Han vil forlate meg pga mine psykiske utfordringer

[AnonymBruker]

Vi har vært samboere i 8 år og har to små barn på 4 og 6 år. Psyken min er stort sett nokså stabil 300 dager i året, men jeg er asosial og ‘sær’ som man sier. Ikke helt A4. Og har korte perioder/dager med sterk angst som kommer og går. Slik har jeg vært så lenge jeg har kjent ham, og han har håndtert dette greit. Frem til nå.

Samboer og jeg elsker hverandre og vi er har egentlig et godt kjærlighetsforhold. Vi er harmoniske sammen og har felles verdier og holdninger. Vi har ett godt samarbeid med barna, husarbeid og økonomi. Men siste tiden har han hatt lavere terskel for å vise frustrasjon over min litt ustabile psyke til tider. Det at jeg kan svinge sånn fra dag til dag mht hvilken form jeg er i. Kan plutselig våkne opp med mye uro /angst ene dagen, der jeg har problemer med å gå ut på ting, lage middag og fullføre normale hverdagslige ting som burde være en selvfølge å få til med et familieliv. Jeg har kanskje i snitt 1-2 slike dager i måneden. De andre dagene forsøker jeg å ta det igjen så godt jeg kan. Har jeg virkelig overskudd en dag er jeg rene  ‘supermum’ og forsøker å vise samboer ekstra oppmerksomhet og kjærlighet.

Nå har jeg derimot hatt to dårlige dager. Mye pga PMS  jeg sliter med. Har vært et nervevrak med både angst og påfølgende depresjonsfølelse. Har kontaktet legen pga dette denne gang og bedt om henvisning til DPS. Fått beroligende medisiner av legen som jeg ta ved behov. Så jeg tar jo virkelig tak i dette.

Samboer er dermot lei av å ha en ustabil samboer. Han sier nå han vil forlate meg om jeg ikke sluttet i jobben min/sykemelder meg og får skikkelig orden på psyken min. Han orker ikke uforutsigbarheten mtp den svingende formen min. 

Jeg skjønner ham jo og har full empati i situasjonen hans. Har ofte tenkt selv også han ville hatt det bedre uten meg.

Jeg gjør jo derimot så godt jeg kan og har til og med søkt om hjelp nå. Men vet dette kan ta tid. Samtidig er jeg 45 år og noen deler av  det han irriterer og frustrerer seg over er en del av personligheten min. Ikke bare noe jeg kan ta tak i og bli kvitt med det første. Kanskje aldri. Som feks konsekvenser av å ha adhd uoppmerksom type med masse virring og uro som smitter over på andre.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Elsker ham så høyt, og vet han elsker meg. Men bør jeg la ham få gå?
Kanskje gjøre det enkelt for ham å gjøre det slutt selv? 

Vet noen vil foreslå samlivsterapi/familievernkontoret her, men det nekter han å delta på😞

Håper noen har noen gode råd❤️

Anonymkode: cde81...135

[Silva Pluvialis]

Det høres ut som du gjør så godt du kan, så her synes jeg han er urettferdig. Ja, det kan være tøft å være pårørende, men det er jo heller ikke noe du kan noe for. Du tar jo tak i det. Det hadde vært annerledes om du nektet å innse at du slet med noe, behandlet familien din stygt, og ikke ville søke hjelp, men det er jo ikke tilfellet. Du står jo virkelig på for at dere skal få det bedre. 

Endret 25. mars 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Kjære deg.

Jeg synes du skal la han gå.

Og det vil være vondt. For etter så lang tid, og med nok selv, så føler man nesten at man ikke klarer seg alene.

Men jeg er syk selv, og er det virkelig rettferdig at han skal sette sånne krav til deg( Jobb kan jeg forstå, hvis det går på bekostning av livet). Men om du skal ta igjen det du kan, på gode dager, så vil du jo alltid løpe etter mere. Eller om han skal sette kniven på strupen, og gå om du ikke gjør sånn og sånn.. det er ikke rettferdig.

Og kanskje finner dere tilbake. Men kanskje skal du også få liv å sette deg og ditt behov først ( etter barnas selvsagt)

Jeg synes man aldri skal true med å gå fra hverandre. That’s my hard limit..

 

Anonymkode: 961ac...591

[AnonymBruker]

Du bør ikkje slutte i jobben for å "jobbe med psyken". Psyken har det best når ein får komme seg ut av huset, sett andre folk og bidratt litt.

❤️ 

Anonymkode: 0fae1...3d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du bør ikkje slutte i jobben for å "jobbe med psyken". Psyken har det best når ein får komme seg ut av huset, sett andre folk og bidratt litt.

❤️

Anonymkode: 0fae1...3d2

Jobben har jeg hatt i snart 20 år omtrent uten sykefravær. Det er en del av livet jeg virkelig føler jeg mestrer. Men samboer snur på dette og mener det betyr at jobben betyr mer for meg enn ham og barna. Fordi han jo ser at jeg ofte fungere bedre på jobb enn hjemme. Jeg skjønner jo at han kan få slike tanker, men uten denne jobben er jeg redd alt ville fallt sammen.

Og igjen så er jo dette virkelig ikke noe jeg styrer selv. Er jo ikke noe jeg har mer lyst til enn å være en kjempe god mor og samboer. Men ser ikke for meg hvordan jeg skulle blitt bedre uten jobben (jobber bare 75%). Da ville jeg jo mistet mye mestringsfølelse.

Anonymkode: cde81...135

[AnonymBruker]

Uforutsigbarhet er det vi mennesker håndterer aller dårligst. Han og barna hadde antakelig taklet en dårlig uke bedre hvis de visste det skjedde første uka i måneden. 

Nå vet han aldri om han plutselig er aleneforelder en tilfeldig onsdag ut av det blå 

Det er lettere å ha hele ansvaret enn å dele det med noen som plutselig kan falle fra.. 

Beklager, men jeg skjønner at han er utslitt. Han kan jo aldri slappe av, i tilfelle han må ta over hele husholdningen. 

Fra barnas perspektiv er det ikke umulig at du ville vært en mer uthvilt og tilstedeværende mor som samværsforelder. 

Anonymkode: 5079d...af1

[AnonymBruker]

Skjønner han godt. La han gå så han kan få et godt liv. Og hvorfor i alle dager har du fått barn når du er så gammel og har så store psykiske problemer??

Anonymkode: 58df6...aef

[Gjest Igga]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Skjønner han godt. La han gå så han kan få et godt liv. Og hvorfor i alle dager har du fått barn når du er så gammel og har så store psykiske problemer??

Anonymkode: 58df6...aef

Unnskyld meg? Hva er du sitter å skriver til folk? Ta deg sammen! 

[AnonymBruker]

Stusser på at du skriver at du først nå har søkt om hjelp? Og du har hatt det sånn i 20 år…. Skjønner jo partner blir lei

Anonymkode: e2527...e12

[Gjest Igga]

Hva er aller viktigst for deg? 

Den psykiske helsa di? 

Mannen din og far til barna? 

Jobben din? 

Hadde det vært meg hadde jeg gått for sykemelding. Og jeg hadde sagt det som det er til fastlegen: - jeg river familien i stykker, gi meg det aller sterkeste du har mens jeg venter på hjelp. 

Hvilke medisiner får du, kan jeg spørre? 

[Gjest Igga]

Og har du PMDD eller er bipolar? 

Har du lest litt om det? ADHD kan det også være. 

Sykemeld deg, og betal for privat utredning. Jeg tipper mannen din er med på å bruke penger på det. 

[Virrevirrevapp]

Ta ham på ordet, få utredning og hjelp. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skjønner han godt. La han gå så han kan få et godt liv. Og hvorfor i alle dager har du fått barn når du er så gammel og har så store psykiske problemer??

Anonymkode: 58df6...aef

Vært alene det meste av mitt voksne liv. Fått hjelp med terapi /medisiner tidligere uten hell. Traff mannen min først da jeg fylte 36 år. Vi skulle egentlig ikke ha barn, men ombestemte oss. Gikk bra første årene, men blitt verre siste to årene.

Anonymkode: cde81...135

[AnonymBruker]

Igga skrev (1 time siden):

Og har du PMDD eller er bipolar? 

Har du lest litt om det? ADHD kan det også være. 

Sykemeld deg, og betal for privat utredning. Jeg tipper mannen din er med på å bruke penger på det. 

Takk for svar🌸 Har ADHD uoppmerksom type. Mistenker PMDD, og skal ta det opp med behandler.

Anonymkode: cde81...135

[AnonymBruker]

Igga skrev (1 time siden):

Hva er aller viktigst for deg? 

Den psykiske helsa di? 

Mannen din og far til barna? 

Jobben din? 

Hadde det vært meg hadde jeg gått for sykemelding. Og jeg hadde sagt det som det er til fastlegen: - jeg river familien i stykker, gi meg det aller sterkeste du har mens jeg venter på hjelp. 

Hvilke medisiner får du, kan jeg spørre? 

Jeg får Quetiapin og Sobril.

Anonymkode: cde81...135

[Gjest Igga]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Takk for svar🌸 Har ADHD uoppmerksom type. Mistenker PMDD, og skal ta det opp med behandler.

Anonymkode: cde81...135

 

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg får Quetiapin og Sobril.

Anonymkode: cde81...135

Jeg får skikkelig vondt av deg. 

Jeg tror nok ikke mannen din virkelig vil forlate deg, han forsøker nok bare å sette hardt mot hardt. 

Jeg tror du må skynte deg litt. Betal for ei privat utredning. 

Det er et PMDD-forum på FB. NRK.no skreiv om den, og diagnosen. Se om du finner den. 

Det er mange kvinner som plages voldsomt med PMDD. Kanskje du er en av de? 

Sobril er heftige saker, og det ser heller ikke ut til å hjelpe nok. 

Huff, jeg håper det ordner seg for dere. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Uforutsigbarhet er det vi mennesker håndterer aller dårligst. Han og barna hadde antakelig taklet en dårlig uke bedre hvis de visste det skjedde første uka i måneden. 

Nå vet han aldri om han plutselig er aleneforelder en tilfeldig onsdag ut av det blå 

Det er lettere å ha hele ansvaret enn å dele det med noen som plutselig kan falle fra.. 

Beklager, men jeg skjønner at han er utslitt. Han kan jo aldri slappe av, i tilfelle han må ta over hele husholdningen. 

Fra barnas perspektiv er det ikke umulig at du ville vært en mer uthvilt og tilstedeværende mor som samværsforelder. 

Anonymkode: 5079d...af1

Enig.

Mannen har barn han må tenke på, trådstarter. At han setter disse over deg, er et tegn på at han er en god pappa. Mange historier her inne handler om mennesker som er mer opptatt av å hjelpe og støtte partneren sin enn å ivareta sine barn. Synes der er fint å høre om de som setter barna først.

Synes forøvrig det er foruroligende at du har nesten ikke sykefravær på jobb, til tross for at du er syk nesten en femtedel av tiden (65 dager av 365). Det tyder jo på at du virkelig lar familien ta støyten når du er syk. 

Anonymkode: 63140...8b1

[AnonymBruker]

Igga skrev (3 timer siden):

Unnskyld meg? Hva er du sitter å skriver til folk? Ta deg sammen! 

Tuller du?

Barn er egne mennesker, egne individer, de har rett på en god oppvekst. Så når man setter barn til verden så skal det være fordi man vet at man har kapasitet og overskudd til disse, og evner å sette barna først.

Når man da beskriver en hverdag hvor man er syk mye av tiden og tydeligvis prioriterer jobb den friske tiden, samt knapt nevner hvordan ungene har det når man skriver inn her om at mannen setter hardt mot hardt, så må det virkelig være lov å reagere.

Det som er virkelig absurd er at du reagerer på trådstarters vegne og ikke på barnas vegne.

At det liksom er verre for en voksen forelder å takle en hard kommentar, enn det er for barn å vokse opp med slike tilstander.

Få orden på prioriteringene!

Anonymkode: 63140...8b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tuller du?

Barn er egne mennesker, egne individer, de har rett på en god oppvekst. Så når man setter barn til verden så skal det være fordi man vet at man har kapasitet og overskudd til disse, og evner å sette barna først.

Når man da beskriver en hverdag hvor man er syk mye av tiden og tydeligvis prioriterer jobb den friske tiden, samt knapt nevner hvordan ungene har det når man skriver inn her om at mannen setter hardt mot hardt, så må det virkelig være lov å reagere.

Det som er virkelig absurd er at du reagerer på trådstarters vegne og ikke på barnas vegne.

At det liksom er verre for en voksen forelder å takle en hard kommentar, enn det er for barn å vokse opp med slike tilstander.

Få orden på prioriteringene!

Anonymkode: 63140...8b1

Så enig!

HI bestod kun av meg, meg, meg, men hva med barna?

 

Her holder jeg med mannen. Det virker som om han er glad i deg, men han har to små å tenke på. Jeg hadde gjort det samme, men hadde nok ikke vært like tålmodig som mannen din. Det viser jo bare hvor glad han er i deg. 
 

Men jeg reagerer veldig på hvorfor du søker hjelp først nå, når du har strevd med dette lenge. 

Anonymkode: 71e25...f74

[AnonymBruker]

Du bør absolutt ikke si opp jobben!!! Men du har jo rett på sykemelding. Snakk med legen. Dere bør nok også få noe rådgivning. Familievernkontoret?

Anonymkode: bc2c4...33f