Avbryte doktorgrad

[AnonymBruker]

Ginny skrev (3 minutter siden):

Ikke meg du spør først der, men PhD-liv er kjent for å være ensomt. Man jobber veldig, veldig mye, mye av tiden alene. Det er et sololøp rett og slett. Noen veiledere husker dette og har skjønt at det er kjipt, så de gjør det de kan for at det skal være triveligere. Noen veiledere, som min, mener at sånn har det alltid vært og sånn skal det være. Han led, derfor måtte jeg lide. 
 

Har du ekstremt lyst til å bli forsker? Har du lyst til å aldri få fast jobb? Har du en gruppe hvor du kjenner folka og arbeidsmetodene, og vet noe om arbeidet du skal gjøre? I så fall kan du ta en PhD 😊 
 

Jeg kjenner folk som har hatt gode opplevelser, felles for dem er at de fortsatte på masteroppgaven i større eller mindre grad, i samme gruppe. Det kan virke som en god ide 😊

Jeg har ikke studert enda, skal begynne til høsten med å studere.

Men jobber ikke generelt studenter mye alene, og mange er relativt mye ensomme? Det er et velkjent problem, ikke bare blant de på akademia. 

Forskning høres sykt spennende ut synes jeg! Har ikke lyst til å aldri få fast jobb nei, men hvorfor er realiteten slik da? 

Anonymkode: 630b5...ad2

[AnonymBruker]

Fordi etter at du er ferdig med PhD er du postdoc, det er stillinger på 3-4 år. Du må også beregne å flytte veldig mye eller pendle. 

Å være stipendiat er å være ensom på en helt annen måte enn studier, ofte. Du kan sammenligne det med å være helt alene om å ta et fag, du er helt alene om å fordype deg i noe. Ofte noe så snevert at du sliter med å forklare det til andre. 

Det finnes steder hvor det er mindre ensomt. Mannen min min tok PhD på et institutt hvor det var satt av mye forskningsmidler akkurat da, og det var derfor mange stipendiater. Selv om de jobbet med ulike ting, hadde de er nært og godt samarbeid. Det er dessverre ikke vanlig. 

Anonymkode: dbb00...66f

[AnonymBruker]

Er du veldig, veldig heldig får du fast stilling til slutt. Men de fleste gir opp akademia før det, dessverre. 

Anonymkode: dbb00...66f

[AnonymBruker]

Ja. Bare å si opp som en vanlig jobb.

Anonymkode: 35193...c24

[AnonymBruker]

10 hours ago, Ginny said:

Akademia er et sært, sært sted. Et sted hvor arbeidsmiljøloven ikke finnes. Et sted hvor veilederne sier at «ferie betyr bare at du jobber et annet sted enn her», et sted hvor du plutselig sitter i mammaperm med en 3 uker gammel baby på puppen mens du fikser detaljer i en artikkel (visstnok kunne ingen av mennene jeg skreiv med gjøre det), et sted hvor du hele tiden må søke om penger til din egen og etterhvert andres lønn. En dårlig lønn og, med tanke på utdanningsnivå og arbeidsmengde. Hvis det er dette du vil ha, så kjør på…

Jeg kjenner følelsen, det var den som holdt meg igjen da jeg hadde planer om å bryte. Jeg skulle ønske jeg kunne være stolt og fornøyd med at jeg hvertfall fullførte, men det er jeg ikke. Det var ikke verdt det. Det har tatt verdifull tid fra ungenes oppvekst, gått glipp av lønnsøkninger, gått glipp av arbeidserfaring, gått glipp av livet kjennes det ut som. 
 

Men jeg var på et dårlig sted. Det var bare jeg som var stipendiat i gruppa, og professoren var i ferd med å gå av med pensjon. De hadde ikke penger til å gjennomføre prosjektet jeg var ansatt på, og jeg ble i stor grad overlatt til meg selv. Jeg satt mer eller mindre alene i mange år, og prøvde å få til prosjekter som var en doktorgrad verdig. Og det tok lang tid før jeg skjønte at det ikke var sånn overalt! Jeg prøvde å få hjelp, jeg prøvde å snakke med veiledere og institutt og alt mulig, men det nytta ikke. Kjemien stemte ikke, jeg ville ikke det samme som veilederne. Første gangen veilederen min sa «godt jobba!» (eller lignende) var etter 3,5 år! 
 

Rant over… Akademia er ikke min greie, jeg elsker min faste jobb hvor jeg får betalt og blir verdsatt. Ingen tvil om at ikke noen har en flott opplevelse, og deler av opplegget var jo bra (utenlandsopphold, kurs, fag, konferanser osv). Men totalt sett, jeg skulle gitt meg. 

Takk for at du deler! Ga meg et nytt perspektiv faktisk. Du har jo et godt poeng i at jeg kanskje hadde følt meg like mislykket om jeg fullførte også. Grunnen til at jeg sluttet var jo at jeg ikke følte jeg kunne stå inne for prosjektet lenger, at jeg ikke trodde på det. Det hadde ikke mirakuløst blitt bedre hvis jeg hadde fullført... 

Jeg var også på et dårlig sted. Jeg satt i samme lokale som stipendiater som hadde så sykt mye bedre oppfølging, så kontrasten ble veldig stor. 

10 hours ago, AnonymBruker said:

Til hvilken grad er det ensomt? Mange ensomme studenter nå til dags. Hvordan er det sammeliknet med å være stipendiat?

 

Tror du skremmer meg vekk i å ta phd.

Anonymkode: 630b5...ad2

Det kan ikke sammenlignes med studier i det hele tatt. Det kan bittebittelitt sammenlignes med å skrive mange masteroppgaver, bare med mye høyere krav og mye annet å gjøre i tillegg. 

Som student jobber du med kjent fagstoff. Du jobber med noe noen andre allerede kan. Du og dine medstudenter jobber med det samme, så dere kan samarbeide hvis dere vil. Som student ser du bredt på fagfeltet, og du er borti mange professorer og andre som kan området så godt at de egentlig synes det er kjedelig å forklare det enda en gang. 

Som stipendiat har du ofte ingen medstudenter å spørre. De andre forsker jo på noe annet. Du ser snevert på en liten del av et stort fagområde, et fagområde gjerne ingen andre rundt deg vet noe om. Veilederen din kan kanskje litt, men ikke mye. Du har ingen å samarbeide med fordi ingen driver på med det samme. Samtidig må du bruke masse tid på å formidle forskningen din til andre som så går 100% inn for å slakte alt du har gjort. Kanskje må du undervise i tillegg. 

Ikke alle phd-prosjekter er så ensomme. Men spesielt hvis fagmiljøet er lite der du er kan det bli ekstremt ensomt. Kan ikke sammenlignes med å studere. Jeg elsket å studere. 

Anonymkode: 571ac...235

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Til hvilken grad er det ensomt? Mange ensomme studenter nå til dags. Hvordan er det sammeliknet med å være stipendiat?

Anonymkode: 630b5...ad2

Det å ta en PhD er ca. 100 ganger mer ensomt enn å være vanlig student.

Det er 600 % (!!!) større forekomst av angst og depresjon blant PhD-studenter vs. gjennomsnittsbefolkningen [1]. Jeg vil faktisk gå så langt som å si av hvis du ikke er veldig sterk psykisk; hold deg unna doktorgrad!

Jeg fullførte PhDn min for et halvt år siden, og har pådratt meg mange psykiske plager, og jeg sliter fortsatt.

[1] https://www.nature.com/articles/nbt.4089

Anonymkode: 35193...c24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Til hvilken grad er det ensomt? Mange ensomme studenter nå til dags. Hvordan er det sammeliknet med å være stipendiat?

 

Tror du skremmer meg vekk i å ta phd.

Anonymkode: 630b5...ad2

Ikke jeg som skrev kommentaren, men jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg er i en sosial og god gruppe med en fantastisk veileder. Men, det er hardt. Sitter nå med en to uker gammel baby og har planer om å begynne å jobbe litt så snart jeg kan. Forskjellen er nå at jeg jobber mer avslappet, for jeg er i permisjon. 
Har det avklart med Nav og Univeristetet at jeg skal jobbe deltid i permisjonen, for litt regler bør man følge. Det er veldig mange som ikke gjør det på den måten. Min samboer (som har doktograd) arbeider som forsker og det er hardt. Arbeidstid til kl 0200 i perioder og opp igjen med barn kl 07. Selv om du/barn er syke så forvinner ingen tidsfrister og du må jobbe alt du kan for å ta deg inn igjen. Så ja, du må virkelig elske det du skal jobbe med. 

Anonymkode: dbad6...fb3