Hvordan er/var du i en manisk periode?

[AnonymBruker]

Ja. Hvordan var eller pleier du å være i en manisk episode eller periode? Gjør du noe spesielt, som du ikke ville ha gjort? Kan du være sliten, eller er du full av energi 24/7?

Jeg er ikke diagnotisert med bipolar (enda), det står uspesifisert tilbakevendende depressiv lidelse + PTSD. Men både jeg og behandler ønsker ikke enda å konkludere om det er virkning av medisin eller om at jeg faktisk er bipolar.

Jeg begynte på Lamictal for litt over to uker siden. Har tidligere gått på Fontex, det funka en stund - for å få meg opp av depresjonen. Men jeg ble flat i følelsene, så jeg slutta på dem og ble depressiv. 

Økte dosen med Lamictal på torsdagskvelden. Natt til torsdag, så fikk jeg en skikkelig oppsvingning i humøret - det var før dosen ble økt til 50 mg. Skal si at jeg har et stort energi og aktivitetsnivå om dagen, økt taletrang, stor seksuell lyst (nærmere sagt desperat), føler meg som en superman og tror jeg kan redde verden. Litt grandiose tanker om meg selv. Har holdt på å nesten bestille flybilletter til en storby, fordi jeg vil bare oppleve noe nytt og kjenne på friheten. Jeg elsker livet, og vil ikke dø. Det er en stor kontrast til hvordan jeg er i depressive perioder. 

MEN selv om jeg er høy, så er jeg sliten i hodet. Hadde covid for en uke siden, og merker at jeg fortsatt er hjernetåkete og sliten. Kan man ha mye energi i kroppen, men være sliten i hodet som manisk? 

Ønsker å høre andres erfaringer og opplevelser med bipolar diagnose. Jeg har  begynt å skrive humør dagbok, som jeg ble anbefalt av psykologen. Og som jeg har skrevet tidligere, da en annen psykiater mistenkte bipolar. 

Anonymkode: 0ba1a...480

[AnonymBruker]

Ruser meg, har sex med folk jeg vet utnytter meg, fester vilt, bruker alle pengene på shopping, setter livet mitt i fare, ikke redd for noe. Selvskading sort of

Anonymkode: a73db...95b

[AnonymBruker]

Enig med personen over. Er du manisk er det virkelig krise. Det du beskriver kan kanskje være en hypomani eller en begynnelse av en hypomani. Ellers er det litt pop om dagen blant både behandlere og pasienter å lete etter måter å passe inn i et bipolart spektrum på. Normalvariasjoner blir glemt. Å elske livet innimellom og å ha lyst til å reise til en storby er en hyggelig del av mange helt ordinære ikke-bipolare menneskers liv. Å ha tilbakevendende depressive sinnsstemninger er dessverre også en del av tilværelsen, iallfall om du har en traumebagasje. Skriver dette fordi det ikke nødvendigvis hjelper deg noe sted om du får en bipolar diagnose med mindre den er riktig. 

Anonymkode: ce0bd...6e2

[Purple_Pixiedust]

Jeg har bipolar 2 så det er hypomanier jeg har. 

Jeg blir full av energi (men også sliten i hodet etter hvert, men ikke i starten), sover lite, har en slik ekstrem eufori inni meg som overgår all rus, til og med MDMA, jeg blir svært pratsom, har taleflom, hopper i tema/klarer ikke å holde meg til tema, snakker høyt, får økt sexøyst, blir etter hvert også lett aggressiv og får aggressive tanker (skulle "ta" en viss person), og har gjort impulsive ting som å bestille meg hund tre ganger, ordne meg praksisplass for nå var jeg jo frisk og også ruse meg og shoppe ekstra. Etter hvert blir jeg mer og mer sliten og det går fra en fantastisk rus til å føles som en blanding mellom lykke og tortur. Blodet mitt bobler. 

Har dog lært meg å håndtere det bedre så forrige hypomani var det verste jeg gjorde å kjøpe litt klær. Men det var i advent-tiden så jeg brukte all energien på å gjøre klar til jul. 

Endret 21. mars 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar lidelse, har hatt det omtrent hele livet men fikk diagnosen for cirka to år siden. Legger til at det er dag og natt i forskjell etter å endelig ha fått satt navn på hva som har preget meg.

Når jeg er manisk er jeg full av energi, klarer ikke å slutte å smile, snakker hull i hodet på folk, løper rundt som en galing for å fikse a, b og c både på jobb og i hjemmet, jeg finner mer enn gjerne ti nye hobbyer og det føles alltid ut som at ingenting kan stoppe meg.

Hvis, ikke når, jeg merker at det begynner å ''slå inn'' legger jeg som regel først merke til at farger blir spreke, jeg føler meg full av liv samtidig som jeg føler meg som en robot.

Det jeg bruker å si til folk er at det er som å være statisk, jeg kan nesten kjenne gnistringene som går imellom reseptorene i hjernen og alt som veide tungt på meg før det traff inn blir så åpenbart ubetydelig at jeg legger ifra meg de selv-hatende frasene som mer eller mindre er indoktrinerte i meg fra oppveksten.

Noe annet jeg merker når jeg er manisk er at jeg gjerne gråter og ler samtidig. Helt uten grunn kan jeg sitte å le før tårene triller eller motsatt, i hodet mitt der og da er det ingenting å ''kjenne'' på - men jeg kjenner jeg blir gråtkvalt bare jeg skriver om det.

Mange har inntrykk av at mani er magisk, deilig og noe de mer enn gjerne skulle vært gjennom for å ''få ting gjort'' - det er feil. Mani er også kroppslige spenninger, paranoia, vrangforestillinger, angst og etterhvert den uunngåelige realiteten om at ''what goes up, must come down''.

Jeg skulle ønske jeg fikk satt ord på hele bildet, men det er helt ærlig forferdelig. Bipolar lidelse er nesten aldri pent, det er smertefullt, isolerende, uforutsigbart, konstant og stigmatiserende.

Det verste med hele lidelsen er at det nesten aldri er noen åpenbar årsak til at jeg går opp eller ned - dette er kjemisk. Og når jeg tenker på hvor mange år jeg gikk uten å forstå hva det var som skjedde inni meg får jeg skikkelig vondt i hjertet for det barnet og tenåringen jeg var som ikke fant forståelse i andre eller i meg selv.

''Gå det av deg'' er noe mange med psykiske utfordringer har blitt konfrontert med, noe som er tragikomisk fordi det er jo ikke akkurat en revolusjonerende innlysning - alle som er deprimerte, preget av angst, ensomme og alt som er har allerede gjort seg kjent med tanken om at de helst skulle fått gått det av seg. 

Til gjengjeld kan jeg relatere meg til og genuint forstå følelsesspekteret vi mennesker er kjent med - forståelse, empati, åpenhet og et reelt ønske om å ville bidra med det jeg kan er alle ting jeg har fått ut av å være bipolar.

Og til slutt vil jeg si at det er viktig å være en lytter når du først møter noen som åpner seg, du vet aldri om den gangen du avviser dem er siste gangen de tørr å åpne seg. Vi har et ansvar for å ta vare på og se de menneskene som er rundt oss, det er lett å tenke ''ikke mitt problem'' men det er i mine øyne et inhumant og selvsentrert standpunkt. - Det er dog. ikke standpunktet det er noe galt med, men de grunnleggende verdiene som du operer ut ifra. 

Anonymkode: 0520c...fc7