Til dere foreldre som vil skjule/ikke fortelle at barnet deres har autisme

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til dette?

Har en sønn som straks blir 6 år. Fikk diagnosen i fjor.

Med autisme følger det med både utfordringer og mye positive ting, hvertfall her.

Utfordringene hans er f.eks at han blir fort frustrert av f.eks høye lyder, kan gjerne ville leke alene om han f.eks skal bygge noe , tegne, osv grunnet frykt for at noen (spesielt lillebroren) ødelegger, han får typ frustrasjon som gjør at han biter seg selv eller dunker hodet over alt.

Men det er også mye herlig ved det.

Han har ekstreemt god hukommelse.  Han henger seg veldig opp i dager/datoer, f.eks veldig glad i jul og bursdager. Så han kan telle ned til det han gleder seg til.

Veldig rutine gutt, viktig for han å vite hva som vil skje og når det skjer. 

I barnehagen har de hengt opp på døra hvem som jobber den dagen, òg i rekkefølge. Ser han at det er noe feil der går han rett å sier ifra med en gang dersom det er noe feil. 

Han vet hvem som skal jobbe alle dager og hvem som ikke skal være der. Hvem som skal åpne og stenge barnehagen.

Han er veldig sosial,  kan gå rett bort til noen han aldri har sett før og gjerne vil være med hjem 🙈 det må jobbes med 😅

På foreldremøte i fjor ble det fortalt om autismen hans, så foreldrene er klar over at han har utfordringer så de vet grunnen. 

Autismespekteret er stort, veldig stort. Alle er ulike med både gode egenskaper og utfordringer.

Jeg er veldig fascinert og lærer alltid noe nytt. Det er så spennende å følge med på:)

Men så lurer jeg jo litt på, er det noen som skjuler og har frykt for diagnosen? Husker når han fikk utredningen, så ble vi spurt da om hva vi tenkte om det. Og når vi fortalte at vi bare var veldig glad for å få diagnosen, så vi kunne forstå han og utfordringene hans bedre og var veldig positive , så virka hun positivt overrasket, for det er en del som går litt i "kjelleren" når de får diagnosen på barnet. 

Alle har forskjellige reaksjoner, og ingenting er feil. 

Men autisme trengs å løftes frem som noe positivt også.  Jo mer man prater høyt om det, jo mindre "flauhet" blir det,  og det blir lettere å prate om offentlig:)

Anonymkode: 8edc5...5a4

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg, ser ikke mange ulemper med å være åpen om diagnoser. Da gutten vår begynte i første klasse, var det et foreldrepar som fortalte på første møte om sønnen deres sin diagnose, og hvordan vi best kunne møte ham hvis det ble aktuelt. Dette har jeg alltid hatt med meg, og husket på. Så er det noen andre på trinnet der det ikke er blitt sagt noe, er dette rampete unger, eller har de noen problemer som gjør at de må tas spesielt hensyn til? Vanskelig å vite når ingenting blir sagt!

Vår sønn er 13 år og under utredning for autismespekterdiagnose nå. Selv om jeg skulle ønske vi visste dette mye tidligere, og kunne ha fortalt om det til lærere og foreldre/barn på trinnet, er det for sent nå. Gutten vår sliter veldig sosialt, og de andre tror sikkert han er frekk og rar og ikke vil ha kontakt. Men nå er han blitt så gammel at han må få styre dette selv, tenker jeg. Hvem han vil skal vite, og hvor åpent dette skal være på skolen. Jeg håper han velger full åpenhet, det er ingenting å skamme seg over, det er bare forklaringen på at man er litt annerledes...

Anonymkode: 107ca...e6e

[AnonymBruker]

Så bra for deg  

Vi har en sønn med svært høytfungerende barneautisme, som betyr i vårt tilfelle at han ikke har slike synlige tegn som du beskriver.

Han trenger ikke spesielle hensyn på besøk hos noen, og har lite til nesten ingenting ekstraordinært på skolen heller. 
 

Så, vi sier ingenting fordi: vi opplever enormt store fordommer og mye antakelser.

Som for eksempel at noe plutselig skal måtte tilrettelegges spesielt eller som du nevner at «hvorfor ikke si noe når det blir bedre for andre å forstå». 
 

Om de ikke merker noe, så sier ikke vi noe. Om han vil snakke om det selv etterhvert gjør han det.

Det vår sønn eventielt merker selv er i så tilfelle på innsiden - og det skal han få sette ord på selv. Vi skal ikke fortelle ham hva «mange/noen med autisme føler og gjør». 
 

Han er seg selv, ikke alle andre. 
 

Jeg har selv kronisk sykdom, og opplever KUN negative sider ved å dele med noen. Det har vært så mye fordommer og ekstraproblemer de få gangene jeg har delt, at det unner jeg ikke et barn å skulle håndtere. 

Anonymkode: 2277e...a12

[Mt3]

Mange får diagnosen når de er gamlere enn ditt barn og da må også barnet selv være enig i at andre skal få vite om diagnosen, i hvertfall når den ikke er så inngripende at folk som ikke vet ville trukket seg unna.

[AnonymBruker]

Tenker at ungen skal få ha eierskap til eget liv hvis han/hun er godtfungerende nok til at hen ikke trenger tilpasninger. Autisme er samfunnets paraplybegrep, ungen bør ikke bruke det hvis hen ikke er bekvem med samfunnets kategorisering.

Anonymkode: 8edaf...e84

[AnonymBruker]

Mange skjuler diagnosen pga stigma og fordømmende uvitne folk. 
 

Vi har et barn med høytfungerende barneautisme, men med en gang vi sier at hun har autisme som er det nesten som om hun blir diagnosen sin, noe som gjør vår datter også frustrert selvom hun er såpass liten at hun ikke skjønner så mye av det enda. Så vi sier det kun når det er behov for det, rett og slett for å skåne henne for fordommer.

Anonymkode: a20e4...db2

[Laraa]

Jeg er voksen og har asperger. Det er ekstremt sjelden jeg sier noe som helst, nettopp pga fordommer.  Hjelpes så mye feil og rart jeg hører om autisme så lenge jeg selv ikke er åpen om diagnosen min. 

 Da frister det lite å si: heisann jeg er autist selv, jeg. Det er liksom en greie å si: han må være autist hvis noen oppfører seg helt dustete eller abnormalt. Folk på jobben merker nok at distré, ubesluttsom og forsiktig og sjenert , men jo eldre jeg blir , jo mer forstår det at ALLE mennesker har noe. Noen mennesker er frekk som flatlusa eller lettkrenka, sur eller hissig men slipper unna med "jaja han hun eller han bare er sånn"  Jeg vil heller ha asperger enn å være hissig og en såkalt "sterk personlighet"

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hva er grunnen til dette?

Har en sønn som straks blir 6 år. Fikk diagnosen i fjor.

Med autisme følger det med både utfordringer og mye positive ting, hvertfall her.

Utfordringene hans er f.eks at han blir fort frustrert av f.eks høye lyder, kan gjerne ville leke alene om han f.eks skal bygge noe , tegne, osv grunnet frykt for at noen (spesielt lillebroren) ødelegger, han får typ frustrasjon som gjør at han biter seg selv eller dunker hodet over alt.

Men det er også mye herlig ved det.

Han har ekstreemt god hukommelse.  Han henger seg veldig opp i dager/datoer, f.eks veldig glad i jul og bursdager. Så han kan telle ned til det han gleder seg til.

Veldig rutine gutt, viktig for han å vite hva som vil skje og når det skjer. 

I barnehagen har de hengt opp på døra hvem som jobber den dagen, òg i rekkefølge. Ser han at det er noe feil der går han rett å sier ifra med en gang dersom det er noe feil. 

Han vet hvem som skal jobbe alle dager og hvem som ikke skal være der. Hvem som skal åpne og stenge barnehagen.

Han er veldig sosial,  kan gå rett bort til noen han aldri har sett før og gjerne vil være med hjem 🙈 det må jobbes med 😅

På foreldremøte i fjor ble det fortalt om autismen hans, så foreldrene er klar over at han har utfordringer så de vet grunnen. 

Autismespekteret er stort, veldig stort. Alle er ulike med både gode egenskaper og utfordringer.

Jeg er veldig fascinert og lærer alltid noe nytt. Det er så spennende å følge med på:)

Men så lurer jeg jo litt på, er det noen som skjuler og har frykt for diagnosen? Husker når han fikk utredningen, så ble vi spurt da om hva vi tenkte om det. Og når vi fortalte at vi bare var veldig glad for å få diagnosen, så vi kunne forstå han og utfordringene hans bedre og var veldig positive , så virka hun positivt overrasket, for det er en del som går litt i "kjelleren" når de får diagnosen på barnet. 

Alle har forskjellige reaksjoner, og ingenting er feil. 

Men autisme trengs å løftes frem som noe positivt også.  Jo mer man prater høyt om det, jo mindre "flauhet" blir det,  og det blir lettere å prate om offentlig:)

Anonymkode: 8edc5...5a4

Jeg sliter mye med bekymringer for framtiden til barnet mitt. Han er 3 år og snakker ikke, kjenner at jeg begynner å grine mange ganger per dag fordi jeg aner ikke hvordan han kommer til å utvikle seg, kommer han til å snakke? Kommer han til å få venner og ha et godt liv eller kommer han til å slite og ha det vanskelig? Jeg har gått ganske ned o kjelleren.

Anonymkode: b8022...164

[AnonymBruker]

Laraa skrev (1 minutt siden):

Jeg er voksen og har asperger. Det er ekstremt sjelden jeg sier noe som helst, nettopp pga fordommer.  Hjelpes så mye feil og rart jeg hører om autisme så lenge jeg selv ikke er åpen om diagnosen min. 

 Da frister det lite å si: heisann jeg er autist selv, jeg. Det er liksom en greie å si: han må være autist hvis noen oppfører seg helt dustete eller abnormalt. Folk på jobben merker nok at distré, ubesluttsom og forsiktig og sjenert , men jo eldre jeg blir , jo mer forstår det at ALLE mennesker har noe. Noen mennesker er frekk som flatlusa eller lettkrenka, sur eller hissig men slipper unna med "jaja han hun eller han bare er sånn"  Jeg vil heller ha asperger enn å være hissig og en såkalt "sterk personlighet"

Dette. Hører stadig vekk at man blir stemplet som autist når man skiller seg ut på en eller annen måte som ansees negativt. Da gjør det ikke at man blir så gira på å utsette sine egne barn for samme fordommer.

Anonymkode: a20e4...db2

[AnonymBruker]

I barnehagen til sønnen (siste året i bhg) er det en som har Asperger, kan kalle han Per. Det blir ikke snakket om, vi vet via felles venner. Vi omgås også foreldrene, men de er ikke åpne om dette og jeg føler ikke jeg kan spørre. 
 

Jeg synes det er så vanskelig å vite hva jeg skal si til barnet mitt! Mitt barn merker at det er noe annerledes med Per, og nå har Per fått stempel hos alle de andre på kullet som en som ikke vil leke med de andre barna og min sønn vil ikke engang i bursdagen til Per 😩💔 Per er også veldig kontaktsøkende mot både barn og voksne, men siden han ikke klarer å leke med de andre barna så trekker barna seg unna han 😔💔
 

Hva kan jeg si til sønnen min om Per? 💛💛

Anonymkode: 7c33b...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I barnehagen til sønnen (siste året i bhg) er det en som har Asperger, kan kalle han Per. Det blir ikke snakket om, vi vet via felles venner. Vi omgås også foreldrene, men de er ikke åpne om dette og jeg føler ikke jeg kan spørre. 
 

Jeg synes det er så vanskelig å vite hva jeg skal si til barnet mitt! Mitt barn merker at det er noe annerledes med Per, og nå har Per fått stempel hos alle de andre på kullet som en som ikke vil leke med de andre barna og min sønn vil ikke engang i bursdagen til Per 😩💔 Per er også veldig kontaktsøkende mot både barn og voksne, men siden han ikke klarer å leke med de andre barna så trekker barna seg unna han 😔💔
 

Hva kan jeg si til sønnen min om Per? 💛💛

Anonymkode: 7c33b...fa4

Du skal si at folk er forskjellige, noen er sånn og andre er slik. Og så kan du hjelpe sønnen din å finne den vanskelige balansegangen mellom inkludering og å ivareta egne grenser😊

Anonymkode: 8edaf...e84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I barnehagen til sønnen (siste året i bhg) er det en som har Asperger, kan kalle han Per. Det blir ikke snakket om, vi vet via felles venner. Vi omgås også foreldrene, men de er ikke åpne om dette og jeg føler ikke jeg kan spørre. 
 

Jeg synes det er så vanskelig å vite hva jeg skal si til barnet mitt! Mitt barn merker at det er noe annerledes med Per, og nå har Per fått stempel hos alle de andre på kullet som en som ikke vil leke med de andre barna og min sønn vil ikke engang i bursdagen til Per 😩💔 Per er også veldig kontaktsøkende mot både barn og voksne, men siden han ikke klarer å leke med de andre barna så trekker barna seg unna han 😔💔
 

Hva kan jeg si til sønnen min om Per? 💛💛

Anonymkode: 7c33b...fa4

Du trenger ikke å si noe annet enn at Per er annerledes og det er ikke noe galt med det. At han noen ganger trekker seg tilbake, men mener ikke noe vondt med det❤️

Per og foreldrene hans bør selv få velge om alle skal få vite om diagnosen eller ikke.

Anonymkode: 6ccb2...2e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Mange skjuler diagnosen pga stigma og fordømmende uvitne folk. 
 

Vi har et barn med høytfungerende barneautisme, men med en gang vi sier at hun har autisme som er det nesten som om hun blir diagnosen sin, noe som gjør vår datter også frustrert selvom hun er såpass liten at hun ikke skjønner så mye av det enda. Så vi sier det kun når det er behov for det, rett og slett for å skåne henne for fordommer.

Anonymkode: a20e4...db2

Hva er symptomene hennes? Er nysgjerrig siden hun er høyfungerende. 

Anonymkode: b8022...164

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du skal si at folk er forskjellige, noen er sånn og andre er slik. Og så kan du hjelpe sønnen din å finne den vanskelige balansegangen mellom inkludering og å ivareta egne grenser😊

Anonymkode: 8edaf...e84

Det har jeg allerede sagt. Kan jeg si at Per har en diagnose som gjør at han oppfører seg annerledes? Er veldig redd for at Per skal bli mobbet. Men det fungerer ikke så greit sånn det er nå.. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du trenger ikke å si noe annet enn at Per er annerledes og det er ikke noe galt med det. At han noen ganger trekker seg tilbake, men mener ikke noe vondt med det❤️

Per og foreldrene hans bør selv få velge om alle skal få vite om diagnosen eller ikke.

Anonymkode: 6ccb2...2e4

Ja, det er sant. 💛

Sånn det er nå er det veldig tydelig for alle voksne at Per nok er autist, mens barna skjønner bare at han ikke vil leke sammen med dem.. 

Anonymkode: 7c33b...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så bra for deg  

Vi har en sønn med svært høytfungerende barneautisme, som betyr i vårt tilfelle at han ikke har slike synlige tegn som du beskriver.

Han trenger ikke spesielle hensyn på besøk hos noen, og har lite til nesten ingenting ekstraordinært på skolen heller. 
 

Så, vi sier ingenting fordi: vi opplever enormt store fordommer og mye antakelser.

Som for eksempel at noe plutselig skal måtte tilrettelegges spesielt eller som du nevner at «hvorfor ikke si noe når det blir bedre for andre å forstå». 
 

Om de ikke merker noe, så sier ikke vi noe. Om han vil snakke om det selv etterhvert gjør han det.

Det vår sønn eventielt merker selv er i så tilfelle på innsiden - og det skal han få sette ord på selv. Vi skal ikke fortelle ham hva «mange/noen med autisme føler og gjør». 
 

Han er seg selv, ikke alle andre. 
 

Jeg har selv kronisk sykdom, og opplever KUN negative sider ved å dele med noen. Det har vært så mye fordommer og ekstraproblemer de få gangene jeg har delt, at det unner jeg ikke et barn å skulle håndtere. 

Anonymkode: 2277e...a12

Akkurat det samme her. Barnet vårt er høytfungerende og trenger ingen tilrettelegging. Vi sier ingenting for å unngå fordommer. Vi vil la barnet bestemme selv om hva hun vil dele når hun blir gammel nok til det. Sier vi til alle at hun har autisme så kan vi aldri fjerne den merkelappen igjen.

Anonymkode: 9f682...602

[AnonymBruker]

Jeg tror de som går i kjelleren er redd for at andre rundt barnet (familie, venner, ansatte på skole/barnehage, barnas venner, barnas foreldre) vi se på barnet som en utfordring/problem. Mange har jo et snevert syn på hva autisme er. Og noen er sikkert redd at det er for stress å forholde seg til. Det eneste jeg hadde vært redd for ved å åpne opp om diagnose, er dersom noen vil oppføre seg annerledes mot barnet basert på at hen har diagnose. For det er viktig at barnet med diagnose blir behandlet likt som alle andre. Ellers legger barnet merke til dette, og det er ikke bra. Samtidig er det jo en fordel om folk rundt vet, spesielt om det er noe de bør være obs på, og slik de kan ta kontakt om de lurer på noe. 

Anonymkode: e6ec4...aca

[AnonymBruker]

Ikke autisme, men adhd. Jeg er åpen, barna mine er åpne, men vi møter stadig på barn og voksne som ikke er det. For vår del, hjalp det veldig å være åpen. Da forstod både foreldre og barn lettere hvorfor enkelte reaksjoner oppstod.

men jeg tror med begge disse diagnosene, så er det mye skam og fordommer ute og går. Skam fordi barna er annerledes, fordommer fra andre som gjør følelsen enda verre. Mange av de barna jeg kjenner/kjenner til som har foreldre som ikke er åpne om diagnoser (det gjelder både autisme og adhd), kommer fra kulturer hvor man bare må tuktes, oppdrag bedre. Så det at de får et navn på det, blir en skam og et tegn på dårlig oppdragelse. Det er mye uvitenhet om diagnosene, både blant fagfolk og vanlige folk.

En 11 åring på skolen ble så forfjamset over at barnet mitt hadde adhd. Jeg visste på forhånd at han hadde adhd og, men at dette ikke var noe foreldrene snakket høyt om. Jeg sa litt lavt til han at jeg også hadde adhd, og at jeg visste at han hadde det. Han ble helt satt ut, og snakket om dette konstant i dagesvis etterpå. At voksne kunne ha adhd visste han ikke. Og det at jeg/vi var åpne, gjorde at han selv valgte å være åpen. Han har i etterkant gått fra å være klassens pøbel til å bli en unge som er godt likt. Fordi folk forstår han! 

Anonymkode: 90e93...106

[kunstnerfluen]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg sliter mye med bekymringer for framtiden til barnet mitt. Han er 3 år og snakker ikke, kjenner at jeg begynner å grine mange ganger per dag fordi jeg aner ikke hvordan han kommer til å utvikle seg, kommer han til å snakke? Kommer han til å få venner og ha et godt liv eller kommer han til å slite og ha det vanskelig? Jeg har gått ganske ned o kjelleren.

Anonymkode: b8022...164

Han kommer til å greie seg. Du burde ta det opp med helsesøster og eventuelt få en utredning. Det at han ikke snakker enda vill ikke si at han får et vanskelig og tøft liv.  

Jeg har autisme og min bror har det også. Jeg lærte meg å gå og snakke normalt men sliter med andre ting og min bror brukte lengre tid, men han har greid seg. Nettopp komt inn på design i Oslo. 

Vi lever heldigvis i et samfunn der de fleste er veldig åpent om diagnoser de kan ha og der stigmatisering blir sett hardt ned på. 

Jeg trur at med rett oppfølging så kommer sønnen din til å bli og gjøre akkurat som andre barn. Det viktigste er at han er glad? 

Jeg ser på sønnen din som unik, du vet det ikke men kan godt hende han kan alle ordene allerede men ikke føler seg klar til å snakke, har hørt om flere tilfeller med barn som snakker seinere, men når de så snakker så sier de hele setninger og er klare i uttalelsen. 

Ikke gråt over framtiden for den kan endre seg så ikke tenk det verste.  

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er helt uinteressant om ungen har en diagnose eller ei. Autisme el ADHD er betegnelse på en samling trekk man har, og foreldrene til ungen med trekkene må bare jobbe med å få ungen til å oppføre seg på en måte som er ok for andre. De andre foreldrene må jo bare lære ungene sine å tolerere et stort mangfold i adferd og personligheter. 

Anonymkode: 8edaf...e84

[AnonymBruker]

Jeg var vel 16 år da jeg "ved et uhell" fikk vite at jeg fikk en autisme-diagnose som 3-åring. Mange biter falt på plass etter flere år med frustrasjon og sorg fra min side fordi jeg selv følte at jeg var anderledes, ble utestengt og ikke passet inn sammen med de andre barna på skolen.

Mamma skammet seg så mye og "trodde ikke på sånn tull" at hun ikke brydde seg om oppfølging eller tilrettelegging for meg som barn og ungdom. Fikk liten forståelse for at jeg syntes uplanlagte ting var vanskelig eller opplevde sosiale situasjoner som ubehagelig. Fikk bare kjeft for at jeg ikke hadde venner og oppførte meg "normalt". Veldig ødeleggende for meg, men jeg får oppfølging nå. Har nesten ikke kontakt med min mor i dag.

Veldig bra at du ser barnet ditt og vil hjelpe. 

Anonymkode: 03f15...a4e