Kan man reparere tilknytning hvis man kom skjevt ut?

[AnonymBruker]

Barnet er 1 år. Føler det tok lang tid før jeg fikk ordentlig morsfølelse, fortsatt usikker på om jeg føler riktig. Hva kan jeg gjøre for å reparere og styrke båndet mellom oss? Er det for sent?

Anonymkode: d06b4...212

[AnonymBruker]

Kommer nok an på hvor flink du har vært til å skjule det. Barn er tross alt ikke tankelesere. Men generelt er det de 4 første årene at det mest grunnleggende av selvfølelse, egenverdi etc. dannes. Så du har ca. tre år på å reparere dersom du har vært avvisende.

Anonymkode: 47ab1...9bb

[Akebrett]

Ja, det fullt mulig å jobbe med tilknytningen til barnet ditt❤️
ikke døm deg selv❤️‍🩹 At du nå ser det og ønsker å gjøre noe med det er kjempe modig!!👏🏻

Hvordan var fødselen? 
Var dere adskilt etter fødsel?

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kommer nok an på hvor flink du har vært til å skjule det. Barn er tross alt ikke tankelesere. Men generelt er det de 4 første årene at det mest grunnleggende av selvfølelse, egenverdi etc. dannes. Så du har ca. tre år på å reparere dersom du har vært avvisende.

Anonymkode: 47ab1...9bb

Barnet er sterkt knyttet til faren sin da. Det veier vel litt opp?

Akebrett skrev (3 timer siden):

Ja, det fullt mulig å jobbe med tilknytningen til barnet ditt❤️
ikke døm deg selv❤️‍🩹 At du nå ser det og ønsker å gjøre noe med det er kjempe modig!!👏🏻

Hvordan var fødselen? 
Var dere adskilt etter fødsel?

 

Fødselen var fæl på slutten og vi sov minimalt de første dagene etter, så var veldig sliten. Ammetrøbbel og hysterisk sulten unge, fikk UVI og hadde veldig vondt i underlivet. Sikkert ikke unormalt men føler det var en dårlig start.

Anonymkode: d06b4...212

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Barnet er sterkt knyttet til faren sin da. Det veier vel litt opp?

Fødselen var fæl på slutten og vi sov minimalt de første dagene etter, så var veldig sliten. Ammetrøbbel og hysterisk sulten unge, fikk UVI og hadde veldig vondt i underlivet. Sikkert ikke unormalt men føler det var en dårlig start.

Anonymkode: d06b4...212

Usikker på hva du mener…

Er bekymringen din at disse dagene her påvirket tilknytningen? 
 

Hvordan konkret har du vist omsorg emosjonelt, fysisk og materielt til nå? Tenker ikke på hva du føler - men hva du typisk har gjort under mat/stell og generelt i permisjonen. 

[mr.popcorn]

Det er absolutt ikke forsent. Bare det at du anerkjenner at det kan være ett problem viser at du er på god vei ❤️ ta det opp med helsestasjonen, kanskje de kan tipse om kurs eller veiledning hvis du føler det er vanskelig å vite hva/hvordan du skal tilnærme deg. 

 

Hvis du vil lese litt selv anbefaler jeg å søke på trygghetssirkelen. Der kan du lære mye om å være en trygg voksen for barn. 

 

Masse lykke til! 

[Vera Vinge]

Det som er viktig for barnet er jo om du har vært der og gitt god omsorg. For barnets del spiller det sånn sett ikke så stor rolle om det tok lang tid før morsfølelsen din kom for fullt. Det er ikke det samme som at tilknytningen er skadet. Med tilknytning mener jeg den naturlige prosessen som skjer hvor barnet knytter seg sterkere til en eller to primære omsorgspersoner. Altså, det at morsfølelsene tok litt tid for deg er ikke det samme som at barnet har tatt skade. Med mindre du var så deprimert at du ikke klarte å være der for barnet. Det viktigste for barnet er uansett at det var en omsorgsperson der, i de tilfellene hvor mor ikke er helt til stede, dvs om barnet har en far feks. Og at ting er stabilt.

[AnonymBruker]

Fløff skrev (5 timer siden):

Usikker på hva du mener…

Er bekymringen din at disse dagene her påvirket tilknytningen? 
 

Hvordan konkret har du vist omsorg emosjonelt, fysisk og materielt til nå? Tenker ikke på hva du føler - men hva du typisk har gjort under mat/stell og generelt i permisjonen. 

Akebrett spurte hvordan fødselen var, jeg svarte.

Jeg har vel gjort så godt jeg kunne. Men vært mye sliten og frustrert. Og kanskje overlatt for mye til far. Jeg har jo gitt mat og skiftet bleier.

Anonymkode: d06b4...212

[AnonymBruker]

mr.popcorn skrev (3 timer siden):

Det er absolutt ikke forsent. Bare det at du anerkjenner at det kan være ett problem viser at du er på god vei ❤️ ta det opp med helsestasjonen, kanskje de kan tipse om kurs eller veiledning hvis du føler det er vanskelig å vite hva/hvordan du skal tilnærme deg. 

 

Hvis du vil lese litt selv anbefaler jeg å søke på trygghetssirkelen. Der kan du lære mye om å være en trygg voksen for barn. 

 

Masse lykke til! 

Takk for tips, det skal jeg google. Har hørt om det men ikke satt meg så grundig inn i det.

Vera Vinge skrev (2 timer siden):

Det som er viktig for barnet er jo om du har vært der og gitt god omsorg. For barnets del spiller det sånn sett ikke så stor rolle om det tok lang tid før morsfølelsen din kom for fullt. Det er ikke det samme som at tilknytningen er skadet. Med tilknytning mener jeg den naturlige prosessen som skjer hvor barnet knytter seg sterkere til en eller to primære omsorgspersoner. Altså, det at morsfølelsene tok litt tid for deg er ikke det samme som at barnet har tatt skade. Med mindre du var så deprimert at du ikke klarte å være der for barnet. Det viktigste for barnet er uansett at det var en omsorgsperson der, i de tilfellene hvor mor ikke er helt til stede, dvs om barnet har en far feks. Og at ting er stabilt.

Ok. Det har alltid blitt tatt vare på ja. Jeg bare føler at det er noe som mangler. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Bare føler ikke jeg gjør det bra nok. Barnet foretrekker faren.

Anonymkode: d06b4...212

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Akebrett spurte hvordan fødselen var, jeg svarte.

Jeg har vel gjort så godt jeg kunne. Men vært mye sliten og frustrert. Og kanskje overlatt for mye til far. Jeg har jo gitt mat og skiftet bleier.

Anonymkode: d06b4...212

Vanskelig å vurdere utfra din beskrivelse, du sier ingenting konkret. 

La oss si at du fikk en svak tilknytning til barnet.

Jeg tenker det kan skje om man eksempelvis gir barnet lite respons:

- ikke pludrer litt med barnet på stellebordet eller i andre situasjoner 

- lite øyenkontakt generelt

- ikke har orket gjøre annet i permisjon enn å skifte bleie og mate 

- ikke har bysset babyen eller snakket generelt noe særlig til barnet

- ikke har lekt noe særlig på gulvet, kjaset litt ved praktiske gjøremål

- lite fysisk kontakt generelt på hud eller kos/klem/holde hender

—————

Om det jeg beskriver her har skjedd repeterende og over tid - dette er regelen hver dag hele dagen, så tenker jeg at tilknytningen er skadet/mangler.

Men det er ikke dermed sagt den ikke kan etableres igjen. Eller ikke kan styrkes.

Hva du FØLTE underveis og føler nå betyr mye for deg. Men babyer merker blikk, smil, kroppskontakt, prat. Respons.

De tåler slitne og trøtte foreldre, og de tåler en nedstemt mamma eller pappa. Men de tåler dårlig å aldri få respons - aldri få trigget noe i hjernen som gir gode følelser eller følelse av trygghet. 
 

Men om du er usikker- snakk med helsesøster. Si du ønsker veiledning. Du er usikker på dette, hva kan du gjøre NÅ som fungerer for barnets alder og fremover? 
 

Tilknytning er ikke tilsvarende idyll hvor babyen ammes og mor kikker babyen i øynene i timesvis og synger vuggesanger. Det kan for all del være det og, men veldig få babyer har tålmodighet til sånt. 

Ellers opplever jeg at du er vag og kort i svarene, litt resignert kanskje? Har du blitt utredet for mulig depresjon? 

Endret 24. mars 2022 av Fløff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Barnet er 1 år. Føler det tok lang tid før jeg fikk ordentlig morsfølelse, fortsatt usikker på om jeg føler riktig. Hva kan jeg gjøre for å reparere og styrke båndet mellom oss? Er det for sent?

Anonymkode: d06b4...212

Hadde det sånn med mitt første barn pga en fødselsdepresjon. Jobbet aktivt med relasjonen fra hun var ca året. Hun foretrakk også far ofte.

Det er ikke for sent å begynne jobben nå nei. Dere kan få et helt fantastisk forhold og en sterk relasjon. 

Men vet du hva du skal gjøre for å styrke denne?

Anonymkode: db031...6bd

[AnonymBruker]

Fløff skrev (13 timer siden):

Vanskelig å vurdere utfra din beskrivelse, du sier ingenting konkret. 

La oss si at du fikk en svak tilknytning til barnet.

Jeg tenker det kan skje om man eksempelvis gir barnet lite respons:

- ikke pludrer litt med barnet på stellebordet eller i andre situasjoner 

- lite øyenkontakt generelt

- ikke har orket gjøre annet i permisjon enn å skifte bleie og mate 

- ikke har bysset babyen eller snakket generelt noe særlig til barnet

- ikke har lekt noe særlig på gulvet, kjaset litt ved praktiske gjøremål

- lite fysisk kontakt generelt på hud eller kos/klem/holde hender

—————

Om det jeg beskriver her har skjedd repeterende og over tid - dette er regelen hver dag hele dagen, så tenker jeg at tilknytningen er skadet/mangler.

Men det er ikke dermed sagt den ikke kan etableres igjen. Eller ikke kan styrkes.

Hva du FØLTE underveis og føler nå betyr mye for deg. Men babyer merker blikk, smil, kroppskontakt, prat. Respons.

De tåler slitne og trøtte foreldre, og de tåler en nedstemt mamma eller pappa. Men de tåler dårlig å aldri få respons - aldri få trigget noe i hjernen som gir gode følelser eller følelse av trygghet. 
 

Men om du er usikker- snakk med helsesøster. Si du ønsker veiledning. Du er usikker på dette, hva kan du gjøre NÅ som fungerer for barnets alder og fremover? 
 

Tilknytning er ikke tilsvarende idyll hvor babyen ammes og mor kikker babyen i øynene i timesvis og synger vuggesanger. Det kan for all del være det og, men veldig få babyer har tålmodighet til sånt. 

Ellers opplever jeg at du er vag og kort i svarene, litt resignert kanskje? Har du blitt utredet for mulig depresjon? 

Takk for inngående svar. Jeg tror jeg er for dårlig til å småprate, men hun får jo respons på henvendelsene sine. Jeg er ikke noe god på å synge og tulle bortsett fra vi danser litt. Leker en del på gulvet og sitter en del på fanget. Hvis jeg er veldig sliten eller nedstemt så er jeg ikke akkurat sprudlende og blid, men hun blir ikke ignorert. Nå jobber jeg fullt så det er bare noen timer på ettermiddagen og i helgen at vi er sammen da 😕

Har fått tilbakemelding fra HS og andre på at hun virker trygg. Og far er flinkere enn meg til å småprate og sånt.

Jeg har historikk med depresjon fra før men ikke fått noen diagnose fødselsdepresjon. 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hadde det sånn med mitt første barn pga en fødselsdepresjon. Jobbet aktivt med relasjonen fra hun var ca året. Hun foretrakk også far ofte.

Det er ikke for sent å begynne jobben nå nei. Dere kan få et helt fantastisk forhold og en sterk relasjon. 

Men vet du hva du skal gjøre for å styrke denne?

Anonymkode: db031...6bd

Huff. Det er veldig vondt. Jeg vet at det er normalt at det går i perioder hvilken forelder som er favoritten, men her er det klar trend og selv når far har vært bortreist er han straks favoritten igjen når han kommer hjem. Jeg synes det er så vanskelig å stå i til tider.

Jeg kan for lite om dette. Har en bok jeg ikke har fått lest ennå, Den Undervurderte Barndommen. Kanskje det står noe lurt der. Har du andre tips?

Anonymkode: d06b4...212

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (På 24.3.2022 den 8.48):

Barnet er 1 år. Føler det tok lang tid før jeg fikk ordentlig morsfølelse, fortsatt usikker på om jeg føler riktig. Hva kan jeg gjøre for å reparere og styrke båndet mellom oss? Er det for sent?

Anonymkode: d06b4...212

Barn knytter seg til foreldrene sine uansett hvilken omsorg de får, men tilknytning deles inn i fire-fem hovedkategorier og har varierende utfall for barnets psykiske helse og utvikling. 
Det kan virke som du opplever at barnet ditt er mer tilknyttet far fordi hun får en mer tydelig/ annen respons der, men barn tilpasser seg den omsorgen de får, det betyr ikke nødvendigvis at den er dårligere selv om du opplever det slik.

 
Det som er viktig for en trygg tilknytning er: 

Sensitiv og emosjonell tilstedeværelse. Svare på barnets signaler. Følelsesmessig inntoning- øyekontakt, smil, snakke med barnet og «svare» tilbake. Fysisk kontakt. For de aller fleste foreldre kommer dette helt naturlig, såkalt intuitiv foreldreatferd. 
 

Opplever du at du ikke har klart å være helt til stede med barnet, ikke har klart å «tune deg inn» grunnet fødselsdepresjon (har du snakket med fastlegen om dette?) så kan dette rettes opp i. Kanskje samtaleterapi kan være noe for deg? 
 

Du skal ikke føle på dårlig samvittighet grunnet dette, det kan være mange årsaker til  at du opplever det slik. I mellomtiden er det jo supert at barnet har en engasjert og tilstedeværende pappa🙂

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for inngående svar. Jeg tror jeg er for dårlig til å småprate, men hun får jo respons på henvendelsene sine. Jeg er ikke noe god på å synge og tulle bortsett fra vi danser litt. Leker en del på gulvet og sitter en del på fanget. Hvis jeg er veldig sliten eller nedstemt så er jeg ikke akkurat sprudlende og blid, men hun blir ikke ignorert. Nå jobber jeg fullt så det er bare noen timer på ettermiddagen og i helgen at vi er sammen da 😕

Har fått tilbakemelding fra HS og andre på at hun virker trygg. Og far er flinkere enn meg til å småprate og sånt.

Jeg har historikk med depresjon fra før men ikke fått noen diagnose fødselsdepresjon. 

Huff. Det er veldig vondt. Jeg vet at det er normalt at det går i perioder hvilken forelder som er favoritten, men her er det klar trend og selv når far har vært bortreist er han straks favoritten igjen når han kommer hjem. Jeg synes det er så vanskelig å stå i til tider.

Jeg kan for lite om dette. Har en bok jeg ikke har fått lest ennå, Den Undervurderte Barndommen. Kanskje det står noe lurt der. Har du andre tips?

Anonymkode: d06b4...212

Jeg synes jo det du beskriver her høres bra ut jeg da?

Danse, sitte på fanget, får respons. Høres topp ut!

Jeg var selv fullstendig nedkjørt fysisk og tildels også mentalt etter fødsel, og hadde en helt grusom laaaaang periode med ekstrem søvnmangel.

Tror jeg var helt bortreist og groggy av søvnmangel LENGE. Så jeg lå og halvsnorket meg gjennom det meste og vurderte å putte fyrstikker i øynene for å holde dem oppe. Litt sånn «jaaaa se her er smokken zzzzzzzz se på fisken i babygymmen *plis sov snart* 😅 
Barnet selv ville ha underholdning og litt som skjedde - elsket å trilles i vogn, kjedet vettet av seg med sånn typiske kosegreier. Tror ikke han satt rolig på fanget i mer enn 20 sekund av ganga før han var på jakt etter noe gøyere. Bæresele likte han ikke, og hvertfall ikke kosebyssing. Ville bæres utover og kikke på ting, eller trilles i vogn. Så jeg passet på å iallefall snu vogna mot meg så vi hadde kontakt. 
Men, jeg tvilte ikke på min evne til å knytte bånd med barnet.

Jeg tror kanskje det du egentlig har er dårlig selvtillit/dårlig selvbilde? 
 

Jeg tror egentlig du også er såpass «hønemamma» (i positiv forstand) at du blir bekymret for om barnet har det bra nok? 
 

Synes ikke det du beskriver virker under snittet jeg da 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Da jeg leste overskriften, trodde jeg det var snakk om en tenåring, hvor en foreldrene hadde vært fraværende/ikke gitt særlig omsorg i mange år.

Selvsagt går dette bra! Jeg var ingen dullemamma selv. Var bare så glad da barna begynte å bli større, sov hele natten og vi faktisk kunne begynne å gjøre ting sammen.

I dag er de voksne, og tar kontakt for alt mulig. Trenger de et råd, mener de tydeligvis at jeg er rette personen å henvende seg til. Går livet ned i en bølgedal, ringer de for å få noen oppmuntrende ord. Og så stikker de innom bare for å si hei.

Så fordi om jeg helt 100% sikkert ikke gjorde alt etter boken, er det absolutt ingenting i veien med hverken barna mine, eller forholdet vårt.

Min påstand er at den perioden du virkelig skal jobbe med deg selv og kontakten med ungen din, er når de nærmer seg tenårene. Kommer du skjevt ut da, kan det fort bli problemer. Tenåringer trenger tydelige, nærværende foreldre som tåler en støyt.

Anonymkode: 5e12e...900