Jeg syntes livet som funkjnshemmet er vanskelig, og jeg skammer meg over å inrømme det.

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente i tyvårene med cerebral parese. det påvirker armer, bein og synet mitt. Jeg har alltid følt meg ensom. Men har gjennom hele livet mitt prøvd å være positiv. tenkt at livet mitt er like fint som alle andres. At det står bare på viljen. Og alle rundt meg syntes egentlig jeg er ei veldig positiv jente.  ser rundt meg hva mennesker med funkjonshemninger oppnår. og hva hodningen er ute i samfunnet er . Mennesker som får til alt, tross alt. Jeg beundrer disse menneskene. Folk som har havnet i ulykker og som beundrer sitt nye liv i rullestol. 

I mange år har jeg hele tiden også tenkt slik. Ihvertfall er det slik jeg ønsker at andre skal se meg.  Men etter jeg har blitt ungdom har jeg syntes livet har blitt tristere og tristere.  Jeg syntes det er sjipt å være meg. Jeg syntes ikke det er noe morro å være funkjonshemmet. Jeg syntes det er dritt.  jeg finner ikke noe positivt med denne tilværelsen.

Ofte tenker jeg at jeg vil kaste både rullestolen og ståstativet dit peppern gror. 

Så kommer skammen. Skammen over å være negativ. Alle funkjonshemmede rundt meg er så positive til livet. Og jeg skulle så inderlig ønske jeg også kunne være det. men jeg greier det bare ikke lenger.  Lufta er helt ute. Til og med de som har havnet i ulykke etter mange år som funkjonsfriske greier å tilpasse seg livet sitt. Men jeg er født slik, og vet ikke om noe annet. jeg brude jo ihvertfall klare det. 

For et år siden ble jeg bedt på fest. hadde det supermorro, men trengte desverre mye hjelp fordi det var et trappetrinn opp til toalettet. følte jeg slet ut vennene mine. Etter dette har jeg ikke blitt bedt.

Jeg syntes jo det er ordentlig morro å feste. Jeg har en skikkelig feste personlighet, men føler jeg ikke får levet ut denne drømmen. akkurat som at jeg liksom ikke passer inn i denne kroppen. Nesten så jeg håper å kunne bli fød på ny i en helt ny kropp. Jeg tenker alt for mye på dette. 

Jeg klarer ikke å se alt det positive med å være funkjonshemmet rett og slett. Det er mest negative ting,, selv om je prøver å tenke på det positive. Hva er det jeg gjør feil? 

 

 

Anonymkode: 8012d...6d5

[AnonymBruker]

Kunne du fått BPA , kanskje. Da hadde du sluppet å «bruke» vennene dine til de oppgavene som du føler sliter dem ut. Hvis du trenger mye hjelp i hverdagen, så er du vel kvalifisert for BPA.

 

Anonymkode: b220c...a9d

[AprilLudgate]

Skjønner deg godt, jeg.

Det er liksom en veldig påtatt greie om at alle med fysisk eller usynlig sykdom skal være så GLADE, litt sånn hun derre Birgitte. 
 

Men som du jo sier - følelsen av eksklusjon er ikke særlig kul. 
 

Når det er sagt: kan det tenkes du har rett på BPA? 

[Lacy]

Det skjønner jeg! Jeg kan ikke sette meg inn i det å ha funksjonsnedsettelser, men jeg syns at det blir noe falskt over det å skulle være positiv hele tiden, for det er det ingen som er. Jeg tror ikke på at alle mennesker vi omgir oss med smiler til livet hver eneste gang de ser seg i speilet når de er alene. 

Det er jo mange ting i livet som bringer en sorg med seg, for deg vil jo det være CP. Det er ingen motsetning i det å være glad og optimistisk av natur, samtidig som man kjenner på en sorg over noe som er annerledes enn man skulle ønske. I allefall ser ikke jeg det som en motsetning, og jeg tror det er bedre mental helse i å akseptere at ikke alle følelser er gode ❤️

[Gjest Blondie65]

Det er bra å se positivt på livet.

Men ingen er positive absolutt hele tiden. Jeg kan ikke skjønne hvorfor du skal skamme deg over at du av og til blir nedfor av begrensningene som handikappet ditt gir deg. 

Har du noen du kan snakke med om disse tingene? Har du f.eks. kontakt med CP-foreningen? Av og til kan det å snakke med andre med samme utfordringer hjelpe stort. 

[AnonymBruker]

Skjønner deg så godt, med en gang man ikke er glad og positiv så er det deg det er noe feil med. Du har rett til å sørge over dette, du har rett til å synes at det faen meg suger.

Jeg har også funksjonshemninger og jeg er den "unge sterke flotte damen som bare står på" og blabla, og når jeg ikke er det, tar folk avstand for de klarer selv ikke at noen har en dårlig dag eller har det vondt. 

Anonymkode: daa94...2f8

[Hr. Aktiv]

Alle har dager som ikke er gode, men da er det viktig å høste selvtilit de dagene som er gode.

Jeg kan si med hånda på hjertet at du sliter ikke ut dine venner om de må ta i et tak innimellom. Opplever du det er det ikke riktige venner. Venner står opp for hverandre og man trenger ikke være noen rakettforsker for å se at enkelte trenger litt mere bistand enn andre. Men når det er sagt så har du helt sikkert masse å tilføre vennskapet på andre plan der de kansje ikke er så gode. Dette handler litt om å både ta og gi. Gå ut og vær sosial og kos deg. Kansje dukker det opp en mann også om det allerede ikke har gjort?

[stine40]

Det gjorde vondt å lese innlegget ditt ts💔
Jeg har funksjonsnedsettelse, men er så heldig at jeg kan gå,

Heldigvis er de nærmeste inkluderende, og hjelper meg innimellom. Men skulle gjerne vært mer selvstendig.

Denne frasen»det er ikke hvordan man har det, det er hvordan man tar det»

kan stappes en viss plass…😖

Det er lov å sørge💜å være sint💜deprimert etc. Ikke skam deg over normale følelser.

Jeg vil heller være hatet for noe jeg er, enn elsket for noe jeg ikke er🌞

[AnonymBruker]

Jeg har også en funksjonshemming.  Min funksjonsmemming er usynlig, og ikke like begrensende som din, så jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen din, men jeg er dritt lei "positivitetstyranniet".  (Begrepet lånt fra Hedda Kise)

Det handler ikke så mye om omgivelsene, men om meg selv, og hva jeg tillater meg selv å gjøre.

Av og til vil man bare være sur og negativ, men tidligere følte jeg at "det har jeg ikke lov til å være, for andre har det mye verre enn meg selv".  Men de siste årene har jeg begynt å tillate meg selv å få lov til å være negativ - av og til.
Av og til ser man bare begrensningene, og tidligere følte jeg at "det kunne jeg ikke gjøre, se muligheter, ikke begrensninger", men nå tillater jeg meg å se begrensningene også - av og til.

Men selv om det er viktig å gi seg selv tillatelse til å være negativ i perioder, er det like viktig at de negative følelsene ikke tar overhånd.  For meg er takknemlighet viktig.
For eksempel blir jeg innimellom frustrert over alt jeg ikke kan gjøre, men etter å ha tenkt meg om takknemlig for det lille jeg klarer å gjøre.
 

Jeg skal være litt forsiktig med å gi råd, men det jeg selv gjør er at jeg ikke dytter det negative i bakgrunnen.  Når de negative følelsene dukker opp, kjenner jeg på dem, føler på begrensningene, og tillater meg selv å sørge over det livet jeg kunne hatt,  og så går jeg videre og gjør det beste ut av det livet jeg har.

Anonymkode: 78888...e7e

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt♥️Du virker som ei veldig fin og reflektert jente. Hadde jeg vært deg ville jeg fortalt vennene dine akkurat det du skriver her. Å late som om at alt er bra hele tiden blir man bare sliten av. 
 

Jeg fikk en usynlig funksjonsnedsettelse for noen år siden og gikk sånn i kjelleren at jeg måtte til psykolog og psykiater. Jeg fikk «diagnosen» Tilpassningsforstyrrelse. Dvs. at jeg ikke klarer å tilpasse/akseptere livssituasjonen jeg befinner meg i, i dette tilfelle en funksjonsnedsettelse. Noen kur finnes ikke, men det hjalp å få pratet om det. Jeg synes fortsatt det er kjipt, men jeg er ikke like bitter lengre. 
 

Ps! Fastlegen min henviste meg til en psykiater som hadde min funksjonsnedsettelse som spesialfelt. Så hvis det er aktuelt for deg så undersøk om det finnes noen du kan prate med som har kompense innenfor cp. Det er mye bedre å prate med noen som vet og forstår situasjonen/diagnosen din. 

Anonymkode: 49a36...330

[AnonymBruker]

Det er fullt forståelig og naturlig å ikke være like positiv hele tiden. Prøve å ikke sammenligne deg med andre, selv om jeg vet det ikke er lett❤ 

Hvis du ønsker å være mer sosial, kan du kanskje prøve å finne noen nye venner i et annet miljø, ny hobby eller fritidsaktivitet? Det vil også hjelpe på humøret og fjerne fokuset vekk fra tunge tanker❤ 

 

Anonymkode: 6156a...47a

[AnonymBruker]

Kanskje du kunne ha bruk for å snakke med noen? Helsesykepleier eller psykolog f.eks. Som kan hjelpe deg å sortere tankene dine, og finne strategier som fungerer. F.eks at du setter av 5 min fast hver dag til å være sur og forbanna på handicappet ditt. Klart du har lov å være frustrert, forbanna, sørge over at alt ikke er som det skulle. Selv om det finnes andre som har det verre. Jeg tror det hadde vært lurt å finne utløp for alle følelser, også de negative. Så kan du prøve å være positiv resten av døgnet, gjøre det beste ut av de korta DU fikk utdelt, tenke på at enhver har sitt å stri med, du skal faen meg klare deg! 

Anonymkode: 4ebf3...fbf

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, TS. Jeg fikk en alvorlig sykdom da jeg var 17 og er nå i tredveårene. Jeg har bl.a. store vansker med å gå, bruker mest rullestol, og skjelver veldig på hendene. Funksjonshemmingene mine er til stede i alt jeg gjør, hele døgnet. Likevel vil jeg si at det som hemmer meg aller mest i mitt liv er andre mennesker. Særlig hvordan andre mennesker ikke tåler min funksjonsnedsettelse. Det er så vanskelig for dem å ta hensyn til meg fordi ting tar litt lenger tid. De tåler ikke å høre, eller se, at jeg har smerter eller andre utfordringer som de synes er "uholdbare".

Ordbruken og måten samfunnet snakker om funksjonshemmede eller litt annerledes mennesker pålegger oss som er litt annerledes skam og skyld. Det er ødeleggende. Samfunnets forventninger om at selv om man har en funksjonsnedsettelse skal man likevel fungere like bra, og aller helst bedre enn, A4-personen er ødeleggende. Så urealistiske forventninger er bare idioti, men det er krevende for oss å forsvare oss mot disse holdningene. Ofte møter vi på slike holdninger flere dager i uken, kanskje flere ganger per dag. Det er klart at det påvirker oss. Men det er ikke vår feil dersom vi føler på noe av den skammen og skylden som samfunnet pålegger oss. Det er samfunnet det er noe galt med.

Samfunnet må endre holdningene sine. Ordbruken må endres. 
Og hvem sitt ansvar er det? Det er alles ansvar. Det er mitt ansvar, og det er ansvaret til min venn, nabo, kollega og til pressefolk, politikere, alle som bruker ytringsfriheten sin på sosiale medier, alle i samfunnet har et ansvar for å bidra til endring.
Og for å få til en endring må vi utfordre oss selv. Vi må tåle at ikke alt er perfekt. Vi må tåle at ikke alle vansker utfordringer kan løses, noen ganger må man bare stå i en situasjon og tåle den. 
Jeg mener at samfunnet er på ville veier. Vi er dessverre på god vei vekk fra det samfunnet jeg tror de aller fleste nordmenn egentlig ønsker seg, et inkluderende samfunn der alle har like stor verdi. Det synes jeg er skummelt. 

Anonymkode: a61cc...a6c

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: e7227...656

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.3.2022 den 16.45):

Jeg er ei jente i tyvårene med cerebral parese. det påvirker armer, bein og synet mitt. Jeg har alltid følt meg ensom. Men har gjennom hele livet mitt prøvd å være positiv. tenkt at livet mitt er like fint som alle andres. At det står bare på viljen. Og alle rundt meg syntes egentlig jeg er ei veldig positiv jente.  ser rundt meg hva mennesker med funkjonshemninger oppnår. og hva hodningen er ute i samfunnet er . Mennesker som får til alt, tross alt. Jeg beundrer disse menneskene. Folk som har havnet i ulykker og som beundrer sitt nye liv i rullestol. 

I mange år har jeg hele tiden også tenkt slik. Ihvertfall er det slik jeg ønsker at andre skal se meg.  Men etter jeg har blitt ungdom har jeg syntes livet har blitt tristere og tristere.  Jeg syntes det er sjipt å være meg. Jeg syntes ikke det er noe morro å være funkjonshemmet. Jeg syntes det er dritt.  jeg finner ikke noe positivt med denne tilværelsen.

Ofte tenker jeg at jeg vil kaste både rullestolen og ståstativet dit peppern gror. 

Så kommer skammen. Skammen over å være negativ. Alle funkjonshemmede rundt meg er så positive til livet. Og jeg skulle så inderlig ønske jeg også kunne være det. men jeg greier det bare ikke lenger.  Lufta er helt ute. Til og med de som har havnet i ulykke etter mange år som funkjonsfriske greier å tilpasse seg livet sitt. Men jeg er født slik, og vet ikke om noe annet. jeg brude jo ihvertfall klare det. 

For et år siden ble jeg bedt på fest. hadde det supermorro, men trengte desverre mye hjelp fordi det var et trappetrinn opp til toalettet. følte jeg slet ut vennene mine. Etter dette har jeg ikke blitt bedt.

Jeg syntes jo det er ordentlig morro å feste. Jeg har en skikkelig feste personlighet, men føler jeg ikke får levet ut denne drømmen. akkurat som at jeg liksom ikke passer inn i denne kroppen. Nesten så jeg håper å kunne bli fød på ny i en helt ny kropp. Jeg tenker alt for mye på dette. 

Jeg klarer ikke å se alt det positive med å være funkjonshemmet rett og slett. Det er mest negative ting,, selv om je prøver å tenke på det positive. Hva er det jeg gjør feil? 

 

 

Anonymkode: 8012d...6d5

Er det slik at personar med store funksjonhemmingar "bytter blikk"? På ein måte vender blikket innover, oppover mot det åndelege? 
(Spør oppriktig, fordi eg tenker meg at dette ville eg sjølv gjort).

Anonymkode: 3808c...36b

[AnonymBruker]

Ikke gi opp og du er verdifull

 

Anonymkode: 44bc7...db9

[AnonymBruker]

Stor klem til deg. Leit at du ikke er invitert pånytt. Er det pga de måtte hjelpe deg tror du ? 
 

BPA må vel avslutte vakten kl 23 eller noe eller? 
 

Litt teit forslag, men kan du ha innlagt kateter når du skal på fest? 

Anonymkode: b8993...258

[AnonymBruker]

Forstår deg ts❤️

Anonymkode: 814f1...56f

[AnonymBruker]

Veldig trist å høre hvordan du har det ts.

Om du ikke allerede har bistand av habiliteringstjenesten, ville jeg tatt kontakt med dem. Kanskje kan de høre på hvordan du har det og sette deg i kontakt med det du skulle trenge. 
 

Har du vært på cp-gruppe opphold? Vet de prøver å tilpasse gruppene etter mest mulig «likesinnede». Kanskje kan du få utbytte av å høre fra flere i samme situasjon fra andre steder i Norge. Vet de har opphold både på Sunnaas og Vigør i Tromsø. Få legen til å henvise deg dit. 

Anonymkode: ec694...20b

[Epok1]

AnonymBruker skrev (På 27.3.2022 den 16.45):

Jeg er ei jente i tyvårene med cerebral parese. det påvirker armer, bein og synet mitt. Jeg har alltid følt meg ensom. Men har gjennom hele livet mitt prøvd å være positiv. tenkt at livet mitt er like fint som alle andres. At det står bare på viljen. Og alle rundt meg syntes egentlig jeg er ei veldig positiv jente.  ser rundt meg hva mennesker med funkjonshemninger oppnår. og hva hodningen er ute i samfunnet er . Mennesker som får til alt, tross alt. Jeg beundrer disse menneskene. Folk som har havnet i ulykker og som beundrer sitt nye liv i rullestol. 

I mange år har jeg hele tiden også tenkt slik. Ihvertfall er det slik jeg ønsker at andre skal se meg.  Men etter jeg har blitt ungdom har jeg syntes livet har blitt tristere og tristere.  Jeg syntes det er sjipt å være meg. Jeg syntes ikke det er noe morro å være funkjonshemmet. Jeg syntes det er dritt.  jeg finner ikke noe positivt med denne tilværelsen.

Ofte tenker jeg at jeg vil kaste både rullestolen og ståstativet dit peppern gror. 

Så kommer skammen. Skammen over å være negativ. Alle funkjonshemmede rundt meg er så positive til livet. Og jeg skulle så inderlig ønske jeg også kunne være det. men jeg greier det bare ikke lenger.  Lufta er helt ute. Til og med de som har havnet i ulykke etter mange år som funkjonsfriske greier å tilpasse seg livet sitt. Men jeg er født slik, og vet ikke om noe annet. jeg brude jo ihvertfall klare det. 

For et år siden ble jeg bedt på fest. hadde det supermorro, men trengte desverre mye hjelp fordi det var et trappetrinn opp til toalettet. følte jeg slet ut vennene mine. Etter dette har jeg ikke blitt bedt.

Jeg syntes jo det er ordentlig morro å feste. Jeg har en skikkelig feste personlighet, men føler jeg ikke får levet ut denne drømmen. akkurat som at jeg liksom ikke passer inn i denne kroppen. Nesten så jeg håper å kunne bli fød på ny i en helt ny kropp. Jeg tenker alt for mye på dette. 

Jeg klarer ikke å se alt det positive med å være funkjonshemmet rett og slett. Det er mest negative ting,, selv om je prøver å tenke på det positive. Hva er det jeg gjør feil? 

 

 

Anonymkode: 8012d...6d5

Søsteren min er også i 20-årene og har cerebral parese. Hun opplever mye av det samme som deg. Jeg har prøvd å få henne til å snakke med noen om det hun føler, men hun har prøvd før uten at hun følte det hjalp. Hun føler at ingen forstår hvordan det er å være i hennes situasjon, og det er vondt å føle på. Hadde hun bare kunne snakket med deg, hadde hun kanskje ikke følt seg så alene. Høres ut som dere har mye til felles. Hun er også glad i en fest, men føler at CP-en holder henne tilbake på så mange områder. Hvis du vil, ta gjerne kontakt med meg, så kanskje dere kunne blitt kjent ❤️