Sliten og lei av «hamsterhjulet»

[AnonymBruker]

Dette er mer en erkjennelse enn et spørsmål.
 

Jeg har jobbet mye hele livet. Jeg har kombinert studier med deltidsjobb i relativt stor stilling helt fra videregående skole, og jeg har gjennom 20 år i arbeidslivet (etter endt høyskole) jobbet lange dager, tatt ekstra ansvar og fått lederstillinger. Dette har vært mulig for meg siden mannen min har tatt elstra ansvar på hjemmebane, og det er noe vi begge har sett behovet for og ønsket. 
 

Nå er jeg i 40-årene og begynner å bli sliten av «hamsterhjulet» og jeg føler litt misunnelse for min manns hverdager. Jeg har selv lyst til å tilbringe mer tid hjemme og jeg innser at den godt betalte jobben nærmest et skadelig for helsen min. For tiden våkner jeg gispende etter luft hver natt etter drømmer om arbeidshverdagen. Jeg liker jobben min godt forsåvidt, men det er for mye. 
 

Så tenker jeg på hvordan vi som familie skal klare oss økonomisk hvis jeg får meg jobb i en mindre krevende, men dårlig betalt stilling. Det kommer ikke til å gå rundt dersom mannen min fortsatt skal jobbe veldig redusert og fortsette hverdagslivet han har. Vi kunne jo feks. levd delvis på oppsparte midler i noen år mens barna fortsatt bor hjemme for å bøte på noe inntektstap, men da ville alt av pensjonssparing og evt. bidrag til å hjelpe barna inn på boligmarkedet bli brukt opp. 

Deretter tenker jeg at de tankene jeg jobber med nå er det sikkert massevis av menn med deltidsarbeidende koner som  også har. Og jeg må antakelig bare bite tennene sammen i noen år til og jobbe på for å få hamsterhjulet til å gå rundt. 
 

Og nei, vi har ikke snakket om mulighetene for endring enda, for jeg går alltid på med et håp om at arbeidsbelastningen min blir bedre rundt neste sving.

Anonymkode: 83d02...9eb

[Bokdamen]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver med en lignende familiedynamikk og hovedansvar for vår økonomiske hverdag. 

Det er ingen i familien som kommer godt ut av det om du møter veggen. Og jeg leser også grobunn til dårlig stemning i forholdet hvis du brenner deg ut og samtidig er misunnelig på din mann. Tenker du må begynne med å snakke med din mann om hvordan du har det. Kanskje ser han ser som helt uproblematisk å gå opp i stilling og fordele byrden jevnere? 

[AnonymBruker]

Første og andre bud er å snakke med mannen og begynne å sette grenser på jobb. Ingen er tjent med at du brenner deg ut.

Anonymkode: 70e7f...16d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er vesentlig viktigere for barn å ha en tilstedeværende mor enn økonomisk hjelp til boligkjøp. 

Anonymkode: 1fc32...9cf

[AnonymBruker]

Hvilken bransje er du leder innen? Utbrente ledere er ingen ny sak, og jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din. 

Jeg arbeider innen den private og var rett ved å møte veggen. Jeg hadde 12 timers arbeidsdager, men kom aldri i mål med oppgavene mine. I tillegg til mitt lederansvar hadde jeg alt for mange andre ansvarsområder. Det ble for mye.

Jeg hadde en lang samtale med min sjef og HR vedrørende dette, og at jeg kom til å slutte dersom dersom vi ikke fant løsninger. De ønsket ikke å miste meg, så løsningen ble at det ble ansatt 2 mellomledere under meg. Jeg har derfor fått fordelt bort en del oppgaver som jeg tidligere hadde. Og kan nå fokusere på mitt lederansvar innenfor normale arbeidsdager. 

For min del har det hjulpet mye på, da situasjonen var som verst gikk også mine tanker til en deltidsstilling uten ansvar. Men nå er jeg glad for jeg ikke tok det valget, siden jeg tross alt trives i jobben jeg gjør. 

 

Anonymkode: cd1aa...8c4

[Mooza]

Jeg har hatt det litt som deg TS. 

Jeg havnet i et hamsterhjul, og tenkte først på konfirmasjoner, på billappen jeg skulle hjelpe barna med. På hjelp til studier, så til hjelp til leilighet. Det slutter aldri. Så tenkte jeg på meg selv. Jeg har fått minimal hjelp hjemmefra, men jeg har greid meg. Kanskje du ikke skal greie alt alene? Kanskje den fordelingen du og mannen har hatt, ikke trenger å vare evig? Barna dine er vel gjerne eldre nå, og kanskje du trenger at han jobber mer, og du kan jobbe mindre en periode? 

Du er i et hamsterhjul- som du sier- Men dette livet handler også om deg. At du skal ha det bra. At du skal ha overskudd. Det handler ikke bare om familien din og mannen din. Barna har sett seg stresse rundt nå i mange år, i hjulet ditt. Hva lærer de av det da? Mye bra, men kanskje en del dårlig også?  Skal de ikke lære å prioritere seg selv, stresse ned - akkurat som de lærer å "kjøre hardt"?

Jeg føler at vår generasjon kjører så hardt på, og vi har ikke bare dette med å at vi skal legge opp penger til oss selv, og sørge for hus, hytte, bil, ferier osv. Nå skal vi faktisk sørge for at barna våre glir inn i voksenlivet uten problemer. Det blir litt mye... 

Jeg tenker enda slik, for all del. Men jeg måtte jo til slutt roe ned. Kroppen og hodet sa stopp. Selv om noe har gått i 20 år, så betyr ikke det at det går i 20 år til. Livet skal dessuten ikke være slik- mener jeg- at du kjører i 100 kilometer i timen hver dag i 20 år. Jeg hadde i alle fall behov for noen år med annet tempo. ...og vet du hva? Alt er faktisk ikke mitt ansvar. 

 

[AnonymBruker]

Første bud er å snakke med mannen, for jeg syntes ikke det er urimelig at man bør fordele arbeidsbyrden litt likere i årene som kommer. Det bør ikke være slik at den ene må gi 200% i år etter år mens den andre har det veldig behagelig, det skaper ofte misunnelse og gnisninger som er usunt for forholdet og familien på sikt. Det er jo heller ikke en god situasjon at du risikerer å bli utbrent. 

Det andre man må gjøre er å sette noen grenser på jobb. Ja, jeg vet det kan være vanskelig, men hverken du eller arbeidsgiver har noe å tjene på at du jobber deg til sykemelding. Spør gjerne om hjelp fra verneombud og/eller tillitsvalgt dersom du mener de kan hjelpe deg. 

Anonymkode: 9fd29...0d0

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna nå? Det er ikke en selvfølge eller nødvendighet at mannen fortsatt skal jobbe svært redusert hvis barna er blitt tenåringer. Det er kanskje på tide at han bidrar mer økonomisk og at du kan jobbe litt mindre og gjøre mer hjemme?

Anonymkode: e6483...67f

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig at man i 40-årene gjør noen endringer på ting. Du ser svaret selv, du ønsker å ha mer tid til å nyte livet ditt, og det har du vel fortjent?

Mannen din har støttet deg og din karriere i mange år, det er sikkert fint for han å få muligheten til å oppleve mer jobbmessig?

At du roer ned tempoet en god stund fremover trenger vel ikke heller være permanent? Nye muligheter vil komme. Slik du beskriver deg selv har du jo en imponerende cv, og alle forstår forklaringen om at man ønsket å gjøre noe annet en periode. 
Vi har bare dette ene livet. Hva vil du bruke tiden din fremover på?

Anonymkode: 2145d...025

[AprilLudgate]

Men er alternativet lederjobb eller dårlig betalt jobb? 
 

Du kan jo ha en helt vanlig jobb slik de fleste har?