Vanskelig følelser for baby nr to

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har to barn, ei på fem og en på ett år. Jeg har, i likhet med mange andre, vært veldig beskyttende og redd for barna mine at det skal skje dem noe. 

Etter jeg fikk mitt andre barn har det blitt veldig intens. Det har vært en del ting relatert til ham som har gjort at jeg bekymrer meg mye. Jeg føler at det er for godt til å være sant, at han kun er er midlertidig. Det er en veldig skremmende og inngripende følelse. 

Kunne egentlig skrevet masse om det, men det er litt sent og jeg bør helst ikke det nå, men kjenner at jeg hadde hatt behov for å snakke med noen om det. Er det slik at helsesøster er en person man kan snakke med slikt om eller hvor bør jeg egentlig henvende meg? Jeg har ingen å snakke med. 

Om ikke å snakke, er det noe god litteratur jeg kan lese for å forstå dette bedre? 

Jeg vet at det er normalt å være bekymret, men jeg tør ikke la folk sitte barnevakt for ham engang, jeg kvier meg for å dra steder uten ham, jeg klarer ikke sove uten ham, livredd noen skal skade ham, eller at noen tar ham fra meg.. Føler dette tærer på.

Greier selvsagt å oppføre meg og fungere normalt😅 jeg drar jo gjerne med eldste barnet mitt og får tid sammen med henne bare oss to 💕

Er det normalt? Har noen noe personlige erfaringer med dette, hadde det vært hjelpsomt for meg å lese om det..

Anonymkode: d01f6...a96

[AnonymBruker]

Ta kontakt på helsestasjon eller via lege, de kan evt sende deg videre. Er garantert grupper for dette også, er mer normalt enn du tror  Det går nok over med tid. Øv deg på å være litt borte gradvis, prøv å f.eks sove uten han en natt, resultatet er jo åpenbart at det ikke har skjedd noe galt, så det kan jo gi deg litt trygghet. Om du er redd for at det skal skje noe mens han sover, kan du jo skaffe deg slik "måler" som gir deg en alarm dersom han stopper å puste, har fått noe over hodet o.l. La folk du stoler på som er erfarne med barn passe, og få dem til å sende bilder underveis for å roe deg ned, så fortsetter du slik gradvis. 

Anonymkode: 922e7...0a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ta kontakt på helsestasjon eller via lege, de kan evt sende deg videre. Er garantert grupper for dette også, er mer normalt enn du tror  Det går nok over med tid. Øv deg på å være litt borte gradvis, prøv å f.eks sove uten han en natt, resultatet er jo åpenbart at det ikke har skjedd noe galt, så det kan jo gi deg litt trygghet. Om du er redd for at det skal skje noe mens han sover, kan du jo skaffe deg slik "måler" som gir deg en alarm dersom han stopper å puste, har fått noe over hodet o.l. La folk du stoler på som er erfarne med barn passe, og få dem til å sende bilder underveis for å roe deg ned, så fortsetter du slik gradvis. 

Anonymkode: 922e7...0a6

Tusen takk for fine råd ❤️ tenker da ta kontakt med helsesøster, siden hun "kjenner" barna mine og har et bilde av oss som familie, ikke bokstavelig talt, men ja.. Legen min har vikar nå, og han vet jeg ingenting om så det blir litt sånn usikkert hvordan det blir 😅 

Anonymkode: d01f6...a96

[Gjest Pommen]

Du elsker barnet ditt, det er da ikke unormalt. Jeg har ikke barn, kun en hund og katt.. og jeg får fnatt når noen andre passer dem.. livredd det skal skje dem noe. Så jeg kan tenke meg det er 10 ganger verre med barn. Du kan jo ta kontakt med jordmortjenesten/helsesøster, de som da følger deg opp etter fødsel og med kontroller osv.. de vil nok kunne hjelpe deg best mulig, og hun kjenner jo til dere og til problemstillingen❤

Endret 29. mars 2022 av Pommen

[AnonymBruker]

Nei dette er ikke normalt, høres ut som en type angst, ta kontakt med fastlege for samtale med psykolog så får du det mye bedre.

Anonymkode: c3bd4...403

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Livredd hele tiden. Opplever det ikke som sykelig. Sånn er jeg bare. Elsker han så inderlig høyt, så da kommer jeg alltid til å være ei bekymret mor. Det skal ikke gå utover han. Hender noen får passe han. Da lider jeg og savner han. Ingen psykolog kan endre det. Det viktige er at jeg lar andre passe han. Og ellers videre at han får være normal. Gjøre som alle andre. Men jeg kommer til å være like bekymret og savne han. Sånn er jeg bare. Etter jeg fikk barn så ble barnet alt for meg. Å være med barnet mitt trumfer alt, sånn er jeg bare som mor. Vi går ikke gjort noe med den vi er, men vi må lære oss å leve med det og ikke la det gå utover andre. Ei bekymret mor er ei god mor mener nå jeg. 

Anonymkode: faf1b...923

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har det på samme måte. Livredd hele tiden. Opplever det ikke som sykelig. Sånn er jeg bare. Elsker han så inderlig høyt, så da kommer jeg alltid til å være ei bekymret mor. Det skal ikke gå utover han. Hender noen får passe han. Da lider jeg og savner han. Ingen psykolog kan endre det. Det viktige er at jeg lar andre passe han. Og ellers videre at han får være normal. Gjøre som alle andre. Men jeg kommer til å være like bekymret og savne han. Sånn er jeg bare. Etter jeg fikk barn så ble barnet alt for meg. Å være med barnet mitt trumfer alt, sånn er jeg bare som mor. Vi går ikke gjort noe med den vi er, men vi må lære oss å leve med det og ikke la det gå utover andre. Ei bekymret mor er ei god mor mener nå jeg. 

Anonymkode: faf1b...923

Jeg har også 3 barn og elsker de over alt på jord. Nevrotiske foreldre gir seg utrykk i  barna på sikt. 

Anonymkode: c3bd4...403

[AnonymBruker]

Nei, ikke normalt. Få deg hjelp før det går utover barnet ❤️

Anonymkode: e67b4...381

[AprilLudgate]

Det er nok ikke veldig uvanlig, men heller ikke helt konstruktivt og friskt som du jo selv kjenner på.

Det er jo en vanlig form for angst - og det kan du få hjelp for hos helsestasjon/psykolog  

[AnonymBruker]

Åh, dette var gjenkjennbart! Jeg hadde det også sånn, spesielt med nummer to - akkurat det du skriver om at det må være midlertidig, og er for godt til å være sant. Jeg følte virkelig at det var en 50/50 sjanse for at ungene mine kom til å overleve, en stund. 
 

Når jeg ser tilbake på det nå, så tenker jeg nok at jeg var på grensen til at jeg burde hatt behandling for angsten, fordi den var ganske inngripende og jeg hadde også litt tvangstanker (f.eks hvis jeg hadde såvidt vært inne på tanken på at jeg skulle se til ungen når de sov, så MÅTTE jeg avbryte det jeg holdt på med og gjøre det med en gang, hvis ikke kom de til å ha sluttet å puste neste gang jeg sjekket). Jeg klarte ikke helt å se det når jeg sto i det, så jeg søkte ikke behandling og det ble jo bedre av seg selv, etterhvert.
Nå er ungene skolebarn og de føles mye mer robuste, og jeg er mer avslappet - selv om jeg umiddelbart tenker worst case-scenarioer når de f.eks. bruker litt for lang tid på skoleveien, så tenker jeg at det er godt innenfor normalområdet. Prøver også å unngå å være hønemor og lar dem prøve seg på ting selv og gi dem selvstendighet, selv om det av og til er ukomfortabelt for meg. 

Anonymkode: ab57c...e24

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn med første, og ser nå i ettertid at det var ekstremt. Jeg satt bare å så inn i babycallen når han hadde lagt seg. Måtte se at han pustet. Jeg mistet en søster i krybbedød, og det tror jeg satt seg i kroppen min. Nå er jeg gravid igjen og vil søke hjelp om det blir på samme måte. Jeg så det ikke selv når det stod på, men jeg ble helt utslitt. 

Det er bra du er såpass bevisst på problemet. Jeg ville pratet med helsesøster, eller lege for å få hjelp med å håndtere angsten. 

Anonymkode: 258d4...217