Er forholdet over pga hans psykiske helse, eller er det håp for oss?

[AnonymBruker]

Mannen min fikk en personlig krise samtidig som jeg var gravid, typ depresjon, angst, selvmordstanker osv. Det endte med at han valgte å flytte ut, at han trengte tid for deg selv for å finne ut av ting. 
 

Det er ingen underdrivelse at dette også ble en veldig, veldig tøff tid for meg og, som gikk gjennom svangerskap og brudd på samme tid. Barnet ble født i januar, og mannen bor fortsatt ikke sammen med oss. Jeg har følt meg så alene i barseltiden så langt, og har grått nesten hver dag.. helt utslitt av å være så mye alene med en baby som helst kun skal være i armene, og som har vært veldig urolig frem til nå pga luft i magen. 
 

Han er på en mye bedre plass nå, men trenger fortsatt en del tid for seg selv, og sier han ikke kan gi meg det jeg trenger akkurat nå, men at han vil fortsette å jobbe for at vi skal finne tilbake til hverandre.

Jeg er helt utslitt! Det er først nå han har greid å være ærlig om hvor langt nede han faktisk har vært, så jeg har følt et utrolig sinne mot ham, hvor jeg har følt meg veldig alene og forlatt, og har følt at han har valgt bort familien sin bare fordi han har ei tidlig midtlivskrise og trenger tid for å «finne seg selv» og drive med selvrealisering osv. 

Jeg skjønner jo nå at det har vært litt mer komplekst enn som så, at mental helse har spilt en stor rolle her. Vi har lenge gått til samtaler på fvk, og mannen går nå i individuelle samtaler til en terapeut gjennom fvk. 
 

Jeg føler at vi ikke kommer noen vei egentlig, vi har tydeligvis ulike behov og trenger ting fra hverandre vi ikke kan gi akkurat nå. 
 

Jeg kjenner jeg har nådd en tålegrense, etter å ha vært både tålmodig og raus med mannen. Er det feil av meg å si at «nå kan du ikke sette familien din på pause lenger. Enten er vi sammen og jobber oss gjennom dette som et par, eller så er det slutt, og vi forholder oss til hverandre som ekser og foreldre til felles barn, hvor du har samvær de og de dagene» etc?

Han ønsker mer tid, at vi skal henge sammen (så han får mest mulig tid med babyen antar jeg) og «se hvor det fører oss», mens jeg føler vi har prøvd det lenge nok nå, og det er for vondt og sårt for meg.. aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til ham, når vi ikke oppfører oss som kjærester, men det er ikke egentlig helt slutt.. vi er separerte og huset er overdratt til meg, men han kommer og går her stort sett som han vil. Det er en rar stemning, og jeg gidder ikke å ha det slik lengre. Jeg vil ha en avklaring! 
 

Dette oppleves som et «traume» for meg, hvor jeg nesten over natta opplevde å miste mannen min, stå helt alene under svangerskap og i barsel, jeg føler at denne tiden har blitt røvet fra meg. Kjenner på en stor sorg for det.. 

Sorry for langt innlegg! Ønsker bare at noen kan komme med synspunkter sett utenfra, det er så sjukt vanskelig dette 🥺🙈

Anonymkode: 39b55...6c0

[AnonymBruker]

Klem til deg ❤️ Dette hørtes utrolig vondt ut. Håper du har god støtte i familie og venner utenfra. 

Når det kommer til forholdet, så tenk på deg og barnet. Det er 100% forståelig ut ifra det jeg leser, at du føler på et sinne og følelse av å bli forlatt. Og det er helt forståelig at du ønsker en avklaring nå, fordi han kan ikke bare komme og gå slik han vil uten å få noen krav stilt til seg. Ja, han sliter nok med sitt - og han skal få den hjelpen han trenger for det. MEN det skal ikke gå mer utover dere. Hvis han ikke greier å gå all inn, så mener jeg at det er innafor å si at det er slutt. Det betyr ikke at dere aldri vil eventuelt kunne finne tilbake til hverandre, men jeg tenker det er greit at du har noe annet å forholde deg til nå istedenfor at han skal være ektemann og pappa på hans premisser. Kanskje det blir enklere for deg at dere forholder dere som ekser og samarbeider om barnet - uten at du trenger å vente på noe mer avklaring. 

Håper du får lagt dette litt på hylla og kan sette pris på tiden nå med babyen. 

Anonymkode: d6b67...fa0

[Anoia]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det er en rar stemning, og jeg gidder ikke å ha det slik lengre. Jeg vil ha en avklaring! 

Dette oppleves som et «traume» for meg, hvor jeg nesten over natta opplevde å miste mannen min, stå helt alene under svangerskap og i barsel, jeg føler at denne tiden har blitt røvet fra meg. Kjenner på en stor sorg for det.. 

Anonymkode: 39b55...6c0

Se på hva du skriver. Det er ikke feil å si dette til ham, det er nødvendig for at du skal få det bra igjen! Det er ikke for mye forlangt å kreve en avklaring. Han er egoistisk og holder deg på gress uten å ta hensyn til deg nå.
Det er synd at han er syk, men du må ta på din egen maske først i det flykræsjet her.

[AnonymBruker]

Forstår at du skriver for å ventilere frustrasjonen du bærer på. Men la oss være ærlige, ingen her på KG kan gjette seg frem til om forholdet vil overleve den situasjonen dere er i. 

Anonymkode: bdd25...d63

[AnonymBruker]

jeg hadde gitt fyren et tupp i ræva. det finnes ingen unnskyldning for å holde på sånn når man venter et barn. jeg er selv oppvokst med en far som hadde tunge perioder med "nerver" som de kalte det da. min mor ba han enten ta seg sammen eller komme seg ut. du kan faktisk ikke bare sette deg ned og synes synd på deg sjæl når du har en familie å ta vare på. 

pappa har i ettertid sagt at det var hennes "tøffe kjærlighet" som holdt det oppe. 

Anonymkode: 69fb9...ee5

[AnonymBruker]

Jeg husker din tidligere tråd. Og selv om du nå kommer med mer bakgrunnsinformasjon så er det fortsatt ingen unnskyldning for å svikte når det gjelder aller mest.

Du kan jo aldri stole på han mer. Hans behov kan trumfe både dine og barnets behov når som helst. 

Bestill time hos familievernkontoret for mekling. Så får du i hvert fall økonomisk bidrag som et plaster på såret for manglende bidrag om omsorg. 

Hvordan er hans foreldre? Greit å alliere seg med dem som støtte for samvær 

Anonymkode: d6f29...c3e

[AnonymBruker]

Synes ikke det er feil av deg å sette foten ned, nei. Det er grenser for hvor lenge man orker å vente. Bare fordi du er sterk og "klarer deg" så betyr det ikke at det er bra eller greit at du er nødt til det.

Anonymkode: a8557...299

[AnonymBruker]

Det der hadde jeg aldri giddet. Tenk på deg og barnet, ut med mannen og gå videre i livet. Han kan ikke forvente at du skal være i venteposisjon til evig tid, det er utrolig stygt gjort mot deg. Når han har vist at han kan være så megaegiost en gang kan det skje igjen. 

Anonymkode: a0768...89e

[AnonymBruker]

Man har faktisk ikke det privilegiet å melde seg ut når man har barn.  Jeg tror ikke det blir bedre med mindre han gror noen baller. Han kan fint være både partner og ikke minst far selv om han har problemer. 

 

Anonymkode: bb584...429

[AnonymBruker]

Jeg har nok «holdt ut» og funnet meg i mye, i håp om at babyen vår skal få vokse opp sammen med begge foreldrene sine. I tillegg til at jeg er veldig glad i mannen, vi har vært sammen i mange år, og vi har hatt det godt sammen. 
 

Føler liksom at psykisk sykdom ikke er «god nok grunn» til å avslutte dette, selv om jeg virkelig har stått i et helvete i ett års tid nå. Har funnet meg i mye, fordi jeg har syntes synd på ham.. men nå som han begynner å bli bedre, har fått bedre selvinnsikt, og faktisk innrømmer at han har issues, tenker jeg at vi må kunne greie å løse dette sammen, at mine behov også må ivaretas. 
 

Jeg har blitt grundig såra, selv om det ikke har vært intensjonen hans. Så er jeg livredd da, for å ta feil valg nå.. at jeg frarøver barnet vårt et hjem med to foreldre, at jeg burde gitt det bare litt tid til osv. Men kjenner jeg har nådd min tålegrense snart!

TS

Anonymkode: 39b55...6c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Mannen min fikk en personlig krise samtidig som jeg var gravid, typ depresjon, angst, selvmordstanker osv. Det endte med at han valgte å flytte ut, at han trengte tid for deg selv for å finne ut av ting. 
 

Det er ingen underdrivelse at dette også ble en veldig, veldig tøff tid for meg og, som gikk gjennom svangerskap og brudd på samme tid. Barnet ble født i januar, og mannen bor fortsatt ikke sammen med oss. Jeg har følt meg så alene i barseltiden så langt, og har grått nesten hver dag.. helt utslitt av å være så mye alene med en baby som helst kun skal være i armene, og som har vært veldig urolig frem til nå pga luft i magen. 
 

Han er på en mye bedre plass nå, men trenger fortsatt en del tid for seg selv, og sier han ikke kan gi meg det jeg trenger akkurat nå, men at han vil fortsette å jobbe for at vi skal finne tilbake til hverandre.

Jeg er helt utslitt! Det er først nå han har greid å være ærlig om hvor langt nede han faktisk har vært, så jeg har følt et utrolig sinne mot ham, hvor jeg har følt meg veldig alene og forlatt, og har følt at han har valgt bort familien sin bare fordi han har ei tidlig midtlivskrise og trenger tid for å «finne seg selv» og drive med selvrealisering osv. 

Jeg skjønner jo nå at det har vært litt mer komplekst enn som så, at mental helse har spilt en stor rolle her. Vi har lenge gått til samtaler på fvk, og mannen går nå i individuelle samtaler til en terapeut gjennom fvk. 
 

Jeg føler at vi ikke kommer noen vei egentlig, vi har tydeligvis ulike behov og trenger ting fra hverandre vi ikke kan gi akkurat nå. 
 

Jeg kjenner jeg har nådd en tålegrense, etter å ha vært både tålmodig og raus med mannen. Er det feil av meg å si at «nå kan du ikke sette familien din på pause lenger. Enten er vi sammen og jobber oss gjennom dette som et par, eller så er det slutt, og vi forholder oss til hverandre som ekser og foreldre til felles barn, hvor du har samvær de og de dagene» etc?

Han ønsker mer tid, at vi skal henge sammen (så han får mest mulig tid med babyen antar jeg) og «se hvor det fører oss», mens jeg føler vi har prøvd det lenge nok nå, og det er for vondt og sårt for meg.. aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til ham, når vi ikke oppfører oss som kjærester, men det er ikke egentlig helt slutt.. vi er separerte og huset er overdratt til meg, men han kommer og går her stort sett som han vil. Det er en rar stemning, og jeg gidder ikke å ha det slik lengre. Jeg vil ha en avklaring! 
 

Dette oppleves som et «traume» for meg, hvor jeg nesten over natta opplevde å miste mannen min, stå helt alene under svangerskap og i barsel, jeg føler at denne tiden har blitt røvet fra meg. Kjenner på en stor sorg for det.. 

Sorry for langt innlegg! Ønsker bare at noen kan komme med synspunkter sett utenfra, det er så sjukt vanskelig dette 🥺🙈

Anonymkode: 39b55...6c0

synes du dessverre har for lite forstårelse, og slite pyskisk er HELT GRUSOMT. har selv en mann med Bipolar og til tider er det helt grusomt, men ville aldri gått fra han

Anonymkode: c6f4a...724

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

synes du dessverre har for lite forstårelse, og slite pyskisk er HELT GRUSOMT. har selv en mann med Bipolar og til tider er det helt grusomt, men ville aldri gått fra han

Anonymkode: c6f4a...724

Skam deg, du kan ikke sammenligne din situasjon med hennes.

Psykisk syke personer kan mann ikke alltid bo sammen med uten å bli syk selv og det burde du ha forståelse for.

Anonymkode: 12771...c94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Skam deg, du kan ikke sammenligne din situasjon med hennes.

Psykisk syke personer kan mann ikke alltid bo sammen med uten å bli syk selv og det burde du ha forståelse for.

Anonymkode: 12771...c94

Nei, det er min mening

Anonymkode: c6f4a...724

[AnonymBruker]

Dere er separert og huset er overdratt på deg og likevel kommer han på besøk som det passer han. Det må han slutte med. Det er ditt hus og dere er separert. Du blir helt overkjørt. Om han vil se barnet kan han spørre deg om det passer, ikke komme uanmeldt. Dere må snakke om grenser, forventninger og samvær på fvk. Lag en plan.

tenk på dine behov. Du skal ikke tåle alt. Dere er separert av en grunn. Om han vil ha deg får han jobbe for det, ikke ha denne vent å se holdningen. Du kan faktisk ikke finne deg i alt. Fokuserer på deg og barnet. 

Forresten så burde du også få en terapeut å snakke med. Du har vært gjennom særs mye på kort tid 

Anonymkode: eb36c...45b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2022 den 21.32):

synes du dessverre har for lite forstårelse, og slite pyskisk er HELT GRUSOMT. har selv en mann med Bipolar og til tider er det helt grusomt, men ville aldri gått fra han

Anonymkode: c6f4a...724

Du har misforstått; det er han som har flyttet fra meg og vår baby. Han flyttet ut mens jeg var høygravid. Jeg tryglet ham om å bli, i alle fall til sommeren, så vi kunne være sammen om babyen i spedbarnstiden. Men han flyttet altså.

Har full forståelse for at det er grusomt å slite med psyken, og jeg har som sagt vært VELDIG raus vil jeg påstå.. jeg har gitt dette lang tid allerede, og blitt såret og forlatt av denne mannen gang på gang, når jeg selv har vært i en sårbar situasjon (les; gravid og i barsel). 
 

Nå har jeg nådd min tålegrense. Selv om jeg elsker ham og ønsker at barnet vårt skal vokse opp med foreldrene sine sammen, kjenner jeg at jeg ikke greier å tåle alt han skal dra meg gjennom, fordi han selv sliter. 

AnonymBruker skrev (På 22.3.2022 den 15.13):

Jeg husker din tidligere tråd. Og selv om du nå kommer med mer bakgrunnsinformasjon så er det fortsatt ingen unnskyldning for å svikte når det gjelder aller mest.

Du kan jo aldri stole på han mer. Hans behov kan trumfe både dine og barnets behov når som helst. 

Bestill time hos familievernkontoret for mekling. Så får du i hvert fall økonomisk bidrag som et plaster på såret for manglende bidrag om omsorg. 

Hvordan er hans foreldre? Greit å alliere seg med dem som støtte for samvær 

Anonymkode: d6f29...c3e

Vi går fast til familievernkontoret, og de sier vi ikke trenger meklingsattest siden han flyttet før barnet var født. Han betaler bidrag (ble enige om privat avtale), så den er grei.. Har enda ikke landet hvordan vi skal gjøre det med samvær, men han er innom etter avtale. Jeg har gitt beskjed om at han ikke skal komme uanmeldt, og han respekterer det, men ønsker å komme innom oftere enn hva jeg er komfortabel med. Synes det er for vondt å ha ham her som om vi fortsatt var sammen, når stemninga er så rar mellom oss.

Foreldrene hans og søsken støtter meg, de har full forståelse for at jeg har det tungt, og de synes dette er veldig trist. De ønsker at vi skal være sammen, men skjønner det godt om jeg velger å avslutte dette for godt. De er ikke enige i valg og prioriteringer han har gjort, men de kan ikke akkurat blande seg så veldig inn i saken🤷🏼‍♀️
 

TS

Anonymkode: 39b55...6c0

[AnonymBruker]

Kjære deg!

Kunne skrevet denne teksten selv, bare at her eskalerte det med trusler og han tok penger fra felleskontoen vår. 

Jeg gikk da barnet var 2 mnd gammel, burde gått lenge før!

Han ønsket at vi skulle prøve på nytt, men jeg har satt foten ned. Ja, der er tragisk når de nærmeste sliter i den grad; MEN det er IKKE greit å behandle de rundt seg som Søppel og forvente at en skal bare godta at de forsvinner og går som de vil. Jeg hadde det helt forferdelig med å være sammen med han,  nå har jeg det endelig bra på egen hånd.

Føler veldig med deg, vet så altfor godt hvor jævlig dette er. 

Anonymkode: 70d24...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kjære deg!

Kunne skrevet denne teksten selv, bare at her eskalerte det med trusler og han tok penger fra felleskontoen vår. 

Jeg gikk da barnet var 2 mnd gammel, burde gått lenge før!

Han ønsket at vi skulle prøve på nytt, men jeg har satt foten ned. Ja, der er tragisk når de nærmeste sliter i den grad; MEN det er IKKE greit å behandle de rundt seg som Søppel og forvente at en skal bare godta at de forsvinner og går som de vil. Jeg hadde det helt forferdelig med å være sammen med han,  nå har jeg det endelig bra på egen hånd.

Føler veldig med deg, vet så altfor godt hvor jævlig dette er. 

Anonymkode: 70d24...3e1

Huff, stakkars deg, godt å høre at du har det bra nå💕

Her er det absolutt ikke snakk om trusler eller ufin oppførsel i den banen. Han er veldig snill, og vil gjerne «please» alle i rundt seg, men jeg føler han nå etter at han fikk denne «krisen» har blitt veldig prinsippfast og unnskylder sine valg med at det har vært nærmest livsnødvendig for ham å gjøre slik og slik. 
 

Jeg kan bare ikke skjønne hvordan det var nødvendig å utsette kona si for det han har latt meg gå igjennom, om han har intensjon om at vi fortsatt skal være sammen «på sikt». 
 

Hvordan går det med din eks nå da, om det er lov å spørre om?😅 og hva slags forhold har han til barnet?

TS

Anonymkode: 39b55...6c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har nok «holdt ut» og funnet meg i mye, i håp om at babyen vår skal få vokse opp sammen med begge foreldrene sine. I tillegg til at jeg er veldig glad i mannen, vi har vært sammen i mange år, og vi har hatt det godt sammen. 
 

Føler liksom at psykisk sykdom ikke er «god nok grunn» til å avslutte dette, selv om jeg virkelig har stått i et helvete i ett års tid nå. Har funnet meg i mye, fordi jeg har syntes synd på ham.. men nå som han begynner å bli bedre, har fått bedre selvinnsikt, og faktisk innrømmer at han har issues, tenker jeg at vi må kunne greie å løse dette sammen, at mine behov også må ivaretas. 
 

Jeg har blitt grundig såra, selv om det ikke har vært intensjonen hans. Så er jeg livredd da, for å ta feil valg nå.. at jeg frarøver barnet vårt et hjem med to foreldre, at jeg burde gitt det bare litt tid til osv. Men kjenner jeg har nådd min tålegrense snart!

TS

Anonymkode: 39b55...6c0

Ikke følg råd på et forum når det gjelder de som bare skriver «gå fra mannen» det er ikke bare å gå fra, rive opp et liv dere har. 
Men hvorfor er dere separert? Fordi han flyttet ut? 
Skjønner godt det er tøft for han å slite psykisk. Men han må også forstå at du kan bli syk av dette også. 
Du bør være ærlig og fortelle han hvordan du har hatt det - og har det. 
spør han hva han tenker, om han hadde følt det var ok om du f eks fant deg en ny mann.. ? Er han der liksom?

om han flytter inn igjen og får tid til å bli godt kjent med babyen vil nok ting bli bedre for han også. 
 

Når det er sagt.. tenk om det var vi mødre som flyttet fra en liten baby for å finne oss selv, og jobbe med våre problemer. Det hadde ikke vært akseptert i det hele tatt. Da hadde bv dukket opp.. men når det er en mann som bare drar og vil finne seg selv så er det ingen som sier noe. 
 

 

Anonymkode: e76a2...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du har misforstått; det er han som har flyttet fra meg og vår baby. Han flyttet ut mens jeg var høygravid. Jeg tryglet ham om å bli, i alle fall til sommeren, så vi kunne være sammen om babyen i spedbarnstiden. Men han flyttet altså.

Har full forståelse for at det er grusomt å slite med psyken, og jeg har som sagt vært VELDIG raus vil jeg påstå.. jeg har gitt dette lang tid allerede, og blitt såret og forlatt av denne mannen gang på gang, når jeg selv har vært i en sårbar situasjon (les; gravid og i barsel). 
 

Nå har jeg nådd min tålegrense. Selv om jeg elsker ham og ønsker at barnet vårt skal vokse opp med foreldrene sine sammen, kjenner jeg at jeg ikke greier å tåle alt han skal dra meg gjennom, fordi han selv sliter. 
 

TS

Anonymkode: 39b55...6c0

Ja så han hadde dratt fra dere,men du viser ingen forstårlse for det

Anonymkode: c6f4a...724

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ja så han hadde dratt fra dere,men du viser ingen forstårlse for det

Anonymkode: c6f4a...724

Skal man virkelig vise forståelse når noen trekker seg unna alt ansvaret når det gjelder som mest? 

Kona får kreft. Mannen er deprimert og flytter ut. Godt han tar vare på seg selv! 

Anonymkode: d6f29...c3e