Hvordan takle sorg over endt permisjon?

[AnonymBruker]

Mammapermisjonen går mot slutten, og om en liten uke starter jeg på jobb igjen. Jeg har hatt hele fellesperioden, og pappaen og mini har et veldig godt forhold så jeg er sikker på at babyen er i trygge hender til hun skal starte på barnehagen  men jeg føler meg så innmari trist! Følte permisjonen bare fløy av sted! De første ukene husker jeg ingenting av, alt var en eneste tåke og jeg hadde muligens fødselsdepresjon. Ting ble bedre, men på grunn av covid var jo alt avlyst, så jeg følte meg ganske låst til leiligheten med baby. Været var dårlig i vinter så var heller ikke fristende å være ute og trille. Var mye stresset, og det var først når babyen bikket 6 måneder vi fikk det ordentlig fint og jeg begynte å nyte permisjonen. Angrer sånn på at jeg ikke satt mer pris på de små stundene! Og nå skal jeg altså jobbe til klokken 16 og får kun et par timer på kvelden med babyen. Det svir sånn i mammahjertet! Lurer på hvor lang tid det tar før denne sorgen går over når man begynner å jobbe, og om noen har gode tips til en førstegangsmamma?

Anonymkode: 1a9ac...fe0

[myMa]

Husker jeg kjente på en panikk og sorg før jobbstart. Men vet du hva.. det gikk så fint! De første dagene var jeg litt urolig og stresset på jobben men de hjemme koste seg og alt gikk bra. 

Jeg tror det er veldig vanlig å ha det sånn. Man lever i en helt ekstrem boble i månedsvis. Det båndet man får til baby er så sterkt at det nesten er vondt. Man trenger virkelig å komme ut av den bobla til slutt. Fungere som et individ igjen, drikke kaffe i fred og ro, snakke med andre voksne, ha kun seg selv å tenke på i noen timer. 

Ammer du (fortsatt)? Da kan du søke ammefri eventuelt om det er praktisk gjennomførbart. Ellers så kan du søke om å jobbe litt redusert om du har mulighet til det.

Ønsker deg lykke til.

[Million]

Det blir verre når man må levere barnet fra seg til barnehagepersonalet, og ikke pappaen...

Jeg hadde fire ekstra måneder ulønnet permisjon etter det permisjonsåret med lønn, og enda synes jeg det var grusomt å levere fra meg småen i barnehagen. Selv om han stortrivdes i barnehagen, og lekte dagen lang og var aktiv. Det var mammahjertet som slet. Det strider jo mot alle sunne morsinstinkter å gå fra babyen sin!

Jeg er flau, men jeg presterte faktisk å begynne og grine på jobben en av de aller første dagene etterpå. Det var et eller annet jobbmessig som gikk meg i mot, og jeg presterte å begynne og grine, altså. Rett foran hele avdelingens øverste sjef. Hun ba meg bli med inn på et tomt møterom for en prat, og da hun hørte hvorfor jeg tok så lett til tårene den dagen (nettopp begynt å levere fra meg en baby i barnehagen) så var hun veldig forståelsesfull, heldigvis. Hun var selv mor og hadde vært gjennom det samme i sin tid.

Det ordnet seg etter hvert og det ble lettere etter hvert som ukene gikk, særlig når jeg så hvor godt han lekte og fikk venner i barnehagen. Men starten var fæl... Jeg skjønner hva du går gjennom nå. Det er bare å stramme seg opp og hente all viljestyrke. Det blir lettere!

Endret 21. mars 2022 av Million

[AnonymBruker]

To uker tilbake inn i arbeidslivet her, så jeg skjønner godt hvordan du har det. Det var virkelig en sorg for meg også, vondt og uvirkelig at jeg skulle skilles fra babyen min. Hadde jeg hatt mulighet ville jeg vært hjemme mye lenger! Jeg har vært sint på hvordan vi har lagt opp samfunnet, når man presses tilbake på jobb før mor og barn er klare for det. Og vi kaller det likestilling! Jeg vil kalle det et skritt i feil retning. Å skille mor og barn i denne første fasen av livet, er feil uansett om det er menneske, hund eller elefanter man snakker om. Tid fra hverandre kan riktignok være bra, men ikke en hel arbeidsdag. 

Når det er sagt så blir det bedre. Du og baby blir vandt til situasjonen, uansett hvor feil man føler det er. Og tro meg du blir glad for å komme hjem. Babyen vil fenge deg som aldri før! Og du vil nyte ettermiddagene med baby og verdsette øyeblikkene enda litt mer. Og kjenne på sorgen igjen når kvelden kommer, babyen er lagt og du vet du ikke vil få mer tid sammen før neste ettermiddag. 

Hold ut, men ikke glem det vi føler nå. Slik som forrige generasjon har kjempet for mange av våre rettigheter i dag, må vi være med på å forme morgendagens samfunn. Kanskje våre barn kan få en bedre permisjonsordning når de skal stifte familie. Men da må vi stå opp for dem!

Anonymkode: b4ebc...2e0

[AnonymBruker]

Takler den ikke så er sykemeldt på måned 6 og og skal ha ulønnet perm 6 til. 

Anonymkode: 61822...52a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takler den ikke så er sykemeldt på måned 6 og og skal ha ulønnet perm 6 til. 

Anonymkode: 61822...52a

Sykemeldt for det, seriøst? Er du fra curling generasjonen? 

Anonymkode: 84477...0b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takler den ikke så er sykemeldt på måned 6 og og skal ha ulønnet perm 6 til. 

Anonymkode: 61822...52a

Det må være tull!

Anonymkode: 84477...0b8

[AnonymBruker]

Jeg måtte fokusere på den tida vi fikk sammen, og tenke på hvor fint barnet hadde det med pappaen sin. Prøver å nyte "fritida" så langt det er mulig. Tillater ikke meg selv å sørge.

Noen ganger har jeg tenkt på hvor heldig jeg er som har fått så mye tid med barna, og at man f.eks. i USA og mange andre land må på jobb omtrent med en gang, mens andre passer babyen. Kjenner ei fra Thailand som nesten ikke var en del av barnas babytid og oppvekst fordi hun måtte jobbe mens besteforeldrene tok seg av babyene/barna. Som regel blir jeg bare nedstemt av å tenke på det, og jeg synes ufattelig synd på mødre og barn som opplever det.

Anonymkode: e1d59...0dd

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode ord dere❤️

Anonymkode: 1a9ac...fe0

[AprilLudgate]

Hadde ikke rett på ammefri, og hadde et stykke reisevei. Med liten tass som var SUR og sovnet helst 1 time etter jeg kom hjem var jeg ganske knust en stund der.

Gråt hver eneste dag i noen uker, men det var nok også påvirket av at jeg fortsatt hadde ekstrem søvnmangel. 
 

Vil si det tok 6 mnd tid før det føltes halvveis OK, akkurat barnehagestart gikk over all forventning heldigvis  

Men altså ja, jeg synes det var kjipt - og følte det var urettferdig at ammefri var en greie jeg ikke fikk som gode.

Kollegaer som sov greit hele natten og ammet litt ved hjemkomst fikk jo 2 timer betalt fri, mens jeg som knapt sov og var oppe et ukjent antall timer på natten gikk 0 timer. 
 

Jeg hadde strevd så mye hele barseltiden, inkludert hadde fødselsdepresjon og slet veldig med at ammingen ikke fungerte - så den ammefrien føltes der og da som en «straff» for at jeg var en dårligere mamma. 
Rar tankegang, men jeg følte det oppriktig sånn da. Hadde fortsatt svangerskaps/fødselsdepresjon ved jobbstart, og da hjalp det ikke å se barnet sitt 1 time om dagen. Men jeg trøstet meg hver dag med «vi har blant verdens beste permisjonsordninger, alle gjør det» osv. 

Og NEI, trenger ikke motargumenter på hvorfor man ikke skal ha ammefri osv - jeg bare følte det sånn og trengte mest anerkjennelse fremfor pekefingeren. 
 

Det får man ikke  

[AnonymBruker]

Få en til snart? Så kan du kose deg hjemme igjen med begge 🥳 du kan jo også endre alt, bytte jobb. Finne noe du kan jobbe med hjemmefra og til mer fleksible tidspunkter. Jeg er lærer og har tatt ulønnet perm noen måneder ekstra. Gruer meg fælt selv , men har begynt å vurdere å gå helt inn på en jobb jeg kan gjøre via dataen. Ha barnehageplass og sende barnet der bare noen timer, jobbe litt. Alltid være nær på en måte, ha friheten. Jobbe etter han har lagt seg. Ingenting trumfer tiden med sitt barn, jeg vil ha mest mulig tid med min i alle fall. Om du gruer deg veldig kan det hjelpe å tenke sånn i det minste. At du kan jo bare endre på ting. Masse jobber i dag du kan gjøre fra PCen faktisk og styre inntekten din selv 😃

Anonymkode: cf3a4...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

To uker tilbake inn i arbeidslivet her, så jeg skjønner godt hvordan du har det. Det var virkelig en sorg for meg også, vondt og uvirkelig at jeg skulle skilles fra babyen min. Hadde jeg hatt mulighet ville jeg vært hjemme mye lenger! Jeg har vært sint på hvordan vi har lagt opp samfunnet, når man presses tilbake på jobb før mor og barn er klare for det. Og vi kaller det likestilling! Jeg vil kalle det et skritt i feil retning. Å skille mor og barn i denne første fasen av livet, er feil uansett om det er menneske, hund eller elefanter man snakker om. Tid fra hverandre kan riktignok være bra, men ikke en hel arbeidsdag. 

Når det er sagt så blir det bedre. Du og baby blir vandt til situasjonen, uansett hvor feil man føler det er. Og tro meg du blir glad for å komme hjem. Babyen vil fenge deg som aldri før! Og du vil nyte ettermiddagene med baby og verdsette øyeblikkene enda litt mer. Og kjenne på sorgen igjen når kvelden kommer, babyen er lagt og du vet du ikke vil få mer tid sammen før neste ettermiddag. 

Hold ut, men ikke glem det vi føler nå. Slik som forrige generasjon har kjempet for mange av våre rettigheter i dag, må vi være med på å forme morgendagens samfunn. Kanskje våre barn kan få en bedre permisjonsordning når de skal stifte familie. Men da må vi stå opp for dem!

Anonymkode: b4ebc...2e0

Du MÅ jo ikke skilles fra barnet ditt, det er bare det at du må betale for det selv hvis du vil være hjemme lengre. Før hadde kvinner meget kort/ingen permisjon, og mange var hjemmeværende i lengre tid. Men de hadde også en mye lavere levestandard. Dyre ferier, to biler og mange ting kommer ikke av seg selv. Vi har en GOD permisjonsordning. Det er bare å se seg rundt i verden og sammenligne. 

Anonymkode: fe1ff...6e6

[AnonymBruker]

Fløff skrev (5 timer siden):

Hadde ikke rett på ammefri, og hadde et stykke reisevei. Med liten tass som var SUR og sovnet helst 1 time etter jeg kom hjem var jeg ganske knust en stund der.

Gråt hver eneste dag i noen uker, men det var nok også påvirket av at jeg fortsatt hadde ekstrem søvnmangel. 
 

Vil si det tok 6 mnd tid før det føltes halvveis OK, akkurat barnehagestart gikk over all forventning heldigvis  

Men altså ja, jeg synes det var kjipt - og følte det var urettferdig at ammefri var en greie jeg ikke fikk som gode.

Kollegaer som sov greit hele natten og ammet litt ved hjemkomst fikk jo 2 timer betalt fri, mens jeg som knapt sov og var oppe et ukjent antall timer på natten gikk 0 timer. 
 

Jeg hadde strevd så mye hele barseltiden, inkludert hadde fødselsdepresjon og slet veldig med at ammingen ikke fungerte - så den ammefrien føltes der og da som en «straff» for at jeg var en dårligere mamma. 
Rar tankegang, men jeg følte det oppriktig sånn da. Hadde fortsatt svangerskaps/fødselsdepresjon ved jobbstart, og da hjalp det ikke å se barnet sitt 1 time om dagen. Men jeg trøstet meg hver dag med «vi har blant verdens beste permisjonsordninger, alle gjør det» osv. 

Og NEI, trenger ikke motargumenter på hvorfor man ikke skal ha ammefri osv - jeg bare følte det sånn og trengte mest anerkjennelse fremfor pekefingeren. 
 

Det får man ikke  

Som en mamma som har både fullammet (og hatt ammepermisjon) og hatt flaskebarn, skjønner jeg hva du mener. Jeg var jo like utslitt da jeg hadde flaskebarn som da jeg hadde rett på ammefri… Jeg sov akkurat like lite. Jeg synes egentlig at alle burde ha rett på kortere arbeidsdager det første året i barnehage (mellom 1-2 år), uavhengig om de ammer. 

Anonymkode: fe1ff...6e6

[AnonymBruker]

Det er helt på tryne dette her. Vi må ut i arbeid lenge før både vi og baby er klare. I likestillingens navn. Provoserer meg grenseløst! Jeg må ta mange mnd ubetalt fri, og er jo heldig som har muligheten til det. Men, det blir beintøft økonomisk.. 

Forstår så godt at du sliter ❤

Anonymkode: 8f076...fdb

[AnonymBruker]

Man vet man bor i et i-land når «ikke få betalt for å gå hjemme» defineres som «tvang»…

Anonymkode: d2c4a...357