Til dere som har opplevd spontanabort eller ikke klarer å glede dere over graviditeten

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne beskrive selv hvordan det føltes, hvordan jeg ble møtt av helsevesenet og hvordan jeg ble møtt av folk rundt meg. Jeg tror nok veldig mange har samme eller lignende opplevelser som meg. 

Vi planla å bli gravid. Jeg sluttet på prevensjon. Jeg mistenkte PCOS da jeg hadde hatt lange sykluser før jeg startet med prevensjon. Men jeg tenkte ikke så mye over det, ikke før jeg sluttet på prevensjon. Jeg hadde en indre uro, noe som gjorde meg urolig for om jeg ville ha problemer med å bli gravid. Når man har lange sykluser så sier det seg selv at det kan ta lengre tid å bli gravid enn hvis man har eggløsning ca en gang i måneden. Vi ble ikke gravid innen 6 måneder. Jeg tok en tur til legen. Jeg følte meg avvist. Jeg tok opp min mistanke om PCOS (syklus på 45-60 dager). Jeg ble avfeid med at jeg måtte komme tilbake om et år dersom jeg ikke ble gravid. Jeg fikk også beskjed om at mitt stressnivå direkte kunne påvirke min evne til å bli gravid. Jeg gikk hjem å gråt. Jeg følte meg mislykket. Var det virkelig riktig at det var min egen feil om jeg ikke kunne bli gravid? Jeg fikk en skikkelig skyldfølelse. 

Det gikk et år og vi var forberedt på å gå til legen igjen. Mannen tok sædprøve, alt ok. Jeg hadde bestilt time for sjekk av meg. Dagen før følte jeg meg ikke helt i form og mannen foreslo at jeg skulle ta en test i tilfelle. Og til begges overraskelse viste den positiv! Men jeg følte meg ikke så glad. Jeg var redd. Redd for at det ikke skulle gå riktig vei. Jeg hadde jo lest om hvor vanlig det er å spontanabortere. Jeg følte meg dum, dum fordi jeg ikke klarte å glede meg og bare bekymret meg. Dum fordi alle rundt ble så glad med en gang de fikk positiv test og delte med nærmeste familie og venner. De virket lykkelig. Ukene gikk. På grunn av min bekymring tok vi en tidlig UL da jeg var uke 7. Vi så et bankende hjerte. Det lignet riktignok ikke så mye på en baby, men det var nok til at jeg lot skuldrene senke seg litt. Til nå hadde jeg ikke klart å tenke på noe som helst som hadde med baby å gjøre. Jeg ville ikke glede meg "for mye" i tilfelle det ikke gikk riktig vei. Vi kom til uke 8. Jeg hadde lest at de aller fleste spontanaborter skjer før uke 8. Jeg hadde kommet hjem fra en tur. Mannen var akkurat kommet hjem fra jobb. På turen merket jeg noen ordentlige murringer. Akkurat som mensen var på vei. Men jeg hadde lest at slike murringer var vanlig. Da jeg skulle på wc oppdaget jeg en blodflekk i trusen. Og da jeg tørket meg kom det masse blod og etterhvert klumper. Jeg ropte på mannen og begynte å hylgråte. Jeg følte meg redd, tom, alene. Ulykkelig. Vi hadde prøvd et år, og nå gikk det ikke veien når jeg ble gravid heller. 

Jeg oppsøkte legen igjen. Fortalte om hva som hadde skjedd. Jeg ble møtt av "det er helt normalt og noe man må regne med". "Det er bare å prøve på nytt igjen". Jeg tok igjen opp min bekymring for PCOS, at det nå hadde gått et år + en SA. Nei, det var ingen hjelp å få. For jeg kunne jo bli gravid, og hadde jo blitt det en gang. Jeg gikk hjem tom innvendig. Jeg følte meg dum. Kanskje alle andre ikke bekymrer seg. Det gikk 10mnd til før jeg ble gravid. Fremdeles lange sykluser. Men så ble jeg gravid.  Det var ikke noe å rope hurra for denne gangen heller. Min bekymring for SA rådet over meg. Ingen lykkerus. Jeg var livredd. Jeg er nå 20 uker. Og har endelig klart å begynne å glede meg over graviditeten, selv om jeg ikke klarer å slippe gleden helt løs enda. 

Vi holdt første og neste graviditet ganske så hemmelig for de rundt oss. Det var få personer som fikk vite. Dessverre opplevde vi å bli møtt med lite forståelse hos noen. En kommenterte "det var nå bra det skjedde så tidlig da, det kunne jo skjedd i uke 12". En annen fortalte at hun hadde opplevd det samme, men hun kunne ikke forstå at noen gikk i kjelleren, for det å spontanabortere var jo så normalt. En tredje fortalte om hvor lett hun ble gravid og kom med råd om det ene og andre for lettere å bli gravid. Jeg leste også her på KG. Følte at mange bagatelliserte SA. Har også lest flere tråder om at de som er under 12 uker misbruker helsevesenet unødvendig, for ting kan jo skje. Jeg fikk også litt kjeft fra legekontoret da jeg bestilte time for samtale da jeg var 8 uker inn i andre graviditet. Det var vist for tidlig, selv om jeg hadde opplevd en SA og trengte å snakke litt. 

Til alle dere som har opplevd spontanabort eller som ikke klarer å komme i lykkerus etter positiv test: Jeg føler med dere! ❤️

Oppsøk hjelp om du føler for det. Bytt lege om du ikke føler deg hørt. Ikke føl deg presset til å dele nyheten hvis du ikke er klar for det. Ikke fortell om SA hvis ikke du føler for det. Del med de du ønsker. Vær forberedt på at ikke alle viser forståelse. Men vit at det du føler er helt normalt! Du skal ikke føle skyld eller føle deg dum. Du skal ikke føle deg skyldig i at det er din egen feil at du ikke blir gravid fordi du er "stresset". Det er helt normalt å være litt stresset i prøveperioden. Som min jordmor sa "Stress fordi man prøver, er redd for å ikke bli gravid eller er bekymret for å oppleve SA er ALDRI årsak til at det ikke går veien. De som sier dette er uvitende, og ikke minst lite medfølende da de ikke vet hva som foregår i andres hoder. Det er kun ekstremt stress som kan føre til problemer med å bli gravid, og det er f.eks katastrofer, å bli utsatt for påkjenninger som partnervold, eller å være på flukt". 

Anonymkode: ebca2...868

[Tufsla]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg vil gjerne beskrive selv hvordan det føltes, hvordan jeg ble møtt av helsevesenet og hvordan jeg ble møtt av folk rundt meg. Jeg tror nok veldig mange har samme eller lignende opplevelser som meg. 

Vi planla å bli gravid. Jeg sluttet på prevensjon. Jeg mistenkte PCOS da jeg hadde hatt lange sykluser før jeg startet med prevensjon. Men jeg tenkte ikke så mye over det, ikke før jeg sluttet på prevensjon. Jeg hadde en indre uro, noe som gjorde meg urolig for om jeg ville ha problemer med å bli gravid. Når man har lange sykluser så sier det seg selv at det kan ta lengre tid å bli gravid enn hvis man har eggløsning ca en gang i måneden. Vi ble ikke gravid innen 6 måneder. Jeg tok en tur til legen. Jeg følte meg avvist. Jeg tok opp min mistanke om PCOS (syklus på 45-60 dager). Jeg ble avfeid med at jeg måtte komme tilbake om et år dersom jeg ikke ble gravid. Jeg fikk også beskjed om at mitt stressnivå direkte kunne påvirke min evne til å bli gravid. Jeg gikk hjem å gråt. Jeg følte meg mislykket. Var det virkelig riktig at det var min egen feil om jeg ikke kunne bli gravid? Jeg fikk en skikkelig skyldfølelse. 

Det gikk et år og vi var forberedt på å gå til legen igjen. Mannen tok sædprøve, alt ok. Jeg hadde bestilt time for sjekk av meg. Dagen før følte jeg meg ikke helt i form og mannen foreslo at jeg skulle ta en test i tilfelle. Og til begges overraskelse viste den positiv! Men jeg følte meg ikke så glad. Jeg var redd. Redd for at det ikke skulle gå riktig vei. Jeg hadde jo lest om hvor vanlig det er å spontanabortere. Jeg følte meg dum, dum fordi jeg ikke klarte å glede meg og bare bekymret meg. Dum fordi alle rundt ble så glad med en gang de fikk positiv test og delte med nærmeste familie og venner. De virket lykkelig. Ukene gikk. På grunn av min bekymring tok vi en tidlig UL da jeg var uke 7. Vi så et bankende hjerte. Det lignet riktignok ikke så mye på en baby, men det var nok til at jeg lot skuldrene senke seg litt. Til nå hadde jeg ikke klart å tenke på noe som helst som hadde med baby å gjøre. Jeg ville ikke glede meg "for mye" i tilfelle det ikke gikk riktig vei. Vi kom til uke 8. Jeg hadde lest at de aller fleste spontanaborter skjer før uke 8. Jeg hadde kommet hjem fra en tur. Mannen var akkurat kommet hjem fra jobb. På turen merket jeg noen ordentlige murringer. Akkurat som mensen var på vei. Men jeg hadde lest at slike murringer var vanlig. Da jeg skulle på wc oppdaget jeg en blodflekk i trusen. Og da jeg tørket meg kom det masse blod og etterhvert klumper. Jeg ropte på mannen og begynte å hylgråte. Jeg følte meg redd, tom, alene. Ulykkelig. Vi hadde prøvd et år, og nå gikk det ikke veien når jeg ble gravid heller. 

Jeg oppsøkte legen igjen. Fortalte om hva som hadde skjedd. Jeg ble møtt av "det er helt normalt og noe man må regne med". "Det er bare å prøve på nytt igjen". Jeg tok igjen opp min bekymring for PCOS, at det nå hadde gått et år + en SA. Nei, det var ingen hjelp å få. For jeg kunne jo bli gravid, og hadde jo blitt det en gang. Jeg gikk hjem tom innvendig. Jeg følte meg dum. Kanskje alle andre ikke bekymrer seg. Det gikk 10mnd til før jeg ble gravid. Fremdeles lange sykluser. Men så ble jeg gravid.  Det var ikke noe å rope hurra for denne gangen heller. Min bekymring for SA rådet over meg. Ingen lykkerus. Jeg var livredd. Jeg er nå 20 uker. Og har endelig klart å begynne å glede meg over graviditeten, selv om jeg ikke klarer å slippe gleden helt løs enda. 

Vi holdt første og neste graviditet ganske så hemmelig for de rundt oss. Det var få personer som fikk vite. Dessverre opplevde vi å bli møtt med lite forståelse hos noen. En kommenterte "det var nå bra det skjedde så tidlig da, det kunne jo skjedd i uke 12". En annen fortalte at hun hadde opplevd det samme, men hun kunne ikke forstå at noen gikk i kjelleren, for det å spontanabortere var jo så normalt. En tredje fortalte om hvor lett hun ble gravid og kom med råd om det ene og andre for lettere å bli gravid. Jeg leste også her på KG. Følte at mange bagatelliserte SA. Har også lest flere tråder om at de som er under 12 uker misbruker helsevesenet unødvendig, for ting kan jo skje. Jeg fikk også litt kjeft fra legekontoret da jeg bestilte time for samtale da jeg var 8 uker inn i andre graviditet. Det var vist for tidlig, selv om jeg hadde opplevd en SA og trengte å snakke litt. 

Til alle dere som har opplevd spontanabort eller som ikke klarer å komme i lykkerus etter positiv test: Jeg føler med dere! ❤️

Oppsøk hjelp om du føler for det. Bytt lege om du ikke føler deg hørt. Ikke føl deg presset til å dele nyheten hvis du ikke er klar for det. Ikke fortell om SA hvis ikke du føler for det. Del med de du ønsker. Vær forberedt på at ikke alle viser forståelse. Men vit at det du føler er helt normalt! Du skal ikke føle skyld eller føle deg dum. Du skal ikke føle deg skyldig i at det er din egen feil at du ikke blir gravid fordi du er "stresset". Det er helt normalt å være litt stresset i prøveperioden. Som min jordmor sa "Stress fordi man prøver, er redd for å ikke bli gravid eller er bekymret for å oppleve SA er ALDRI årsak til at det ikke går veien. De som sier dette er uvitende, og ikke minst lite medfølende da de ikke vet hva som foregår i andres hoder. Det er kun ekstremt stress som kan føre til problemer med å bli gravid, og det er f.eks katastrofer, å bli utsatt for påkjenninger som partnervold, eller å være på flukt". 

Anonymkode: ebca2...868

Jeg støtter alt du sier, og har opplevd mye av det samme selv. Lang historie kort: Prøvd å få barn siden 2013, 6 spontanaborter før uke 13. Nå gravid i uke 12, snart 13. Ivf, eggdonasjon i Danmark de to siste gangene.

Det er først nå 7 gang at helsevesenet tar meg på alvor. Fått ekstra oppfølging av gynokolog på sykehus hver uke. Men de bryr seg bare om kroppen, ingen kan hjelpe meg psykisk. Jeg burde jo være glad nå, men føler meg mest nummen. Er sykemeldt for første gang. Vært det fra start.

Sliter med det samme som deg i forhold til å fortelle folk. Alle jeg forteller det til må jeg også være villig til å ringe og si at det ikke gikk bra. Brent meg på det før. Ikke alle takler det så bra. Så jeg er nok langt fra klar til å fortelle det til noen ennå, selv om mannen maser...

[AnonymBruker]

Tufsla skrev (27 minutter siden):

Jeg støtter alt du sier, og har opplevd mye av det samme selv. Lang historie kort: Prøvd å få barn siden 2013, 6 spontanaborter før uke 13. Nå gravid i uke 12, snart 13. Ivf, eggdonasjon i Danmark de to siste gangene.

Det er først nå 7 gang at helsevesenet tar meg på alvor. Fått ekstra oppfølging av gynokolog på sykehus hver uke. Men de bryr seg bare om kroppen, ingen kan hjelpe meg psykisk. Jeg burde jo være glad nå, men føler meg mest nummen. Er sykemeldt for første gang. Vært det fra start.

Sliter med det samme som deg i forhold til å fortelle folk. Alle jeg forteller det til må jeg også være villig til å ringe og si at det ikke gikk bra. Brent meg på det før. Ikke alle takler det så bra. Så jeg er nok langt fra klar til å fortelle det til noen ennå, selv om mannen maser...

Krysser fingrene for at alt går bra denne gangen❤️

Det er synd at man må gå privat og betale i dyre dommer om man ønsker hjelp/oppfølging tidlig. Da jeg var på 12 ukers-kontroll så skulle legen gå gjennom helsekortet og stilte meg diverse spørsmål. Fikk så spørsmål om "har du hatt noen aborter?" Legen viste jo svaret allerede. Hun så inn i skjermen mens hun stilte spørsmålet og jeg svarte "ja, en spontanabort". Så var det videre på neste spørsmål. Ingen spørsmål om hvordan det gikk, om jeg var bekymret eller trengte å snakke om noe. Da jeg opplevde SA ringte jeg også legekontoret mtp. sykemelding. Jeg var jo helt nedbrutt. Fikk til svar at noen går på jobb som normalt, eller så kunne jeg ta en egenmelding. Endte opp med to dager borte fra jobb. Turte ikke mer, siden det ikke var "normalen". Men slet meg gjennom jobb med tankene, sorgen og kraftige blødninger som minnet meg om hva som hadde skjedd hver gang jeg skiftet på wc. 

Jeg syns også det burde vært tettere oppfølging for PARET (for de som er to om det). Man kan ha ulike tanker og ulik sorg. En kan se på det på en helt annen måte enn den andre. Og det kan faktisk føre til at forholdet skranter. Det er noe som er vanskelig å snakke om. Man vil heller ikke at partner skal oppleve det som en belastning om man sørger "for lenge" eller "for mye". Og partner, spesielt menn tør gjerne ikke å vise at de også sørger. For de må jo støtte kvinnen som har opplevd selve aborten fysisk. 

Veldig enig med deg i det du sier om å ringe dersom det ikke går bra. Det var det jeg slet med også. Det er en stor påkjenning å oppleve SA. Og man må nesten informere de som vet om graviditeten ganske raskt, med mindre man syns det er ok å treffe de på butikken like etter å måtte informere da. Vi holdt det ikke hemmelig fordi vi var redd for ikke å få støtte, men fordi vi ønsket å få tid i ro og mak å ta innover oss graviditeten. I min familie blir alle så utrolig glad for  graviditetsnyheter. Det er jo forståelig! Men når man ikke klarer helt å glede seg selv med en gang, så er det vanskelig om andre skal være så glad. Min mann ønsket også å dele det tidligere, men jeg var klar og tydelig på hva jeg mente. Den som vil vente bør få vente og tas hensyn til. Det er også kvinnen som opplever aborten fysisk, noen føler skyld osv. Da vi fortalte om SA, så var det utelukkende meg som ble snakket til/fikk spørsmål. Mannen var alltid i bakgrunnen. Syns det var tungt å få alle spørsmål rettet til meg og ikke oss. 

Anonymkode: ebca2...868

[AnonymBruker]

Jeg ble forholdsvis lett gravid først, men mistet i MA som ble oppdaget i uke 12. ble gravid igjen etter nesten 1 år, og fikk oppfølging med 3 tidlige ultralyder gjennom helsevesenet på grunn av frykt for at det skulle skje igjen. Så jeg vil si at jeg har vært heldig med situasjonen, siden jeg leser at nesten ingen andre får ekstra oppfølging etter å ha mistet.

Anonymkode: 4887d...9f8

[AnonymBruker]

Har det akkurat som deg, følelsesmessig. På tross av tidligere påvist PCOS ble jeg gravid ila 1 eller 2 prøveperioder, men mistet (måtte gjennom både medisinsk abort og utskrapning, da første ikke funket). Utrolig nok ble jeg gravid igjen like fort, og er må i uke 30. Det er ikke før de siste ukene at jeg har klart å aktivt tenke at dette nok går bra. Nå og da et jeg imidlertid fortsatt bekymret for at noe galt skal skje... 

Anonymkode: 1ff74...31a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg ble forholdsvis lett gravid først, men mistet i MA som ble oppdaget i uke 12. ble gravid igjen etter nesten 1 år, og fikk oppfølging med 3 tidlige ultralyder gjennom helsevesenet på grunn av frykt for at det skulle skje igjen. Så jeg vil si at jeg har vært heldig med situasjonen, siden jeg leser at nesten ingen andre får ekstra oppfølging etter å ha mistet.

Anonymkode: 4887d...9f8

Var det legen som henviste? Måtte du foreslå det selv? Dette høres jo uvanlig ut, men bra for deg at du har vært heldig! 

Anonymkode: ebca2...868

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var det legen som henviste? Måtte du foreslå det selv? Dette høres jo uvanlig ut, men bra for deg at du har vært heldig! 

Anonymkode: ebca2...868

Gynekologen jeg var til i forbindelse med MA’en sa jeg skulle få ultralyd ved neste graviditet, så fastlege henviste meg.

Anonymkode: 4887d...9f8

[AnonymBruker]

Jeg har til nå hatt 3 SA/MA og ett vellykket svangerskap. Den første var SA i uke 8, den var som en vanlig menstruasjon bare med litt mer blod men ikke særlig vondt. Vi begynte å prøve igjen kort tid etter, ble gravid og fikk MA i uke 11. Det gjorde helt forjævlig vondt og var nesten som fødsel med. Igjen begynte vi å prøve etter jeg hadde hatt mensen én gang og ble da gravid igjen, som da var vellykket. Jeg ble heldigvis møtt med empati og forståelse fra legen min og hun henviste meg til TUL i uke 7, og fikk se en bønne med bankende hjerte. Vakreste lyden jeg har hørt. Jeg fikk godt oppfølgning, UL i uke 12, 14 pga noe de ville dobbeltsjekke, og så OUL i uke 19.

Men herregud så nervøs jeg var… I begynnelsen gikk jeg nesten hele tiden rundt og var redd for å miste. Gikk på do og var livredd for å se blod på papiret. Ble det litt vått i trusen var jeg bombesikker på at det var blod. Jeg ble betraktelig roligere etter TUL, men jeg ble satt tilbake med litt over én uke og så idiot som jeg var googlet jeg og stod i masse forum at nei det er ikke et bra tegn bla bla bla, så jeg ble jo nervøs igjen.. Men var nok EL som var litt senere enn jeg trodde. Vi drev ikke på med noen tester. Så kom uke 12, enda livredd for at det skulle skje noe, lette etter symptomer, å herregud puppene mine er ikke så ømme som i går, hva er de stikningene.. Men så et sprellende foster så det var jo en lettelse. Men såå var det frykten for at det skulle være noe galt med fosteret fordi de fant noe væske i nakkefolden, men etter oppfølgning så de at den hadde minket og alt så bra ut. Men jeg gikk stadig rundt og gruet meg til neste ”milepæl“.

Og så nå i sommer begynte vi å prøve på nr 2, ble gravid i 2 PP, mistet i uke 9. Jeg dro til legen i uke 6 for å få henvisning til TUL i uke 10, men ja jeg mistet jo i uke 9 da. Måtte på utskrapning osv. Det gjorde meg psykisk vondt, pga jeg hadde også opplevd flere ting så dette ødela meg ganske mye. Ble helt knust. Legen min anbefalte meg å ikke prøve igjen med én gang men bruke tid for å bli ordentlig klar. Jeg var i tillegg i en sorgprosess så jeg var på ingen måte klar for å prøvde på nytt og gå gjennom all den psykiske påkjenningen dette her er. Jeg ble henvist til psykolog og det har hjulpet meg mye og går enda.

Vi tenker på prøvde igjen nå når jeg er ferdig med mensen, jeg føler meg klar men samtidig så gruer jeg meg skikkelig kjenner jeg. All ventingen og nervøsiteten, jeg vet om jeg orker eller klarer det igjen hvis jeg skulle mistet 4. gang. Det tærer skikkelig på. Men jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har en så forståelsesfull lege som tar meg på alvor, hun sier hun vil ha meg inn så fort som mulig etter pos.test for å følge meg opp, og så er hun så god å snakke med. Er så utrolig urettferdig at ikke alle får samme behandling, det burde virkelig ha vært en selvfølge! 

Anonymkode: 96881...a02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har til nå hatt 3 SA/MA og ett vellykket svangerskap. Den første var SA i uke 8, den var som en vanlig menstruasjon bare med litt mer blod men ikke særlig vondt. Vi begynte å prøve igjen kort tid etter, ble gravid og fikk MA i uke 11. Det gjorde helt forjævlig vondt og var nesten som fødsel med. Igjen begynte vi å prøve etter jeg hadde hatt mensen én gang og ble da gravid igjen, som da var vellykket. Jeg ble heldigvis møtt med empati og forståelse fra legen min og hun henviste meg til TUL i uke 7, og fikk se en bønne med bankende hjerte. Vakreste lyden jeg har hørt. Jeg fikk godt oppfølgning, UL i uke 12, 14 pga noe de ville dobbeltsjekke, og så OUL i uke 19.

Men herregud så nervøs jeg var… I begynnelsen gikk jeg nesten hele tiden rundt og var redd for å miste. Gikk på do og var livredd for å se blod på papiret. Ble det litt vått i trusen var jeg bombesikker på at det var blod. Jeg ble betraktelig roligere etter TUL, men jeg ble satt tilbake med litt over én uke og så idiot som jeg var googlet jeg og stod i masse forum at nei det er ikke et bra tegn bla bla bla, så jeg ble jo nervøs igjen.. Men var nok EL som var litt senere enn jeg trodde. Vi drev ikke på med noen tester. Så kom uke 12, enda livredd for at det skulle skje noe, lette etter symptomer, å herregud puppene mine er ikke så ømme som i går, hva er de stikningene.. Men så et sprellende foster så det var jo en lettelse. Men såå var det frykten for at det skulle være noe galt med fosteret fordi de fant noe væske i nakkefolden, men etter oppfølgning så de at den hadde minket og alt så bra ut. Men jeg gikk stadig rundt og gruet meg til neste ”milepæl“.

Og så nå i sommer begynte vi å prøve på nr 2, ble gravid i 2 PP, mistet i uke 9. Jeg dro til legen i uke 6 for å få henvisning til TUL i uke 10, men ja jeg mistet jo i uke 9 da. Måtte på utskrapning osv. Det gjorde meg psykisk vondt, pga jeg hadde også opplevd flere ting så dette ødela meg ganske mye. Ble helt knust. Legen min anbefalte meg å ikke prøve igjen med én gang men bruke tid for å bli ordentlig klar. Jeg var i tillegg i en sorgprosess så jeg var på ingen måte klar for å prøvde på nytt og gå gjennom all den psykiske påkjenningen dette her er. Jeg ble henvist til psykolog og det har hjulpet meg mye og går enda.

Vi tenker på prøvde igjen nå når jeg er ferdig med mensen, jeg føler meg klar men samtidig så gruer jeg meg skikkelig kjenner jeg. All ventingen og nervøsiteten, jeg vet om jeg orker eller klarer det igjen hvis jeg skulle mistet 4. gang. Det tærer skikkelig på. Men jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har en så forståelsesfull lege som tar meg på alvor, hun sier hun vil ha meg inn så fort som mulig etter pos.test for å følge meg opp, og så er hun så god å snakke med. Er så utrolig urettferdig at ikke alle får samme behandling, det burde virkelig ha vært en selvfølge! 

Anonymkode: 96881...a02

❤❤❤

Godt du har fått fra oppfølging! Slik det bør være! Bra å få meningen til legen angående å vente. Man trenger kanskje et nyansert blikk på det. Mange går inn i en boble.

Kjenner meg igjen i det å konstant være redd for å oppdage blod. Har økt utflod som gravid, og med en gang det merkes må jeg på wc for å se om noe er galt. 

Anonymkode: ebca2...868

[AnonymBruker]

Tufsla skrev (På 3/22/2022 den 11.48):

Jeg støtter alt du sier, og har opplevd mye av det samme selv. Lang historie kort: Prøvd å få barn siden 2013, 6 spontanaborter før uke 13. Nå gravid i uke 12, snart 13. Ivf, eggdonasjon i Danmark de to siste gangene.

Det er først nå 7 gang at helsevesenet tar meg på alvor. Fått ekstra oppfølging av gynokolog på sykehus hver uke. Men de bryr seg bare om kroppen, ingen kan hjelpe meg psykisk. Jeg burde jo være glad nå, men føler meg mest nummen. Er sykemeldt for første gang. Vært det fra start.

Sliter med det samme som deg i forhold til å fortelle folk. Alle jeg forteller det til må jeg også være villig til å ringe og si at det ikke gikk bra. Brent meg på det før. Ikke alle takler det så bra. Så jeg er nok langt fra klar til å fortelle det til noen ennå, selv om mannen maser...

Krysser fingrene for deg❤

Jeg ble sykemeldt en kortere periode. Måtte rett og slett lyge på meg plager. Egentlig var jet bare bekymret og det stresset meg. Min lege fortalte kun at hun mener at man bør stå i jobb så lenge man klarer og at det kun er store plager fra rygg/bekken, uttalt kvalme og komplikasjoner man  under sykemelde seg for. Ingenting om psykisk helse.

Anonymkode: ebca2...868

[Chantielle]

Ryddet for krenkende innhold,latterliggjøring,samt svar.

Chantielle mod.

[Chantielle]

Ryddet for kommentar til moderering,samt avsporing.

Chantielle mod.