Gi forholdet en deadline? Han klarer ikke bestemme seg for om han vil ha barn. Jeg blir 35.

[AnonymBruker]

Hei dere!

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 4 år.
Før vi ble et par så gjorde jeg det klart at jeg ønsket barn, og at han måtte si ifra dersom han ønsket noe annet.
Men i forelskelsens rus må han vel ha glemt akkurat den tingen.... og her sitter vi.
Jeg er så glad i han. Han behandler meg så uendelig godt og jeg synes vi har det så fint sammen. Det er første gang i mitt liv at jeg har følt meg trygg og at jeg kan være meg selv sammen med en mann. Han respekterer meg og støtter meg i alt - og det samme gjør jeg mot han.

Men....
Det barnespørsmålet spiser meg opp innvendig! Årene går og jeg stresser helt enormt nå. Jeg blir 35 år i år og føler ikke at jeg har tid på å vente på at han skal bestemme seg. For hva om han sier nei? Mannen er 47 år. Det er ikke sånn at han har god tid på seg han heller.

Gråter om nettene, gråter om dagene. Føler ikke jeg er gamle glade meg lengre. Er så redd for at jeg aldri kommer til å få barn. At det begynner å bli for sent. Samtidig er jeg sint. Sint på han, synes ikke han behandler meg rettferdig. Sint på meg selv, som bare sitter her.

Det hadde vært annerledes om han ville ha barn men ikke klarte å bestemme seg for når tid.
Problemet er bare at han vet ikke om han vil ha barn eller ikke.

Jeg har gitt han lang tid nå på å finne ut av hva han vil - men etter flere år vet han fortsatt ingenting. Jeg har prøvd å snakke med han, få han til å lufte bekymringer. Har prøvd å være upartisk, har prøvd å overtale han. Har kjøpt bøker vi kan lese, har forestlått familievernkontoret. Har t.o.m også prøvd å bare ikke snakke om temaet i det hele tatt, i lang tid. Jeg vil jo ikke masse eller skape så mye press - for det kan få motsatt virkning. Men jeg sliter virkelig med å være "chill" nå.
Ingenting nytter. Han er ikke i stand til å bestemme seg.

Dette tærer såpass mye på meg nå at jeg klarer ikke mer. Jeg vurderer å avslutte forholdet.
Men så lurer jeg på om jeg skal gi han en "deadline"? En siste sjangs før jeg går? Eller er det bare dumt av meg? Finnes det en annen voksen måte å håndtere dette på?

Alderen min gjør at jeg også er redd for å gå. Jeg er redd for at jeg aldri vil finne meg en mann som ønsker barn med meg. Vurderer seriøst å fryse ned eggene mine.

Hva ville du gjort i samme situasjon?

Anonymkode: 2441e...f3b

[AnonymBruker]

Jeg har vært i liknende situasjon, men er litt yngre enn deg (snart 32) og vært sammen med samboer i 15 år. Han begynte etterhvert å tvile på om han ville ha barn. Jeg prøvde alt som du skriver overtale, ikke nevne det på lang tid (flere år). Ingen ting hjalp. Han fikk rett og slett ikke ut fingeren.
 

Jeg gav han en deadline og han bestemte seg for at han ville ha et barn (jeg har alltid sagt at jeg nok bare vil ha ett). Når vi snakket om det gråt jeg en del og jeg tror det var først da det gikk opp for han hvor viktig det var for meg. Ettersom vi har begynt å prøve og planlegge er han mye mer engasjert og gleder seg. Han sier han synes det var vanskelig å sette deg inn i situasjonen når han ikke var i den på en måte, men nå som vi er der gleder han seg like mye som meg. Vet han kommer til å bli en fantastisk pappa. Kanskje det er noe liknende hos din mann? Dette med å skulle få barn er jo en litt absurd og stor livsendring som det er vanskelig å se for seg hvordan blir. Masse lykke til uansett 🥰

Anonymkode: c0781...a85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har vært i liknende situasjon, men er litt yngre enn deg (snart 32) og vært sammen med samboer i 15 år. Han begynte etterhvert å tvile på om han ville ha barn. Jeg prøvde alt som du skriver overtale, ikke nevne det på lang tid (flere år). Ingen ting hjalp. Han fikk rett og slett ikke ut fingeren.
 

Jeg gav han en deadline og han bestemte seg for at han ville ha et barn (jeg har alltid sagt at jeg nok bare vil ha ett). Når vi snakket om det gråt jeg en del og jeg tror det var først da det gikk opp for han hvor viktig det var for meg. Ettersom vi har begynt å prøve og planlegge er han mye mer engasjert og gleder seg. Han sier han synes det var vanskelig å sette deg inn i situasjonen når han ikke var i den på en måte, men nå som vi er der gleder han seg like mye som meg. Vet han kommer til å bli en fantastisk pappa. Kanskje det er noe liknende hos din mann? Dette med å skulle få barn er jo en litt absurd og stor livsendring som det er vanskelig å se for seg hvordan blir. Masse lykke til uansett 🥰

Anonymkode: c0781...a85

Takk for svar. Så fint at det ordnet seg for dere. ❤️
Jeg tror nok mannen min tar meg seriøst - men han er "typisk mann" og blir stille og lukker seg selv og klarer ikke prate med meg om temaet.  Forstår at han synes det er et vanskelig tema han også, men jeg føler meg så ensom.

Kan jeg spørre deg hvordan du formulerte deg da du gav han en deadline?
Etter at du nevnte det, tok det lang tid før han bestemte seg?

Anonymkode: 2441e...f3b

[AnonymBruker]

Si til ham at du vil ha barn, og det kan bli med eller uten ham. 

Giv ham 24 timer. 

Du har allerede ventet fire år. 

Anonymkode: f284f...5b6

[AnonymBruker]

Jeg ville avsluttet forholdet i dag og umiddelbart meldt meg på nettdatingapper. Ikke fordi du er klar for et nytt forhold i morgen, men fordi du kommer til å føle deg mye bedre når du tar styringen over eget liv og jobber aktivt mot ditt mål. Du kommer til å bli så uendelig trist, sint og bitter over hver eneste ekstra dag du kaster bort på denne mannen. 

Anonymkode: a8b36...172

[AprilLudgate]

Oj!

Jeg hadde gått på dagen. Ingen tvil.

Han ønsker ikke barn, og har sannsynligvis lurt deg hele veien. Han er ALT for godt voksen til at han ikke har tenkt på saken - og nå holder han deg på gress.

Hadde vært SATAN så forbannet, han frarøver deg jo det aller viktigste i livet! Og han VET han ikke vil ha.

Men det passer han vel utmerket å ha fått en mye yngre kjæreste - som forøvrig vil måtte ta vare på han i alderdommen. 
 

Nei vet du hva.

Hadde han vært mellom 25-35 år så kan jeg skjønne at han ventet på at klokka skulle tikke litt for ham og. 
 

Men han her er 47 år!! WTF? 
 

Om han hadde ønsket seg barn hadde han tatt det opp omtrent i datefasen vil jeg anta. 
 

Hadde flyttet ut, jeg. Du har prøvd alt. Lenge. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar. Så fint at det ordnet seg for dere. ❤️
Jeg tror nok mannen min tar meg seriøst - men han er "typisk mann" og blir stille og lukker seg selv og klarer ikke prate med meg om temaet.  Forstår at han synes det er et vanskelig tema han også, men jeg føler meg så ensom.

Kan jeg spørre deg hvordan du formulerte deg da du gav han en deadline?
Etter at du nevnte det, tok det lang tid før han bestemte seg?

Anonymkode: 2441e...f3b

Han bestemte seg der og da når vi snakket om det. Som sagt var det nok først da det gikk opp for han hvor viktig det var for meg. Han mente nok aldri at han ikke ville ha barn, han bare tenkte at «det ordner seg» på et vis. Han er nok litt som din man og ikke så glad i å snakke om sånt.  Jeg har hele tiden forsøkt å si at vi må snakke om det og planlegge for når det skal skje.  Jeg hadde bestemt meg for å gi han 3 mnd, men trengte aldri å si det.  Det hold å si at jeg hadde fått nok av å vente på han.
 

Jeg skjønner absolutt hvordan du har det. Jeg vil anbefale at du bare hopper i det og sier det som det er. Ikke gi han for god tid. Du har allerede vantet lenge og bør gå videre så fort som mulig hvis deres ønsker for fremtiden ikke samsvarer med hverandres. Skjønner at det er kjempevanskelig, men for meg hjalp det å se for meg megselv som 45/50-åring uten barn. Det var helt uaktuelt. Slapp heldigvis å gå fra han og håper det ordner seg for dere også. Stor klem til deg 🥰

Anonymkode: c0781...a85

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Han bestemte seg der og da når vi snakket om det. Som sagt var det nok først da det gikk opp for han hvor viktig det var for meg. Han mente nok aldri at han ikke ville ha barn, han bare tenkte at «det ordner seg» på et vis. Han er nok litt som din man og ikke så glad i å snakke om sånt.  Jeg har hele tiden forsøkt å si at vi må snakke om det og planlegge for når det skal skje.  Jeg hadde bestemt meg for å gi han 3 mnd, men trengte aldri å si det.  Det hold å si at jeg hadde fått nok av å vente på han.
 

Jeg skjønner absolutt hvordan du har det. Jeg vil anbefale at du bare hopper i det og sier det som det er. Ikke gi han for god tid. Du har allerede vantet lenge og bør gå videre så fort som mulig hvis deres ønsker for fremtiden ikke samsvarer med hverandres. Skjønner at det er kjempevanskelig, men for meg hjalp det å se for meg megselv som 45/50-åring uten barn. Det var helt uaktuelt. Slapp heldigvis å gå fra han og håper det ordner seg for dere også. Stor klem til deg 🥰

Anonymkode: c0781...a85

Det er forresten noe aldersforskjell på oss også selvom jeg var ung når vi ble sammen. Ser at en del her påpeker at han er 47 og burde ha bestemt seg. Det trenger ikke nødvendigvis ha noe å si. Det er jo en enda større livsforandring å få barn for en som har «levd singellivet» til han er godt voksen. 

Anonymkode: c0781...a85

[AnonymBruker]

Jeg har grått og vært fortvila foran han mange ganger. Tror jeg har fått fram hvor mye det går innpå meg og hvor lei meg jeg er. Så det er ingenting her han ikke vet.

Synes det er så trist å måtte avslutte et forhold som jeg ellers synes er så fint og bra. Masse ting som jeg virkelig verdsetter høyt. Han har kvaliteter som jeg opplever få andre menn har. Som jeg beundrer.
Så er det så dumt at denne éne tingen ødelegger alt. Det er så sårt. Men det er også en ting man ikke kan lage kompromisser av.

Noen sa jeg burde flytte ut? Vi bor ikke sammen en gang. Jeg bor fortsatt i min lusne lille leilighet (som jeg leier) mens jeg venter på han. For jeg har villet kjøpe noe sammen. Et ordentlig hjem. Men det er for risikabelt når man ikke en gang vet om man har samme syn på barn.  Så i flere år har jeg følt at jeg ikke kommer videre i livet, pga hans ubesluttsomhet.

Har faktisk sendt han en sms nå nettopp. At nå er det på tide å bestemme seg. At vi må snakke sammen. Uff jeg gruer meg...

Ts.

Anonymkode: 2441e...f3b

[AnonymBruker]

Du har ikke mer tid til å vente. Hvis han ikke vil nå, og du er bestemt på at du vil, er det bare å gå videre.

Anonymkode: 25c27...28b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har grått og vært fortvila foran han mange ganger. Tror jeg har fått fram hvor mye det går innpå meg og hvor lei meg jeg er. Så det er ingenting her han ikke vet.

Synes det er så trist å måtte avslutte et forhold som jeg ellers synes er så fint og bra. Masse ting som jeg virkelig verdsetter høyt. Han har kvaliteter som jeg opplever få andre menn har. Som jeg beundrer.
Så er det så dumt at denne éne tingen ødelegger alt. Det er så sårt. Men det er også en ting man ikke kan lage kompromisser av.

Noen sa jeg burde flytte ut? Vi bor ikke sammen en gang. Jeg bor fortsatt i min lusne lille leilighet (som jeg leier) mens jeg venter på han. For jeg har villet kjøpe noe sammen. Et ordentlig hjem. Men det er for risikabelt når man ikke en gang vet om man har samme syn på barn.  Så i flere år har jeg følt at jeg ikke kommer videre i livet, pga hans ubesluttsomhet.

Har faktisk sendt han en sms nå nettopp. At nå er det på tide å bestemme seg. At vi må snakke sammen. Uff jeg gruer meg...

Ts.

Anonymkode: 2441e...f3b

Oi, dette var vondt å lese. Virker litt som han har holdt deg for narr? Bra du har sagt at dere må snakke sammen. Gjør det så fort som mulig å gi han maks en uke. Han virker som han er klar over hva du tenker på. Hvis han ikke bestemmer seg da har du svaret du trenger. Det finnes mange fantastiske menn der ute, men barn blir dessverre for sent etterhvert for oss kvinner ❤️

Anonymkode: c0781...a85

[AnonymBruker]

Selv om mannen er fantastisk så kan han forlate deg om 5 år og da sitter du der med verken den fantastiske mannen eller barn. Vær streng! 

Anonymkode: a2b4d...8d3

[Gjest tullerikke]

Når en som nærmer seg 50(!) år ikke har bestemt seg enda, så har han vel egentlig det. Han vil ikke og han synes vel det er for sent, men han vil ikke miste deg. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår det slik at han ikke har barn fra før? Har han lengre samliv bak seg? Dette er jo en diskusjon som melder seg i de fleste samliv.

Og har han ikke en vennekrets der mange etterhvert har barn? Er det noen årsaker til at han er skremt vekk fra det?

Anonymkode: 81d7e...927

[MizzVic]

Så han er 47, og er fornøyd med å ha kjæreste som bor for seg selv?

Skal han få samboer og våkennetter slengt i fanget som 50-åring,når han ikke hadde lyst? 

Hvor koselig får dere det da?

Du skulle aldri begynt å date fyren. Du er 3 år over tiden med han allerede.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Oi, dette var vondt å lese. Virker litt som han har holdt deg for narr?
Anonymkode: c0781...a85

 

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår det slik at han ikke har barn fra før? Har han lengre samliv bak seg? Dette er jo en diskusjon som melder seg i de fleste samliv.

Og har han ikke en vennekrets der mange etterhvert har barn? Er det noen årsaker til at han er skremt vekk fra det?

Anonymkode: 81d7e...927

Siden dere bare hører min side av saken så er det sikkert lett å forestille seg at han innehar både det ene og det andre av fæle egenskaper, men sånn er det ikke... Han er en oppriktig god person. Men noen ganger kan ting bli så innviklet og komplisert at det er vanskelig å formulere det om til noen korte setninger.

Han har hatt et vanskelig liv, uten at jeg skal gå i dybden av det. Han sliter nok med sin dose av ekstremt dårlig selvbilde og selvtillitt. Om det er et barndosmtraume eller ikke vet jeg ikke. Men noe har satt sine spor.
Jeg kan være overbevist om at han vil være en god far, men det spiller ingen rolle om han ikke tror på det selv.
Familien min elsker han. Mine brødre elsker han. På jobben elsker de han. Men virker som han ikke er i stand til å se alt det gode i seg selv.

Han sier han tar barne-spørsmålet veldig seriøst. Han er livredd for å svikte som far eller ende opp som helgepappa. Han er også bekymret for om han er for gammel, og mye annet. Han har kompiser som (etter min mening) aldri skulle hatt barn. Noe som har resultert i både samlivsbrudd, selvmord og barn som har vokst opp under omsorgsvikt. Han drar disse eksemplene fram hele tiden, men ignorer de kompisene som tilsynelatende har det kjempefint med barn.

Det er nok derfor jeg har vært så tålmodig med han. Trodde jeg kunne overbevise han om noe annet. At han ville bli en god pappa og at vi kunne få en fin framtid. Men han sitter fast i sitt eget tankekjør.

Men jeg har gitt opp nå. Nå må jeg videre i livet. Med eller uten han. 😕

Ts.

Anonymkode: 2441e...f3b

[AnonymBruker]

At han er bekymret for å bli en dårlig far forklarer ikke hvorfor han ikke vil bli samboer? 

Anonymkode: a8b36...172

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nå må jeg videre i livet. Med eller uten han.

Det er det mest fornuftige du har skrevet i hele tråden.

Anonymkode: 571f0...5c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

At han er bekymret for å bli en dårlig far forklarer ikke hvorfor han ikke vil bli samboer? 

Anonymkode: a8b36...172

Vi har begge to tenkt på at det er en svært amputert glede i å kjøpe et fint hus og prøve å skape et hjem sammen - mens man innerst inne er så usikker på om vi i det hele tatt har en fremtid sammen.

Jeg er også såpass heldig at jeg bor kjemperimelig på leiemarkedet. Det gir meg muligheten til å spare mye. Jeg har ikke lyst til å ofre denne muligheten til å bli samboer med en fyr som jeg kanskje må flytte fra om en stund uansett. 😕

Anonymkode: 2441e...f3b

[Gjest tullerikke]

Alle disse problemene hans blir ikke borte av seg selv, så det beste er å gå videre og finne en annen å få barn med før det er for sent for deg også.