Når vet man når det er på tide å gå?

[AnonymBruker]

Samboer og jeg har tre barn oss i mellom.

Jeg ELSKER familien vår - jeg blir fullstendig opprørt over tanken på å miste familien vår, hans barn er som mitt eget.

Jeg vet at begge bidrar til konflikter. Men (jeg vet men er et dumt ord) samboer har enorme problemer med kommunikasjonen.

Han opplever kanskje at jeg er litt for mye «på», og det jobber jeg med. Jeg er langt mer avslappet og tilbakeholden enn jeg har vært - jeg har lagt inn mye innsats og det har fungert. Jeg har tilpasset meg og ønsket å jobbe med ting.
Han kommuniserer ut omtrent ingenting.
Vi kan lage en avtale, og så skjer det ikke - han har ombestemt seg, det passer ikke, han rekker ikke, får ikke til. Jeg vet ikke hvorfor.
Og jeg har absolutt forståelse for at ting endrer seg, eller noe blir vanskelig.
Men han sier ingenting om hva som skjer og hvorfor det endrer seg. Det er som om han «dodger» det. Unngår det. Later som ingenting.

Det er fryktelig frustrende. Jeg ønsker å vise forståelse for at noe ble vanskelig eller det oppstod en hindring, og jeg vil gjerne «henge med i svingene».
Men jeg blir så ofte stående som et spørsmålstegn og aner ikke hva som plutselig skjedde.
Dette har jeg formidlet, men får beskjed om at jeg lager en greie. Han har ikke forståelse for at det er utrolig stressende å ikke forstå eller henge med på hva som skjer.
Han vil ha støtte og forståelse og nærmest krever at jeg godtar. Og det gjør jeg gjerne - men han må jo kommunisere hva som skjer.

Han vil ikke snakke med noen, verken alene eller sammen (har ikke krevd dette av han, mer loddet muligheten når det har passet seg), han vil ikke ta tak i det, han vil ikke lese en bok engang (far fetched, men jeg har prøvd hva som helst).
Jeg tror han opplever at jeg lager mange greier hele tiden, for han blir frustrert over at jeg ikke bare lar ting ligge.

Nå er det så ille for meg at jeg trekker meg unna han, tør ikke fortelle om hva jeg føler (jeg får sterkt inntrykk av det bare vekker avsky i han), jeg vet ikke lenger hva jeg vil… jeg er redd følelsene mine sakte forsvinner, og jeg vil jo ikke miste de.

Jeg kan ikke endre han, men når han heller ikke vil legge inn en innsats for å bedre kommunikasjonen sin, eller i det hele tatt mener han er skyldfri i hva vi sliter med, så jeg vet bare ikke mine armer råd… han er ikke åpen for tilbakemelding av hvordan jeg opplever ting på min side.
Jeg vil dette så gjerne - vi klarer alt annet enn å kommunisere.
Menn er vel generelt dårligere på å snakke om følelser. Men jeg underdriver ikke når jeg sier at han sier omtrent ingenting noen gang om hva han føler.
Og klarer dermed ikke høre på hva jeg forteller heller…

Hvor lenge skal man holde ut, vise forståelse. Vente. Gi det tid. Jeg er så utrolig lei meg, det spiser meg opp. 

Anonymkode: 3937f...501

[AnonymBruker]

Det handler ikke om "følelser" når avtalene deres ikke blir noe av. Det er jo konkrete ting som går på evne og vilje til planlegging og samarbeid med andre. 

Anonymkode: 68219...f81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det handler ikke om "følelser" når avtalene deres ikke blir noe av. Det er jo konkrete ting som går på evne og vilje til planlegging og samarbeid med andre. 

Anonymkode: 68219...f81

Ja, han har grunner til at det ikke blir noe av.
Men det er vanskelig at han ikke tar tak i det…

Anonymkode: 3937f...501

[AnonymBruker]

Det virker som du har satt deg inn i kommunikasjon, det er bra. Har du hørt om konflikthemmende språk? Det handler om å prate ut i fra seg selv og ikke i generelle termer. Feks: «Jeg vil gjerne at du forteller meg hva som skjedde her?» I stedet for «Du hadde jo lovet..» eller «Man holder det man lover». Det blir ofte oppfattet som mye mer konfronterende og provoserende å bruke du, man og alltid/aldri. Det er også lurt å unngå hvorfor, men i stedet spørre hva, undre seg. Dette er en god start for å skape et tryggere rom for mannen din å kommunisere i.

For tror ikke du at det handler om at han ikke føler at han kan prate uten at det blir feil? Dette kan like mye handle om hans vonde opplevelser fra tidligere, og ikke om deg. Men resultatet er uansett at han ikke klarer å prate med deg, og da må du hjelpe han på vei. Det virker som om du er bevisst på dette allerede, det er veldig bra! Jeg hadde også sagt rett ut at jeg vil at vi går i terapi. Det er mye å forlange av deg alene at du skal fikse opp i kommunikasjonen, når han helt klart har en masse han sliter med. Det er jo ikke normalt og sunt å ikke klare å prate slik du beskriver her. Så dette hadde jeg vært urokkelig på, men jeg hadde også holdt meg til denne konflikthemmende måten å kommunisere det på. 

Anonymkode: 1cc86...153

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det virker som du har satt deg inn i kommunikasjon, det er bra. Har du hørt om konflikthemmende språk? Det handler om å prate ut i fra seg selv og ikke i generelle termer. Feks: «Jeg vil gjerne at du forteller meg hva som skjedde her?» I stedet for «Du hadde jo lovet..» eller «Man holder det man lover». Det blir ofte oppfattet som mye mer konfronterende og provoserende å bruke du, man og alltid/aldri. Det er også lurt å unngå hvorfor, men i stedet spørre hva, undre seg. Dette er en god start for å skape et tryggere rom for mannen din å kommunisere i.

For tror ikke du at det handler om at han ikke føler at han kan prate uten at det blir feil? Dette kan like mye handle om hans vonde opplevelser fra tidligere, og ikke om deg. Men resultatet er uansett at han ikke klarer å prate med deg, og da må du hjelpe han på vei. Det virker som om du er bevisst på dette allerede, det er veldig bra! Jeg hadde også sagt rett ut at jeg vil at vi går i terapi. Det er mye å forlange av deg alene at du skal fikse opp i kommunikasjonen, når han helt klart har en masse han sliter med. Det er jo ikke normalt og sunt å ikke klare å prate slik du beskriver her. Så dette hadde jeg vært urokkelig på, men jeg hadde også holdt meg til denne konflikthemmende måten å kommunisere det på. 

Anonymkode: 1cc86...153

Det er utrolig godt poeng, jeg reflekterte faktisk over akkurat dette senere ut på dagen i går.

Jeg har nok forventet at han bare skal snakke med meg, selv om jeg åpenbart vet at det er vanskelig, og tenkt at han bare må si det.
Har kanskje ansett meg selv som «off the hook» fordi jeg kan kommunisere.
Men jeg må nok være mer tålmodig og åpenhjertet til å vise han forståelse og tid. Og gjøre det lettere for han å snakke.

Tusen takk for veldig fin tilbakemelding!

Anonymkode: 3937f...501