Forelska i og hekta på kjæresten samtidig, skjevt forhold

[AnonymBruker]

Noen vil kanskje tenke at det ikke er noe feil med det, men jeg blir utslitt av det.

Kjæresten min er en nydelig mann, den jeg har drømt om egentlig, i hele mitt voksne liv. Var i slutten av 30-årene da vi møttes, han noe eldre enn meg.

Problemet er at jeg er så sinnssykt forelska i han, når vi er sammen vil jeg kysse, kose og være nær så mye som mulig. Når vi ikke møtes, gjør det fysisk vondt å lengte etter han. Jeg har også en sorg over at vi ikke møttes tidligere, og misunner alle de som møtte han før meg. Skulle ønske vi hadde møttes for 5 år siden, 10 år siden, 15 år siden, så vi kunne fått en familie sammen f.eks., som er for sent nå.

Er så opptatt av han, vil at han skal gi meg oppmerksomhet, både seksuell og romantisk, så mye som mulig. Redd jeg sliter han ut, at jeg maser for mye. Han sa før meg at han var forelska, og jeg merket det tydelig i starten på hvor ivrig han var etter å møtes, hvor glad han var, at han  hadde veldig lyst på meg, ofte, han skrev søte meldinger. Det var så fint.

Men, så ble jeg også forelska, falt hardt og har aldri kommet meg opp. I begynnelsen følte jeg meg smigret, tenk at den kjekke, utrolig intelligente og fine mannen var forelska i meg! Da jeg selv ble forelsket noen uker senere, føler jeg på en måte at forholdet ble skjevt, maktfordelingen skiftet på en måte fra å være mer i min favør - at jeg var den nye kvinnen han "jaktet" på og flørtet heftig med - til at den ble i  min disfavør. Det ble jeg som "jaktet" på han, ville møtes oftere, "maste" egentlig på han.

Sånn er det fremdeles, og jeg føler meg fortapt fordi jeg savner hvordan han var i starten, han virket mye mer interessert og jeg vet ikke om eller hvordan jeg kan klare å få det slik igjen.

I senga legger jeg meg alltid tett inntil han, kysser, stryker, vil ha ansiktene så nær som mulig, ler av ting han sier, elsker å se på han, beundre han. Føler en sånn intens kribling i kroppen, et heftig sug i magen av å bare være nær han. Når han uventet kysser meg på pannen f.eks., kjenner jeg sommerfugler i magen og må smile. Tenker inni meg "wow, han kysset meg på panna uten grunn, helt av seg selv! herregud!"

Vi kan gå en tur i nabolaget, hånd i hånd, og jeg føler meg så glad og stolt over at han er min mann, at folk ser oss sammen, at vi så tydelig er et par. Bare må se på han, mange ganger, kysse han mange ganger, selv om det er en kort tur. Elsker å høre stemmen hans, suger opp alt han sier, alt blir interessant når det kommer fra han. Han kommenterer ting vi ser i nabolaget, og jeg ler, sier noe selv, gleder meg til det neste han skal si. Føler meg som en latterlig forelska tenåring. Bare en kjapp tur til matbutikken er også en superfin stund! Ingenting er kjedelig med han.

Vi spiser frokost, og jeg tenker at det er ikke mulig å bli mer lykkelig enn dette. Sitte ved siden av drømmemannen, snakke med han, kan kysse han på kinnet når som helst.

Men forelskelsen er noe mer enn det jeg har opplevd tidligere, noe mer intenst, altoppslukende, nesten manisk. Tenker på han i alle ledige, og ikke ledige, stunder. Vil at han skal si noe fint om meg, til meg, gi meg oppmerksomhet, oppsøke meg uten forvarsel. Er helt gal etter han. Før kunne jeg se på en romantisk film, serie, lese bøker om kjærlighet, høre på teksten i sanger....og jeg tenkte at herregud, så overdrevent, klissete, rart. Ingen føler vel sånt i virkeligheten? Joda, nå gir alt sånn mening for meg. Føler meg både rar og lykkelig på samme tid.

Plutselig kan jeg snakke med kollegaer og nevne ting som kjæresten min gjør, og når jeg snakker om han, føler jeg meg stolt, lykkelig. Endelig har jeg knekt kjærlighets-koden, at jeg er blitt en del av samfunnet på en måte, jeg som alltid har vært en "loner, " ensom og trist det meste av tiden. Nå føler jeg at jeg har funnet en unik skatt og jeg bekymrer meg stadig for at han skal gå fra meg. Han sier at nei, han går ingen steder. Likevel, spør han flere ganger i måneden, og han sier igjen at nei, han har ingen planer om å gå. Jeg står ikke så utrygt som jeg tror, sier han. Han oppmuntrer meg til å "ta mer plass," at jeg ikke skal bekymre meg så mye.

Han er trygg, selvsikker, og jeg er utrygg og usikker. Han hadde en harmonisk oppvekst, er optimistisk av natur, alltid hatt lett for å få kjærester og bli kjent med folk. Jeg hadde en trist og ensom oppvekst med en alkoholisert mor, mobbing, knapt noen venner, har alltid klart meg selv og lykkes ganske bra med utdanning og jobb. Likevel, jeg er utrygg, dårlig selvtillit, og jeg er ofte livredd for at han en dag skal tenke at nei, dette går ikke, lei av å oppmuntre og forsikre meg om at han ikke skal dra etc.

Skulle ønske jeg var tryggere, kunne slappe mer av, men nei. Med engang vi har hatt en helg sammen f.eks., begynner jeg å stresse om når skal vi møtes igjen? I morgen? Han svarer det kan vi snakke om, eller, vi får se. Er sjelden han tar initiativet. Når jeg nevner det, sier han det er fordi jeg ikke gir han sjansen. Det er nesten en refleks blitt, med en gang en av oss skal dra, sier jeg bare automatisk -når ser jeg deg igjen? Det er gått tre år snart, og jeg er fortsatt helt desperat etter han. Alle mine fantasier, drømmer, dagdrømmer, de handler alle sammen om han. Jeg vurderer aldri andre menn, det er bare han som er interessant.

På en måte er jeg heldig; å være så forelsket i kjæresten sin er det ikke alle som er, men den merkbare skjevheten kan være vondt. Han er mer avslappet, sikkert delvis fordi jeg er så gal etter han at han ikke bekymrer seg over noe. Når jeg spør om han er forelska fremdeles, og sier at jeg blir ikke skuffa om han sier nei, fordi det har jo gått snart tre år...Da sier han at jo, han er litt forelska fremdeles, og at "det vil alltid være et element av forelskelse her," og da smelter jeg helt. Jeg spør han ofte om rare, hypotetiske scenarioer. Spurte han for en stund siden om han tror vi  kommer til å bli en av de parene som etterhvert ender opp som "bare" venner og går hver til sitt. Han svarte at nei, skjer ikke med oss, fordi "det vil alltid være noe mer der," og det brenner seg fast i hjernen og jeg henter det frem og koser meg med de ordene, trøster meg selv når jeg føler at han er for lite på.

Om en mann har en kjæreste som er stormforelska i han, som savner og lengter, elsker intenst, vil han vel ikke forlate henne? Eller blir det kjedelig, eller masete? Får han ikke "jaktet" nok? Tror ikke jeg klarer å slappe mer av, men håper det kan gå, hvordan? Elsker han så intenst at jeg kjenner det fysisk hver dag. Andre som har det sånn, og hva gjør dere med det?

 

Anonymkode: f5060...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 Andre som har det sånn, og hva gjør dere med det?

Jeg måtte i traumeterapi, og være singel i flere år.. faktisk.

Det du beskriver er en flykt fra deg selv og ditt liv. Du er ikke lenger et uavhengig individ som er selvstendig, du har helt og holdent erstattet hele deg og din verden med ham. Mens jeg leste innlegget ditt så lurte jeg på om det ville komme noe som forklarte, og det gjorde det. At du alltid har vært en loner, alene, moren din var alkoholisert og alt det medfører for deg, mobbing utenstengelse og ensomhet fra tidlig. Du har utrolig mange ting å bearbeide og jobbe med, utrolig mye sorg og smerte du bærer på som du prøver å få denne mannen og dette forholdet til å fikse.

Jeg hadde flere slike forhold som du beskriver, hver gang de tok slutt var det som om hele min verden tok fyr og brant ned foran meg. Jeg var alene igjen, tilbake til mørket, til smerten, ensomheten, tomheten, avstanden. Du vet den avstanden og ensomheten man føler uansett? Det hullet inni oss? Ja der ja.

Etter xx antall sånt forhold var jeg helt jævla utslitt, det du beskriver er ikke deilig, det er forjævlig å føle så dypt og hardt, høyt og lavt hele døgnet. Alt handler jo om den andre personen, man glemmer snart hva man heter og hvor man bor fordi alle våkne øyeblikk handler om å flykte fra vårt, og inn i med den andre.

Jeg startet i terapi og innså at jeg måtte møte det mørket og den ensomheten jeg var så redd for. Den jeg var så redd for, meg selv og fortiden min, i stede for å drukne meg selv i bekreftelse fra menn og kjærlighetsforhold. Mye av det du beskriver er klassisk søken etter trygghet og bekreftelse, den dypeste omsorgen som bare en forelder kan gi, som når han kysser deg av seg selv på pannen.. jeg husker ene eksen min gjorde det, jeg kjente et rush av trygghet og kjærlighet, som et lite barn som bare var lullet inn i trygghet. Jeg måtte lære meg å skape den tryggheten og bekreftelsen, og alt jeg manglet fra mine foreldre selv.

Det er nok kjærlighet der hos dere også, men mye av det du sliter med kan du få hjelp med, det kan bli roligere, tryggere, og bare godt, og det må starte med deg. ❤

Anonymkode: 8e822...721

[Lacy]

Jeg leste til du sa dere har vært sammen i 3 år 🙂 Om han har trygget deg på dette i 3 år, er jeg helt overbevist om at kjærligheten er gjensidig ❤️ Mitt forhold er sånn som ditt og jeg føler også at jeg endelig vet hva alle de klissete sangene og filmene handler om. At jeg endelig vet hva kjærlighet er❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg måtte i traumeterapi, og være singel i flere år.. faktisk.

Det høres veldig alvorlig ut. Jeg føler selv ikke at jeg er veldig traumatisert, men du opplevde nok verre ting enn meg?

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det du beskriver er en flykt fra deg selv og ditt liv. Du er ikke lenger et uavhengig individ som er selvstendig, du har helt og holdent erstattet hele deg og din verden med ham. Mens jeg leste innlegget ditt så lurte jeg på om det ville komme noe som forklarte, og det gjorde det. At du alltid har vært en loner, alene, moren din var alkoholisert og alt det medfører for deg, mobbing utenstengelse og ensomhet fra tidlig. Du har utrolig mange ting å bearbeide og jobbe med, utrolig mye sorg og smerte du bærer på som du prøver å få denne mannen og dette forholdet til å fikse.

Jeg vet ikke om jeg flykter fra meg selv, jeg er jo meg selv når vi er sammen. Selv om mamma var periodevis alkoholiker, og kunne bli veldig slem de periodene, truet med å ta livet sitt etc., så opplevde jeg aldri overgrep. Men jeg bekymret meg mye for mamma, var i perioder redd for å finne henne død når jeg kom hjem fra skolen. Pappa døde da jeg var 8, men før det så var barndommen normal og stabil. Og mange har blitt mobbet verre enn meg, men mobbing setter likevel spor. Jeg fikk aldri noen forklaring eller unnskyldning fra noen av mobberne, så vet fremdeles ikke hvorfor akkurat jeg ble mobbet - noe som har ført til at jeg er veldig usikker fordi jeg ikke vet hvorfor, hva som er/var galt med meg.

Fremdeles, som voksen, føler jeg at folk ikke vil bli venner med meg, at det er et eller annet udefinertbart som gjør at jeg støter folk fra meg. Ser kollegaer danne vennskap, møtes på fritiden etc., men jeg er alltid på utsiden, blir aldri inkludert, selv om jeg er hyggelig, selv om jeg tror vi har et godt kollegaforhold. Men siden jeg møtte kjæresten, er jeg ikke så lei meg pga. disse tingene lenger.

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg hadde flere slike forhold som du beskriver, hver gang de tok slutt var det som om hele min verden tok fyr og brant ned foran meg. Jeg var alene igjen, tilbake til mørket, til smerten, ensomheten, tomheten, avstanden. Du vet den avstanden og ensomheten man føler uansett? Det hullet inni oss? Ja der ja.

Etter xx antall sånt forhold var jeg helt jævla utslitt, det du beskriver er ikke deilig, det er forjævlig å føle så dypt og hardt, høyt og lavt hele døgnet. Alt handler jo om den andre personen, man glemmer snart hva man heter og hvor man bor fordi alle våkne øyeblikk handler om å flykte fra vårt, og inn i med den andre.

Jeg har i motsetning til deg, ikke hatt flere "slike forhold." Dette er, selv så trist det høres ut, mitt første egentlig seriøse forhold, selv om jeg nærmet meg 40 da vi møttes. Jeg har selvsagt datet og hatt noen korte forhold her og der, men aldri følt at jeg var meg selv, har alltid bare vært i overflaten, latet som jeg var en glad, optimistisk og trygg person. Og det skuespillet var så ekstremt slitsomt. På jobb også, jeg er så og si aldri syk og borte fra jobb, har et image som hjelpsom, snill, ansvarlig, til å stole på, hyggelig...men alt det koster enormt mye, og jeg er utslitt når jeg kommer hjem. Men, med kjæresten så føler jeg for første gang i livet at jeg ikke trenger å late som, jeg slipper skuespillet på jobb - fordi jeg ER jo for første gang lykkelig, jeg er som alle andre på noen måter nå.

Det store tomrommet er fylt på en måte, jeg kan fortelle om det til kjæresten. Jeg har, gråtende, fortalt han hvor ensom jeg har væt hele livet, helt til jeg møtte han. Var redd det ville bli for mye for han, for intenst, men det er mer enn ett år siden jeg fortalte det, og vi er fremdeles sammen. Før jeg møtte han, pleide jeg ofte å tenke på ulike måter å ta livet mitt p. Jeg kunne bruke hele kvelder på å google ulike metoder, lese historier, flere ganger har jeg ryddet skikkkelig hjemme, kastet unødvendige ting, gjort meg klar til å dø, i tilfelle jeg ble modig nok. Men gjorde det aldri. De snart tre årene jeg har vært sammen med kjæresten min, har jeg ikke gjort dette en eneste gang. For første gang i mitt voksne liv føler jeg at livet mitt har mening, fordi jeg elsker han og han er kjæresten min.

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg startet i terapi og innså at jeg måtte møte det mørket og den ensomheten jeg var så redd for. Den jeg var så redd for, meg selv og fortiden min, i stede for å drukne meg selv i bekreftelse fra menn og kjærlighetsforhold. Mye av det du beskriver er klassisk søken etter trygghet og bekreftelse, den dypeste omsorgen som bare en forelder kan gi, som når han kysser deg av seg selv på pannen.. jeg husker ene eksen min gjorde det, jeg kjente et rush av trygghet og kjærlighet, som et lite barn som bare var lullet inn i trygghet. Jeg måtte lære meg å skape den tryggheten og bekreftelsen, og alt jeg manglet fra mine foreldre selv.

Det er nok kjærlighet der hos dere også, men mye av det du sliter med kan du få hjelp med, det kan bli roligere, tryggere, og bare godt, og det må starte med deg. ❤

Anonymkode: 8e822...721

Ja, det med å kysse meg på pannen gav meg en utrolig fin, god følelse. Innser at jeg sikkert ønsker en mann som også skal bry seg om meg som en slags farsfigur, og han er på mange måter det også, selv om jeg ikke har fortalt han dette. Jeg ønsker at han skal elske meg like mye som jeg elsker han, men tror ikke det er så realistisk.

Men jeg vet ikke hva en psykolog kan gjøre med dette, jeg er klar over mye av det selv, dessuten er det mange som har opplevd mye verre ting enn meg og jeg føler ikke det er riktig at jeg skal "ta" plassen fra en av dem hos en psykolog.

Anonymkode: f5060...191

[AnonymBruker]

Lacy skrev (3 minutter siden):

Jeg leste til du sa dere har vært sammen i 3 år 🙂 Om han har trygget deg på dette i 3 år, er jeg helt overbevist om at kjærligheten er gjensidig ❤️ Mitt forhold er sånn som ditt og jeg føler også at jeg endelig vet hva alle de klissete sangene og filmene handler om. At jeg endelig vet hva kjærlighet er❤️

Jeg håper du har rett. Det er en god følelse å endelig vite hva kjærlighet er, jeg hadde aldri trodd at det skulle skje med meg.

Anonymkode: f5060...191

[AnonymBruker]

Dette høres slitsomt ut for begge parter. Jeg er redd du risikerer å skyve kjæresten din unna når du hele tiden må ha bekreftelse. En slags selvoppfyllende profeti. Snakk med en profesjonell for å sortere tanker og klare å se deg selv igjen. For du er et selvstendig individ som er god nok også uten mannen ved din side ☺️

Anonymkode: 1df4a...952

[AnonymBruker]

Tror også dette har gått over til å bli sykelig. Høres ikke normalt ut å måtte stoppe å kysse kjæresten mange ganger på en liten gåtur. 

Jeg ville i alle fall latt han ta initiativ ca 50% av gangene. 

Høres ut som en forelskelse som har gått over i et hekt. Hadde dette vært 6 et 6 mnd gammelt forhold så hadde det vært noe annet. Men etter 3 år burde det ha dempet seg litt. 

Anonymkode: b9e2e...1f7

[AnonymBruker]

Det her høres ikke sunt ut. Og hva skjer hvis han går fra deg? 

Jeg hadde oppsøkt psykolog, for å få hjelp. Både for din skyld, men og for kjæresten din sin skyld. For på sikt, kan det bli slitsomt for han og. Jeg hadde ikke orket det. 

Og dette er ikke normalt. Jeg har vært i forhold hvor jeg har vært ekstremt forelsket, elsket han utrolig høyt, følt ting jeg aldri har følt før. Men, jeg har aldri mistet meg selv. Jeg har aldri hatt behov for å gå å kysse på han hele tiden, ha behov for å høre at han ikke skal gå fra meg osv. Og de dagene vi ikke var sammen, så hadde jeg mer enn nok av hyggelige ting å gjøre. Jeg følte meg aldri avhengig av han. 

Anonymkode: 15fad...7b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det her høres ikke sunt ut. Og hva skjer hvis han går fra deg? 

Om han går fra meg, vet jeg ikke hva jeg gjør. Da trenger jeg nok psykologhjelp, om det skjer. Tror jeg ville gått inn i en alvorlig, dyp depresjon.

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg hadde oppsøkt psykolog, for å få hjelp. Både for din skyld, men og for kjæresten din sin skyld. For på sikt, kan det bli slitsomt for han og. Jeg hadde ikke orket det. 

Og dette er ikke normalt. Jeg har vært i forhold hvor jeg har vært ekstremt forelsket, elsket han utrolig høyt, følt ting jeg aldri har følt før. Men, jeg har aldri mistet meg selv. Jeg har aldri hatt behov for å gå å kysse på han hele tiden, ha behov for å høre at han ikke skal gå fra meg osv. Og de dagene vi ikke var sammen, så hadde jeg mer enn nok av hyggelige ting å gjøre. Jeg følte meg aldri avhengig av han. 

Anonymkode: 15fad...7b3

Jeg har vel ikke mistet meg selv, men ja, jeg er ekstremt opptatt av han og vil være sammen med han hele tiden. Noen ganger, f.eks. i vinter når det var ekstra kaldt ute, lå vi i sengen lenge noen helger, koste oss, elsket noen ganger, snakket, kysset, spiste en sen god frokost. Mye av dagen gikk. For han var det litt frustrerende, han kunne si at oi, nei, han skulle jo gjort det og det, men nå ble det travelt, mye av dagen hadde bare blitt borte på "ingenting." Mens for meg hadde de timene i senga, den sene lange frokosten, vært fantastisk.

For meg var det himmel på jord å være så nær han, så lenge, kjenne varmen hans, høre han snakke samtidig som vi lå nakne tett inntil hverandre, kysse han mange ganger, holde han i hånden iblant, le av ting han sa, se på han og bare tenke at wow, tenk at denne fantastiske mannen er min!

Mens han blir rastløs etterhvert, vil få ting gjort som han sier. Det er da jeg tenker at han kanskje ikke egentlig er glad i meg, jeg vet ikke. Merker at jeg lengter så intenst etter han, hele tiden. F.eks. nå, når jeg tenker på at han skal komme til meg i kveld, så føles det så uendelig lenge til. Timesvis, og timene går så sakte. Og klarer knapt konsentrere meg på jobb, har bare lyst til at kvelden skal være her nå.

Anonymkode: f5060...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror også dette har gått over til å bli sykelig. Høres ikke normalt ut å måtte stoppe å kysse kjæresten mange ganger på en liten gåtur. 

Jeg ville i alle fall latt han ta initiativ ca 50% av gangene. 

Høres ut som en forelskelse som har gått over i et hekt. Hadde dette vært 6 et 6 mnd gammelt forhold så hadde det vært noe annet. Men etter 3 år burde det ha dempet seg litt. 

Anonymkode: b9e2e...1f7

Jeg skulle ønske jeg hadde litt mer selvkontroll rundt han, så jeg kunne opplevd at han tok initiativet 50% av gangene. Men er så vanskelig. Vet det høres rart ut at det har gått snart 3 år, og jeg er så forelska.

Siden jeg aldri har følt at jeg har blitt ordentlig kjent med noen før, ikke følt denne inderlige, ekte forelskelsen for noen før, så føler jeg som om jeg må leve ut alt mulig jeg har fantasert og drømt om hele livet og at jeg er så heldig som kan oppleve alt det med han. Føler at jeg blir for ivrig, så han ikke får sjansen til å komme med forslag, initiativ før jeg gjør det.

Anonymkode: f5060...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette høres slitsomt ut for begge parter. Jeg er redd du risikerer å skyve kjæresten din unna når du hele tiden må ha bekreftelse. En slags selvoppfyllende profeti. Snakk med en profesjonell for å sortere tanker og klare å se deg selv igjen. For du er et selvstendig individ som er god nok også uten mannen ved din side ☺️

Anonymkode: 1df4a...952

Tror ikke jeg skal oppsøke psykolog, føler ikke at mine problemer er alvorlige nok til det.

Anonymkode: f5060...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noen ganger, f.eks. i vinter når det var ekstra kaldt ute, lå vi i sengen lenge noen helger, koste oss, elsket noen ganger, snakket, kysset, spiste en sen god frokost. Mye av dagen gikk. For han var det litt frustrerende, han kunne si at oi, nei, han skulle jo gjort det og det, men nå ble det travelt, mye av dagen hadde bare blitt borte på "ingenting." Mens for meg hadde de timene i senga, den sene lange frokosten, vært fantastisk.

For meg var det himmel på jord å være så nær han, så lenge, kjenne varmen hans, høre han snakke samtidig som vi lå nakne tett inntil hverandre, kysse han mange ganger, holde han i hånden iblant, le av ting han sa, se på han og bare tenke at wow, tenk at denne fantastiske mannen er min!

Mens han blir rastløs etterhvert, vil få ting gjort som han sier. Det er da jeg tenker at han kanskje ikke egentlig er glad i meg...

Anonymkode: f5060...191

Har du ikke andre ting som er viktige for deg? Jobb? Hobby? Trening? Venner? Ærender som må gjøres? Må ikke du også handle mat og gå til tannlege innimellom? 

Tenker du seriøst at han ikke er glad i deg fordi han har også andre ting å gjøre enn å være ilag i senga, tom på vinteren med lite dagslys? 

Anonymkode: 0ef91...791

[AnonymBruker]

Gud hjelpe meg, du høres ut som et mareritt å være sammen med. Ja, det mener jeg. Tenk på parforholdet som en dans… den ene kan ikke «pushe» hele tiden, for da havner den andre i et hjørne. Ingen orker å være den andres eneste innhold i livet.

(håper ingen av dere har barn).

Anonymkode: 8552d...1d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har du ikke andre ting som er viktige for deg? Jobb? Hobby? Trening? Venner? Ærender som må gjøres? Må ikke du også handle mat og gå til tannlege innimellom? 

Tenker du seriøst at han ikke er glad i deg fordi han har også andre ting å gjøre enn å være ilag i senga, tom på vinteren med lite dagslys? 

Anonymkode: 0ef91...791

Jo, jeg har selvsagt ting å gjøre, men prøver å få alt mest nødvendige gjort før vi har en helg sammen.

Virker ikke som om han prioriterer på samme måte.

Anonymkode: f5060...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jo, jeg har selvsagt ting å gjøre, men prøver å få alt mest nødvendige gjort før vi har en helg sammen.

Virker ikke som om han prioriterer på samme måte.

Anonymkode: f5060...191

Hm, det minner meg litt om ene eksen jeg var med. Denne personen hadde en idé om vi liksom skulle gjøre ALT sammen, så lenge det var praktisk mulig. Jeg skjønte ikke mye av det ønsket, det kjentes bare klaustrofobisk. Og jeg var veldig forelska i dette mennesket.... Men jeg hadde nok et naturlig større selvstendighetsbehov. Jeg likte å være fra hverandre, savne hverandre litt hvis vi ellers var sammen hele helga. Men ble da oppfatta som å ikke bry meg nok. 

Anonymkode: 0ef91...791

[AnonymBruker]

TS, du er jo traumatisert, beklager å bryte illusjonen din om at du ikke er det… Hvis du har vokst opp med alkoholisert mor og vært redd for å finne henne død, og din far faktisk er død, så har du jo i praksis vokst opp uten voksne til å ivareta deg. I tillegg ble du mobbet. Ikke rart du desperat trenger kjærlighet og omsorg og bekreftelser, og at du blir «mer» enn forelsket i kjæresten din. 

Du kan absolutt gå til psykolog og du fortjener jo å «reparere» deg selv litt, ting du ikke kan noe for, men som jo er blitt påført deg da du var liten. Du trenger ikke være flink og ikke «oppta noen andres plass».

Jeg tror det vil være sunt og fint for deg personlig, men også at det kan være nyttig og fint for relasjonen du har med kjæresten din også. 
 

Kan jeg spørre om du er hun på ca 40 år som er kjæreste med en mann på 60? Skrivemåten din og det du forteller her får meg til å tenke det. Det at du falt så inderlig for en flott og sikkert trygg og ordentlig eldre mann kan jo også være delvis fordi du (naturlig nok) søker trygghet og å bli ivaretatt. Det du ikke fikk som barn.

Men ja, du kan få det bedre enn hva det høres ut som om du har nå, og som sagt kan det også påvirke forholdet ditt positivt❤️

Anonymkode: baeb7...95f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det høres veldig alvorlig ut. Jeg føler selv ikke at jeg er veldig traumatisert, men du opplevde nok verre ting enn meg?

Jeg vet ikke om jeg flykter fra meg selv, jeg er jo meg selv når vi er sammen. Selv om mamma var periodevis alkoholiker, og kunne bli veldig slem de periodene, truet med å ta livet sitt etc., så opplevde jeg aldri overgrep. Men jeg bekymret meg mye for mamma, var i perioder redd for å finne henne død når jeg kom hjem fra skolen. Pappa døde da jeg var 8, men før det så var barndommen normal og stabil. Og mange har blitt mobbet verre enn meg, men mobbing setter likevel spor. Jeg fikk aldri noen forklaring eller unnskyldning fra noen av mobberne, så vet fremdeles ikke hvorfor akkurat jeg ble mobbet - noe som har ført til at jeg er veldig usikker fordi jeg ikke vet hvorfor, hva som er/var galt med meg.

Fremdeles, som voksen, føler jeg at folk ikke vil bli venner med meg, at det er et eller annet udefinertbart som gjør at jeg støter folk fra meg. Ser kollegaer danne vennskap, møtes på fritiden etc., men jeg er alltid på utsiden, blir aldri inkludert, selv om jeg er hyggelig, selv om jeg tror vi har et godt kollegaforhold. Men siden jeg møtte kjæresten, er jeg ikke så lei meg pga. disse tingene lenger.

Jeg har i motsetning til deg, ikke hatt flere "slike forhold." Dette er, selv så trist det høres ut, mitt første egentlig seriøse forhold, selv om jeg nærmet meg 40 da vi møttes. Jeg har selvsagt datet og hatt noen korte forhold her og der, men aldri følt at jeg var meg selv, har alltid bare vært i overflaten, latet som jeg var en glad, optimistisk og trygg person. Og det skuespillet var så ekstremt slitsomt. På jobb også, jeg er så og si aldri syk og borte fra jobb, har et image som hjelpsom, snill, ansvarlig, til å stole på, hyggelig...men alt det koster enormt mye, og jeg er utslitt når jeg kommer hjem. Men, med kjæresten så føler jeg for første gang i livet at jeg ikke trenger å late som, jeg slipper skuespillet på jobb - fordi jeg ER jo for første gang lykkelig, jeg er som alle andre på noen måter nå.

Det store tomrommet er fylt på en måte, jeg kan fortelle om det til kjæresten. Jeg har, gråtende, fortalt han hvor ensom jeg har væt hele livet, helt til jeg møtte han. Var redd det ville bli for mye for han, for intenst, men det er mer enn ett år siden jeg fortalte det, og vi er fremdeles sammen. Før jeg møtte han, pleide jeg ofte å tenke på ulike måter å ta livet mitt p. Jeg kunne bruke hele kvelder på å google ulike metoder, lese historier, flere ganger har jeg ryddet skikkkelig hjemme, kastet unødvendige ting, gjort meg klar til å dø, i tilfelle jeg ble modig nok. Men gjorde det aldri. De snart tre årene jeg har vært sammen med kjæresten min, har jeg ikke gjort dette en eneste gang. For første gang i mitt voksne liv føler jeg at livet mitt har mening, fordi jeg elsker han og han er kjæresten min.

Ja, det med å kysse meg på pannen gav meg en utrolig fin, god følelse. Innser at jeg sikkert ønsker en mann som også skal bry seg om meg som en slags farsfigur, og han er på mange måter det også, selv om jeg ikke har fortalt han dette. Jeg ønsker at han skal elske meg like mye som jeg elsker han, men tror ikke det er så realistisk.

Men jeg vet ikke hva en psykolog kan gjøre med dette, jeg er klar over mye av det selv, dessuten er det mange som har opplevd mye verre ting enn meg og jeg føler ikke det er riktig at jeg skal "ta" plassen fra en av dem hos en psykolog.

Anonymkode: f5060...191

Ikke den som skrev innlegget du siterer til her, men svarer likevel. Jeg trodde ikke at jeg hadde opplevd traumer, men det var først til jeg skjønte hva traumer kunne være og de subtile skadene som senere påvirker nære relasjoner. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i både det som ble skrevet og i det du skriver. Måtte også gå i traumererapi og nå kjenner jeg på en annen trygghet i forholdet - og en større ro i meg selv. Er fortsatt forelsket, men får ikke fysisk vondt når vi er fra hverandre lenger. ❤️ Alle preget av barndommen vår på en eller annen måte, men det å bli kjent med seg selv «på nytt» gjennom traumebehandling, har vært en utrolig fin opplevelse.

Anonymkode: 58bb4...0a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det høres veldig alvorlig ut. Jeg føler selv ikke at jeg er veldig traumatisert, men du opplevde nok verre ting enn meg?

Jeg vet ikke om jeg flykter fra meg selv, jeg er jo meg selv når vi er sammen. Selv om mamma var periodevis alkoholiker, og kunne bli veldig slem de periodene, truet med å ta livet sitt etc., så opplevde jeg aldri overgrep. Men jeg bekymret meg mye for mamma, var i perioder redd for å finne henne død når jeg kom hjem fra skolen. Pappa døde da jeg var 8, men før det så var barndommen normal og stabil. Og mange har blitt mobbet verre enn meg, men mobbing setter likevel spor. Jeg fikk aldri noen forklaring eller unnskyldning fra noen av mobberne, så vet fremdeles ikke hvorfor akkurat jeg ble mobbet - noe som har ført til at jeg er veldig usikker fordi jeg ikke vet hvorfor, hva som er/var galt med meg.

Fremdeles, som voksen, føler jeg at folk ikke vil bli venner med meg, at det er et eller annet udefinertbart som gjør at jeg støter folk fra meg. Ser kollegaer danne vennskap, møtes på fritiden etc., men jeg er alltid på utsiden, blir aldri inkludert, selv om jeg er hyggelig, selv om jeg tror vi har et godt kollegaforhold. Men siden jeg møtte kjæresten, er jeg ikke så lei meg pga. disse tingene lenger.

Jeg har i motsetning til deg, ikke hatt flere "slike forhold." Dette er, selv så trist det høres ut, mitt første egentlig seriøse forhold, selv om jeg nærmet meg 40 da vi møttes. Jeg har selvsagt datet og hatt noen korte forhold her og der, men aldri følt at jeg var meg selv, har alltid bare vært i overflaten, latet som jeg var en glad, optimistisk og trygg person. Og det skuespillet var så ekstremt slitsomt. På jobb også, jeg er så og si aldri syk og borte fra jobb, har et image som hjelpsom, snill, ansvarlig, til å stole på, hyggelig...men alt det koster enormt mye, og jeg er utslitt når jeg kommer hjem. Men, med kjæresten så føler jeg for første gang i livet at jeg ikke trenger å late som, jeg slipper skuespillet på jobb - fordi jeg ER jo for første gang lykkelig, jeg er som alle andre på noen måter nå.

Det store tomrommet er fylt på en måte, jeg kan fortelle om det til kjæresten. Jeg har, gråtende, fortalt han hvor ensom jeg har væt hele livet, helt til jeg møtte han. Var redd det ville bli for mye for han, for intenst, men det er mer enn ett år siden jeg fortalte det, og vi er fremdeles sammen. Før jeg møtte han, pleide jeg ofte å tenke på ulike måter å ta livet mitt p. Jeg kunne bruke hele kvelder på å google ulike metoder, lese historier, flere ganger har jeg ryddet skikkkelig hjemme, kastet unødvendige ting, gjort meg klar til å dø, i tilfelle jeg ble modig nok. Men gjorde det aldri. De snart tre årene jeg har vært sammen med kjæresten min, har jeg ikke gjort dette en eneste gang. For første gang i mitt voksne liv føler jeg at livet mitt har mening, fordi jeg elsker han og han er kjæresten min.

Ja, det med å kysse meg på pannen gav meg en utrolig fin, god følelse. Innser at jeg sikkert ønsker en mann som også skal bry seg om meg som en slags farsfigur, og han er på mange måter det også, selv om jeg ikke har fortalt han dette. Jeg ønsker at han skal elske meg like mye som jeg elsker han, men tror ikke det er så realistisk.

Men jeg vet ikke hva en psykolog kan gjøre med dette, jeg er klar over mye av det selv, dessuten er det mange som har opplevd mye verre ting enn meg og jeg føler ikke det er riktig at jeg skal "ta" plassen fra en av dem hos en psykolog.

Anonymkode: f5060...191

Måten du svarer på her, bekrefter enda mer at du kan ha behov for psykolog. 
Det er ikke sunt å legge hele sin verdi og lykke i hendene på et annet menneske, og det er ikke rettferdig overfor den andre heller 

Anonymkode: 4019c...1c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Tror ikke jeg skal oppsøke psykolog, føler ikke at mine problemer er alvorlige nok til det.

Anonymkode: f5060...191

De er faktisk det. Folk har oppsøkt hjelp for mindre ting, med god grunn.

Jeg tror av hele mitt hjerte at du kan redde og verne om forholdet ved å oppsøke hjelp. 
 

Jeg har en lignende historie som deg, og har nå vært med min mann i snart 15 år. Forholdet var skeivt og preget av mitt dårlige selvbilde, hvor jeg trengte bekreftelse fra ham på alt. Det har vært utrolig hjelpsomt på mange områder å jobbe med disse tingene, spesielt i relasjonen min. Håper du tar deg selv på alvor og tar tak! Du fortjener å ha det godt i livet ditt! 

Anonymkode: da006...743

[AnonymBruker]

Hele innlegget ditt lyser Avhengig personlighetsforstyrrelse...sorry

https://www.webpsykologen.no/artikler/avhengig-og-ustabil-personlighet/

Anonymkode: 571b3...184