Hvor lenge varer et forhold i gjennomsnitt?

[AnonymBruker]

Er i et forhold med en mann og vi har vært sammen litt over 2år. Vi har begge barn mellom 16 og 20 år, men da ingen felles. Han forlot kona for meg (ja, utro), men forholdet deres hadde vært dødt lenge.

Jeg møter ikke barna hans så ofte og vi bor sammen når vi har annenhver uke barnefri. Det funker bra, men stormforelskelsen har gitt seg. Vi finner på masse fint sammen og vi er veldig glad i hverandre. Barna våre er store og sier de ikke har så behov å møte hverandre eller meg (fra hans barn) og han (fra mine barn).

Jeg synes dette er litt leit. Skulle ønske barna var mer åpne for vårt forhold og skulle ønske vi kunne flytte sammen, samtidig er det litt skremmende at den voldsomme forelskelsen virker til å ha blitt mindre, men vi er jo glad i hverandre!

Hva er gjennomsnitt statistikk for at vi holder sammen resten av vårt liv når vi møttes i voksen alder (vi er begge 49 år). Burde vi ta skrittet videre til å bli samboere, så barna også må se vi mener alvor om hverandre eller fortsatt bo hver for oss eller sier statistikken at dette ikke er liv laga...  Mannen ønsker vi skal flytte sammen, jeg er usikker pga at barna har meninger rundt dette. Jeg har vært skilt og alene i flere år.

 

Anonymkode: b93ea...616

[AnonymBruker]

Svaret er nok fortsatt, i 2022 «for lenge». Også i Norge. Dessverre ser en at flere ikke planlegger for livet etter forholdet når de går inn i det, og slik ikke sikrer seg det aller foreldre bør si til sine bart at de bør sikre seg før de flytter sammen med noen - økonomiske og psykiske ressurser til å forlate forholdet. Et forhold bør vare til det ikke gir økt livskvalitet. Så bør det ende. Gjerne i vennskap, for all det, om det gir livskvalitet.

Som voksent barn av foreldre enes jeg med ungene dine - jeg har null interesse for en forelders sexliv. Ha sex med den dere vil, vær venner med hvem dere vil. Påstå gjerne at siden dere både er venner med og har sex med samme person over tid så gir det logistisk mening å kalle han eller hun «kjæreste», men forvent ingen interesse fra meg. Jeg er heller ikke venner med mine venners samboere. Null interesse for dem. Mine venner er det jeg som velger. 

Om dere tenker holde sammen livet ut er nok helt irrelevant for dine barn, som det er for absolutt alle andre enn dere to. Og ikke flytt sammen før ungene flytter ut gitt at dere ikke er bankerott og må. Særbo er uansett på vei inn blant par i din aldersgruppe. Og det av en god grunn.

Anonymkode: 3e86e...a18

[AnonymBruker]

Forhold som oppsto pga utroskap har vel dessverre ikke oddsene med seg. Men, selvfølgelig ingen regel uten unntak. 

Jeg tenker at det er en veldig destruktiv tanke å tenke at man ikke gidder ditten og datten fordi forholdet sikkert ryker uansett. Statistikk vil jo ikke hjelpe deg noenting, du må kjenne etter hva du føler, og hva du mener. 

Men jeg er ganske sikker på at et forhold hvor en av partene tenker at 'dette ryker en dag uansett', ikke er et forhold som kommer til å vare livet ut. 

Anonymkode: 1d544...37a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Forhold som oppsto pga utroskap har vel dessverre ikke oddsene med seg. Men, selvfølgelig ingen regel uten unntak. 

Jeg tenker at det er en veldig destruktiv tanke å tenke at man ikke gidder ditten og datten fordi forholdet sikkert ryker uansett. Statistikk vil jo ikke hjelpe deg noenting, du må kjenne etter hva du føler, og hva du mener. 

Men jeg er ganske sikker på at et forhold hvor en av partene tenker at 'dette ryker en dag uansett', ikke er et forhold som kommer til å vare livet ut. 

Anonymkode: 1d544...37a

Jeg er jo glad i han og vi virkelig fant hverandre og han valgte å gå fra hun han var gift med, men jeg skulle gjerne hatt med alle barna våre inn i forholdet. Vi vil jo bare det beste for de og ha de med oss, men de virker likegyldig, så engstelig for hva barna mine (og hans) om vi selger og kjøper noe sammen. Exkona hans har ikke dialog med oss, men sier barna kan selv avgjøre hvor de vil være fordi de er så store.

Anonymkode: b93ea...616

[Gjest Ghostface]

Aner ikke. Mine foreldre har vært gift i over femti år.

[AnonymBruker]

Uansett, så er det bedre i et forhold å være særboer. Det er jo forsket på. Når man flytter sammen, forsvinner gnisten relativt fort etter det. 

Anonymkode: 9fec5...c5f

[Queen of the North]

Statistikken er vel att stormforelskelsen gir seg etter 1,5-2,5 år, og mange forhold tar slutt der da hormoner og kjemikalier i hjernen ikke styrer deg lengre og du ser personen for den den egentlig er. Jeg vil anta att når man er så voksen så er "bullshit" filteret godt etablert og den perioden antageligvis kortere da man har mer livserfaring. 

Som skilsmissebarn vil jeg si - vent med å flytte sammen til barna er ferdig med videregående skole og avtalt samvær. Da har barna ett valg om å tilbringe tid med stefamilien istedet for å bli påtvunget å bo sammen med noen de kanskje ikke liker og en familiedynamikk som de ikke er vant med.  Det er så kort tid igjen til forventet utflyttningstid på barna att dere klarer å være særboere en stund til.  At du ser for deg en lykkelig storfamilie - er potensielt dine barns nest største mareritt. 

[AnonymBruker]

Det er fullt mulig å være sammen i 50 år og elske hverandre og ha det godt. Selv om jeg tviler på at dagens ungdom med altfor høye krav og altfor sære meninger greier det. 

Anonymkode: f411f...e19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Uansett, så er det bedre i et forhold å være særboer. Det er jo forsket på. Når man flytter sammen, forsvinner gnisten relativt fort etter det. 

Anonymkode: 9fec5...c5f

Det er noe i dette. Menn viser med en gang at de ikke passer til å bo med et kvinnfolk, men passer best som ungkarer (det rare er at de er reddere enn kvinner for å være alene allikevel) kvinner viser det når de begynner å jobbe igjen fordi barna har blitt større, og klarer å oppdra dem og forsørge dem uten mannen (det rare er at de er mer opptatt av å bli gift enn menn, men er allikevel de som vil skille seg). 

Anonymkode: 05446...c06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Er i et forhold med en mann og vi har vært sammen litt over 2år. Vi har begge barn mellom 16 og 20 år, men da ingen felles. Han forlot kona for meg (ja, utro), men forholdet deres hadde vært dødt lenge.

Jeg møter ikke barna hans så ofte og vi bor sammen når vi har annenhver uke barnefri. Det funker bra, men stormforelskelsen har gitt seg. Vi finner på masse fint sammen og vi er veldig glad i hverandre. Barna våre er store og sier de ikke har så behov å møte hverandre eller meg (fra hans barn) og han (fra mine barn).

Jeg synes dette er litt leit. Skulle ønske barna var mer åpne for vårt forhold og skulle ønske vi kunne flytte sammen, samtidig er det litt skremmende at den voldsomme forelskelsen virker til å ha blitt mindre, men vi er jo glad i hverandre!

Hva er gjennomsnitt statistikk for at vi holder sammen resten av vårt liv når vi møttes i voksen alder (vi er begge 49 år). Burde vi ta skrittet videre til å bli samboere, så barna også må se vi mener alvor om hverandre eller fortsatt bo hver for oss eller sier statistikken at dette ikke er liv laga...  Mannen ønsker vi skal flytte sammen, jeg er usikker pga at barna har meninger rundt dette. Jeg har vært skilt og alene i flere år.

 

Anonymkode: b93ea...616

Barna her er så store at dere heller bør tenke på hva dere hvil. Sammen 2år så er det lov å flytte sammen om begge ønsker det. Om derr trives best som særboere gjør dere det. Vi har bodd sammen i 20år og trives med det. Bare dere kan finne ut hva dere vil og ønsker. Snakk sammen

Anonymkode: 117b0...fb0

[AnonymBruker]

Hadde ærlig talt ikke brydd meg om barna. De er voksne og burde absolutt forstå at foreldrene ønsker å flytte sammen med kjæresten sin. Jeg er selv skilsmissebarn og tror det hadde vært verre for meg og mine søsken om min mor skulle bodd alene hele livet. 

Anonymkode: 2cff6...4d4