Hvilket følelser skjuler dere for barna?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt at det er viktig å være ærlig om følelsene sine, men snakke om det på en ordentlig måte. 
Når jeg fikk første barnet fikk jeg dette bekreftet av helsesøster og andre mødre. 
 

Men hvor går grensen? 
Når jeg er sliten så er jeg ærlig om det, og forklarer at «nå må mamma slappe av litt, jeg sov litt dårlig i natt og er derfor litt sliten. Men så skal jeg skjerpe meg og da vil jeg gjerne perle litt med dere, om dere vil?».

eller så kan jeg bli sint og kjefte (som i dag tidlig, jeg hater når det skjer), men da sier jeg f.eks «jeg er lei for at jeg blir så sint, jeg skulle ikke blitt det. Det er så vanskelig når du ikke hører etter om jeg ber deg om å kle på deg, også kommer vi for sent.
da vet jeg ikke alltid hva jeg skal gjøre, også blir jeg sinna. Kan du hjelpe meg med å finne en løsning så du får kledd på deg uten at vi kommer for sent?». Vi snakket litt, barnet fikk masse kyss og kos før det måtte løpe til klassen. 

Her er ikke greia at barnet skal løse problemet, men få være delaktig i å tenke og ha meninger rundt forslag jeg kommer med som kan hjelpe oss  

siste eksempel var at vi stod opp 1 time før nødvendig, og likevel var det å kle på seg et problem (for n-te gang). 
Men jeg sitter nå med en litt dårlig magefølelse. Lar jeg barna se/høre for mye?

Jeg så en gang en mor som aldri lot barna vite om ho var sliten eller hvis noe plaget henne. Holdt det inne i seg hvis barna gjorde noe hun ble sint for. Det er noe jeg helt ærlig ikke har tenkt over at er en måte å skjerme barna for, som burde blitt gjort. Fordi det å dele følelser som jeg gjør kanskje legger for mye på barna? 

hva gjør dere andre? 
 

Anonymkode: 9f23a...5f9

[AnonymBruker]

Det du snakker om er ikke å vise, dele eller snakke om følelser, ts.

Å velge å ikke ta ansvar for egne følelser og egne grenser som i eksempelet ditt - der du velger å kjefte - er ikke "å være ærlig om følelser". Det er å ta feil veivalg for egen adferd. 

Det er viktig at barn får formidlet at det er vi som er sjefen over alle våre handlinger. Når en voksen blir sinna så er det ikke fordi barnet har vært irriterende eller fordi den voksne er sliten eller fordi den voksne blir "revet med" av sinnet som en følelse. Den voksne blir sinna fordi den voksne VELGER å bli sinna.

Og dette valget deler vi med barn. Vi snakker om årsaken til at vi valgte å bli sinna. Vi snakker om hvorfor dette valget var feil. Og om hvordan vi ved neste korsvei har konkrete planer for å ta et riktig valg, og dermed velge å ikke bli sinna.

Du kan altså ikke si til barnet at "når du som er barn og selvsagt ikke har lært å kontrollere egne følelser oppfører deg slik så blir mamma (på magisk-mystis vis, mener du?!) sinna.

Du må si at "du er et barn. Det er min oppgave å lære deg å kontrollere og mestre følelser. Av og til blir jeg sliten av den oppgaven og tar feil veivalg. Da velger mamma å bli sinna. Det er feil valg. Jeg beklager og understreker at mine valg er mitt ansvar"

Det er også viktig at du forstår at du er voksen. Det er ikke sånn at å legge valg på barn er god oppdragelse - å legge valg barn ikke er store nok for på dem er å overbelaste dem. Skal barnet legge seg? Ok. Si at barnet skal legge seg. Spør om det vil ha tannkrem på kosten selv - det har de kompetanse til å velge.

Vil ikke barnet ha på klær? Ok. Ta med nok klær og gå ut. Det er ikke det minste farlig å gå ut i for mye eller lite klær (om det ikke er 40 minus). Null grunn til oppstyr. Barnet blir kaldt etter noe tid og tar på klær.

Anonymkode: d6c3f...0e9

[AnonymBruker]

Jeg prøver å skjule sinne. Vil ikke at barnet skal bli redd. Resten er jeg åpen om. 

Anonymkode: df30c...9fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det du snakker om er ikke å vise, dele eller snakke om følelser, ts.

Å velge å ikke ta ansvar for egne følelser og egne grenser som i eksempelet ditt - der du velger å kjefte - er ikke "å være ærlig om følelser". Det er å ta feil veivalg for egen adferd. 

Det er viktig at barn får formidlet at det er vi som er sjefen over alle våre handlinger. Når en voksen blir sinna så er det ikke fordi barnet har vært irriterende eller fordi den voksne er sliten eller fordi den voksne blir "revet med" av sinnet som en følelse. Den voksne blir sinna fordi den voksne VELGER å bli sinna.

Og dette valget deler vi med barn. Vi snakker om årsaken til at vi valgte å bli sinna. Vi snakker om hvorfor dette valget var feil. Og om hvordan vi ved neste korsvei har konkrete planer for å ta et riktig valg, og dermed velge å ikke bli sinna.

Du kan altså ikke si til barnet at "når du som er barn og selvsagt ikke har lært å kontrollere egne følelser oppfører deg slik så blir mamma (på magisk-mystis vis, mener du?!) sinna.

Du må si at "du er et barn. Det er min oppgave å lære deg å kontrollere og mestre følelser. Av og til blir jeg sliten av den oppgaven og tar feil veivalg. Da velger mamma å bli sinna. Det er feil valg. Jeg beklager og understreker at mine valg er mitt ansvar"

Det er også viktig at du forstår at du er voksen. Det er ikke sånn at å legge valg på barn er god oppdragelse - å legge valg barn ikke er store nok for på dem er å overbelaste dem. Skal barnet legge seg? Ok. Si at barnet skal legge seg. Spør om det vil ha tannkrem på kosten selv - det har de kompetanse til å velge.

Vil ikke barnet ha på klær? Ok. Ta med nok klær og gå ut. Det er ikke det minste farlig å gå ut i for mye eller lite klær (om det ikke er 40 minus). Null grunn til oppstyr. Barnet blir kaldt etter noe tid og tar på klær.

Anonymkode: d6c3f...0e9

Mener du at man skal beklage for at man blir sint? De færreste klarer alltid å kontrollere følelsene og la dem komme ut på en pedagogisk riktig måte.. 

De bør ikke velge om de skal få tannkrem eller ei.. Det er tannkremen som er viktigst. 

Ikke alle barn merker at de er kalde heller, dattera mi fikk frostskader på hendene i bhg fordi de mente hun greide å si ifra sjøl, men sannheten er at hun hater votter. Men er dog enig i at man tar med riktige klær og lar dem erfare. 

Til ts.

Her er alle følelser lov, og vi beklager ikke for noen følelser, men vi beklager dersom vi har oppført oss dumt. "idag ble mamma sint, men det var veldig urettferdig/feil at jeg kjeftet sånn, jeg skulle roet meg ned først" 

Noen ganger kan det være fornuftig å skjule det litt. De trenger ikke alltid vite hvorfor, men er det synlig, så kan jeg fortelle på en aldersadekvat Måte. Noen ganger blir man gjerne lettere sint enn andre ganger. Feks "mamma stod opp på feil bein, jeg er sur fordi jeg er trøtt, ikke din feil (om ungen spør) skal prøve å ta meg sammen litt, kom la oss spise frokost, det blir hyggelig" også prøver jeg å skjerpe meg. 

Utover det så tenker jeg at de bør skjermes litt om det blir mye følelsesgreier. 

Anonymkode: edab5...8a0

[Gjest BethD]

Prøver å ikke være sinna så altfor mye. Og er det at jeg er sint på ting som ikke har med barna å gjøre prøver jeg enda mer. 
 

Ellers sliter jeg med å vise gråt. Det sliter jeg med generelt. 
Sliter med å gråte forran andre.. 

[AnonymBruker]

Er stort sett åpen om alle følelsene mine. Forklarer hvorfor jeg er sånn og slik, reagerer sånn og slik, og om jeg ikke burde reagert slik, sier jeg det også og at jeg vil gjøre mitt beste for å finne andre måter å reagere på/kontrollere mine følelser på. 

Anonymkode: d454a...e60

[Uglems]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det du snakker om er ikke å vise, dele eller snakke om følelser, ts.

Å velge å ikke ta ansvar for egne følelser og egne grenser som i eksempelet ditt - der du velger å kjefte - er ikke "å være ærlig om følelser". Det er å ta feil veivalg for egen adferd. 

Det er viktig at barn får formidlet at det er vi som er sjefen over alle våre handlinger. Når en voksen blir sinna så er det ikke fordi barnet har vært irriterende eller fordi den voksne er sliten eller fordi den voksne blir "revet med" av sinnet som en følelse. Den voksne blir sinna fordi den voksne VELGER å bli sinna.

Og dette valget deler vi med barn. Vi snakker om årsaken til at vi valgte å bli sinna. Vi snakker om hvorfor dette valget var feil. Og om hvordan vi ved neste korsvei har konkrete planer for å ta et riktig valg, og dermed velge å ikke bli sinna.

Du kan altså ikke si til barnet at "når du som er barn og selvsagt ikke har lært å kontrollere egne følelser oppfører deg slik så blir mamma (på magisk-mystis vis, mener du?!) sinna.

Du må si at "du er et barn. Det er min oppgave å lære deg å kontrollere og mestre følelser. Av og til blir jeg sliten av den oppgaven og tar feil veivalg. Da velger mamma å bli sinna. Det er feil valg. Jeg beklager og understreker at mine valg er mitt ansvar"

Det er også viktig at du forstår at du er voksen. Det er ikke sånn at å legge valg på barn er god oppdragelse - å legge valg barn ikke er store nok for på dem er å overbelaste dem. Skal barnet legge seg? Ok. Si at barnet skal legge seg. Spør om det vil ha tannkrem på kosten selv - det har de kompetanse til å velge.

Vil ikke barnet ha på klær? Ok. Ta med nok klær og gå ut. Det er ikke det minste farlig å gå ut i for mye eller lite klær (om det ikke er 40 minus). Null grunn til oppstyr. Barnet blir kaldt etter noe tid og tar på klær.

Anonymkode: d6c3f...0e9

Det at du mener man kan velge følelser skaper jo et godt grunnlag for dårlig selvtillit hos barnet da. At man er skyld i alle følelser som kommer naturlig. Kan du forklare nærmere eller har jeg misforstått helt? 

[AnonymBruker]

Jeg viser alle følelser men modererer vel noe. Da det ene barnet mitt ble sykt og jeg gråt i flere uker og til tider fortsatt, da forsøkte jeg å skjule det så godt som mulig for barnets del (barnehagealder). 

Anonymkode: ab2f1...458

[AnonymBruker]

Kåthet.

Det håper jeg er en følelse alle foreldre skjuler for sine barn.

Anonymkode: 4c4d2...e50

[AnonymBruker]

Slik du beskriver viser jeg.

Men når vi mistet i svangerskap og han fikk med seg at jeg gråt masse (han visste ikke hvorfor) prøvde jeg å skjule det. Men jeg gråt jo så lenge og så mye at han skjønte noe var galt. Tenkte jeg skulle fortelle hvorfor i ettertid, men så ble keg veldig syk og da tok det all plass. 
 

Hadde også en periode hvor jeg gråt mye pga denne sykdommen og var suicidal. Det fortalte jeg åpenbart ikke, forklarte at jeg bare var lei meg pga denne sykdommen. Og da gråt han også 💔 Jeg dekket ikke over alt - men skånet for mye.

Prøver tilpasse deg til hans alder, hva som er nyttig for ham å se/lære. 
 

Forteller om å være nervøs, men ikke om regelrett angst. Sier heller at «jeg gruet meg skikkelig - det gikk jo ganske greit. Men husker jeg var nervøs». For eksempel.

Lærer ikke bort at ting alltid ender bra, men mer at man prøver å gjennomføre osv. 

Anonymkode: 1c4da...c43

[AnonymBruker]

Jeg mener at man skal etterstrebe å være så stabil som mulig når det kommer til humøret. Barn liker det som er forutsigbart og det mener jeg man skal ha i bakhodet.

Det betyr ikke at man ikke skal bli sint eller være lei seg, men reaksjonen må gjenspeile hendelsen. Barn blir redde ved større følelsesutbrudd. Mens de tåler fint at mor blir irritert fordi de ikke vil høre etter eller at far er trist fordi det har skjedd noe trist.

En annen ting som er viktig er at man som forelder raskt finner tilbake til "normalen" og ikke er langsint eller trist over lengre tid. 

Anonymkode: 8de24...69e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har alltid tenkt at det er viktig å være ærlig om følelsene sine, men snakke om det på en ordentlig måte. 
Når jeg fikk første barnet fikk jeg dette bekreftet av helsesøster og andre mødre. 
 

Men hvor går grensen? 
Når jeg er sliten så er jeg ærlig om det, og forklarer at «nå må mamma slappe av litt, jeg sov litt dårlig i natt og er derfor litt sliten. Men så skal jeg skjerpe meg og da vil jeg gjerne perle litt med dere, om dere vil?».

eller så kan jeg bli sint og kjefte (som i dag tidlig, jeg hater når det skjer), men da sier jeg f.eks «jeg er lei for at jeg blir så sint, jeg skulle ikke blitt det. Det er så vanskelig når du ikke hører etter om jeg ber deg om å kle på deg, også kommer vi for sent.
da vet jeg ikke alltid hva jeg skal gjøre, også blir jeg sinna. Kan du hjelpe meg med å finne en løsning så du får kledd på deg uten at vi kommer for sent?». Vi snakket litt, barnet fikk masse kyss og kos før det måtte løpe til klassen. 

Her er ikke greia at barnet skal løse problemet, men få være delaktig i å tenke og ha meninger rundt forslag jeg kommer med som kan hjelpe oss  

siste eksempel var at vi stod opp 1 time før nødvendig, og likevel var det å kle på seg et problem (for n-te gang). 
Men jeg sitter nå med en litt dårlig magefølelse. Lar jeg barna se/høre for mye?

Jeg så en gang en mor som aldri lot barna vite om ho var sliten eller hvis noe plaget henne. Holdt det inne i seg hvis barna gjorde noe hun ble sint for. Det er noe jeg helt ærlig ikke har tenkt over at er en måte å skjerme barna for, som burde blitt gjort. Fordi det å dele følelser som jeg gjør kanskje legger for mye på barna? 

hva gjør dere andre? 
 

Anonymkode: 9f23a...5f9

før min hadde mobil var jeg livredd noe skjedde han noe,men visste det aldri til han

Anonymkode: cd087...849

[AnonymBruker]

Viser barnet når jeg blir sint fordi han gjør noe han ikke skal, men da på en akseptabel måte, skriker og roper ikke. Blir jeg unødvendig sint på han sier jeg selvfølgelig unnskyld etterpå og at det var dumt av meg. Skjuler heller for han ting jeg bekymrer meg over, når jeg er lei meg osv da jeg tenker at barnet er ikke der for å trøste meg og jeg vil ikke han skal føle at jeg er lei meg for noe han har gjort. 

Anonymkode: 4d644...69c

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Det du snakker om er ikke å vise, dele eller snakke om følelser, ts.

Å velge å ikke ta ansvar for egne følelser og egne grenser som i eksempelet ditt - der du velger å kjefte - er ikke "å være ærlig om følelser". Det er å ta feil veivalg for egen adferd. 

Det er viktig at barn får formidlet at det er vi som er sjefen over alle våre handlinger. Når en voksen blir sinna så er det ikke fordi barnet har vært irriterende eller fordi den voksne er sliten eller fordi den voksne blir "revet med" av sinnet som en følelse. Den voksne blir sinna fordi den voksne VELGER å bli sinna.

Og dette valget deler vi med barn. Vi snakker om årsaken til at vi valgte å bli sinna. Vi snakker om hvorfor dette valget var feil. Og om hvordan vi ved neste korsvei har konkrete planer for å ta et riktig valg, og dermed velge å ikke bli sinna.

Du kan altså ikke si til barnet at "når du som er barn og selvsagt ikke har lært å kontrollere egne følelser oppfører deg slik så blir mamma (på magisk-mystis vis, mener du?!) sinna.

Du må si at "du er et barn. Det er min oppgave å lære deg å kontrollere og mestre følelser. Av og til blir jeg sliten av den oppgaven og tar feil veivalg. Da velger mamma å bli sinna. Det er feil valg. Jeg beklager og understreker at mine valg er mitt ansvar"

Det er også viktig at du forstår at du er voksen. Det er ikke sånn at å legge valg på barn er god oppdragelse - å legge valg barn ikke er store nok for på dem er å overbelaste dem. Skal barnet legge seg? Ok. Si at barnet skal legge seg. Spør om det vil ha tannkrem på kosten selv - det har de kompetanse til å velge.

Vil ikke barnet ha på klær? Ok. Ta med nok klær og gå ut. Det er ikke det minste farlig å gå ut i for mye eller lite klær (om det ikke er 40 minus). Null grunn til oppstyr. Barnet blir kaldt etter noe tid og tar på klær.

Anonymkode: d6c3f...0e9

Når jeg blir sint opplever jeg ikke at det er et valg jeg aktivt tar. Det er mer noe som skjer spontant som en reaksjon på avmakt, frykt, redsel eller følelsen av å bli urettferdig behandlet. Etterpå kan jeg jo bli skuffet over at jeg ikke klarte å kontrollere meg, og det kan jeg jo be om unnskyldning for. Å snakke om at jeg valgte feil vil jo lære barnet at følelser er et valg og det er det jo ikke? Selve reaksjonen kan jo være mangel på evne til å kontrollere oss, men vi velger jo ikke følelsene? Jeg blir sint, men kan prøve å kontrollere reaksjonen min slik at ikke andre rundt meg blir redde for eksempel. Når dette er sagt tenker jeg at sinne og irritasjon er de følelsene man i størst mulig grad bør jobbe med å ikke vise barnet. Da er det bedre å si på et tidlig tidspunkt (før man fyrer av): nå kjenner jeg at jeg blir irritert fordi du ikke vil kle på deg. Jeg går på kjøkkenet for å hente matpakkene så lenge. Og så får man heller komme tilbake for å få barnet til å kle på seg når man er rolig. For en 2-3-åring ville jeg bare gjort noe annet for å roe ned, trenger ikke si at man blir irritert. 
Barn trenger ikke se at voksne er lei seg hele tiden heller. Det kan jo bli litt utrygt. Depresjon bør man skjerme barna mot, syns jeg. 

Anonymkode: d08c6...7cb

[AnonymBruker]

Vi viser følelser på godt og vondt, jeg har selv vokst opp i et hjem hvor det ikke var lov å være sint eller lei seg, noe som har ført til emosjonell ustabilitetforstyrrelse. Holder angstanfallene mine borte fra barna (sier jeg er trett e.l) men ellers er alle følelser (bortsett fra seksuelle) lov i familien. Usaklig sinne unngår vi, men jeg kan feks bli skikkelig sint om 4-åringen kaster en tung leke med vilje i området der babyen ligger, men vi snakker igjennom det etterpå. 

 

Anonymkode: e6efc...7ce

[AnonymBruker]

Det går absolutt grenser, ja.  Voksenproblemer og -bekymringer skal aldri barn involveres i.  Man forteller f.eks. ikke barna at en har økonomiske problemer, kjærlighetssorg eller har kranglet med pappaen deres.  

Av hensyn til barna må man gå hardt inn for å ikke la egne følelser påvirke samværet med barna.  De er barn, og må beskyttes for alt de ikke er modne for.  

Anonymkode: 426ee...759

[AnonymBruker]

Er egentlig ganske fornøyd med meg selv. Jeg kjefter så å si aldri på ungdommene i huset. Kjefting har aldri vært min greie, ikke når de var små heller. 
Får ofte tilbakemelding av kollegaer at jeg er svært tålmodig. Jobber i barnehage. 
 

Anonymkode: 3f560...52f

[AnonymBruker]

Prøver å unngå å være langsint samt det å krangle med far foran barnet. Vet ikke helt om det blir å skjule følelser men..

 

Synes det er på grensen til sprøtt hvor mye hensyn man skal ta til følelsene, for gud forby om barnet ser deg sånn eller sånn! Kommer jo til å bli skadet for livet! 🙄

Anonymkode: 45a2c...2fd