Idioter som omplasserer.

[AnonymBruker]

Jeg blir altså helt matt av å lese annonser på Finn.no om hunder som må omplasseres. En gjenganger er «krever mer enn vi kan gi». Hvem er disse idiotmenneskene som skaffer jeg hunder uten å tenke gjennom om de har kapasitet til det? Folk som skaffer seg HUSKY og blir overrasket over at det ble litt mye jobb når man ble gravid samme år. Jeg kjenner ingen sånne idioter og lurer oppriktig på hvor disse menneskene befinner seg. Stakkars alle disse hundene som blir kastet hit og dit på grunn av late og ubrukelige mennesker. 

Anonymkode: 1e0f9...ac7

[AnonymBruker]

Eller de som plutselig utvikler katteallergi samme dag de skal på ferie..

Anonymkode: 748fe...500

[AnonymBruker]

Man kan ikke forutse at man blir gravid, mange blir det uten å ha planlagt det. Man kan heller ikke forutse hvordan for man vil være i et svangerskap. Mange blir veldig dårlig og får begrenset funksjon. Noen får svangerskapsdepresjon og svangerskapspsykose. 

Mange vet ikke at de er allergiske fordi allergi kan utvikle seg med tiden og man har ikke nødvendigvis hatt det hele livet 

Jeg omplassert hunden min fordi jeg var fanget i et voldelig forhold og hunden hadde ikke godt av det så jeg ville hvertfall gi den et trygt liv når jeg ikke selv kom meg ut (ble drapstruet hver gang og tvunget til å bli). Du vet aldri hva slags årsaker folk har, man skriver ikke akuratt sannheten på finn når ting er for privat og komplisert. 

Jeg ønsker meg hund igjen nå som jeg er enslig, og jeg hadde klart en rolig hund, men pga kroppssmerter som følge av mange år med vold så kan jeg ikke ha en hund som krever 2 timers turer. Jeg vet dette fordi jeg har passet hunder mens jeg har vært syk mens andre tror kanskje de skal klare det og får erfare at det ikke går selvom de ønsket. Jeg hadde heller ikke kunnet tåle en hund som bjeffer mye fordi pga ptsd så blir kroppen min ekstremt redd for brå lyder og høye lyder, da tror kroppen min den blir overfalt igjen. Er ikke så lett å vite om hunden man skaffer seg er en som bjeffer mye hjemme eller ikke.. 

Jeg forsvarer ikke det å skaffe seg hund uten å være dedikert men du aner ingenting om andres liv og hvor dedikerte de er fordi ting kan faktisk skjære seg og ting kan oppstå som gjør at man må omplassere. Du kan ikke nekte noen å ville ha hund bare fordi de f eks har helseproblemer eller traumer 

Anonymkode: fec99...718

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg blir altså helt matt av å lese annonser på Finn.no om hunder som må omplasseres. En gjenganger er «krever mer enn vi kan gi». Hvem er disse idiotmenneskene som skaffer jeg hunder uten å tenke gjennom om de har kapasitet til det? Folk som skaffer seg HUSKY og blir overrasket over at det ble litt mye jobb når man ble gravid samme år. Jeg kjenner ingen sånne idioter og lurer oppriktig på hvor disse menneskene befinner seg. Stakkars alle disse hundene som blir kastet hit og dit på grunn av late og ubrukelige mennesker. 

Anonymkode: 1e0f9...ac7

Det kan finnes mange grunner som kanskje ikke står i annonsene du ser.

1) Samlivsbrudd

2) Sykdom/død

3) Allergi

er bare noen eksempler på ok grunner til å omplassere

[AnonymBruker]

Dyrene får det jo bra på sikt. Skaffet meg en innekatt som nå bor hos meg i rekkehusleilighet. Vi har privat hage og han elsker det her! Tok et par dager før han la seg hos oss i sofa den koselusa. 

Anonymkode: 3c1a9...c4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Man kan ikke forutse at man blir gravid, mange blir det uten å ha planlagt det. Man kan heller ikke forutse hvordan for man vil være i et svangerskap. Mange blir veldig dårlig og får begrenset funksjon. Noen får svangerskapsdepresjon og svangerskapspsykose. 

Anonymkode: fec99...718

De aller fleste kan jo det. Er man i 20-årene med fast partner og planer om familie ligger det jo ganske greit i kortene - og hvorvidt man klarer å håndtere både dyr og barn er noe man burde tenke på før man skaffer seg dyret. 
 

Fru Uperfekt skrev (3 timer siden):

Det kan finnes mange grunner som kanskje ikke står i annonsene du ser.

1) Samlivsbrudd

2) Sykdom/død

3) Allergi

er bare noen eksempler på ok grunner til å omplassere

Dette er heller ikke en god unnskyldning i mine øyne. Tar man på seg ansvaret for et levende vesen tar man høyde for at samlivsbrudd kan skje og legger en plan for hva man gjør med barnet ved evt. brudd, akkurat som man gjør hvis man har barn og gjør det slutt. 

Anonymkode: 95d87...522

[AnonymBruker]

Jeg syns det er synd at folk får seg kjæledyr på impuls, det syns jeg virkelig. Men jeg står i en situasjon nå hvor barnet mitt har alvorlig allergi som kan skyldes dyrene våre. Da har jeg ikke noe valg. Jeg kan ikke (og vil ikke 😂) omplassere barnet mitt. Jeg har hatt dyrene lenge, barna bor hos meg 50 prosent og dyrene er så gode å ha når de ikke er her. Men nå må jeg kanskje omplassere de til tross for det. 

Jeg syns det er bedre at folk omplassere schæferen sin som står i hagen dagen lang fordi den gjør det schæferen er avlet for, enn at den lever det sørgelige livet den gjør i hagen dag ut og dag inn. 

Anonymkode: e3460...305

[AnonymBruker]

Jeg kjenner dessverre en slik familie.

De har to barn, skikkelig villstyringer på under 10 år. Så fikk venninnegjengen vite at de skulle få en toller. Vi fikk noen få bilder, så ble det stille. Da vi etterspurte flere bilder, var hunden plutselig ikke hos dem lenger, valpen krevde for mye.

Jeg hater at jeg kjenner noen som tar så lett på å skaffe en hund, nærmest på impuls.

Anonymkode: b11e9...43f

[AnonymBruker]

Jeg kunne ikke vært mer enig. Spesielt de som legger ut annonse om valper som omplasseres fordi er "for mye". En stakkars valp som fortsatt er full av energi og trenger hjelp til å bli oppdratt skikkelig. Det er først når en hun er rundt 2 år den begynner å finne roen litt bedre og alle hormoner fra puberteten avtar betraktelig. Feilen ligger jo hos eierne, ikke valpen.

Man skal tenke seg om nøye før man kjøper hund og hvis man er usikker på allergi eller hvilken rase man eventuelt ønsker så bør man kontakte oppdrettere og be om å få komme på besøk eller få låne hunden for en liten periode. Det gjorde i hvert fall jeg! Og jeg skal ikke lyve og si at jeg har revet meg i håret og hatt lyst til å gi bort hunden min til tider fordi den ikke hører eller bare gjør bøll. Men jeg ville aldri ha gjort det. Man påtar seg et ansvar i det øyeblikket du tar inn hunden i ditt hus. Du må forsikre deg om at du kan beholde den ut sitt hundeliv, også ved eventuelle samlivsbrudd, svangerskap, ferie osv. Sørg for at man har venner og familie som kan være en backup dersom ting virkelig skjærer seg. Jeg regner med at de fleste som blir gravide velger å beholde ungen selv om det kan være mye mas til tider og søsken som ikke går overens. Man kvitter seg ikke bare med et familiemedlem..

Anonymkode: b04b1...50d

[AnonymBruker]

Jeg er uenig med deg, ts. Idiotene er de som forlater dyrene sine utenfor Dyrebeskyttelsen hvert år når de skal på ferie. De som prøver å finne en annen familie, en bedre familie, til kattene sine er ingen "idioter".  

Anonymkode: 1b8a9...efa

[AnonymBruker]

Amen, ts! Jeg kjenner så mange som har kvittet seg med hunden sin at det er helt ille. Det som går igjen er at man skaffer seg hund mens man er fri og frank i 20-åra og så skjer en av følgende:

1) Oi, man kan ikke overnatte, dra på byen etter jobb eller være borte hele kvelden! Visste ikke at hunden trenger lufteturer? Helgeturer? Ferier? Nei, dette passet visst ikke så bra.

2) Får seg kjæreste. Kjæresten vil ikke ha hund.

3) Får barn, da ble det litt slitsomt.

Kjenner til hvertfall 5 hunder som ble sparket ut igjen på grunn av dette. Det skal også nevnes at jeg har ei venninde som skaffet seg hund i 20-årene og virkelig fikk det som passion med agility og utstilling og som virkelig har tatt bra vare på hunden gjennom ekteskap og barn. Men det er altså en av seks hunder. 

Kjenner også til folk som virkelig ikke ønsket hund selv, men så blir man forelsket i en person med hund og det er faktisk ganske nedtur å måtte få trykket inn en hund i hverdagen når man ikke ønsket det. Så kan man mene at det er dumpegrunn, men det er ikke så lett når man er forelska. Bare synd at man da blir tvunget inn i x antall år som hundeeier. 

Kan ikke understreke det nok, men skaffer man seg hund så bør man ha en relativ stabil livssituasjon de neste 15 årene. Man vet om man kunne tenke seg nytt forhold (om man er singel), om man ønsker barn, om man blir for gammel til å ta vare på dyret. Er man i et voldelig forhold er det dumt å bringe barn/dyr inn i det. Har man barn så låner man hund for å se mht allergier. Nei, man kan ikke sikre seg mot absolutt alt, men man kan absolutt sikre seg så langt som mulig. Jeg ville også avtalt med nært familiemedlem/venn at om noe dramatisk skulle skje med meg (typ kreft, ulykke etc) så skulle de ta over (en slags gudmor/far om du vil). Dessverre er det alt for lett å skaffe seg dyr og jeg ser ned på de som gjør det uten å tenke på konsekvensene for dyret. Barn gjør man alt for, men dyret er så alt for lett å bare kvitte seg med..

Anonymkode: 2ec04...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Amen, ts! Jeg kjenner så mange som har kvittet seg med hunden sin at det er helt ille. Det som går igjen er at man skaffer seg hund mens man er fri og frank i 20-åra og så skjer en av følgende:

1) Oi, man kan ikke overnatte, dra på byen etter jobb eller være borte hele kvelden! Visste ikke at hunden trenger lufteturer? Helgeturer? Ferier? Nei, dette passet visst ikke så bra.

2) Får seg kjæreste. Kjæresten vil ikke ha hund.

3) Får barn, da ble det litt slitsomt.

Kjenner til hvertfall 5 hunder som ble sparket ut igjen på grunn av dette. Det skal også nevnes at jeg har ei venninde som skaffet seg hund i 20-årene og virkelig fikk det som passion med agility og utstilling og som virkelig har tatt bra vare på hunden gjennom ekteskap og barn. Men det er altså en av seks hunder. 

Kjenner også til folk som virkelig ikke ønsket hund selv, men så blir man forelsket i en person med hund og det er faktisk ganske nedtur å måtte få trykket inn en hund i hverdagen når man ikke ønsket det. Så kan man mene at det er dumpegrunn, men det er ikke så lett når man er forelska. Bare synd at man da blir tvunget inn i x antall år som hundeeier. 

Kan ikke understreke det nok, men skaffer man seg hund så bør man ha en relativ stabil livssituasjon de neste 15 årene. Man vet om man kunne tenke seg nytt forhold (om man er singel), om man ønsker barn, om man blir for gammel til å ta vare på dyret. Er man i et voldelig forhold er det dumt å bringe barn/dyr inn i det. Har man barn så låner man hund for å se mht allergier. Nei, man kan ikke sikre seg mot absolutt alt, men man kan absolutt sikre seg så langt som mulig. Jeg ville også avtalt med nært familiemedlem/venn at om noe dramatisk skulle skje med meg (typ kreft, ulykke etc) så skulle de ta over (en slags gudmor/far om du vil). Dessverre er det alt for lett å skaffe seg dyr og jeg ser ned på de som gjør det uten å tenke på konsekvensene for dyret. Barn gjør man alt for, men dyret er så alt for lett å bare kvitte seg med..

Anonymkode: 2ec04...5db

Så lett å dømme andre, ikke sant? 

Hva om man er alene og får plutselig lange timer på jobb og da må hunden/katten være alene hjemme i 12-14 timer? Skal man da si opp jobben? Det er dyrt å bo alene! Nei, da finner man en annen familie for katten sin, familie som ofte er hjemme. Akkurat det viser at man faktisk bryr seg om dyret sitt og ønsker å finne et BEDRE sted for katten i stedet for å la dyret være ensom i store deler av dagen. 

Anonymkode: 1b8a9...efa

[AnonymBruker]

For noen måneder siden leste jeg en omplasseringsannonse på Finn der noen skulle omplassere huskyen sin for "den er for mye husky for oss", altså hva trodde de at de skulle få? 

Anonymkode: bc6b3...f08

[AnonymBruker]

Hvis alternativet er avliving, er omplassering 100 ganger bedre. 

Om grunnen for omplassering er ok, er en helt annen ting. Det viktigste er at dyret får det bra!

Anonymkode: 85907...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Amen, ts! Jeg kjenner så mange som har kvittet seg med hunden sin at det er helt ille. Det som går igjen er at man skaffer seg hund mens man er fri og frank i 20-åra og så skjer en av følgende:

1) Oi, man kan ikke overnatte, dra på byen etter jobb eller være borte hele kvelden! Visste ikke at hunden trenger lufteturer? Helgeturer? Ferier? Nei, dette passet visst ikke så bra.

2) Får seg kjæreste. Kjæresten vil ikke ha hund.

3) Får barn, da ble det litt slitsomt.

Kjenner til hvertfall 5 hunder som ble sparket ut igjen på grunn av dette. Det skal også nevnes at jeg har ei venninde som skaffet seg hund i 20-årene og virkelig fikk det som passion med agility og utstilling og som virkelig har tatt bra vare på hunden gjennom ekteskap og barn. Men det er altså en av seks hunder. 

Kjenner også til folk som virkelig ikke ønsket hund selv, men så blir man forelsket i en person med hund og det er faktisk ganske nedtur å måtte få trykket inn en hund i hverdagen når man ikke ønsket det. Så kan man mene at det er dumpegrunn, men det er ikke så lett når man er forelska. Bare synd at man da blir tvunget inn i x antall år som hundeeier. 

Kan ikke understreke det nok, men skaffer man seg hund så bør man ha en relativ stabil livssituasjon de neste 15 årene. Man vet om man kunne tenke seg nytt forhold (om man er singel), om man ønsker barn, om man blir for gammel til å ta vare på dyret. Er man i et voldelig forhold er det dumt å bringe barn/dyr inn i det. Har man barn så låner man hund for å se mht allergier. Nei, man kan ikke sikre seg mot absolutt alt, men man kan absolutt sikre seg så langt som mulig. Jeg ville også avtalt med nært familiemedlem/venn at om noe dramatisk skulle skje med meg (typ kreft, ulykke etc) så skulle de ta over (en slags gudmor/far om du vil). Dessverre er det alt for lett å skaffe seg dyr og jeg ser ned på de som gjør det uten å tenke på konsekvensene for dyret. Barn gjør man alt for, men dyret er så alt for lett å bare kvitte seg med..

Anonymkode: 2ec04...5db

Kjenner meg skikkelig igjen i den her. Fikk selv hund når jeg var 20-år og hadde absolutt ikke gjort det om jeg kunne gått tilbake i tid. Har nå venninner av søsteren min som skaffet seg hund nå når hun var 19-20 og sa til hun at hun ABSOLUTT burde vente noen år. 

Fikk nummer 2 når jeg var 22. Da har de hvertfall litt selskap i hverandre, men det er jo uansett mer jobb og vanskligere å få hundepass. Er nå 26 snart. Kunne dog ikke falt meg inn å omplassere de og tar absolutt godt vare på de! Konkurrerer i rallylydighet og de får lange turer hver dag, MEN det setter en stopper for hverdagen min med venner og jobb osv. 

Har også fått meg kjæreste som ikke vil ha hunder så vi kan ikke bo sammen før de er borte/døde, men igjen omplassering er uaktuelt for meg. Regner med at hundene hadde hatt det fint ved eventuell omplassering, men er faktisk så mange som vil ha hund nå at det blir helt umulig å vite om de man finner er en god hundeeier eller ikke, i tillegg er begge to ekstremt knyttet til meg, og hun ene er veldig sær med nye mennesker. 

Anonymkode: 82f43...2d5

[mingus]

Har to katter som har begynt å oppføre seg rart etter vi fikk barn, driter og pisser overalt til tider, hopper plutselig opp på spisebordet og forsyner seg, mjauer hele natta og skal ut og inn 10+ ganger og vekker oss og barna, plutselig aggressive, plutselige løpekick hvor de skyter rygg og får bustehale og løper ukontrollert over stua og i sofaen med klørne ute, har holdt på å løpe rett på babynestet flere ganger, så tør nesten ikke ha babyen der uten å hive de ut først.

De får nok kos og mat og oppmerksomhet, men de utagerer voldsomt. Gamle begge to. Har veldig lyst å få de omplassert, eller synes du dette er ok oppførsel av kjæledyr som pleide å være stabile før?

[Enkefrue]

Jeg og mannen fikk valp da vi hadde kjøpt bolig. Jeg hadde ønsket meg hund hele livet.

Vi dro på ferie, men hadde den alltid med.

Vi fikk barn, det ble en fryd ❤️
Så skjer jo det man aldri tror skal skje.

Mannen dør i en fryktelig ulykke og mitt liv ble snudd på hodet. Jeg satt der med barn, hus og hund og en jobb det ikke er mulig å ha med hunden på. Det endte med at familie måtte gå turer mellom jobb og alt som er i mellom. Kveldsturen ble tidligere grunnet leggetid, han ble mye alene da far i huset som jobbet hjemmefra ikke var der lengre. Jeg prøvde hardt i flere måneder. Han fikk ikke den treningen han trengte og 3 turer dagen på 1 en time hver gang ble helt umulig for meg.

Jeg gikk mange runder før jeg bestemme meg, men sammen med oppdretter ordnet det set slik at hunden flyttet til et kullsøsken i en annen by. Det er det beste som kunne ha skjedd for han. Aldri alene ❤️ Vi har besøkt han 3 ganger og det er så utrolig godt. Han minner meg jo om en tid jeg savner.

Døm ikke andre før man vet grunnen til valgene som blir tatt.

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Så lett å dømme andre, ikke sant? 

Hva om man er alene og får plutselig lange timer på jobb og da må hunden/katten være alene hjemme i 12-14 timer? Skal man da si opp jobben? Det er dyrt å bo alene! Nei, da finner man en annen familie for katten sin, familie som ofte er hjemme. Akkurat det viser at man faktisk bryr seg om dyret sitt og ønsker å finne et BEDRE sted for katten i stedet for å la dyret være ensom i store deler av dagen. 

Anonymkode: 1b8a9...efa

Ville ikke skaffet meg dyr alene så det hadde ikke blitt et problem. Men i så tilfelle så hadde jeg sørget for å ha noen i bakhånd som kan ta over (avtale med foreldre, voksne barn, søsken, vennepar etc..) dersom noe skulle skje med meg som gjorde at jeg ikke kunne ta vare på dyret selv. Det ville jeg hatt uansett om vi var flere, for man vet aldri hva som kan skje. Trodde jeg skrev dette, men kanskje ikke tydelig nok. Uansett greit å ha backup for pass når man reiser bort en helg eller på ferie også. 

Jeg har hatt lyst på hund selv jeg, men har innsett at jeg ikke har vært i livssituasjon til å kunne gi et permanent og stabilt hjem. Derfor har jeg fått låne venner, nabo og families hunder i perioder. Ja, jeg synes det burde bli vanskeligere å få seg hund/katt/gnager i Norge. Som jeg også skrev så er det selvfølgelig helt spesielle situasjoner som man virkelig ikke kan planlegge for, men jeg tviler på at det er så mange av disse til å gjenspeile antall dyr som blir satt bort.

Gratulerer om du aldri dømmer noen andre for noen ting i verden, må være deilig. Jeg lever likevell godt med at det er ting og handlinger jeg synes lite om.

Anonymkode: 2ec04...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvem er disse idiotmenneskene som skaffer jeg hunder uten å tenke gjennom om de har kapasitet til det?

Hva vet du om hva de har tenkt eller ikke tenkt? Ikke alle er som deg, og ut i fra ordbruken din skal vi kanskje være glade for det. 

Anonymkode: 045d0...808

[Tvist]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dyrene får det jo bra på sikt. Skaffet meg en innekatt som nå bor hos meg i rekkehusleilighet. Vi har privat hage og han elsker det her! Tok et par dager før han la seg hos oss i sofa den koselusa. 

Anonymkode: 3c1a9...c4b

Er vanskelig å finne gode hjem til voksne dyr, folk flest er opphengt i at de skal ha kattunger/valp. Mange katter som blir avlivet eller dumpet.