Skolevegring - mulig å snu dette i startfasen?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har en 12-åring som sliter sosialt. Jeg er redd for skolevegring (siste året i barneskolen nå, og jeg er veldig spent på hvordan det skal gå i ungdsomsskolen). Om morgenene må jeg virkelig jobbe for å få hen av gårde, og det lykkes ikke alltid, men jeg er usikker på hvordan gripe det an. Snakking går ikke, det nytter ikke å spørre om det er noe som er vanskelig på skolen, da får jeg bare sinne tilbake. Jeg må si at det ikke er LOV å bli hjemme fra skolen uten grunn, vi krangler mye om morgenen da barnet ikke vil stå opp, og jeg kan ikke fysisk løfte opp en stor 12-åring og tvinge på klær og dytte ut døra, når h*n nekter. Dette kunne kanskje gått med et barnehagebarn.... Er i samtaler hos BUP, men den lille gangen jeg fikk være der og høre i 5 minutt, hørte jeg mange løgner, barnet sier til psykologen at h*n har venner, er aktiv utenom skolen osv osv, noe som IKKE stemmer.

Kontaktlærer på skolen har ikke oversikt over barna, hun er ny på trinnet og det har vært utskiftning av kontaktlærer hvert år siden første trinn.

Er det noen som har vært i samme situasjon, og som i retrospekt kan si at DETTE bør dere gjøre før det blir skikkelig ille? Tar imot alle konstruktive tips!

Anonymkode: e8686...d61

[AnonymBruker]

Skjønner at det er vanskelig. Du har begrenset med innflytelse over skoledagen, men du kan ha stor innflytelse på fritiden hans. Hjelp ham med å sosialisere. Finn nye arenaer for sosialisering. Invitér. Oppmuntre til at han holder kontakten med nye bekjentskaper på nett. Gi veiledning. Øv på ulike situasjoner, gjerne med rollespill. 

Anonymkode: 7525a...8f8

[AnonymBruker]

Det som hjalp oss var å bytte skole. Byttet til en liten privatskole. Da fikk barnet venner, trivdes og kom seg daglig på skolen igjen. 

 

Anonymkode: 7bf67...8dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det som hjalp oss var å bytte skole. Byttet til en liten privatskole. Da fikk barnet venner, trivdes og kom seg daglig på skolen igjen. 

 

Anonymkode: 7bf67...8dc

Har tenkt på dette, men det er vanskelig å finne ungdomsskoler som er private i byen min. Barne- og videregående er lettere. Ideelt hadde vært Montessoriskole, men det er bare barneskole... Jeg skal sjekke litt rundt, og se hva mulighetene er. Om ikke annet kan det være noe å presentere for barnet som en plan, hvis situasjonen eskalerer. Bare for å ha en nødløsning, og ikke vente for lenge med det, til det er for sent.

Anonymkode: e8686...d61

[AnonymBruker]

Hold ut! Tving han på skolen. Hvis han først starter med å være hjemme er det vanskeligere. 

Han skal heldigvis på ungdomsskolen snart, med nye klasser regner jeg med? Det kan være løsningen her. 

Tvang og gulrot. Nå er det straks påske. Mai er det noen fridager, og juni er kun 2 uker... Hjelp han med å telle ned, og fremsnakk ungdomsskolen 

Anonymkode: 5d359...daf

[Mooza]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei!

Jeg har en 12-åring som sliter sosialt. Jeg er redd for skolevegring (siste året i barneskolen nå, og jeg er veldig spent på hvordan det skal gå i ungdsomsskolen). Om morgenene må jeg virkelig jobbe for å få hen av gårde, og det lykkes ikke alltid, men jeg er usikker på hvordan gripe det an. Snakking går ikke, det nytter ikke å spørre om det er noe som er vanskelig på skolen, da får jeg bare sinne tilbake. Jeg må si at det ikke er LOV å bli hjemme fra skolen uten grunn, vi krangler mye om morgenen da barnet ikke vil stå opp, og jeg kan ikke fysisk løfte opp en stor 12-åring og tvinge på klær og dytte ut døra, når h*n nekter. Dette kunne kanskje gått med et barnehagebarn.... Er i samtaler hos BUP, men den lille gangen jeg fikk være der og høre i 5 minutt, hørte jeg mange løgner, barnet sier til psykologen at h*n har venner, er aktiv utenom skolen osv osv, noe som IKKE stemmer.

Kontaktlærer på skolen har ikke oversikt over barna, hun er ny på trinnet og det har vært utskiftning av kontaktlærer hvert år siden første trinn.

Er det noen som har vært i samme situasjon, og som i retrospekt kan si at DETTE bør dere gjøre før det blir skikkelig ille? Tar imot alle konstruktive tips!

Anonymkode: e8686...d61

 

Det er mange barn med skolevegring nå, leste jeg. 

Vi har fire barn, og sitter med en skrekkopplevelse med den yngste. 12 år var hun da hun  begynte å vegre seg for skolen, og 14 år gammel så hadde hun begynt å selvskade osv. Det endte med at hun ble innlagt. Som jo var familiens store sjokk, og vi har enda ikke kommet over det. Hun er 17 nå. Så når jeg leser dette, så knyter det seg i magen på meg. Jeg var jo selv streng og løsningsorientert; og løsningen var jo at hun skulle gå på skolen.... Jeg skulle gjerne tryllet meg tilbake og endret alt.  Heldigvis blir det ikke så ille hos de fleste, men jeg har noen innspill til deg;

- Husk at det stresset og uroen som gjør at barnet ikke går på skolen, nok føles massivt for barnet. Det er ingen god situasjon barnet er i med et slikt konstant press og angst rundt dette med skole. Du tror at hen ikke tar inn over seg alvoret, men det kan jo væra at du ikke tar inn over deg alvoret for hvordan dette faktisk føles for barnet. Hver time av dagen, hver dag.. At det i tillegg har foreldre som kjefter og krangler når det nok føler seg så ille og liten ellers, det må være ekstra tungt. For da er det ikke trygg noen sted. Da er det stress og press overalt. Kjefting synes jeg er en særdeles dårlig ide i det hele. Selv om jeg er skyldig selv...

- Ta dette på alvor og ta barnet ditt på alvor. Barnet er i en krise nå. "Alle andre" går på skolen, de vet at de selv skal gå, men det greier ikke. Hen må ha det forferdelig. Så reagerer ikke barn som kanskje voksne ville gjort, og er ikke så flink å uttrykke seg selv. Tenk deg selv hvordan du ville følt deg, om dette var deg. 

Hadde jeg kunne tryllet meg tilbake, så hadde jeg taklet dette helt anneledes. Jeg har en datter som går på videregående nå, og greier det fint. Vi måtte finne ut av det med skole osv. Jeg har så mange ganger etter hun ble syk tenkt at "Hvorfor gjorde jeg ikke dette før?". Hvorfor satte jeg meg ikke inn i hennes situasjon før? 

- Selv om det er en ny lærer og alt er kaos i klassen, så hadde jeg bedt om et møte, og sagt at ditt barn er i en krise. Hen skal føle seg trygg, og dere må ha en plan. Kall innavdelingsleder, PPT og hele røkla. Ikke stå  i det alene, og viktigst av alt; Ikke la barnet ditt stå i det hele alene. 

Så må jeg si at ; Barnet ditt skjuler ikke alt som er vanskelig til BUP av vond vilje. Det gjør det nok fordi det ikke er vant til å fortelle hva som er vanskelig, det er flaut og det er tøft å finne ord og det kjenner ikke disse folkene. Så da er det lettere å si at alt går greit. Å kalle barnet ditt som nå har det så vanskelig for en løgner som ikke greier å åpne seg, vitner om at du må ta en runde med deg selv. 

- vet du hva som skjer inni hodet på barnet ditt? Vet du hva som er feil? Har du etablert et godt nok forhold til at barnet kan stole på deg? Eller skal alt bare være bra? Kanskje ikke ditt barn ikke greier å sette ord på alt til andre, fordi det ikke har øving? 

Hold rundt det, gi en klem, få hjelp og ikke tving barnet avgårde uten å løse problemet. Det får heller ta tid. Jobb, fravær osv ...det er midlertidig. Det betyr ingenting i den store sammenheng, Sammenlignet med hvordan barnet ditt har det, og dens helse er det en fjert. Husk hva som betyr noe, og prioriter barnet. 

Så kan dette kanskje virke noe hysterisk, men tro meg; Jeg har fått lære på den harde måten og jeg kommer aldri til å tilgi meg selv. Husk også at den som roper høyest får hjelp. Det å ha det vanskelig er ikke lett hvis du ikke har en ressurssterk mor. Ungdomsårene er sårbare, de er vanskelig og barna trenger ikke oppdragelse- De trenger en sterk mor som er på deres parti og ser dem. 

Endret 31. mars 2022 av Mooza

[AnonymBruker]

Mooza skrev (50 minutter siden):

 

Det er mange barn med skolevegring nå, leste jeg. 

Vi har fire barn, og sitter med en skrekkopplevelse med den yngste. 12 år var hun da hun  begynte å vegre seg for skolen, og 14 år gammel så hadde hun begynt å selvskade osv. Det endte med at hun ble innlagt. Som jo var familiens store sjokk, og vi har enda ikke kommet over det. Hun er 17 nå. Så når jeg leser dette, så knyter det seg i magen på meg. Jeg var jo selv streng og løsningsorientert; og løsningen var jo at hun skulle gå på skolen.... Jeg skulle gjerne tryllet meg tilbake og endret alt.  Heldigvis blir det ikke så ille hos de fleste, men jeg har noen innspill til deg;

(...)

Tusen takk for mange viktige innspill. Det er vanskelig for meg som alltid har vært så pliktoppfyllende og nærmest selvutslettende oppofrende å forstå at et barn setter seg opp mot "selveste" skolen, og foreldrene, og ikke forklarer HVORFOR. Jeg klarer ikke å forstå det, må bare akseptere det, og prøve å håndtere det. Og barnet mitt er ikke en prater, holder kortene tett til brystet og BUP utreder nå for Aspergers syndrom. Denne diagnosen forbindes gjerne med skolevegring og depresjoner i ungdomsårene. Og jeg får ikke til å nå inn. H*n liker ikke kroppskontakt, så klem blir nærmest et overgrep, men jeg må prøve å jobbe for å finne et hull i rustningen, en sjelden gang er vi i en situasjon der det er mulig å lure seg til en god prat. Men da ødelegger jeg selvsagt situasjonen hvis jeg begynner å mase om skolen. Kanskje det hjelper å framsnakke skolen mer, kanskje detaljer som ENDA mer spennende innhold i matboksen kan hjelpe?

Min taktikk til nå har vært å være streng, jeg ser for meg at begynner vi å slacke på reglene, vil hun tøye dem enda mer. Men mener du at vi ikke må være så strenge? Hvis hun får noen dager fri innimellom, er det større sjanse for at hun ikke vil låse seg mot skolen i fremtiden? Jeg er villig til å prøve alt, men det føles som en stor sjanse å ta.

Anonymkode: e8686...d61

[Mooza]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Tusen takk for mange viktige innspill. Det er vanskelig for meg som alltid har vært så pliktoppfyllende og nærmest selvutslettende oppofrende å forstå at et barn setter seg opp mot "selveste" skolen, og foreldrene, og ikke forklarer HVORFOR. Jeg klarer ikke å forstå det, må bare akseptere det, og prøve å håndtere det. Og barnet mitt er ikke en prater, holder kortene tett til brystet og BUP utreder nå for Aspergers syndrom. Denne diagnosen forbindes gjerne med skolevegring og depresjoner i ungdomsårene. Og jeg får ikke til å nå inn. H*n liker ikke kroppskontakt, så klem blir nærmest et overgrep, men jeg må prøve å jobbe for å finne et hull i rustningen, en sjelden gang er vi i en situasjon der det er mulig å lure seg til en god prat. Men da ødelegger jeg selvsagt situasjonen hvis jeg begynner å mase om skolen. Kanskje det hjelper å framsnakke skolen mer, kanskje detaljer som ENDA mer spennende innhold i matboksen kan hjelpe?

Min taktikk til nå har vært å være streng, jeg ser for meg at begynner vi å slacke på reglene, vil hun tøye dem enda mer. Men mener du at vi ikke må være så strenge? Hvis hun får noen dager fri innimellom, er det større sjanse for at hun ikke vil låse seg mot skolen i fremtiden? Jeg er villig til å prøve alt, men det føles som en stor sjanse å ta.

Du må hjelpe barnet å takle problemene; Men du gjør det ikke ved å være streng eller prøve å få det til å overse hvor vanskelig dette er. Det har hen nok allerede prøvd. Det har helt sikkert vært en overgang der barnet har presset seg selv til å gå. Det hjelper ikke at du framsnakker skolen, hvis det føler seg helt forferdelig der. Hvis du hadde det helt grusomt på jobb, og brøt sammen hver dag når du måtte gå dit, og mannen din "framsnakket" jobben din. Hadde DET endret noe? Du hadde jo bare følt deg verre, fordi ingen forstod deg. Nå er ungdommen(!) din 12 år, og jeg tipper at hen kjenner dere veldig godt deres holdninger og har blitt oppdratt med dem. 

Hvis barnet ditt føler seg ok - så vil også skole ordne seg. 

BUP var inne på samme diagnose med min datter, uten at det stemte, dvs- det er gjerne et snev av asperger. Jeg var veldig karrieredame og opptatt av jobb. Jeg stresset nesten mer over at jeg ikke kunne gå på jobb enn at mun datter hadde det forferdelig....J Her var det heller ikke klemmer å få, men det har jo endret seg. Nå gir vi hverandre en klem hver dag. Det beste som kom ut av disse årene er at vi har blitt utrolig nær. 

Hva hadde jeg gjort om jeg ble tryllet tilbake; Jeg hadde tatt sykemelding og brukt tid sammen med barnet. Roet helt ned og funnet ut av situasjonen. For å trenge gjennom skallet trenger du tid, og snakk om helt andre ting enn skole. En god samtale over te og boller gjorde underverker her med bare oss to hjemme.. Barna vil gjerne fortelle, men de gjør det ikke på befaling men når de er klar. I vårt samfunn har vi ikke tid til å snakke og lytte.  Hun kommer selv til å snakke om skole når hun er klar, og hen vil jo vite at du har tat fri for barnet  selv. Så hadde jeg nok i løpet av noen dager og samtaler fortalt om det som bekymret meg rundt situasjonen. Jeg hadde tatt kontakt med skole og fått til et møte på hvordan dere skal møte dette der det må være en skikkelig plan. 

Jeg tror at ved å tvinge barnet på skolen, håpe på bedring bare du er streng, så løser du ingenting unntatt av barnet ditt vet at du ikke stiller opp, og at ingen bryr seg om hva hen føler. Og det før barnet faktisk er ordentlig i tenårene, der ting blir mye vanskeligere. Du har ikke sette en brøkdel enda, men du kan forebygge enormt mye ved å få en dialog. Det er det viktigste du gjør som tenåringsmor.  Det ble ikke mer skulking av at vi tok vår datter på alvor. Det ble mindre, og det viktigste for henne er å gå på skolen nå. . 

Heller enn å bruke tid da problemene meldte seg, så endte det opp med at jeg måtte være hjemme ett år etter innleggelse

[AnonymBruker]

Det pågår en debatt i Aftenposten angående dette akkurat nå , etter at noen ga ut en bok om skolevegring. Et innlegg senest i dag. Meningene er delte, men du bør jo sikkert lese boka og alle innlegg så langt.

Anonymkode: 13a74...0bc

[AnonymBruker]

Kom artikkel på forskning.no på temaet i går.

https://forskning.no/adhd-skole-og-utdanning/mange-skolevegrere-har-ingen-venner-og-et-darlig-forhold-til-laererne-pa-skolen/2003000?fbclid=IwAR1RUmR4mIbEeyXmYcI2kjhMw9H-LsNxXrzN7m-zfPZJ625bxcqOTTiCILs 

Anonymkode: 55d72...eeb

[AnonymBruker]

Men hvorfor er skolevegring blitt så mye vanligere? Og kom ikke her og si at skolen er blitt tøffere, for den var ganske tøff før også. Generelt har jeg inntrykk av at skolene er mer inkluderende nå enn de var før. 

Jeg gikk på skolen på 90-tallet, hadde store deler av tida ingen å være sammen med, ble kalt stygge ting og noen få ganger også utsatt for vold. Grua meg ofte til å gå på skolen fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre i friminuttene. Likevel var det aldri et alternativ å ikke dra dit. Det hadde jeg aldri hørt om at gikk an en gang. Så hvorfor finner mange av dagens barn i samme situasjon at det å bli hjemme er et alternativ?

Anonymkode: fe8b4...458

[AnonymBruker]

Før ble nok mange av barna bare kalt skulkere, nå blir de skolevegrere.    Men jeg tror likevel flere barn ble tvunget på skolen selv om de hadde det helt forferdelig.  Det var ikke noe alternativ.     Synes vi er altfor mange som ser på dagens barn gjennom egen oppveksts briller.     Jeg har forsøkt å sette meg inn i problemstillingen i tilfelle egne barn skulle få utfordringene og jeg tenker mest at barn trenger flere voksenpersoner rundt seg og barn for å bli trygge i de fleste situasjoner. De fleste sårbare barn ser ut som om tegn til tilbaketrekking av maange ulike årsaker tidlig.   Jeg må innrømme at jeg har sett tegnene til utfordringer hos andre barn og sikkert kunne gjort mer, men jeg er feig, jeg er selv ikke flink til å ha kontakt med alle typer av mennesker. Jeg tør ikke ringe. Jeg har også vært feig ved å se at egne barn får lide på ulike måter ved at jeg påtvinger kontakt.  Har til og med hørt av andre foreldre at for egen skyld og mitt barns skyld hold avstand så vi ikke blir dratt inn i noe vi ikke kan håndtere.

Det lille keg forsøkte med var å invitere til Halloween og bursdag for hele klassen og forsøkt å inkludere litt.  Men barn er også ulike, mange liker ikke og får slippe å unngås mange. 

Anonymkode: 55d72...eeb

[AnonymBruker]

Her må skole og instanser inkludere de andre elevene til å ta kontakt og inkludere barnet ditt. Det er det som skal til 

Anonymkode: b0a8f...5ed

[AnonymBruker]

Mooza skrev (23 timer siden):

Du må hjelpe barnet å takle problemene; Men du gjør det ikke ved å være streng eller prøve å få det til å overse hvor vanskelig dette er. Det har hen nok allerede prøvd. Det har helt sikkert vært en overgang der barnet har presset seg selv til å gå. Det hjelper ikke at du framsnakker skolen, hvis det føler seg helt forferdelig der. Hvis du hadde det helt grusomt på jobb, og brøt sammen hver dag når du måtte gå dit, og mannen din "framsnakket" jobben din. Hadde DET endret noe? Du hadde jo bare følt deg verre, fordi ingen forstod deg. Nå er ungdommen(!) din 12 år, og jeg tipper at hen kjenner dere veldig godt deres holdninger og har blitt oppdratt med dem. 

Hvis barnet ditt føler seg ok - så vil også skole ordne seg. 

BUP var inne på samme diagnose med min datter, uten at det stemte, dvs- det er gjerne et snev av asperger. Jeg var veldig karrieredame og opptatt av jobb. Jeg stresset nesten mer over at jeg ikke kunne gå på jobb enn at mun datter hadde det forferdelig....J Her var det heller ikke klemmer å få, men det har jo endret seg. Nå gir vi hverandre en klem hver dag. Det beste som kom ut av disse årene er at vi har blitt utrolig nær. 

Hva hadde jeg gjort om jeg ble tryllet tilbake; Jeg hadde tatt sykemelding og brukt tid sammen med barnet. Roet helt ned og funnet ut av situasjonen. For å trenge gjennom skallet trenger du tid, og snakk om helt andre ting enn skole. En god samtale over te og boller gjorde underverker her med bare oss to hjemme.. Barna vil gjerne fortelle, men de gjør det ikke på befaling men når de er klar. I vårt samfunn har vi ikke tid til å snakke og lytte.  Hun kommer selv til å snakke om skole når hun er klar, og hen vil jo vite at du har tat fri for barnet  selv. Så hadde jeg nok i løpet av noen dager og samtaler fortalt om det som bekymret meg rundt situasjonen. Jeg hadde tatt kontakt med skole og fått til et møte på hvordan dere skal møte dette der det må være en skikkelig plan. 

Jeg tror at ved å tvinge barnet på skolen, håpe på bedring bare du er streng, så løser du ingenting unntatt av barnet ditt vet at du ikke stiller opp, og at ingen bryr seg om hva hen føler. Og det før barnet faktisk er ordentlig i tenårene, der ting blir mye vanskeligere. Du har ikke sette en brøkdel enda, men du kan forebygge enormt mye ved å få en dialog. Det er det viktigste du gjør som tenåringsmor.  Det ble ikke mer skulking av at vi tok vår datter på alvor. Det ble mindre, og det viktigste for henne er å gå på skolen nå. . 

Heller enn å bruke tid da problemene meldte seg, så endte det opp med at jeg måtte være hjemme ett år etter innleggelse

Fullstendig på siden av tema, men jeg ville bare si at du er et nydelig menneske som tar deg tid til å skrive disse innleggene. Og jenta di er så heldig som har en mamma som deg. ❤

Anonymkode: ff447...d7e

[AnonymBruker]

Jeg var som barnet ditt. Ble mobbet og herset med hver eneste dag, og i syvende begynte jeg å skulke. Jeg trodde i alle fall selv det var skulk - som voksen i samtale med psykolog, lærte jeg heldigvis at "skulk" er når du uteblir fra undervisning fordi du har lyst til noe som virker morsommere. Jeg var hjemme og hadde panikkangst - jeg skulket ikke.  

På nittitallet snakket man knapt om psykisk helse, jeg fikk bare kjeft fra alle hold. Mobberne ble kjeftet på de, også - men det hjalp aldri. Jeg begynte (som noen andre nevnte) å selvskade. Etter hvert kom rus inn i bildet, og selv om jeg aldri ble aktivt narkoman, førte traumer, skolevegring, jobbvegring og sporadisk rus på toppen til at jeg ødela hodet mitt. I dag er jeg uføretrygdet, og har autisme- og PTSD-diagnose. 

Jeg var alltid veldig skoleflink, og jeg tenker ofte på at dersom jeg hadde fått lov til å være hjemme og lese for meg selv, kunne jeg bestått alle fag med glans og ikke kjent på angst og panikk hele ungdomstiden. Kanskje du kan undersøke om det finnes noe alternativ til fysisk tilstedeværelse på skolen - dersom barnet ditt ellers presterer godt? Det er tidlig allerede i syvende, men med tanke på pandemi og Zoom-tilvenning... Kanskje det finnes muligheter? 

...Og for all del: Kjeft. Skrik. Krev. Ikke gi deg - ovenfor skolens ledelse, folk i kommunen, og så videre. Og ikke press barnet ditt. Jeg lover, det blir verre av det. Kan du, i en mellomfase i alle fall, si til barnet ditt at "jeg skal ikke presse deg til å dra om det er såpass vanskelig for deg, men da forventer jeg at du gjør skolearbeid hjemme" og så avtaler dere mengde og fag? Bare kaster ut idéer her. 

Anonymkode: 94b6f...4fd

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men hvorfor er skolevegring blitt så mye vanligere? Og kom ikke her og si at skolen er blitt tøffere, for den var ganske tøff før også. Generelt har jeg inntrykk av at skolene er mer inkluderende nå enn de var før. 

Jeg gikk på skolen på 90-tallet, hadde store deler av tida ingen å være sammen med, ble kalt stygge ting og noen få ganger også utsatt for vold. Grua meg ofte til å gå på skolen fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre i friminuttene. Likevel var det aldri et alternativ å ikke dra dit. Det hadde jeg aldri hørt om at gikk an en gang. Så hvorfor finner mange av dagens barn i samme situasjon at det å bli hjemme er et alternativ?

Anonymkode: fe8b4...458

Dette er sammensatt. Jeg hadde det likt som deg på skolen, men bet tennene sammen og holdt ut. 
Hva har endret seg? Jeg tror periodene med hjemmeskole ikke har vært bra for mange barn. De er avhengig av rutiner, og nå har de fått «smaken» på å være hjemme. Så hvis ting blir vanskelig på skolen er terskelen lavere for fravær…

I tillegg er det mindre «kjedelig» å ligge hjemme. Med sosiale medier kan barnet ha et liv selv om hen ikke går ut. Kan ha venner hvor som helst. 
 

Jeg har fire barn, et har slitt med skolevegring i perioder. Har tom dratt fra jobb i fånyttes forsøk på å få henne opp og ut. Det rare med henne var at hun hadde venner og er vellykket sosialt og på skolen. Merkelig. Men mistenker udiagnostisert ADHD…

Føler med ts, i dette tilfellet vil mitt råd være å finne ut av de underliggende problemene som åpenbart er tilstede.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her må skole og instanser inkludere de andre elevene til å ta kontakt og inkludere barnet ditt. Det er det som skal til 

Anonymkode: b0a8f...5ed

Det er lettere sagt enn gjort.   Mange lar seg rett og slett inkludere ved at de ekskluderer seg selv.  Har selv en datter som opplever begge deler. I noen settinger er det hun selv som ikke tar imot inkludering og andre ganger opplever hun andre som ekskluderer seg selv.  

Anonymkode: 55d72...eeb

[AnonymBruker]

Les boka Skolefravær av Sara Eline Eide!! En kort liten bok, som gir tips, råd og ikke minst håp!! 

Anonymkode: 9cc23...93d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.4.2022 den 13.48):

Men hvorfor er skolevegring blitt så mye vanligere? Og kom ikke her og si at skolen er blitt tøffere, for den var ganske tøff før også. Generelt har jeg inntrykk av at skolene er mer inkluderende nå enn de var før. 

 

Jeg gikk på skolen på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Jeg rakk akkurat å gå ut av ungdomsskolen før andre små skoler i området ble lagt ned slik at skolen jeg hadde gått på ble pakket stappfull. Jeg rakk å oppleve heimkunnskap, forming og sløyd med rom og masse utstyr, før spesialrommene måtte bygges om til å romme skoleklasser i vanlig undervisning.

Det er mye som er bedre i skolen i vår tid, men vi har også tapt en del gjennom effektivisering, innsparinger osv. For noen elever har disse endringene ført til en tøffere hverdag. For å ta meg selv, jeg fikk en ADHD-diagnose som voksen. Jeg klarte meg fint i skolen, men hadde jeg vært født noen år senere ville det ikke vært slik. For meg hadde de praktiske fagene mye å si for trivsel og funksjonsnivå også i andre fag. Det at skolene ikke måtte stappes til randen hadde også mye å si. For meg og mange som meg er det å måtte forholde seg til mange andre elever og ulike voksenpersjoner en stor utfordring på mange måter.

Jeg utdannet meg til lærer og fikk jobb på en skole som var større enn den jeg selv opplevde, men likevel mindre enn mange andre skoler i regionen jeg bor i. Den største frustrasjonen i jobben var å kjempe mot et system som gjorde hverdagen stadig tøffere for enkelte elever.  (Jeg jobber ikke som lærer lenger.)

Anonymkode: cd6b0...2eb

[AnonymBruker]

Jeg tror du må spille på dag med barnet ditt, fremsnakk skolen, sørg for at det er kjedelig å være hjemme, men ikke skap krig i heimen for å få hen på skolen. Jeg tenker at det ikke bør være et alternativ å sitte hjemme og se på film, game, være på internett, eller gjør annet som er gøy - da blir det umulig å få hen på skolen igjen - men hvis hen nekter å gå på skolen, er det noe å hente på at hen får gjøre skolearbeid hjemme isteden. Snakk med lærer, få en oversikt over hva de går gjennom i klassen, og be barnet ditt gjøre arbeidet hjemme. Prøv også etterhvert å få hen i prat om hva hen tenker om ungdomsskolen. Dersom hen er innstilt på å møte opp på ungdomsskolen til høsten, er ikke disse siste månedene av 7. så farlig, tenker jeg.

Anonymkode: 641b2...f39