i jobb nå. Les gjerne innlegget før du kommenterer for du har misforstått svært mye. 

Anonymkode: 21c00...a5e

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Han høres ut som meg. Jeg er hypersensitiv så kanskje han er det samme. Kanskje han må bli bevisst på det og lære seg hvordan han skal leve med det. I hvilke situasjoner han bare må klare å slappe av. Han klarer sikkert ikke å si nei til kameraten og klarer ikke å slappe av før det er gjort. Så er det på an igjen med noe annet. Som en mild ocd

Anonymkode: 15d63...174

Takk for svar! Ja han klarer på ingen måte å si nei. Han tar for eksempel jobbtelefoner på fritiden hvis noen ringer til han. Jeg har forsøkt å si at han kanskje kan sette tlf. på lydløs en periode eller at han må forsøke å si nei til enkelte ting, men det gjør han ikke. Jeg er også redd for å snakke for mye om det da det jeg gjør for å forsøke å hjelpe kanskje kan virke som mer stress for han. Men det er vanskelig å sitte på sidelinjen å se på at han har det sånn også for han er en fantastisk fin mann og jeg vil bare at han skal ha det bra. Vil du gi noen eksempler på ting du gjør som hjelper deg i din situasjon?

Anonymkode: 21c00...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvor har jeg skrevet at folk rundt han klager på at han er stresset? Det er det ingen som gjør. Han er heller ikke sykemeldt som du skriver. Som du ser av innlegget mitt var han sykemeldt i 8 måneder for 6 år siden. Jeg har også skrevet at han er i jobb nå. Les gjerne innlegget før du kommenterer for du har misforstått svært mye. 

Anonymkode: 21c00...a5e

Beklager, jeg leste feil det med at han var sykemeldt nå og ikke da. Da blir jo situasjonen litt annerledes. 

Med folk rundt han, så mente jeg deg. Men hvis du kun klager til KG og ikke direkte til han. Altså hvis du bare biter deg i deg. Så er det jo bra. For når hodet er kaos, og du stresser med å rekke ting (selv om du i realiteten har god tid), så blir det enda mer stressende om folk (selv om det er velmenende) poengterer at du ikke har noe å stresse for - at du har god tid.

Jeg er en stressa person selv, så jeg kjenner meg så igjen i den beskrivelsen av han  Jeg har ikke vært sykemeldt, og jeg vet de rundt meg ikke skjønner hvor stressa jeg er, og det synes ikke utenpå, og jeg sliter med så dårlig samvittighet for at jeg ikke føler at jeg klarer å yte alt jeg burde, selv om jeg er utslitt

Anonymkode: 2a5bf...b29

[AnonymBruker]

9 minutter siden, sicario said:

Svært høyt stress er fryktelig drenerende.

Som du sier, ting som normalt vil være en helt vanlig belastning, kan virke uoverkommelig. En liten bakketopp blir et massivt fjell. En normalt rolig arbeidsdag blir uutholdelig. 
 

Selv målte jeg puls over 160 når jeg sov på natten (gjennom søvnklinikk/sykehus) og hadde et blodtrykk forenelig med hjertesykdom. Jeg var et vandrende hjerteinnfarkt. Hadde blackouts, episoder med besvimelser og plutselige episoder med neseblod. 
 

Alvorlig stress er farlig og overhode ikke noe som burde vedvare uten at man gjør noen grep.

Takk for at du deler. Han har nok ikke like alvorlige episoder som deg, men han er i begynnelsen av 40-årene og går på blodtrykksmedisiner allerede. Merker at jeg er redd for han og vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe han, men det er som sagt veldig vanskelig å forså situasjonen for en som ikke har det sånn. 
 

Jeg tror det du skriver beskriver situasjonen svært godt: «ting som normalt vil være en helt vanlig belastning, kan virke uoverkommelig. En liten bakketopp blir et massivt fjell. En normalt rolig arbeidsdag blir uutholdelig». 
 

Hvis jeg tolker innlegget ditt riktig så virker det som du skriver om din stressdiagnose i fortid? Vil du i såfall dele litt om hva som har hjulpet deg?

Anonymkode: 21c00...a5e

[Mt3]

Det høres jo egentlig ut som om at han ikke har fått god nok hjelp til å finne verktøy som kan hjelpe han i hverdagen. Hvordan han kan sortere tankene, så ikke alt blir stress.

Må være utrolig slitsomt for han, og også for de rundt. Det er jo mer som en tvangslidelse som han må lære seg å leve med. 

Skriver han ned avtaler, konkrete arbeidsoppgaver... så de slipper å kverne rundt oppi topplokket helt fra han får vite om oppgaven og frem til den dagen den skal utføres. Kan en ukesplanlegger hjelpe?

[AnonymBruker]

Kan hende han er utbrent -det vil si at man rett og slett har en overload -slik at små ting blir uoverkommelige. Gjetter på at han har masse mentalt stress som tankekjør som gjør at «ennå en ting» å tenke på blir for mye å forholde seg til. Ikke så lett å hjelpe noen som er utbrent, de må finne litt veien ut av det selv. Kan være nyttig at han får litt hjelp til å sortere litt i hode -psykolog eller kognetiv terapi. Stress kan føre til utmattelse som kan gi fysiske symptomer som kvalme, hodepine  og generell sykdomsfølelse. 

Anonymkode: 102f0...67e

[sicario]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

Hvis jeg tolker innlegget ditt riktig så virker det som du skriver om din stressdiagnose i fortid? Vil du i såfall dele litt om hva som har hjulpet deg?

Anonymkode: 21c00...a5e

Stressreaksjonen min ble utløst av konkrete, alvorlige ting som skjedde i privatlivet mitt. Samtidig som jeg jobbet som leder på en arbeidsplass med i underkant av 100 ansatte og døgndrift. 
 

Det som hjalp meg var en kombinasjon av flere ting. Jeg byttet jobb til en jobb med langt større fleksibilitet og mindre ansvar. En jobb som ikke var avhengig av at jeg var 100% tilstede. Fikk en fantastisk sjef og kollegaer. Samtidig ble den alvorlige situasjonen hjemme gradvis bedre og mer avklart.

Samtidig tok jeg noen andre svært viktige grep for helsen. Jeg la delvis om kosthold og begynte å trene mye. Kombinasjon av tung styrke og utholdenhetstrening. 
Jeg begynte også fast å ta melatonin hver dag.

Det ble altså forandringer på jobb og hjemme, pluss grep for å bedre fysisk helse og søvn.

Samlet sett gjorde dette at symptomer som puls, blodtrykk osv ganske raskt fikk en stor bedring. Jeg var i en lengre periode hos legen hver eneste uke for oppfølging. Om ikke legen så utvikling og bedring hver uke hadde jeg blitt sykemeldt og satt på diverse medisiner for blodtrykk osv. 

[AnonymBruker]

Hva er forskjell på kronisk stress og generalisert angst?

Anonymkode: de076...570

[nomore82]

Det høres for meg ut til at han ikke har fått tilstrekkelig hjelp for 6 år siden og mangler kunnskap og teknikker for å mestre stresset.

Når man møter veggen så endrer ting seg i både kropp og hode og ofte får det livsvarige konsekvenser. Det er sjeldent at man kan gå tilbake til det samme gamle etterpå. Man må endre seg, endre hvordan man håndterer ting og reaksjonsmønster. Klarer man ikke det blir man aldri «frisk» og man går og stamper på grensen til å bli sykemeldt igjen uten vekst, uten utvikling og uten å komme seg videre.

Så spørsmålet er hvor mye tid du vil bruke på dette og om han faktisk har vilje til å gjøre noe med det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er i et relativt nytt forhold. Vi har vært sammen ett år og bor ikke sammen. Min kjæreste ble for 6 år siden diagnostisert med psykisk stress og var sykemeldt på grunn av dette i 8 måneder. Han sliter fremdeles en del i perioder, men jobber og har et par fritidsaktiviteter. Jeg forsøker å være forståelsesfull ovenfor det han kjenner på som stress, men det er litt vanskelig å sette seg inn i hvordan han har det.
 

Veldig små ting kan gjøre at han blir stresset. Noen ganger ringer han fredag morgen på en måte for å «advare» meg mot at han kanskje ikke rekker å møtes i helgen fordi han skal ett eller annet som i mitt hode er en bagatell. Feks. skal han  hjelpe en kompis med noe som tar en time eller to. Så ringer han igjen rett etter at han er ferdig og har selvfølgelig masse tid til å møtes likevel hele helgen. 
 

Andre ganger kan han snakke om jobb uavbrutt i timesvis og grue seg til mandag fordi det er så stress på jobb (i hans hode) og når jeg spør han hva han må rekke så er det typ hente en pakke og svare på tre e-poster. Noe som kanskje tar to timer. Jeg prøver som sagt å være forståelsesfull, men jeg klarer rett og slett ikke å sette meg inn i hvordan han har det. Hverken jobbdagen hans eller fritiden hans er stressende overhode (sånn jeg ser det). Jeg ville heller sagt det motsatte. At han gjør mye mindre enn «gjennomsnittet» både på jobb og fritid. Han snakker hele tiden om at han gleder seg til å bare ligge på sofaen resten av kvelden eller typ en hel dag i helgen. Han har også mye vondt i hodet, er kvalm og bare generelt «føler seg dårlig» som han sier. 

Noen som har opplevd stress selv eller hos partner som vil forsøke å hjelpe meg å forstå? Jeg forstår at nivået for hva vi opplever som stressende selvfølgelig er forskjellig, men dette er virkelig noe jeg ikke har opplevd før. (Trenger ikke tips som «dump han» eller liknende. Han han mange gode sider som jeg ikke har skrevet om her da det ikke er så relevant for spørsmålet mitt). 

På forhånd takk for hjelp 

Anonymkode: 21c00...a5e

Har han add eller noe?

Mulig at det han stresser med er rot i hodet. Tankekaos rundt den ene tingen han må gjøre og det overvelder han. Han må vel slite med å passe på en bolig, regninger osv?

Anonymkode: 7140f...47d

[AnonymBruker]

Høres ut som han trenger kognitiv terapi. Det er beinhardt, men det hjelper de aller fleste.

Jeg kjenner meg igjen i mange beskrivelser i denne tråden. Jeg ble stressa av den minste ting, fordi jeg følte at jeg ikke strakk til, hadde høye krav til meg selv samtidig som jeg ikke hadde tro på meg selv. Jeg la svært få planer, for å senke stresset. Men kunne grue meg i 2 måneder til å f.eks være barnevakt. For meg har det hjulpet å:

Skrive ting ned så jeg har kontroll, prøve å akseptere skadelige tanker uten å ta de på alvor (katastrofetanker og slikt), huske at det ikke er verdens undergang om jeg skulle glemme noe eller drite meg ut, og å faktisk oppleve at livet går videre til tross for at jeg faktisk driter meg ut. Det hjalp å oppleve det jeg var redd for, så jeg fikk se at det ikke var farlig.

Vet kjæresten din hvor dette kommer fra? Forstår han motivasjonen bak egne handlinger, og er han bevisst hvilke tanker som trigger stress og ikke?

Anonymkode: dc756...0d6

[AnonymBruker]

Jeg møtte veggen for fire år siden. Nå jobber jeg 40% og jobber sammen med helsevesen med å finne metoder som kan hjelpe meg å få kontroll. Ting som å måtte finne mat til ungene når de kommer hjem fra skolen eller bli spurt om noe mens jeg holder på med noe annet kan være ekstremt utmattende. Hvis jeg ikke har noen andre forventninger og kan bruke god tid, kan jeg klare å lage middag, men jeg lover som regel lite. Samtidig kan jeg godt jobbe lenge med krevende ting enten fysisk eller mentalt så lenge jeg ikke blir avbrutt. Kroppen virker. Men hvis jeg tenker at jeg må gjøre fire ting i morgen, blir det for overveldende. Jeg kjenner meg altså litt igjen i problemene.

Men jeg ønsker å finne løsninger. Jeg har innsett at noe er ødelagt i meg nå, og så lenge det er sånn, er det greit å ikke klare ting. Da klarer jeg stort sett å utsette bekymringer. Jeg jobber også med å finne ut hva som kan være hvile for meg, og hvordan jeg kan unngå avbrytelser. Det virker ikke som typen din jobber så mye med å løse dette. Kanskje han ikke makter det uten å trappe ned på andre ting, men kanskje det vil være verdt det. Vet ikke om dette hjelper så mye, men jeg skjønner i alle fall at det kan være reelt.

Anonymkode: 8a32b...024

[AnonymBruker]

Jeg har en fysisk sykdom (ME) i bunn som tapper meg for energi og jeg har hatt noen perioder hvor selv det å sjekke privat epost "stressende", jeg orket ikke forholde meg til det. Jeg har både lest selvhjelpsbøker og vært på noen kurs og møtt noen terapauter, så hva som kommer fra hvor er jeg usikker på. Men samlet sett de tingene som har hjulpet er å 

-akseptere situasjonen som den er, "nå er det sånn, da må jeg ta hensyn til det". Det vil si å legge alt annet en livsnødvendigheter unna og bare gjøre positive småting og hvile mye. Litt annerledes pga manko på energi, men tror det kan være relevant. I hvert fall dette med å akseptere.

- Meditasjon og mindfulness. Her finnes det bøker, videoer, kurs og terapauter

- Selvhjelpsbøker om tema

- En god coach eller terapaut som ikke bare sier "ta deg sammen". Typ EQ terapaut, gestalt terapaut

- Trene! Finne på noe gøy som får kroppen i bevegelse

- Være ute i naturen

- Finne en hobby som han går fullstendig "opp i", det er også en form for meditasjon

Anonymkode: 4fab4...26e

[AnonymBruker]

On 4/3/2022 at 9:25 AM, AnonymBruker said:

Har han add eller noe?

Mulig at det han stresser med er rot i hodet. Tankekaos rundt den ene tingen han må gjøre og det overvelder han. Han må vel slite med å passe på en bolig, regninger osv?

Anonymkode: 7140f...47d

Jeg har lest om add nå og det tror jeg definitivt ikke han har. Kjente meg ikke igjen i det som stod. Han har god kontroll på regninger og praktiske ting. Det er bare det at når det dukker opp noe (som for andre hadde vært en bagatell) blir dette en veldig stor sak for han.

Anonymkode: 21c00...a5e