Er det noe håp for meg?

[AnonymBruker]

Så, saken er dessverre slik at jeg er 31 år gammel, har aldri jobbet (annet enn noen få utplasserings steder via NAV) og selv på de har oppmøtet vært sporadisk. Jeg har heller aldri fått fullføre videregående, igjen så har jeg prøvd dette via NAV og 23/5 regelen men mistet helt motivasjonen da jeg fikk vite at jeg måtte ha 5års arbeids/praksiserfaring for å i det hele tatt få godkjent studiekompetansen. 

Alt dette har selvsagt hatt en grunn, jeg datt ut av skoleløpet som ung pga en revmatologisk sykdom som krevde at jeg dro inn til Rikshospitalet 2 ganger i måneden for behandling og som frem til ca 19års alder var veldig belastende (er i remisjon nå og har vært det i flere år) Min mor tok selvmord når jeg var 20 og det startet en evig rundgang med psykiske problemer, depresjoner, tvangstanker, selvhat, selvdestruktiv atferd (rus) mm, noe jeg jobber med og er under behandling for.
Min far behandlet meg som søppel og har brukt store deler av livet mitt på å rakke meg ned psykisk. Og skulle han stille opp for noe som helst så var det alltid med en baktanke, han møtte aldri opp på sykehuset mens jeg var alvorlig syk, det var det kun mamma som gjorde. 

Jeg oppfyller vilkårene for å bli uføre, men dette har jeg virkelig ikke lyst til. Jeg føler jeg enda har noe arbeidsemne og dessuten tanken på å bli uføre tærer på stoltheten min samt at jeg frykter for alle ulempene det vil føre med seg både økonomisk og sosialt.
Men litt av problemet er at jeg ikke funker på hvilket som helst arbeidssted, det må nesten være noe jeg har litt interesse for. Og stå bak kassen i en butikk eller jobbe i mange av bedriftene NAV plasserer ut folk i gjør bare depresjonen verre.
Nå vil trolig mange av dere skrive at jeg bare må finne meg i det og at jeg har ødelagt såpass mye for meg selv at jeg må være takknemlig uansett hva slags jobb det er snakk om. Men jeg vet med meg selv at for å i det hele tatt klare dette så må jeg gjøre noe som gir meg motivasjon heller enn å trykke meg enda mere ned. 

Er det noe håp for en som meg som starter på fullstendig bar bakke i en så høy alder? Noen som har erfaringer med noe lignende? Jeg er usikker på hvor jeg i det i hele tatt skal begynne. Drømmen er å få fullført VGS og få startet på et studie innenfor et felt jeg har interesse for. 

Anonymkode: 7ca4a...6fc

[AnonymBruker]

Mente selvsagt å skrive arbeidsevne, ikke emne* 

Anonymkode: 7ca4a...6fc

[AnonymBruker]

Kan også legge til at jeg er under utredning for ADHD, noe som kan være litt av grunnen til at jeg har slitt slik med oppmøter og det å være punktlig og pliktoppfyllende. 

Anonymkode: 7ca4a...6fc

[AnonymBruker]

Drømmen din er å få fullført VGS og starte på en studie? Kan du ikke ta opp fag hos privatist? Det har jeg gjort over nettstudier og kunne ikke vært mer fornøyd? Du selv velge om du vil ta opp alle fagene samtidig eller ett fag av gangen. Det kunne vært en start?

Anonymkode: a79f2...b8d

[AnonymBruker]

Hva tenker du selv kan være interessant å studere/jobbe med, da? Vanskelig å komme med råd når du ikke sier noe om hva du tror kan fungere for deg.

Anonymkode: 857bc...e36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva tenker du selv kan være interessant å studere/jobbe med, da? Vanskelig å komme med råd når du ikke sier noe om hva du tror kan fungere for deg.

Anonymkode: 857bc...e36

Noe innenfor helse ville vært det optimale. Da jeg både har egen erfaring og stor interesse. Spesielt psykisk helsevern. Er et sosialt menneske med mye empati for de som er vanskeligstilte. Samt at jeg personlig mener det kunne vært gjort mange forbedringer innenfor det feltet. Har selv blitt sviktet, og mistet min mor mye pga svikt fra den kanten. Vil gjerne bruke livet mitt til å hjelpe andre. 

Anonymkode: 7ca4a...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Noe innenfor helse ville vært det optimale. Da jeg både har egen erfaring og stor interesse. Spesielt psykisk helsevern. Er et sosialt menneske med mye empati for de som er vanskeligstilte. Samt at jeg personlig mener det kunne vært gjort mange forbedringer innenfor det feltet. Har selv blitt sviktet, og mistet min mor mye pga svikt fra den kanten. Vil gjerne bruke livet mitt til å hjelpe andre. 

Anonymkode: 7ca4a...6fc

Men det er jo helt ypperlig! Er det noe man trenger er det folk i slike jobber som brenner for det. Det er stort behov for helsearbeidere, og terskelen for å få jobb (for eks tilkallingsvikar på eldrehjem) er ganske lav. Det er iallfall et sted å starte, hvis det er vanskelig å komme i gang med studier. Etter hvert kan du vurdere om du ønsker å ta en utdannelse som gjør at du kan få en mer faglig utfordrende, stilling senere når du har kjent litt på hvordan det er i arbeidslivet. Kjør på, sier jeg!

Anonymkode: 857bc...e36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg oppfyller vilkårene for å bli uføre, men dette har jeg virkelig ikke lyst til. Jeg føler jeg enda har noe arbeidsemne og dessuten tanken på å bli uføre tærer på stoltheten min samt at jeg frykter for alle ulempene det vil føre med seg både økonomisk og sosialt.
Men litt av problemet er at jeg ikke funker på hvilket som helst arbeidssted, det må nesten være noe jeg har litt interesse for. Og stå bak kassen i en butikk eller jobbe i mange av bedriftene NAV plasserer ut folk i gjør bare depresjonen verre.

Er det noe håp for en som meg som starter på fullstendig bar bakke i en så høy alder? Noen som har erfaringer med noe lignende? Jeg er usikker på hvor jeg i det i hele tatt skal begynne. Drømmen er å få fullført VGS og få startet på et studie innenfor et felt jeg har interesse for. 

Anonymkode: 7ca4a...6fc

Det er ingen som har lyst å være syk, redusert, psykisk- og fysisk mishandlet, osv, men nå er det slik at du er blant de tusener som er blitt det og når du er kvalifisert til ufør, så bør du bli ufør. Hør på legen din, hun / han vet bedre enn du.

Du får ingen gullmedalje ved å nekte deg selv dine rettigheter. Ikke at gullmedalje er noe særlig verdt nå for tiden heller. Du skjønner vel det? Det blir som å nekte deg selv minstepensjon når du fyller 67. Tenker du å si: Yeah, gidder ikke ha min pensjon? 😂

For å kommentere det viktigste, dine drømmer, om å fullføre VGS, kvalifisere deg til jobb, osv. Du har tydeligvis ikke fått med deg at du kan studere som ufør? Og at du også kan jobbe som ufør? Er det ingen som har sagt dette til deg tidligere?

Jeg gjentar: du har lov til å studere som ufør og du har også lov til å jobbe som ufør. Det er ingen juridiske hindringer på det området. Hindringene er heller det at "hjertet ditt" ønsker å studere og ha sine drømmer, men kroppen og hodet nekter å samarbeide og være på lag med deg da uføre er veldig syke mennesker som sliter med flere alvorlige ting. Det er alltid forferdelig å få sine drømmer knust - ikke bare en gang, men gang på gang, på grunn av en kropp og hodet som ikke samarbeider med det hjertet vil eller ønsker.

Først bør du avklare din situasjon rundt ufør, før du hopper over på det du drømmer om. En tendens for syke uføre som jeg har lagt merke til er at "hjertet vil" noe, og man prøver å få det til, men så slår virkeligheten inn for de aller fleste når de prøver, nemlig et hode og kropp som ikke spiller på lag med det hjertet ønsker. Et godt eksempel er: "Du vil ta fag fra VGS og tror kanskje til og med at du skal få det til", men når du faktisk prøver, så vil du se at det er langt verre å få til som syk.  Men det er også poenget med regelen at uføre skal kunne studere. Nemlig å kunne prøve og føle seg frem, uten stress og konsekvenser og det er bra at vi har det slik, at man kan prøve seg frem.

Eller et annet eksempel. Du nevner jobb, men fakta viser at du feiler i stilling etter stilling. Derfor må du først avklare din situasjon i forhold til ufør, så må du ha en lengre periode med fred og ro, før du i det hele tatt kan tenke på diverse fag og deltidsstillinger. 

For å oppsummere dette for deg: Du har lov til å studere som ufør. Du har lov å jobbe som ufør. Juridisk sett er det ingen hindring. 

 

Anonymkode: 6159e...6cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Men det er jo helt ypperlig! Er det noe man trenger er det folk i slike jobber som brenner for det. Det er stort behov for helsearbeidere, og terskelen for å få jobb (for eks tilkallingsvikar på eldrehjem) er ganske lav. Det er iallfall et sted å starte, hvis det er vanskelig å komme i gang med studier. Etter hvert kan du vurdere om du ønsker å ta en utdannelse som gjør at du kan få en mer faglig utfordrende, stilling senere når du har kjent litt på hvordan det er i arbeidslivet. Kjør på, sier jeg!

Anonymkode: 857bc...e36

Takk for svaret, skal ta å se om det ikke finnes noen muligheter for noe slikt her jeg bor  

TS
 

Anonymkode: 7ca4a...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er ingen som har lyst å være syk, redusert, psykisk- og fysisk mishandlet, osv, men nå er det slik at du er blant de tusener som er blitt det og når du er kvalifisert til ufør, så bør du bli ufør. Hør på legen din, hun / han vet bedre enn du.

Du får ingen gullmedalje ved å nekte deg selv dine rettigheter. Ikke at gullmedalje er noe særlig verdt nå for tiden heller. Du skjønner vel det? Det blir som å nekte deg selv minstepensjon når du fyller 67. Tenker du å si: Yeah, gidder ikke ha min pensjon? 😂

For å kommentere det viktigste, dine drømmer, om å fullføre VGS, kvalifisere deg til jobb, osv. Du har tydeligvis ikke fått med deg at du kan studere som ufør? Og at du også kan jobbe som ufør? Er det ingen som har sagt dette til deg tidligere?

Jeg gjentar: du har lov til å studere som ufør og du har også lov til å jobbe som ufør. Det er ingen juridiske hindringer på det området. Hindringene er heller det at "hjertet ditt" ønsker å studere og ha sine drømmer, men kroppen og hodet nekter å samarbeide og være på lag med deg da uføre er veldig syke mennesker som sliter med flere alvorlige ting. Det er alltid forferdelig å få sine drømmer knust - ikke bare en gang, men gang på gang, på grunn av en kropp og hodet som ikke samarbeider med det hjertet vil eller ønsker.

Først bør du avklare din situasjon rundt ufør, før du hopper over på det du drømmer om. En tendens for syke uføre som jeg har lagt merke til er at "hjertet vil" noe, og man prøver å få det til, men så slår virkeligheten inn for de aller fleste når de prøver, nemlig et hode og kropp som ikke spiller på lag med det hjertet ønsker. Et godt eksempel er: "Du vil ta fag fra VGS og tror kanskje til og med at du skal få det til", men når du faktisk prøver, så vil du se at det er langt verre å få til som syk.  Men det er også poenget med regelen at uføre skal kunne studere. Nemlig å kunne prøve og føle seg frem, uten stress og konsekvenser og det er bra at vi har det slik, at man kan prøve seg frem.

Eller et annet eksempel. Du nevner jobb, men fakta viser at du feiler i stilling etter stilling. Derfor må du først avklare din situasjon i forhold til ufør, så må du ha en lengre periode med fred og ro, før du i det hele tatt kan tenke på diverse fag og deltidsstillinger. 

For å oppsummere dette for deg: Du har lov til å studere som ufør. Du har lov å jobbe som ufør. Juridisk sett er det ingen hindring. 

 

Anonymkode: 6159e...6cc

Er klar over at det juridisk sett ikke er noe problem. Men jeg føler at det å bli uføre på dette punktet er litt som å kaste inn håndkleet å gi opp. Pluss at jeg er uenig med min lege i forhold til om jeg i det hele tatt burde havne der. Sykdommen, altså den somatiske har vært i remisjon i snart 13år og det er ingenting i veien med meg fysisk. Mine psykiske problemer er noe jeg har jobbet med og gradvis opplevd en forbedring. Jeg sliter med mye enda, har enda tvangstanker, skam, skyldfølelse for min mors bortgang samt at jeg går inn og ut av depresjoner, men dette blir stadig sjeldnere og jeg har fått meg selv til å forstå at jeg faktisk har en verdi og at jeg har evner som det er verdt å få brukt. Jeg har også vært rusfri i en lengre periode og vil fortsette med det, er også som nevnt under ADHD utredning og har fått erfare hva slags effekt medisinene mot tilstanden har på meg (en veldig god en) Selv om dette dessverre har blitt anskaffet på ulovlig vis. 
Jeg vet man komme ut i jobb på tross av en uføregrad, men statistikken der er ganske dyster og man mister mye av hjelpeapparatet man har rundt seg. Med en gang uføren er innviliget så melder NAV seg ut og man står enda mer på bar bakke enn man gjorde før. 

Takk for svaret 

Ts 

Anonymkode: 7ca4a...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg oppfyller vilkårene for å bli uføre

Anonymkode: 7ca4a...6fc

*ufør.

Du oppfyller vilkårene for å bli ufør.

Sorry, men jeg ser så mange som skriver dette feil, spesielt de som har (eller søker) uføretrygd, av en eller annen grunn. 

Anonymkode: 0a4e5...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men jeg føler at det å bli uføre på dette punktet er litt som å kaste inn håndkleet å gi opp. Pluss at jeg er uenig med min lege i forhold til om jeg i det hele tatt burde havne der. Sykdommen, altså den somatiske har vært i remisjon i snart 13år og det er ingenting i veien med meg fysisk. Mine psykiske problemer er noe jeg har jobbet med og gradvis opplevd en forbedring. Jeg sliter med mye enda, har enda tvangstanker, skam, skyldfølelse for min mors bortgang samt at jeg går inn og ut av depresjoner, men dette blir stadig sjeldnere og jeg har fått meg selv til å forstå at jeg faktisk har en verdi og at jeg har evner som det er verdt å få brukt. Jeg har også vært rusfri i en lengre periode og vil fortsette med det, er også som nevnt under ADHD utredning og har fått erfare hva slags effekt medisinene mot tilstanden har på meg (en veldig god en) Selv om dette dessverre har blitt anskaffet på ulovlig vis. 
Jeg vet man komme ut i jobb på tross av en uføregrad, men statistikken der er ganske dyster og man mister mye av hjelpeapparatet man har rundt seg. Med en gang uføren er innviliget så melder NAV seg ut og man står enda mer på bar bakke enn man gjorde før. 

Takk for svaret 

Ts 

Anonymkode: 7ca4a...6fc

Men nå er det ikke du som har kunnskap til å se deg selv uten fra, det er det legen som har og hen sier tydeligvis at du er kvalifisert til ufør. 

Eller hvis du vil ha det inn med teskje: Du er 31, sikkert snart 32 år, så hva har du å vise til, vil en brutal kapitalist (arbeidsgiver) spørre.? Noe som helst å vise til på CV-en?

For du skjønner at vi lever i et nådeløst, kapitalistisk system som er baserer ditt verdi på arbeidsmarkedet ut fra CV-en din og ut fra hvor flink du er til å generere profitt. Er du med så langt? Du skal altså generere profitt per timelønn, altså mer enn du får betalt for. Jo mer profitt, jo bedre.  

Så spør deg selv: hva har du som 31 / 32-åring å vise til av kvalifikasjoner og CV? Det er dette den brutale kapitalismen med arbeidsgivere etterspør.

Er du en profitt-genererende kapitalist maskin, ja eller nei? Eller CV-en din taler vel for seg selv, svaret er jo NEI.

Det er godt mulig at du ikke har fått med deg at ufør betyr også at du ikke har evne til å tjene penger selv til et verdig livsopphold, på grunn av permanent nedsatt funksjonsevne. Og når du tross alt er så psykisk syk og CV-en taler for seg selv, ettersom du nærmer deg 32 år, uten å ha fullført VGS en gang (ikke det at fullført VGS er verdt noe dritt lenger i 2022) så ødelegger denne "stoltheten" din som du selv har nevnt, for deg selv.

Ellers er det interessant det siste du nevner, nemlig at du står på bar bakke uten apparatet. Med andre ord, dette kan ikke tolkes som annet enn at frykten for å miste dette apparatet rundt deg (sammen med denne berømte stoltheten din som du har nevnt) er det som gjør at du yter motstand mot noe du har rett på å få. 

Men du blir ikke fri og uavhengig før du er kvitt det støtteapparatet som du frykter å miste, for de styrer jo livet ditt nå. Alle dine drømmer som du har nevnt, å fullføre VGS, så ta fatt på studier, og så jobbe, innebærer at du skal være fri og bestemme over deg selv, og ha fred og ro med varig uføretrygd. 

Systemet er slik at "støtteapparatet" kommer til å avskrive deg før eller senere. Du kan ikke ha dette støtteapparatet rundt deg til du fyller 67 år. 

Dine drømmer er i direkte strid med det du argumenterer for, faktisk. 

Anonymkode: 6159e...6cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men nå er det ikke du som har kunnskap til å se deg selv uten fra, det er det legen som har og hen sier tydeligvis at du er kvalifisert til ufør. 

Eller hvis du vil ha det inn med teskje: Du er 31, sikkert snart 32 år, så hva har du å vise til, vil en brutal kapitalist (arbeidsgiver) spørre.? Noe som helst å vise til på CV-en?

For du skjønner at vi lever i et nådeløst, kapitalistisk system som er baserer ditt verdi på arbeidsmarkedet ut fra CV-en din og ut fra hvor flink du er til å generere profitt. Er du med så langt? Du skal altså generere profitt per timelønn, altså mer enn du får betalt for. Jo mer profitt, jo bedre.  

Så spør deg selv: hva har du som 31 / 32-åring å vise til av kvalifikasjoner og CV? Det er dette den brutale kapitalismen med arbeidsgivere etterspør.

Er du en profitt-genererende kapitalist maskin, ja eller nei? Eller CV-en din taler vel for seg selv, svaret er jo NEI.

Det er godt mulig at du ikke har fått med deg at ufør betyr også at du ikke har evne til å tjene penger selv til et verdig livsopphold, på grunn av permanent nedsatt funksjonsevne. Og når du tross alt er så psykisk syk og CV-en taler for seg selv, ettersom du nærmer deg 32 år, uten å ha fullført VGS en gang (ikke det at fullført VGS er verdt noe dritt lenger i 2022) så ødelegger denne "stoltheten" din som du selv har nevnt, for deg selv.

Ellers er det interessant det siste du nevner, nemlig at du står på bar bakke uten apparatet. Med andre ord, dette kan ikke tolkes som annet enn at frykten for å miste dette apparatet rundt deg (sammen med denne berømte stoltheten din som du har nevnt) er det som gjør at du yter motstand mot noe du har rett på å få. 

Men du blir ikke fri og uavhengig før du er kvitt det støtteapparatet som du frykter å miste, for de styrer jo livet ditt nå. Alle dine drømmer som du har nevnt, å fullføre VGS, så ta fatt på studier, og så jobbe, innebærer at du skal være fri og bestemme over deg selv, og ha fred og ro med varig uføretrygd. 

Systemet er slik at "støtteapparatet" kommer til å avskrive deg før eller senere. Du kan ikke ha dette støtteapparatet rundt deg til du fyller 67 år. 

Dine drømmer er i direkte strid med det du argumenterer for, faktisk. 

Anonymkode: 6159e...6cc

Altså, du kan droppe den nedlatende tonen ærlig talt. Jeg er ikke et barn, ei tilbakestående. Selvsagt vet jeg at jeg er fullstendig uattraktiv på arbeidsmarkedet når jeg ikke bare har hull i CV'en, jeg har bokstavelig talt ingenting som er verdt å føre opp på den i det hele tatt. Selvsagt havner søknaden min i søppeldunken. Og når jeg da ikke kan skaffe meg kompetanse ved å ha muligheter til å delta i arbeidslivet på andre plasser enn de NAV plasserer meg ut på (som jeg allerede har nevnt at ikke funker for meg) Så ser jeg på det som eneste utvei å fullføre videregående for å få en mulighet senere til å ta et studie som på sikt vil gi meg verdi. Som en annen her nevner så er det mangel på folk innenfor helsefag og det er jo heldigvis det feltet jeg er mest interessert i. 

Og som du nevner så vil en uføregrad vise til at jeg ikke evner til å ta vare på meg selv pga en PERMANENT nedsatt funksjonsevne. Det er her jeg er uenig, jeg føler ikke at mine psykiske lidelser er noe som nødvendigvis må være permanent, uten håp for bedring. Behandling og terapi har allerede hjulpet meg ett godt steg på veien (selv om det enda er langt og gå) Og selvmedisineringen jeg har gjort tidligere i forhold til det jeg mistenker er ADHD har gjort det slik at mine to største vansker i forhold til arbeid som er oppmøte og pålitelighet har blitt betydelig bedre, selv om jeg enda har en del mestring og trene opp. 

Og ja, stoltheten har sitt og si, selvsagt vil jeg være i stand til å forsørge meg selv og ikke bli en del av de menneskene folk elsker å slenge stigma mot, de som snylter, de late, de som bare burde være fornøyd med at de har nok til brød og strømregning (dette er ikke mine meninger, men sosial stigma uføre ofte må deale med) Samt at som mann så påvirker det også mine muligheter til å noen gang kunne finne meg en kjæreste, ingen vil vel ha en uføretrygdet mann. Alt dette tar del i og gjøre det psykiske helsebildet mitt verre, det får meg til å føle meg enda mer verdiløs og dytter meg i retning av å fullstendig gi opp og slutte å prøve å forbedre livet mitt. 

Ja, jeg har ingenting å vise til. Ja, jeg er gammel (relativt sett) og ja de utfordringene jeg må møte på grunn av dette kan komme til å bli veldig store. Men jeg er ikke klar for å gi opp! 

Jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte, derfor opprettet jeg denne tråden. 

Ts

Anonymkode: 7ca4a...6fc

[Mariell1995]

Miljøarbeider! Ring til noen institusjoner i nærområdet og spør om de trenger noen ❤️

En annen jobb innenfor helse, som du ikke trenger videregående til, er å bli medisinsk sekretær. Medisinsk sekretær kan man ta på heltid (et halvt år) eller deltid over et år ☺️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Altså, du kan droppe den nedlatende tonen ærlig talt. Jeg er ikke et barn, ei tilbakestående. Selvsagt vet jeg at jeg er fullstendig uattraktiv på arbeidsmarkedet når jeg ikke bare har hull i CV'en, jeg har bokstavelig talt ingenting som er verdt å føre opp på den i det hele tatt. Selvsagt havner søknaden min i søppeldunken.

Og som du nevner så vil en uføregrad vise til at jeg ikke evner til å ta vare på meg selv pga en PERMANENT nedsatt funksjonsevne. Det er her jeg er uenig, -..

Og ja, stoltheten har sitt og si,

Ja, jeg har ingenting å vise til. Ja, jeg er gammel (relativt sett) og ja de utfordringene jeg må møte på grunn av dette kan komme til å bli veldig store. Men jeg er ikke klar for å gi opp! 

Jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte, derfor opprettet jeg denne tråden. 

Ts

Anonymkode: 7ca4a...6fc

Du har faktisk fått råd hvor du skal starte, men siden du ikke gidder å lese, så kan man godt gjenta det:

1) Du hører på den personen som har peiling, og som er en viktig del av støtteapparatet ditt, nemlig legen din, og du søker ufør. 

Du skjønner vel ironien i at du ikke "ønsker å miste støtteapparatet", samtidig som du driter hardt i hva en av de viktigste individene i støtteapparatet mener, nemlig legen din?

2) Ingenting er nedlatende av det jeg sier, for jeg baserer meg på dine svært så ulogiske svar som strider direkte mot hverandre og samtidig introduserer deg for brutal kapitalisme a la år 2022 / 2023 / 2024++, etc, skjønner du.

Automatisering- og digitaliserings-alderen i tråd med med brutal profitt og tall.

3) Spiller ingen rolle hva du føler med tanke på din stolthet. Og det spiller ingen rolle hva du mener er "permanent" ifølge din definisjon. Fakta og CV-en din taler for seg selv, og det er at du IKKE er i stand til å tjene penger til livets opphold, og du har ikke engang fullført VGS. Igjen, ikke at det gir deg noe særlig overtak å fullføre vanlig "allmenn" VGS i dagens arbeidsliv der det flyter over med mastergrad folk som har A og B i snitt i tillegg til profesjonsutdanninger, og stadig mer digitalisering og automatisering.

4) Du gir ikke opp ved å få uføretrygd, noe din lege tross alt sier at du er kvalifisert til. Da har du det du har rett på, så kan du først da begynne å prøve deg på VGS-fag, så studier, etc. 

Du skjønner vel at du ikke kan være på AAP for alltid? Selv om man nå har fjernet karensåret. 

Selv om jeg virker litt krass, så er det for å hjelpe deg. Det er slike svar som du burde fått av støtteapparatet ditt, men selv det ser ikke ut til å hjelpe, da du ikke hører på det legen din sier, uansett.

Det betyr at du ganske så snart, vil stå ovenfor en ting: Rett på sosialen, (du kan sjekke statistikker hvordan det går med menn på sosialen - et hint, går ekstremt dårlig).

5) Må nevne en ting til, når det gjelder brutal kapitalisme og dette med studier og jobb. Det forventes av det kapitalistiske systemet at du skal være "fleksibel" - ergo flytte her og der. Det er en stor sjanse for at du vil stå ovenfor dette dilemmaet. Da er det BYE, BYE til "støtteapparatet" ditt.  Du holder deg selv, fanget, ironisk nok. Ganske så trist, når man vet at en ofte har situasjoner der syke folk IKKE får ufør de har rett på, fordi de har en totalt idiot-lege.  Du derimot, er heldig at du har en lege som ser dine problemer, men du nekter for å anerkjenne dem selv. 

 

 

 

Anonymkode: 6159e...6cc

[AnonymBruker]

Sjekk ut mulighetene innenfor yrkesfag/ helsefaglig først og fremst. Her får du både noe på cv og startet på utdanning uten at det blir så voldsomt, lett og få arbeid er det også. 

Anonymkode: 63e2c...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du har faktisk fått råd hvor du skal starte, men siden du ikke gidder å lese, så kan man godt gjenta det:

1) Du hører på den personen som har peiling, og som er en viktig del av støtteapparatet ditt, nemlig legen din, og du søker ufør. 

Du skjønner vel ironien i at du ikke "ønsker å miste støtteapparatet", samtidig som du driter hardt i hva en av de viktigste individene i støtteapparatet mener, nemlig legen din?

2) Ingenting er nedlatende av det jeg sier, for jeg baserer meg på dine svært så ulogiske svar som strider direkte mot hverandre og samtidig introduserer deg for brutal kapitalisme a la år 2022 / 2023 / 2024++, etc, skjønner du.

Automatisering- og digitaliserings-alderen i tråd med med brutal profitt og tall.

3) Spiller ingen rolle hva du føler med tanke på din stolthet. Og det spiller ingen rolle hva du mener er "permanent" ifølge din definisjon. Fakta og CV-en din taler for seg selv, og det er at du IKKE er i stand til å tjene penger til livets opphold, og du har ikke engang fullført VGS. Igjen, ikke at det gir deg noe særlig overtak å fullføre vanlig "allmenn" VGS i dagens arbeidsliv der det flyter over med mastergrad folk som har A og B i snitt i tillegg til profesjonsutdanninger, og stadig mer digitalisering og automatisering.

4) Du gir ikke opp ved å få uføretrygd, noe din lege tross alt sier at du er kvalifisert til. Da har du det du har rett på, så kan du først da begynne å prøve deg på VGS-fag, så studier, etc. 

Du skjønner vel at du ikke kan være på AAP for alltid? Selv om man nå har fjernet karensåret. 

Selv om jeg virker litt krass, så er det for å hjelpe deg. Det er slike svar som du burde fått av støtteapparatet ditt, men selv det ser ikke ut til å hjelpe, da du ikke hører på det legen din sier, uansett.

Det betyr at du ganske så snart, vil stå ovenfor en ting: Rett på sosialen, (du kan sjekke statistikker hvordan det går med menn på sosialen - et hint, går ekstremt dårlig).

5) Må nevne en ting til, når det gjelder brutal kapitalisme og dette med studier og jobb. Det forventes av det kapitalistiske systemet at du skal være "fleksibel" - ergo flytte her og der. Det er en stor sjanse for at du vil stå ovenfor dette dilemmaet. Da er det BYE, BYE til "støtteapparatet" ditt.  Du holder deg selv, fanget, ironisk nok. Ganske så trist, når man vet at en ofte har situasjoner der syke folk IKKE får ufør de har rett på, fordi de har en totalt idiot-lege.  Du derimot, er heldig at du har en lege som ser dine problemer, men du nekter for å anerkjenne dem selv. 

 

 

 

Anonymkode: 6159e...6cc

Går du på speed eller noe? Sinnsykt til rabling.

Anonymkode: 63e2c...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

 

Det betyr at du ganske så snart, vil stå ovenfor en ting: Rett på sosialen, (du kan sjekke statistikker hvordan det går med menn på sosialen - et hint, går ekstremt dårlig).

 

Anonymkode: 6159e...6cc

Dette er selvsagt overhode ikke ønskelig, men slik jeg har forstått det så er sosialstøtte ikke en ordning som er ment til å fungere som noe langvarig. Finnes det noe statistikk på hvor mange som er på permanent sosialstøtte? Jeg finner ingenting når jeg søker rundt. Eller sier du dette basert på folk du vet om/kjenner? Hvis ja, hvor mange av disse er rusmisbrukere uten verken boevne eller evne til å ta vare på seg selv? Altså ikke i form av inntekt men rett og slett det å klare dagligdagse ting som å holde hjemmet ryddig, handle inn mat osv. 

Og selvsagt vil jeg bite i det "sure" eplet og søke ufør lenge før det eventuelt blir et alternativ. Mister heller ikke retten på ung tilegget da sykdomsbildet mitt strekker seg tilbake til 12års alderen, den somatiske biten og 18 års alderen hva det psykiske gjelder. 

Jeg har AAP i 3år til, og vil prøve å gjøre mitt ytterste for og få noe ut av disse 3 årene. Er i dialog med NAV og de sier at skole (via voksenopplæring) kan være et alternativ. Men dette er de usikre på. Ellers er det som nevnt ikke umulig å ta opp fag som privatist og stille opp til eksamener, selv om dette krever mer disiplin enn hva jeg har vist at jeg evner å ha så langt. 

TS

Anonymkode: 7ca4a...6fc

[AnonymBruker]

Nevermind, fant det. Viser seg at de blir kalt langtidsmottakere. Definisjonen er at de mottar det i 12 måneder eller mer. Noe utover det er ikke spesifisert så da er det jo en reell mulighet for at man kan havne i den suppa der. 

Faen altså, skal ta en prat med legen. 

Anonymkode: 7ca4a...6fc

[AnonymBruker]

TS, finnes tilbudet IPS jobbspesialist der du bor? Det høres ut som du kan være i målgruppen for dette tiltaket beregnet på mennesker med moderate til alvorlige psykiske helseutfordringer og/eller rusproblematikk. Ville spurt veilederen din dersom jeg var deg.   

Anonymkode: 2c087...9e7