Sliter veldig med bruddet.

[AnonymBruker]

Mann 29 år her,
Prøver å legge bak meg ett tøft samlivsbrudd og trenger sårt litt råd for å få kontroll på det psykiske tankekjøret i denne prosessen.

Det har vært utrolig vanskelig å miste den personen som jeg fortsatt elsker så utrolig høyt og har så mange gode minner med. Og ikke minst tanken på at hun har blitt sammen med en av mine venner og at de har flyttet inn i huset som vi hadde sammen.

I tillegg har jeg mistet en utrolig flott svigerfamilie som jeg hadde veldig god kontakt med og som jeg verdsatte så utrolig mye med tanke på at min egen familie alltid har vært veldig fraværende. Alle vet at jeg sliter men ingen " er der for meg "

Det er nå 7. måneder siden bruddet og jeg sliter utrolig mye med å takle bruddet og komme meg videre i livet. Føler at bruddet er så kjipt som det kunne blitt og at det har fratatt meg mye av muligheten for å komme meg på beina igjen på en ok måte. 

Det er så ufattelig vanskelig å svelge og jeg sliter utrolig mye med det psykiske. Ingen energi til å møte hverdagen eller til å ta tak i mitt eget liv og få det på riktig spor igjen. Trodde tiden skulle hjelpe meg å få dette på avstand , men nå er det verre enn noen gang. Sitter mye hjemme og prøver å stoppe tankekjøret og kjenner på følelsen av at jeg har det veldig vondt psykisk. Har klart å holde meg i jobb hele veien , men i det siste har jeg kun gått å lagt meg etter arbeid og sovet rundt til neste arbeidsdag for å få fred med meg selv.

Vi hadde planer om barn og det hele og nå sitter jeg daglig og ser på sosiale medier hvor jevnaldrende venner og bekjente deler opplevelser med ungene sine som er allerede er 4+ i alder. Føler jeg er så uendelig knust og så langt bak og at jeg har falt helt av lasset.

Har aldri slitt psykisk før men merker at denne prosessen har brutt meg veldig ned. Har i det siste tatt meg selv i å være fornøyd med det livet jeg har levd og fundert på hvordan det ville blitt uten meg, uten tankekjøret og uten alt det negative. Vet det ville påført mine foreldre mye lidelse så jeg skal selvfølgelig oppsøke krisehjelp før det går så langt..

Har forsøkt dating apper som Tinder og Happen i 3-4 mnd. men håpløst som mann å nå igjennom føler jeg.

Kan nevne at jeg har forsøkt Psykolog men at det ikke har hjulpet noe særlig.

Noen som har lyst å dele noen tips og råd om hvordan jeg kan klare meg videre?

 

Anonymkode: 307f0...a00

[AnonymBruker]

Du må finne en psykolog du passer sammen med. 

En som faktisk forstår deg. Husk også at det tar tid.

Tankene du har er vanlige, men også veldig veldig vonde. Ingen fortjener å ha det sånn ❤️

Anonymkode: 46ac3...232

[AnonymBruker]

Dette tar tid og det er helt vanlig å kjenne på en sorg i lang tid i etterkant. Mine tips er å snakke med en god psykolog, gå turer ute, trene, bestille en ferie eller noe du kan se frem til, forsøke å legge hyggelige planer med venner, begynne med en ny hobby og lignende. Gå på jobb som vanlig. Det hjelper å holde seg i gang. Ikke legg deg til å sov etter jobb, men forsøk heller å ha gode rutiner med middag, tur/trening, en hobby eller lignende etter jobb. Legg deg til fast tid og få rundt 8 timers søvn, ikke mer eller mindre. Gjør ting som gir deg glede og energi. Ikke stress med datingen. Du må vente til du er klar og du er fortsatt veldig ung. Dette går over, det lover jeg deg ❤️ 

Anonymkode: 85a8a...698

[AnonymBruker]

Hva med å la det gjøre vondt? Det er vondt og det skal det være, ikke bare på grunn av bruddet i seg selv, men også for alt som ikke ble. Det er lov å slite og å ha det tungt. Det har gått litt tid, ja, men syv måneder er jo ingenting i forhold til fremtiden du hadde sett for deg med partner. Det er ingen måte å hoppe over dette på.  Jeg tror at ved å distrahere deg selv, eller på annen måte tvinge deg over det, så vil du bare forlenge smerten. Det som skjedde var grusomt og du står nå med usikkerhet for fremtiden fremfor en klar plan. Det suger, men jeg synes du skal la det suge - i alle fall frem til du får helt forbanna nok av det og kjenner du kan lukke det kapittelet helt. Du kommer deg nok over det til slutt, og det finnes noen for deg der ute som kan være det du trenger, vil ha - og mere til! Gled deg over det! 

Anonymkode: 19c6f...cb1

[AnonymBruker]

Klem til deg❤️ Står i en lignende krise selv, og det er jævlig vondt. Jeg støtter alle forslagene og rådene du har fått så langt, men det er helt forferdelig vanskelig å følge rutiner, lage middag (alene), gå tur (kanskje det og, alene), oppsøke venner osv, når en er så langt nede. «Alle» kjenner jo den oppskriften, «omgi deg med venner og familie», «skaff deg en ny hobby», «ha noe å se frem til», men det er faktisk ikke så enkelt. 
 

Du føler deg alene nå, at familien din ikke er der for deg, vennene dine har nok med seg og sine familier, det føles som at alle har det bra, bortsett fra deg.. Det er ensomt. 
 

Har egentlig ikke noen gode råd til deg, som sagt støtter jeg det andre har skrevet her. Kanskje må du gjennom en jævlig periode nå, for å greie å ta i bruk disse rådene.

Lykke til, det VIL bli bedre 🥰 Men snakk med noen, verdene er et litt finere sted med deg vet du☺️

Anonymkode: 35679...911

[AnonymBruker]

Du kan nok ha nytte av å snakke med noen. Du sier du har forsøkt psykolog, men jeg vil foreslå at du gir det et forsøk til med en annen. Det trenger heller ikke være psykolog. Det kan være fastlegen, psykiatrisk sykepleier eller en miljøarbeider - så lenge kjemien og metoden stemmer.

Ikke vent til det går "så langt", da blir veien tilbake bare tyngre. Ring noen i morgen. Ta for eksempel kontakt med rask psykisk helsehjelp i din kommune. Det er gratis og du trenger ikke henvisning.

Anonymkode: b83e0...8ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Mann 29 år her,
Prøver å legge bak meg ett tøft samlivsbrudd og trenger sårt litt råd for å få kontroll på det psykiske tankekjøret i denne prosessen.

Det har vært utrolig vanskelig å miste den personen som jeg fortsatt elsker så utrolig høyt og har så mange gode minner med. Og ikke minst tanken på at hun har blitt sammen med en av mine venner og at de har flyttet inn i huset som vi hadde sammen.

I tillegg har jeg mistet en utrolig flott svigerfamilie som jeg hadde veldig god kontakt med og som jeg verdsatte så utrolig mye med tanke på at min egen familie alltid har vært veldig fraværende. Alle vet at jeg sliter men ingen " er der for meg "

Det er nå 7. måneder siden bruddet og jeg sliter utrolig mye med å takle bruddet og komme meg videre i livet. Føler at bruddet er så kjipt som det kunne blitt og at det har fratatt meg mye av muligheten for å komme meg på beina igjen på en ok måte. 

Det er så ufattelig vanskelig å svelge og jeg sliter utrolig mye med det psykiske. Ingen energi til å møte hverdagen eller til å ta tak i mitt eget liv og få det på riktig spor igjen. Trodde tiden skulle hjelpe meg å få dette på avstand , men nå er det verre enn noen gang. Sitter mye hjemme og prøver å stoppe tankekjøret og kjenner på følelsen av at jeg har det veldig vondt psykisk. Har klart å holde meg i jobb hele veien , men i det siste har jeg kun gått å lagt meg etter arbeid og sovet rundt til neste arbeidsdag for å få fred med meg selv.

Vi hadde planer om barn og det hele og nå sitter jeg daglig og ser på sosiale medier hvor jevnaldrende venner og bekjente deler opplevelser med ungene sine som er allerede er 4+ i alder. Føler jeg er så uendelig knust og så langt bak og at jeg har falt helt av lasset.

Har aldri slitt psykisk før men merker at denne prosessen har brutt meg veldig ned. Har i det siste tatt meg selv i å være fornøyd med det livet jeg har levd og fundert på hvordan det ville blitt uten meg, uten tankekjøret og uten alt det negative. Vet det ville påført mine foreldre mye lidelse så jeg skal selvfølgelig oppsøke krisehjelp før det går så langt..

Har forsøkt dating apper som Tinder og Happen i 3-4 mnd. men håpløst som mann å nå igjennom føler jeg.

Kan nevne at jeg har forsøkt Psykolog men at det ikke har hjulpet noe særlig.

Noen som har lyst å dele noen tips og råd om hvordan jeg kan klare meg videre?

 

Anonymkode: 307f0...a00

Hei<3 her er mine tips (jeg har vært i dine sko og vet hva du kjenner på nå)...

-Det er helt greit å sove ut noen dager, gi f i hva som forventes av deg. noen ganger er tunge, og det er helt ok.

-Du er nødt å akseptere den nye situasjonen for å klare å løserive deg. En måte å gjøre det på er å prøve å distrahere seg

selv over tid med f.eks nye mål som krever planlegging og gjennomføring over en lengre periode. Kanskje et karriereskift, kanskje noen treningsmål, et nytt språk, flytte til en ny by. Link det opp mot noe som interesserer deg. Drit i Tinder og Happn akkurat nå. Det kan du ta igjen senere når du begynner å få en positiv feedbackloop i hodet ditt etterhvert som du når nye mål. Gradvis gjenoppbygging av selvtillit og mestring gir deg dopamin og nye positive pathways. Noen dager vil bli vanskelige, og man orker kanskje knapt dusje. Men når man har samlet seg litt igjen kan man fortsette på disse målene. Depresjonene pleier å komme å gå litt hvertfall gjorde det det for min del.

-Porno og dra laksen er helt no-go, for å ikke reinforce negative tankemønstre og sende dopaminnivåer ned i dass. Dette gjelder også mer obvious ting som junk-food eller drikke alkohol alene som en virkelighetsflukt for å håndtere smerten. Dette er faktisk dritviktig. Nå er tiden for å være grei med seg selv. Gi kroppen god næring, trening, frisk luft, og søvn.

-Det funker bra og svette ut litt på gymmen, løfte noe jern, bli litt forbanna og få ut litt aggresjon. det er greit å være sur og kjenne på de følelsene også.

-Ikke la deg lure av alle instagram bilder og "happy go lucky" snapshots. Bak de bildene er det garantert j*vlig mye krangling,

problemer, helseutfordringer, kanskje angst, kanskje de begge egt vil slå opp. Man ser bare et highlight av noe som er mye mer komplekst enn det man ser ved første øyekast. Hold deg unna de appene en stund, så man ikke kroker de negative tankene opp mot alle som har det så "perfekt". det er så sykt fake uansett..

-Dette her vet jeg at du klarer, ikke la dette ødelegge deg mer. Du har et helt liv foran deg. Jeg klarte det, og dette klarer du også.

 

 

Anonymkode: cdf78...16a

[AnonymBruker]

Går gjennom det samme.. Har bare gått noen dager men jeg vil gråte konstant. Mister matlyst og vil bare sove bort tankene hele dagen. Hatt kjærlighetssorg flere ganger før, men fy faen det suger hver gang! For min del hjalp det å møte andre. Skape nye relasjoner og nye minner. 

Anonymkode: 0ada3...86d

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må ta tiden til hjelp. I tillegg vær fysisk aktiv og gå på jobb. Noen dager er ting kanskje for ille og da må det være lov å gi litt blaffen. 
Flere her nevner psykolog, det er lite sannsynlig at du kvalifiserer for det. Har vært igjennom samlivsbrudd og utroskap med barn i bildet for 3 år siden. Var ikke snakk om å få henvisning. Jeg var helt på bunn og sykmeldt. Legen sa da måtte jeg gå privat til 1000 kr timen. 

Anonymkode: 250ff...864

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Flere her nevner psykolog, det er lite sannsynlig at du kvalifiserer for det. Har vært igjennom samlivsbrudd og utroskap med barn i bildet for 3 år siden. Var ikke snakk om å få henvisning. Jeg var helt på bunn og sykmeldt. Legen sa da måtte jeg gå privat til 1000 kr timen. 

Anonymkode: 250ff...864

Kommunens lavterskeltilbud er for de med milde til moderate plager. Det er ikke samme krav der som på DPS. TS har slitt i 7 måneder og han får det verre og verre. Insinuerer at han har selvmordstanker. Da er det godt innafor og faktisk anbefalt å søke hjelp. 

Anonymkode: b83e0...8ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kommunens lavterskeltilbud er for de med milde til moderate plager. Det er ikke samme krav der som på DPS. TS har slitt i 7 måneder og han får det verre og verre. Insinuerer at han har selvmordstanker. Da er det godt innafor og faktisk anbefalt å søke hjelp. 

Anonymkode: b83e0...8ce

Det er jeg enig i men kommunen kommer med mange fagre ord. I realiteten finnes det ikke hjelp å få i det offentlige.  Jeg har prøvd selv i ts sin situasjon. Jeg har helseforsikring via jobb som dekket 10 timer hos psykolog men føler som ts at det ikke hjalp meg. 
 

Anonymkode: 250ff...864

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jeg enig i men kommunen kommer med mange fagre ord. I realiteten finnes det ikke hjelp å få i det offentlige.  Jeg har prøvd selv i ts sin situasjon. Jeg har helseforsikring via jobb som dekket 10 timer hos psykolog men føler som ts at det ikke hjalp meg. 
 

Anonymkode: 250ff...864

Det tror jeg vil variere mye fra kommune til kommune. Og man vet i alle fall ikke det før man har prøvd!

Det er ikke uvanlig at man ikke har match med en behandler, men at en annen fungerer godt.

Anonymkode: b83e0...8ce

[AnonymBruker]

Du er mann. Du er 29 år. Hva er problemet? 
 

Hvorfor må du finne deg en ny kjæreste? Hvorfor er det viktig? Eksen din kommer ikke tilbake. Hvorfor bruker du tid på å tenke på henne all den tid du har alle muligheter foran deg? 
 

Dette krever en real hestekur av typen slutt å deppe, kom deg på gymmen, gro baller, ikke fokuser på kjæreste, vær sosial, gjør kule ting med livet, reis og opplev ting, vær en interessant og spennende fyr å være rundt. Da dukker det opp damer etterhvert uten at du trenger å gjøre så mye annet enn å ha det fett. 
 

Det siste du vil er å ta imot råd fra damer på KG som 1) datet sist på starten av 2000-tallet 2) ikke lykkes på dating selv

Anonymkode: dea7c...ef5

[AnonymBruker]

Hei TS: 

Jeg var i akkurat samme situasjon som deg, men jeg var gift med henne og vi har to barn sammen. 

Nå vet ikke jeg hva grunnen for bruddet var, men for min del gikk jeg da hun hadde vært utro over lengre tid. Jeg elsket denne dama så høyt og sårene etter utroskapen ødela meg totalt. Det at vi har barn sammen gjorde ingenting lettere. 
Følte jeg fikk dobbel straff da den jeg elsket skulle gjøre at jeg kun fikk ha barna 50% av tiden. 

Jeg brukte 8-9 mnd før jeg følte jeg måtte ta meg sammen og komme meg tilbake på hesten. Jeg startet å gjøre ting jeg liker og fant tilbake til en ny gnist. Senere møtte jeg ei dame og jeg har aldri hatt det så bra som jeg har det nå. 

Det at eksdama di er sammen med en venn av deg kan jeg skjønne at gjør vondt. Kan man egentlig kalle det for en venn? 

La tiden lege sårene. Vi går sommeren i møte og bruk tiden på å treffe nye folk. 🙂 Ikke følg eksdama på sosiale medier og bare kutt henne helt ut av tankene dine. 

Anonymkode: 6f8a5...6ec

[Hmmmmmm]

Jeg ville ut av mitt lange forhold. Men merker jeg ufrivillig lar meg påvirke av at eksen har fått seg kjæreste. 
 

Så all min sympati til deg som faktisk har en grunn til å deppe. Måtte tiden lindre dine sår fort som fy. 

[AnonymBruker]

Du er flink til å skrive og uttrykke deg! 😊 Hva med å skrive dagbok, som en del av terapien/ sorgprosessen? 

Anonymkode: 5c835...2c3