Ansvar for samboers vel?

[AnonymBruker]

Vi er gifte og har vært sammen i over 20 år, vi har to barn i tidlig skolealder.

I hele vårt forhold har hun hatt perioder der hun har vært nede og lei seg, dette har blitt verre med tiden og toppet seg for et par år siden. Da ble hun suicidal, men hun nekter å hjelp utenom medisiner fra fastlege.

Nå er hun ikke suicidal lengre, men perioden hvor hun er nede er her fortsatt.

Nå er forholdet vårt på bunn også, ikke krangling, men ingen intimitet og ingen sex på flere år. Jeg har ikke lyst å tilbringe tid med henne lengre. Går litt lurer på når neste periode med tårer og lav selvfølelse kommer, biter i meg frustrasjon og har begynt å skade  meg selv. Forteller jeg dette kommer hun nok i en ny suicidal periode. Har ikke lyst å fortsette å bo sammen.

Så kommer de store spørsmålene, hva gjør jeg? Skal en bare fortsette? Er det bedre for barna at vi fortsetter (har ikke inntrykk at de er påvirket av dette) eller at de risikere å miste sin mor i selvmord? Når en har valgt å få barn, er det å være lykkelig selv noe en har valgt bort?

Anonymkode: d1fd8...068

[AnonymBruker]

Trist og høre alt dere må gå igjennom og skjønner du er sliten. Håper du finner en løsning på hva du vil gjøre.  Har det nesten på samme måte bare at samboeren sliter med hodet (tanker) og tror så mye negativt om ting og når han blir sånn så går all aggresjonen over på meg som ender med at han kjefter,  sier stygge ting og bare er i et grusomt humør. Jeg vil komme meg vekk men klarer det aldri og bare finner meg i sååå masse dritt. 

Anonymkode: fd9ee...33f

[AnonymBruker]

Krev at hun får hjelp, også for barnas skyld. Barn merker mer enn man tror, og hun er deres forbilde.

Anonymkode: 2742d...e81

[Mt3]

Det er bedre at du går ut av forholdet enn at du skader deg selv.

Kan du ta en prat med fastlegen hennes, han/hun kan så klart ikke gi deg taushetsbelagte opplysninger men du kan fortelle hvor ille det er hjemme og at hun må få hjelp fordi du vil gå fra henne. 

Mulig dere kan få parterapi, hjelp til å komme ut av den depressive hengemyra hun har tråkket seg ned i.

 

[tussi84]

både hun og du trenger hjelp. Når du har begynt å skade deg selv med vilje, så har du også begynt å slite med psyken. Det er godt mulig at hennes sykdom har påvirket deg så mye at du har latt dette gå så mye inn på deg at, at du blir nedbrutt selv. Det er gjerne noe som kan skje, men det er ikke så mange som skader seg selv pga det.

Dere har to valg her. Hun må søke hjelp, og forhåpentligvis bli bedre. Det samme må du, for å bearbeide følelser og tanker rundt det negative som er. På den måten kan kanskje den positive energien som dere hadde dere i mellom komme tilbake.

Viser hun derimot ikke vilje til å skaffe den hjelpen som er nødvendig, så bør du vurdere å gå. Jo lengre du er sammen med henne, jo mer blir du og barna dratt ned i hennes gjørme. Du har ikke ansvar for henne, men du har ansvar for at du og barna har det bra.

Når det gjelder barna så ville jeg kanskje hørt med familievernkontoret og barnevernet hva de tenker om mors omsorgsevne, i en evt barnefordeling sak. Noen foreldre er flinke på dette med omsorgsevne, og lar ikke sykdom påvirke omsorgen eller relasjonen til sine barn. Andre igjen lar den psykiske sykdommen påvirke omsorgen ovenfor barna så mye, at det går utover omsorgsevnen negativt. Dette bør derfor undersøkes, slik at barn og dere begge forelde kan få litt hjelp.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Krev at hun får hjelp, også for barnas skyld. Barn merker mer enn man tror, og hun er deres forbilde.

Anonymkode: 2742d...e81

Dette! Og om hun ikke ønsker det så hadde jeg dratt. 

Anonymkode: d6cdf...28c

[AnonymBruker]

Man kan ikke noe for at man er syk men man har ansvar for å skaffe seg hjelp. Jeg må nesten beundre deg at du har holdt ut så lenge men det finnes grenser. Jeg hadde dratt og krevd å få barna mest mulig. Å bo med suicidal mor må være en god grunn å slippe at hun får hovedomsorgen.

Anonymkode: 85d7b...19f

[AnonymBruker]

Nei, du har ikke ansvar for en annen persons psyke. 

Men så kommer jo dette: hun er dine mors barn. Er det sannsynlig at hun vil godta at du får all omsorg? Er det sannsynlig at det blir bråk og dere må i retten? Har du i så fall bevis for at hun er syk, eller risikerer du at barna må bo 50% hos en som er suisidal i lange perioder og ikke vil evne omsorg? I så fall - er det bedre sånn som det er nå, at de bor eksponert for henne permanent men under din omsorg? Eller er det verre? Vil barna føle at de har ansvar for sin mors psyke? Er det i så fall bedre om du leker sykepleier til de er i 20-årene og mer rasjonelle? Er det en reell fare for at hun tar livet av seg i prosessen? Og hva vil i så fall dette føre til? 

Så, nei. Du har ikke ansvar for henne. Men hun påvirker dine barn. Og de har du ansvar for. Så det er mulig at svaret er at du føler det beste er å ofre deg selv og bli med henne - ikke for hennes del men for ungene sin del. 

Det mest nærliggende her er å slå seg sammen med eventuelle rasjonelle slekt og venner hun har og tvinge henne inn i behandling. 

Anonymkode: 70228...c26

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Ts

Anonymkode: d1fd8...068

[AnonymBruker]

Dere begge trenger hjelp. Mye hjelp. 

Er dere virkelig skikka som foreldre? En far (?) som selvskader og en deprimert mor med selvmordstanker. 

Jeg tenker disse barna burde ha fått fosterforeldre. Men det vil neppe skje. 

Jeg vet ikke hva du skal gjøre TS. Skjerp deg og ta vare på ungene.  

Anonymkode: 6dd37...98c

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? Lenge på forholdet deres kan tyde på at dere har ganske store barn.

Anonymkode: b1f54...eb2

[Andy1999]

Når man ikke vil bruke tid sammen med partner lenger er det vel et tegn på at mye ikke er som det skal. Skaff dere hjelp begge to, kanskje dere finner tilbake om begge er i riktigere sinnsstemning. 

Viktig å snakke om og spørre hvorfor disse tankene dukker opp, kanskje dere heller ikke er ment for hverandre 

[AnonymBruker]

Er du redd hun vil bli sykere av at du forlater henne?

Kanskje det blir en lettelse? Jeg hadde tatt det opp. Sagt at det nok er best om dere lever hver for dere.

Og barn plukker opp alt, tro ikke annet....

Anonymkode: fdcd5...ffc