Uventet psykisk reaksjon på graviditet

[AnonymBruker]

Jeg fant ut at jeg var gravid for kun 1 uke siden, og er nå ca. 6 uker på vei. Det var planlagt og ønsket for begge, og både jeg og kjæresten min ble glad med det samme vi fant det ut. I ettertid har jeg imidlertid hatt store opp og nedturer🤯  Jeg har vært mye nedfor og oppgitt, hatt mye hormonsvingninger og kjent mye på tvil.

Plutselig vet jeg ikke 100% hva jeg vil og føler på en stor sorg over livet jeg må "gi slipp på". Det rare er at forut for graviditeten, følte jeg meg helt klar for å gjøre nettopp det. Vi har i grunn bestemt oss for å beholde, men jeg sliter likevel med tomhetsfølelse og ser ikke samme gleden som partneren min gjør i fremtiden. Får en del dårlig samvittighet for dette også... hva om jeg ikke blir glad for barnet som kommer? mange sånne tanker skremmer meg.

Noen som vet mer om hvorfor man kan ha det sånn? Er det vanlig eller bør jeg seriøst revurdere før det er for sent?

Anonymkode: eae91...d44

[Lipyros]

Hormoner er en bitch. Mange som har det sånn, men det går nå over. Og 98% vil bli utrolig glad i barnet når det kommer 😉 I og med at du på forhånd var utrolig innstilt på ønske om barn, og tenkte over dette ville jeg, ville jeg ikke tatt en forhastet avgjørelse om å fjerne nå. 

[AnonymBruker]

Dette er slettes ikke unormalt! Opplevde det samme da jeg ble gravid med nr 2, et høyst planlagt og ønsket barn, men så reagerte jeg likt som deg likevel. Heldigvis visste jeg at det ikke er uvanlig og det hjalp å vite. Gleden kom etterhvert 

Anonymkode: e00d1...02d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg fant ut at jeg var gravid for kun 1 uke siden, og er nå ca. 6 uker på vei. Det var planlagt og ønsket for begge, og både jeg og kjæresten min ble glad med det samme vi fant det ut. I ettertid har jeg imidlertid hatt store opp og nedturer🤯  Jeg har vært mye nedfor og oppgitt, hatt mye hormonsvingninger og kjent mye på tvil.

Plutselig vet jeg ikke 100% hva jeg vil og føler på en stor sorg over livet jeg må "gi slipp på". Det rare er at forut for graviditeten, følte jeg meg helt klar for å gjøre nettopp det. Vi har i grunn bestemt oss for å beholde, men jeg sliter likevel med tomhetsfølelse og ser ikke samme gleden som partneren min gjør i fremtiden. Får en del dårlig samvittighet for dette også... hva om jeg ikke blir glad for barnet som kommer? mange sånne tanker skremmer meg.

Noen som vet mer om hvorfor man kan ha det sånn? Er det vanlig eller bør jeg seriøst revurdere før det er for sent?

Anonymkode: eae91...d44

Siden du planla dette synes jeg du skal ta konsekvensene og komme deg igjennom dette stadiet, er normalt å få litt kalde føtter i 1 trimester❤ abort burde ikke brukes som en angrepille, og når ungen først er aborterte får du den aldri tilbake....  når man planlegger en graviditet kan man ikke la hormonene og følelsene styre dine beslutninger når du først har blitt gravid... hold hodet kaldt.

Anonymkode: b3925...f03

[AnonymBruker]

Samme her 

Anonymkode: abd6c...198