Kuttet kontakt med min mor - dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

Har alltid hatt et turbulent forhold til min mor, men de siste årene har det vært greit. I fjor ble hun derimot alvorlig syk (ikke livstruende, men alvorlig) og endret med det totalt personlighet. Jeg har funnet meg i en psykisk terror uten like i det siste, og skyldt på sykdommen. Jeg har daglig blitt kalt et dårlig menneske, dårlig datter, en dårlig mor til mitt eget barn - med de mest syke detaljene. Alt jeg gjør er feil, jeg har valgt feil samboer og er en dårlig mor på grunn av det, osvosv. Konstant hakket på, alt jeg har gjort det siste året har vært grunnlag for kritikk av groveste merke. Til og med min samboer har reagert flere ganger, og spurt hvorfor i all verden jeg har funnet meg i dette her. Det gikk etter hvert opp for meg at alvorlig sykdom faktisk ikke fritar en fra normal folkeskikk (mor er ikke dement eller lignende), og at jeg faktisk må slutte å unnskylde oppførselen før jeg lot henne ødelegge meg totalt. Det gikk på min egen psyke løs, og jeg var sykemeldt noen uker for jeg var så nedfor å stressa. For fire mnd siden kuttet jeg all kontakt, og har det mye bedre. Er i mye bedre humør, er tilbake i 100% jobb og har generelt et lettere liv. 

Problemet er samvittigheten. Min mor er nå frisk, men har ikke tatt noe kontakt med meg for å si unnskyld eller noe annet. Det er greit, jeg har forsont meg med at jeg ikke har noe mor mer. Problemet er min far og mine søsken som mener jeg har gått for langt, og burde tilgi henne pga hennes sykdom. Hun har vært mye mildere med dem, så de har ikke sett det helvete jeg har stått selv om jeg har prøvd å forklare det. Jeg stakk oppom for å hjelpe henne med noe siste gang jeg så henne, og endte med å bli sittende 20 minutter å høre på hvor ubrukelig, fæl, dårlig, stygg og tjukk jeg var. Helt uprovosert, jeg hadde knapt rukket å si ''hei''. Hadde hun vært dement eller psykotisk hadde situasjonen vært en annen, men hun er helt ved sine fulle fem. Jeg mener ikke noen sykdom i verden (utenom de nevnte) unnskylder slik oppførsel. Og min psyke tåler rett og slett ikke å ha henne i livet mitt! Det går ut over både mann, jobb og barnet mitt også - ikke bare meg. Det fungerer ikke. Og om hun nå er bedre og i bedre humør (som de sier), så har hun nummeret mitt og vet hvor jeg bor, men jeg hører ingenting. Så det går vel begge veier da, det forholdet er over. Og det er greit for meg. Men de gir meg stadig vekk så dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer tålmodig! Burde jeg vært det? På bekostning av egen livsglede, jobb og familieliv?

Anonymkode: edab1...8e2

[AnonymBruker]

Nei, du burde ikke være mer tålmodig. Din mor burde be om unnskyldning. Du har vært kjempeflink og satt en tydelig grense for deg selv. Skal du lide fordi din far og dine søsken sier det? Nei. Vær stolt av deg selv for at du har tatt det riktige valget, og stå stødig. Hvis din far og søsken ikke forstår det så er det dems problem, ikke ditt. 

Anonymkode: 417b1...ae9

[AnonymBruker]

Nei, du har satt sunne grenser for deg selv! 

Din far og søsken kan ha vikarierende motiver for å ønske at du gjenopptar kontakt. Mulig de får mer skyts rettet mot seg når du ikke er skjold mer. 

Slik oppførsel fra foreldre er helt hinsides uvanlig forresten. 

Anonymkode: 2ca24...245

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, du har satt sunne grenser for deg selv! 

Din far og søsken kan ha vikarierende motiver for å ønske at du gjenopptar kontakt. Mulig de får mer skyts rettet mot seg når du ikke er skjold mer. 

Slik oppførsel fra foreldre er helt hinsides uvanlig forresten. 

Anonymkode: 2ca24...245

Ja det er jo dette jeg og har registrert. Min mor har alltid vært ekstremt kritisk, men jeg la egentlig ikke merke til det før nå i voksen alder. Det meste av kritikk har jeg lært meg å la prelle av, men jeg kjenner kritikk som at jeg er en dårlig mor feks brenner seg fast. 

For å demonstrere; når jeg besøker svigers blir jeg møtt i døra med en stor klem og en ''kom inn, jenta mi! Kjekt å se deg, hvordan går det med dere?'' osv. Når jeg besøker mine foreldre er det som regel ''hva er det du vil nå da?''. Og så lurer de på hvorfor vi omgås svigers mer enn dem 🤷🏽‍♀️

Anonymkode: edab1...8e2

[AnonymBruker]

Kjenner flere som ikke har kontakt med mødrene sine. Det er helt ok. Hvis relasjonen ikke gjør deg glad, hvorfor presse seg? 

Anonymkode: b9929...ea4

[AnonymBruker]

Ikke ha dårlig samvittighet! Du tar vare på din egen helse og velferd. Det er kjempeviktig, du har jo barn selv og således et ansvar for å passe på deg selv så du fungerer.

Tenker at det er ikke så uvanlig at mishandlere singler ut enkelte som de plager, mens andre behandler de skikkelig. Slik blir det vanskelig for offeret å få støtte, for de andre ser jo ikke det samme.

Anonymkode: 11b9a...8a3

[tussi680]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Nei, du burde ikke være mer tålmodig. Din mor burde be om unnskyldning. Du har vært kjempeflink og satt en tydelig grense for deg selv. Skal du lide fordi din far og dine søsken sier det? Nei. Vær stolt av deg selv for at du har tatt det riktige valget, og stå stødig. Hvis din far og søsken ikke forstår det så er det dems problem, ikke ditt. 

Anonymkode: 417b1...ae9

Enig.