Hjelp! Jeg vil ha barn, men ikke en mann! Noen som har gjort det alene? Er det egoistisk å få barn alene?

[AnonymBruker]

Jeg har hele livet ønsket meg barn, så lenge jeg kan huske. Men jeg har aldri ønsket meg en mann. Jeg blir 30 år i Juni i år, og jeg har aldri vært i et seriøst samboerskap med barn i tankene. Jeg har opplevd overgrep av jevnaldrende fra tidlig barneskole. Har PTSD og går i traumebehandling. Hele livet har jeg vist, tenkt og følt at jeg ikke vil ha en mann og kan ikke huske å noen gang ha tenkt at det er på grunn av traumene. Det kan være, men samtidig føles det ikke slik ut. Menn er i veien, de er slitsomme, jeg vil ikke ha dem og jeg trenger dem ikke. Sex og nærhet er et problem på grunn av traumer, men jeg har verken lyst, ork eller interesse for å fikse det med terapi. For når alt kommer til alt; Jeg vil ikke ha en mann. 

Samfunnet er det som legger en press på en forventning og krav om at, hvis jeg ønsker barn så må jeg ha en mann. Kunne jeg ha fått bestemt selv, uten å tenke på andre mennesker så hadde jeg gjort det alene for mange år siden. 

Jeg har møtt en mann, men ikke valgt å gå inn i et forhold. Fordi jeg får ikke til å slutte å tenke på at jeg vil ha barn... bare ikke med han. Jeg vil gjøre det alene, og jeg får ikke til å gi slipp på den følelsen. Er så forbanna enkelt å bare bli gravid med han, også har jeg fått barnet jeg har ønsket meg i 30 år, men jeg får jo med han og en hel svigerfamilie med på kjøpet og det ønsker jeg ikke. Ikke fordi det er noe galt med akkurat han, ingen er bra nok for jeg ønsker ikke en mann i det hele tatt. 

Jeg vet at et barn har det i teorien best med to foreldre... men du er ikke garantert noe som helst. Gresset er alltid grønnere på den andre siden, alltid. For du vet aldri hva slags barnefar og svigerfamilie du får og hvordan barnet reagerer på å vokse opp i en koffert og med mine, dine og våre. Du er ikke garantert noe som helst, så det er ikke noe vits i å diskutere en gang. For du kommer ikke frem til et vanntett svar allikevel. 

Jeg har et lite, men stabilt og godt nettverk. Jeg har to søstre og mamma og pappa. Jeg har i tillegg ei tante som står meg veldig nær. Hennes to døtre er frivillig og ufrivillig (og kan aldri bli gravid) barnløs, og de forguder tantebarna mine og de står klare til å ta dem om de får lov. Jeg vet at jeg har minst 4 personer som stiller opp på minuttet. Vi bor alle i samme nabolag og ingen har av oss har planer om å flytte. Det er altså ikke snakk om at jeg blir alene uten noen form for nettverk. 

Hjelp meg! Burde jeg bare gi faen i samfunnet og fremmede og gjøre det jeg ønsker? Før tenkte jeg at jeg ønsker barn alene, fordi jeg ikke har en mann... nå har jeg muligheten for både mann og barn, og jeg ønsker fortsatt ikke mann. Så da må det jo være det riktige for meg. Eller? Noen som har gjort det alene og har erfaring å dele? 

Anonymkode: 755c7...26f

[AnonymBruker]

Jeg har full respekt for de som er alene og ønsker barn. Et barn har det kanskje best med to foreldre, men jeg tror at et barn med en stor familie rundt seg og som er virkelig ønsket av mor kan ha det like bra. 

Se innom prøverdagbøkene her på KG, der er det i alle fall ei som er enslig og prøver og har skrevet litt om det.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 2fadf...ffc

[AnonymBruker]

Alle barn fortjener en far og mor. Det burde vært forbudt at enslige fikk barn. 

Anonymkode: 3afe1...707

[AnonymBruker]

Men….med PSTD så ille at du ikke klarer en relasjon til menn så har du nok dessverre ikke den omsorgskapasiteten som kreves for å ha barn. Særlig ikke alene.

Og det sier jeg ikke for å være kjip, jeg ble selv veldig syk og mistet min omsorgskapasitet i stor grad noen år etter jeg fikk barn - men barnet har en  oppegående og ressurssterk far i tillegg. 
 

Men jeg skiller meg jo ikke og tenker «nei, NÅ skal jeg ha flere barn». (Og ja, det er en stor sorg at jeg ikke kan få flere). 
 

Så jeg tenker: glem barn inntil du er langt friskere og klarer normale stabile langvarige relasjoner. Om det er kvinne eller mann du har det med er jo likegyldig. 
 

Men å få barn alene mens man er i terapi for PSTD med store relasjonsutfordringer kan man bare ikke gjøre av hensyn til barnet.

Graviditet og fødsel er forøvrig veldig triggende for mange med din bakgrunn. Noe som kan gå greit med hjelp og om man har en støttende medforelder. Men alene? Nei. 

Anonymkode: 77c6f...d27

[Olive_North]

Kør på!

 

jeg vet ikke hvilket samfunn du lever i, men jeg vet om fler som velger å gå sin egen vei. I min nærhet har jeg en venninne som fikk barn via et program i Danmark for noen år siden, og en annen venninne av meg er i prosessen med å starte opp nå. 
Min samboers søster er litt nysgjerrig på det samme. 
 

Kjenner du at det er dette du vil og kan tilby en trygg og stabil grund så er det vel ingen grunn for å ikke gjøre det?

[AnonymBruker]

Skjønner godt barn uten mann, mannen er som regel grisete og gidder ikke rydde eller noe. Hva skal man med de, bare et ekstra barn man må rydde opp etter. Til helvete med mannfolk, få deg barn uten.

Anonymkode: 83d53...39c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har hele livet ønsket meg barn, så lenge jeg kan huske. Men jeg har aldri ønsket meg en mann. Jeg blir 30 år i Juni i år, og jeg har aldri vært i et seriøst samboerskap med barn i tankene. Jeg har opplevd overgrep av jevnaldrende fra tidlig barneskole. Har PTSD og går i traumebehandling. Hele livet har jeg vist, tenkt og følt at jeg ikke vil ha en mann og kan ikke huske å noen gang ha tenkt at det er på grunn av traumene. Det kan være, men samtidig føles det ikke slik ut. Menn er i veien, de er slitsomme, jeg vil ikke ha dem og jeg trenger dem ikke. Sex og nærhet er et problem på grunn av traumer, men jeg har verken lyst, ork eller interesse for å fikse det med terapi. For når alt kommer til alt; Jeg vil ikke ha en mann. 

Samfunnet er det som legger en press på en forventning og krav om at, hvis jeg ønsker barn så må jeg ha en mann. Kunne jeg ha fått bestemt selv, uten å tenke på andre mennesker så hadde jeg gjort det alene for mange år siden. 

Jeg har møtt en mann, men ikke valgt å gå inn i et forhold. Fordi jeg får ikke til å slutte å tenke på at jeg vil ha barn... bare ikke med han. Jeg vil gjøre det alene, og jeg får ikke til å gi slipp på den følelsen. Er så forbanna enkelt å bare bli gravid med han, også har jeg fått barnet jeg har ønsket meg i 30 år, men jeg får jo med han og en hel svigerfamilie med på kjøpet og det ønsker jeg ikke. Ikke fordi det er noe galt med akkurat han, ingen er bra nok for jeg ønsker ikke en mann i det hele tatt. 

Jeg vet at et barn har det i teorien best med to foreldre... men du er ikke garantert noe som helst. Gresset er alltid grønnere på den andre siden, alltid. For du vet aldri hva slags barnefar og svigerfamilie du får og hvordan barnet reagerer på å vokse opp i en koffert og med mine, dine og våre. Du er ikke garantert noe som helst, så det er ikke noe vits i å diskutere en gang. For du kommer ikke frem til et vanntett svar allikevel. 

Jeg har et lite, men stabilt og godt nettverk. Jeg har to søstre og mamma og pappa. Jeg har i tillegg ei tante som står meg veldig nær. Hennes to døtre er frivillig og ufrivillig (og kan aldri bli gravid) barnløs, og de forguder tantebarna mine og de står klare til å ta dem om de får lov. Jeg vet at jeg har minst 4 personer som stiller opp på minuttet. Vi bor alle i samme nabolag og ingen har av oss har planer om å flytte. Det er altså ikke snakk om at jeg blir alene uten noen form for nettverk. 

Hjelp meg! Burde jeg bare gi faen i samfunnet og fremmede og gjøre det jeg ønsker? Før tenkte jeg at jeg ønsker barn alene, fordi jeg ikke har en mann... nå har jeg muligheten for både mann og barn, og jeg ønsker fortsatt ikke mann. Så da må det jo være det riktige for meg. Eller? Noen som har gjort det alene og har erfaring å dele? 

Anonymkode: 755c7...26f

Ser egentlig ikke problemet. Mange har en mann men blir raskt skilt. Noen er uenige allerede før barnet ble født. Men.. det er kjekt å ha en partner. Du vil ikke ha en damekjæreste da? 

Anonymkode: b3532...ac7

[AnonymBruker]

Du kan bli gravid og dumpe ham rett etterpå. Så lever han lykkelig uvitende om barnet. Det man ikke vet har man ikke vondt av. For barnets del er det vel ingen forskjell på dette og å ha en anonym donor til far. I begge tilfeller er far ukjent. 

Anonymkode: b3532...ac7

[AnonymBruker]

Nei det er ikke egoistisk. Barn fortjener trygghet, stabilitet og kjærlighet. Og det er ikke synonymt med to foreldre. 

Anonymkode: d352b...0f8

[Nooni]

Selvsagt er det ikke egoistisk å gjøre det alene. Det er flust av barn som vokser opp med hovedomsorg fra en foreldre og den andre er helt fraværende og det går helt fint så fremt den med hovedomsorgen fungerer godt. Jeg har selv hatt omsorg alene for mine barn i alle år av ulike grunner; de har selvsagt savnet en fraværende far  (men det var jo fordi de visste at han var der, men ikke brydde seg), men de har alltid vært trygge og fine barn. Hvis man skulle tro trollene på KG så skulle ikke dette ha vært mulig, og hvert fall ikke hvis mor jobber og utdanner seg samtidig, men ikke hør på dem. 

Det som imidlertid er viktig er at du selv har gjort deg opp noen tanker om hvordan dine begrensninger i hverdagen vil påvirke ditt/dine barn. At du har PTSD tenker jeg ikker er et hinder for å få barn i utgangspunktet, spørsmålet er hvordan din lidelse påvirker deg. Ditt barn har krav på et liv med omsorg fra deg selvsagt, men også et liv hvor de kan være en del av et større fellesskap. Hvis din lidelse setter begrensninger på ditt barns naturlige utfoldelse (ha venner, være på besøk hos venner, sove over, ha venner på besøk, du har kontakt med andre foreldre m.m) så er det et problem. Barn trenger også grensesetting (trygghet) og en rollemodell i deg. 

Hvis du tenker at det er overkommelig å være en klar, tydelig og omsorgsfull mor - kjør på. 

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er i samme situasjon som deg. Har kompleks ptsd etter overgrep av nær slektning hele oppveksten og i voksen alder. Er nå 34 år og går i behandling. Min plan er når jeg har vært stabil i minst ett år så vil jeg prøve å få barn. Jeg vet jeg er i stand til å ta vare på barnet og har et nettverk bestående av familie og venner til å hjelpe meg. På grunn av alder blir jeg å gjøre dette alene hvis jeg ikke har funnet meg en kjæreste til da. 

Anonymkode: d1092...1b6

[AnonymBruker]

Det at du er alene er ikke noe hinder etter min mening. Men at du sliter med PTSD er verre. Nå vet jeg ikke hvordan PTSD-en påvirker deg og din omsorgsevne, det kan kanskje de rundt deg og din behandler svare deg på, men på generelt grunnlag er jeg skeptisk til at noen som har psykiske vansker skal få barn.

Anonymkode: 69c48...0ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alle barn fortjener en far og mor. Det burde vært forbudt at enslige fikk barn. 

Anonymkode: 3afe1...707

Middelalderen ringte og ville ha holdningene sine tilbake.

Anonymkode: 69c48...0ae

[AnonymBruker]

Go for it! Jeg støtter det 100%! Syntes det er utrolig bra når folk går etter det de virkelig ønsker. Barnet ditt kommer til å få en fantastisk oppvekst. Tenker det er mye bedre å få barn alene, enn så blande inn en mann + svigerfamilie du egentlig ikke vil ha. Da blir det ingen diskusjon om oppdagelse/ hva som er innafor å ikke, fordeling av omsorg, ingen forventninger hos svigerfamilie eller barnefar. 
 

jeg heier på deg! 

Anonymkode: 3f345...7bb

[AnonymBruker]

Ja det er egoistisk, fordi man tenker da åpenbart ikke på barnets beste men hva man selv ønsker. Forskning tilsier at det beste for et barn er å vokse opp med både mor og far. 

Anonymkode: 05425...55c

[AnonymBruker]

Jeg ville sett alle dokumentarene som er laget om barn som er donorbarn. En veldig høy andel får problemer med tilhørighet og relasjoner.

Datteren til noen i familien har kjøpt to donorbarn, sistemann hadde også surrogatmor. Barna sliter veldig med hvem denne "pappa" er, som alle andre har. Nå har de også fått vite at de er resultat av både donoregg og sæd, at mamma ikke engang er "mamma", og de er utrolig forvirra. Eldste vil flytte til (landet der donorene kommer fra), for der bor den egentlige mammaen og pappaen.

Du nevner også at du har et lite nettverk. Vel, det har denne kvinnen også, og moren hennes har ungene mer enn datteren selv, for hun får ikke tiden til å strekke til som alenemor.

Jeg synes også det er bekymringsverdig at du har PTSD og går i traumebehandling. Burde du ikke fokusere på egen mental helse først, før du skal involvere barn i det her?

Anonymkode: fc84e...633

[AnonymBruker]

Adopter et barn, eller dropp det. Det er superegoistisk. For et samfunn vi har blitt til når egenfødte barn har blitt kvinnerett.

Anonymkode: 5edc4...af7

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom hele spekteret av søknader og undersøkelser til det offentlige, for fertilitetsbehandling for enslige. Midt oppi traff jeg drømmemannen og nå er vi prøvere på naturlig vis. (Jeg har alltid ønsket meg en mann da, det var mer at tiden var i ferd med å renne ut…). Jeg fikk brev med innkalling til inseminasjon etter 14 måneder på venteliste. Selve søknadene og undersøkelsene tok ca 6 mnd før dette. Det er en lang prosess, men verd det om det er det du ønsker. Du kan velge å gå privat (veldig dyrt), men vit at om du søker offentlig så er det stor sjangse for at du får avslag pga diagnosen din. Utfordringen med én forelder er at situasjonen blir mye mer sårbar for barnet om du blir syk og ikke lenger kan ta vare på det. Diagnosen din er alvorlig og stadig under behandling, og det kan være den ødelegger din mulighet hos det offentlige. De ettergår dine journaler nøye, både fysisk og psykisk. Lykke til!

Anonymkode: 35e93...d6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.3.2022 den 18.29):

Go for it! Jeg støtter det 100%! Syntes det er utrolig bra når folk går etter det de virkelig ønsker. Barnet ditt kommer til å få en fantastisk oppvekst. Tenker det er mye bedre å få barn alene, enn så blande inn en mann + svigerfamilie du egentlig ikke vil ha. Da blir det ingen diskusjon om oppdagelse/ hva som er innafor å ikke, fordeling av omsorg, ingen forventninger hos svigerfamilie eller barnefar. 
 

jeg heier på deg! 

Anonymkode: 3f345...7bb

Hvordan vet du at barnet får en fantastisk oppvekst? Det har ingen av oss grunnlag til å vite noe som helst om. Basert på det som står i hovedinnlegget er jeg heller skeptisk. Psykiske utfordringer og alene? Varsellampene blinker for min del. Å vokse opp i et hjem hvor mor/far har psykiske vansker kan være svært uheldig. Men igjen, jeg kjenner ikke til ts og kan verken anbefale/fraråde

Anonymkode: ebc81...269

[AnonymBruker]

Syns ikke det er mer egoistisk å få barn som singel enn som par, men jeg kan ikke skjønne at folk orker å være 100% alene med barn da det er kjempetungt. Folk som sier at barn bør ha to foreldre, den garantien har man ikke uansett.  Og de kan jo selvsagt møte noen etterhvert som blir en farsfigur. 

Anonymkode: 8d78b...ebd