Avbryte doktorgrad

[AnonymBruker]

Noen her inne som vet om en kan avbryte en doktorgrad om en har fått stipend og sånn.

Hvis en feks finner ut at en ikke trives med det etter at en har startet?

Er det som en vanlig jobb som "kan sies opp" underveis?

Anonymkode: ec649...72c

[AnonymBruker]

Ja, det kan du. 

Anonymkode: dbb00...66f

[AnonymBruker]

Ja du kan si opp som en vanlig jobb. 

Anonymkode: 571ac...235

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet det er en del som gjør det. Og det er ikke uvanlig at man bruker alle pengene, starter i ny jobb, og tenker man skal få gjort siste rest - men så skjer det ikke. 

Anonymkode: 867fb...ccb

[AnonymBruker]

Ja, det er mange som gjør det. 

Anonymkode: 611dc...f90

[Ginny]

Jada, som vanlig jobb. 
Og helt ærlig, hvis du ikke trives godt og kjenner at dette er feil for deg, så kom deg ut og se deg aldri tilbake. Det er ikke verdt det. 
 

mvh Har doktorgrad, skulle latt vær

[AnonymBruker]

Ginny skrev (1 time siden):

Jada, som vanlig jobb. 
Og helt ærlig, hvis du ikke trives godt og kjenner at dette er feil for deg, så kom deg ut og se deg aldri tilbake. Det er ikke verdt det. 
 

mvh Har doktorgrad, skulle latt vær

Hvorfor det?

Anonymkode: 630b5...ad2

[AnonymBruker]

8 hours ago, Ginny said:

Jada, som vanlig jobb. 
Og helt ærlig, hvis du ikke trives godt og kjenner at dette er feil for deg, så kom deg ut og se deg aldri tilbake. Det er ikke verdt det. 
 

mvh Har doktorgrad, skulle latt vær

Delvis enig. Jeg avbrøt min doktorgrad, og det er 5 år siden men gjør fortsatt vondt langt inni ryggmargen av å tenke på at jeg avbrøt. Mulig det hadde vært bedre om jeg ga meg tidligere, for fy faen, den opplevelsen har ødelagt mitt forhold til egen karriere for alltid. 🤯 Og jeg føler meg som en taper som ga opp. Du kan i det minste si at du fullførte! 

Anonymkode: 571ac...235

[AnonymBruker]

Du kan si opp, ja. Men det har store konsekvenser for universitetet og hovedveileder, og det er mange millioner kroner i dass. Så hvis du spør her inne fordi du har søkt på en stipendiatstilling og lurer på om du skal takke ja eller ikke - så bør du tenke deg nøye om. Er du i tvil - takk nei til stillingen. 

Anonymkode: 70d7e...4f4

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Du kan si opp, ja. Men det har store konsekvenser for universitetet og hovedveileder, og det er mange millioner kroner i dass. Så hvis du spør her inne fordi du har søkt på en stipendiatstilling og lurer på om du skal takke ja eller ikke - så bør du tenke deg nøye om. Er du i tvil - takk nei til stillingen. 

Anonymkode: 70d7e...4f4

Det er ikke millioner i dass. Kompetansen man har ervervet underveis forsvinner jo ikke selv om man ikke går ut med en grad. 

Ingen kan være 100% sikre på at en phd er rett. Jeg trodde jeg var sikker, men her sitter jeg altså uten doktorgrad. 😉 Det er bedre å gå inn i det med åpne øyne enn å gjøre fallhøyden stor ved å innbille seg at man er så sikker. Et phd-prosjekt er ekstremt uforutsigbart og kan gå i dass på mange måter. Men prosjekterfaringen, forskningserfaringen, metodekunnskapen, kommunikasjonserfaringene og fagkunnskap forsvinner jo ikke i det du leverer en oppsigelse. 

Anonymkode: 571ac...235

[AnonymBruker]

Det er ikke noe verre for institusjonen enn alle andre forskningsprosjekter som ikke blir fullført. Og det har man i veldig stor grad lagt opp til når det er nær sagt umulig å få fast jobb på mange, mange, mange år etter PhD. 

Jeg er glad jeg fullførte min, men ser samtidig at flere av de jeg gjorde det samtidig med, begynte eller fullførte selv om de hadde hatt det bedre uten. Samvittigheten skal absolutt ikke ligge hos veileder eller institusjon. 

Anonymkode: dbb00...66f

[AnonymBruker]

Det beste er å avbryte, da Ph.D er i praksis et prosjekt du taper økonomisk på, selv om du blir betalt i lønn som stipendiat, så er det lite i forhold til det en stresser med. De aller fleste er også forsinket med sin Ph.D, så det blir evig stress å rekke alt i tide, noe det store flertallet ikke får til. 

Kjenner selv et par tidligere medstudenter som brukte Ph.D som en "flytende "bøye" mot arbeidsledighet. Bedre å være stipendiat enn å være på dagpenger, som de sa, men straks de fikk bedre tilbud, så brøt de av. Tror dette er spesielt vanlig innenfor fagretninger som det allerede er for mange Ph.D av, slik som humaniora og en del samfunnsvitenskapelige retninger.

 

Anonymkode: b11b5...a0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke millioner i dass. Kompetansen man har ervervet underveis forsvinner jo ikke selv om man ikke går ut med en grad. 

Ingen kan være 100% sikre på at en phd er rett. Jeg trodde jeg var sikker, men her sitter jeg altså uten doktorgrad. 😉 Det er bedre å gå inn i det med åpne øyne enn å gjøre fallhøyden stor ved å innbille seg at man er så sikker. Et phd-prosjekt er ekstremt uforutsigbart og kan gå i dass på mange måter. Men prosjekterfaringen, forskningserfaringen, metodekunnskapen, kommunikasjonserfaringene og fagkunnskap forsvinner jo ikke i det du leverer en oppsigelse. 

Anonymkode: 571ac...235

Man rekker jo ikke å opparbeide seg så voldsomt mye kompetanse på 1-1,5 år, for eksempel. Noe er det jo, men kan ikke sammenlignes med å bli ferdig. Og forskningsprosjektet kan strande helt, noe som ja - faktisk - får betydelige økonomiske konsekvenser for universitetet. 
Jeg sier ikke at man skal fullføre om man vantrives veldig og faktisk ikke orker. Men hvis man allerede før man takker ja til stillingen, og ikke vet om dette er det man vil, da er det bedre å takke nei, og la stillingen gå til en søker som faktisk er motivert. 
Jeg har PhD selv, og er nå veileder for flere PhD-studenter. Motivasjon og evne til å fullføre er det aller viktigste vi ser etter i rekrutteringsprosessen. Jeg har venner som ikke fullførte PhDen, og det var stort sett de som var usikre på om de valgte riktig i utgangspunktet. For dem var det helt riktig å avbryte. Men de skulle aldri takket ja til stillingen. Det var ikke slik at de møtte flere hinder på veien enn de som fullførte, de var rett og slett ikke motivert. 
Derav svaret mitt. Ikke gå inn i et PhD-løp om du er usikker på motivasjonen din. 

Anonymkode: 70d7e...4f4

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Man rekker jo ikke å opparbeide seg så voldsomt mye kompetanse på 1-1,5 år, for eksempel. Noe er det jo, men kan ikke sammenlignes med å bli ferdig. Og forskningsprosjektet kan strande helt, noe som ja - faktisk - får betydelige økonomiske konsekvenser for universitetet. 
Jeg sier ikke at man skal fullføre om man vantrives veldig og faktisk ikke orker. Men hvis man allerede før man takker ja til stillingen, og ikke vet om dette er det man vil, da er det bedre å takke nei, og la stillingen gå til en søker som faktisk er motivert. 
Jeg har PhD selv, og er nå veileder for flere PhD-studenter. Motivasjon og evne til å fullføre er det aller viktigste vi ser etter i rekrutteringsprosessen. Jeg har venner som ikke fullførte PhDen, og det var stort sett de som var usikre på om de valgte riktig i utgangspunktet. For dem var det helt riktig å avbryte. Men de skulle aldri takket ja til stillingen. Det var ikke slik at de møtte flere hinder på veien enn de som fullførte, de var rett og slett ikke motivert. 
Derav svaret mitt. Ikke gå inn i et PhD-løp om du er usikker på motivasjonen din. 

Anonymkode: 70d7e...4f4

Jeg vil nå si jeg har opparbeidet mye mer kompetanse på 2 år i et phd-løp enn jeg har gjort på 2 år i noen av de andre jobbene mine, eller på 2 år under masteren. På de to årene har jeg gjort arbeid som tilsvarer minst to masteroppgaver. Det arbeidet er ikke borte, og er brukt av mine medforfattere i etterkant. Kompetansen har kommet svært godt med i senere arbeid.

Så absolutt ikke bortkastet. 

Feilansettelser skjer jo hele tiden, sier du til folk at de må være helt, helt sikre før de takker ja til hvilken som helst annen jobb (som sannsynligvis betaler mye bedre... 🙄). 

Alle jeg kjenner som har gitt opp doktorgraden har absolutt vært motiverte, men vi har dessverre ikke holdt ut i et ekstremt (ekstremt) ensomt og konkurransepreget miljø. Jeg har fortsatt lyst på en doktorgrad og det er en liten sorg at det gikk i dass. Men bortkastet var det ikke. 

Anonymkode: 571ac...235

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Delvis enig. Jeg avbrøt min doktorgrad, og det er 5 år siden men gjør fortsatt vondt langt inni ryggmargen av å tenke på at jeg avbrøt. Mulig det hadde vært bedre om jeg ga meg tidligere, for fy faen, den opplevelsen har ødelagt mitt forhold til egen karriere for alltid. 🤯 Og jeg føler meg som en taper som ga opp. Du kan i det minste si at du fullførte! 

Anonymkode: 571ac...235

Spørs kanskje hvor lenge man holder på før man slutter. Jeg holdt på sju mnd før jeg byttet til en vanlig jobb jeg fikk tilbud om. Angret ikke et sekund. Var ikke noe for meg, kanskje jeg gikk inn i feil tema/problemstilling.

Anonymkode: 1db18...cc0

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Spørs kanskje hvor lenge man holder på før man slutter. Jeg holdt på sju mnd før jeg byttet til en vanlig jobb jeg fikk tilbud om. Angret ikke et sekund. Var ikke noe for meg, kanskje jeg gikk inn i feil tema/problemstilling.

Anonymkode: 1db18...cc0

Ja, vi har jo alle ulike erfaringer og ulike grunner til å gi oss. Er heldigvis ikke likt for alle! 

Anonymkode: 571ac...235

[KapteinJ]

Er PhD stipendiat selv, noe konsekvenser har det for universitetet, men jeg er en av 6-7 stipendiater min hovedveileder har nå så konsekvensen er nok ikke SÅÅ store. Jeg tror også det er veldig vanskelig å vite om dette PhD livet er riktig for deg før du prøver det, det er ensomt som helvete, kontakten med veilederen er minimal (annenhver uke, nok til å si «jeg har gjort noe»). Det er rett at det er investert mye i oss stipendiater, men om hver tapte stipendiat var en katastrofe hadde det vært veldig mange katastrofer på universitetet når man ser på gjennomføringsgraden for stipendiater. Om man innser at å tape et par hundre tusen i året på dårligere lønn også (mange kolleger med svært ettertraktet IT kompetanse) ikke er så gøy lenger, så forstår jeg hvorfor noen drar mtp. at livet som stipendiat er ganske kjipt. Jeg holder ut fordi jeg vil ha tittelen og er sta som et helvete på å ikke gi meg etter jeg har begynt, men ingen av de som har spurt meg «bør jeg ta PhD har fått et ja som svar». Det er nok noe i det at hvis en PhD er riktig for deg, så trenger du ikke spørre, fordi det er virkelig ingen annen grunn til å ta en enn at du er så glad i feltet ditt at du driter i resten.

[Ginny]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hvorfor det?

Anonymkode: 630b5...ad2

Akademia er et sært, sært sted. Et sted hvor arbeidsmiljøloven ikke finnes. Et sted hvor veilederne sier at «ferie betyr bare at du jobber et annet sted enn her», et sted hvor du plutselig sitter i mammaperm med en 3 uker gammel baby på puppen mens du fikser detaljer i en artikkel (visstnok kunne ingen av mennene jeg skreiv med gjøre det), et sted hvor du hele tiden må søke om penger til din egen og etterhvert andres lønn. En dårlig lønn og, med tanke på utdanningsnivå og arbeidsmengde. Hvis det er dette du vil ha, så kjør på…

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Delvis enig. Jeg avbrøt min doktorgrad, og det er 5 år siden men gjør fortsatt vondt langt inni ryggmargen av å tenke på at jeg avbrøt. Mulig det hadde vært bedre om jeg ga meg tidligere, for fy faen, den opplevelsen har ødelagt mitt forhold til egen karriere for alltid. 🤯 Og jeg føler meg som en taper som ga opp. Du kan i det minste si at du fullførte! 

Anonymkode: 571ac...235

Jeg kjenner følelsen, det var den som holdt meg igjen da jeg hadde planer om å bryte. Jeg skulle ønske jeg kunne være stolt og fornøyd med at jeg hvertfall fullførte, men det er jeg ikke. Det var ikke verdt det. Det har tatt verdifull tid fra ungenes oppvekst, gått glipp av lønnsøkninger, gått glipp av arbeidserfaring, gått glipp av livet kjennes det ut som. 
 

Men jeg var på et dårlig sted. Det var bare jeg som var stipendiat i gruppa, og professoren var i ferd med å gå av med pensjon. De hadde ikke penger til å gjennomføre prosjektet jeg var ansatt på, og jeg ble i stor grad overlatt til meg selv. Jeg satt mer eller mindre alene i mange år, og prøvde å få til prosjekter som var en doktorgrad verdig. Og det tok lang tid før jeg skjønte at det ikke var sånn overalt! Jeg prøvde å få hjelp, jeg prøvde å snakke med veiledere og institutt og alt mulig, men det nytta ikke. Kjemien stemte ikke, jeg ville ikke det samme som veilederne. Første gangen veilederen min sa «godt jobba!» (eller lignende) var etter 3,5 år! 
 

Rant over… Akademia er ikke min greie, jeg elsker min faste jobb hvor jeg får betalt og blir verdsatt. Ingen tvil om at ikke noen har en flott opplevelse, og deler av opplegget var jo bra (utenlandsopphold, kurs, fag, konferanser osv). Men totalt sett, jeg skulle gitt meg. 

[AnonymBruker]

KapteinJ skrev (2 timer siden):

Er PhD stipendiat selv, noe konsekvenser har det for universitetet, men jeg er en av 6-7 stipendiater min hovedveileder har nå så konsekvensen er nok ikke SÅÅ store. Jeg tror også det er veldig vanskelig å vite om dette PhD livet er riktig for deg før du prøver det, det er ensomt som helvete, kontakten med veilederen er minimal (annenhver uke, nok til å si «jeg har gjort noe»). Det er rett at det er investert mye i oss stipendiater, men om hver tapte stipendiat var en katastrofe hadde det vært veldig mange katastrofer på universitetet når man ser på gjennomføringsgraden for stipendiater. Om man innser at å tape et par hundre tusen i året på dårligere lønn også (mange kolleger med svært ettertraktet IT kompetanse) ikke er så gøy lenger, så forstår jeg hvorfor noen drar mtp. at livet som stipendiat er ganske kjipt. Jeg holder ut fordi jeg vil ha tittelen og er sta som et helvete på å ikke gi meg etter jeg har begynt, men ingen av de som har spurt meg «bør jeg ta PhD har fått et ja som svar». Det er nok noe i det at hvis en PhD er riktig for deg, så trenger du ikke spørre, fordi det er virkelig ingen annen grunn til å ta en enn at du er så glad i feltet ditt at du driter i resten.

Til hvilken grad er det ensomt? Mange ensomme studenter nå til dags. Hvordan er det sammeliknet med å være stipendiat?

Ginny skrev (9 minutter siden):

Akademia er et sært, sært sted. Et sted hvor arbeidsmiljøloven ikke finnes. Et sted hvor veilederne sier at «ferie betyr bare at du jobber et annet sted enn her», et sted hvor du plutselig sitter i mammaperm med en 3 uker gammel baby på puppen mens du fikser detaljer i en artikkel (visstnok kunne ingen av mennene jeg skreiv med gjøre det), et sted hvor du hele tiden må søke om penger til din egen og etterhvert andres lønn. En dårlig lønn og, med tanke på utdanningsnivå og arbeidsmengde. Hvis det er dette du vil ha, så kjør på…

Jeg kjenner følelsen, det var den som holdt meg igjen da jeg hadde planer om å bryte. Jeg skulle ønske jeg kunne være stolt og fornøyd med at jeg hvertfall fullførte, men det er jeg ikke. Det var ikke verdt det. Det har tatt verdifull tid fra ungenes oppvekst, gått glipp av lønnsøkninger, gått glipp av arbeidserfaring, gått glipp av livet kjennes det ut som. 
 

Men jeg var på et dårlig sted. Det var bare jeg som var stipendiat i gruppa, og professoren var i ferd med å gå av med pensjon. De hadde ikke penger til å gjennomføre prosjektet jeg var ansatt på, og jeg ble i stor grad overlatt til meg selv. Jeg satt mer eller mindre alene i mange år, og prøvde å få til prosjekter som var en doktorgrad verdig. Og det tok lang tid før jeg skjønte at det ikke var sånn overalt! Jeg prøvde å få hjelp, jeg prøvde å snakke med veiledere og institutt og alt mulig, men det nytta ikke. Kjemien stemte ikke, jeg ville ikke det samme som veilederne. Første gangen veilederen min sa «godt jobba!» (eller lignende) var etter 3,5 år! 
 

Rant over… Akademia er ikke min greie, jeg elsker min faste jobb hvor jeg får betalt og blir verdsatt. Ingen tvil om at ikke noen har en flott opplevelse, og deler av opplegget var jo bra (utenlandsopphold, kurs, fag, konferanser osv). Men totalt sett, jeg skulle gitt meg. 

 

Ginny skrev (9 minutter siden):

Akademia er et sært, sært sted. Et sted hvor arbeidsmiljøloven ikke finnes. Et sted hvor veilederne sier at «ferie betyr bare at du jobber et annet sted enn her», et sted hvor du plutselig sitter i mammaperm med en 3 uker gammel baby på puppen mens du fikser detaljer i en artikkel (visstnok kunne ingen av mennene jeg skreiv med gjøre det), et sted hvor du hele tiden må søke om penger til din egen og etterhvert andres lønn. En dårlig lønn og, med tanke på utdanningsnivå og arbeidsmengde. Hvis det er dette du vil ha, så kjør på…

Jeg kjenner følelsen, det var den som holdt meg igjen da jeg hadde planer om å bryte. Jeg skulle ønske jeg kunne være stolt og fornøyd med at jeg hvertfall fullførte, men det er jeg ikke. Det var ikke verdt det. Det har tatt verdifull tid fra ungenes oppvekst, gått glipp av lønnsøkninger, gått glipp av arbeidserfaring, gått glipp av livet kjennes det ut som. 
 

Men jeg var på et dårlig sted. Det var bare jeg som var stipendiat i gruppa, og professoren var i ferd med å gå av med pensjon. De hadde ikke penger til å gjennomføre prosjektet jeg var ansatt på, og jeg ble i stor grad overlatt til meg selv. Jeg satt mer eller mindre alene i mange år, og prøvde å få til prosjekter som var en doktorgrad verdig. Og det tok lang tid før jeg skjønte at det ikke var sånn overalt! Jeg prøvde å få hjelp, jeg prøvde å snakke med veiledere og institutt og alt mulig, men det nytta ikke. Kjemien stemte ikke, jeg ville ikke det samme som veilederne. Første gangen veilederen min sa «godt jobba!» (eller lignende) var etter 3,5 år! 
 

Rant over… Akademia er ikke min greie, jeg elsker min faste jobb hvor jeg får betalt og blir verdsatt. Ingen tvil om at ikke noen har en flott opplevelse, og deler av opplegget var jo bra (utenlandsopphold, kurs, fag, konferanser osv). Men totalt sett, jeg skulle gitt meg. 

Tror du skremmer meg vekk i å ta phd.

Anonymkode: 630b5...ad2

[Ginny]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Til hvilken grad er det ensomt? Mange ensomme studenter nå til dags. Hvordan er det sammeliknet med å være stipendiat?

 

Tror du skremmer meg vekk i å ta phd.

Anonymkode: 630b5...ad2

Ikke meg du spør først der, men PhD-liv er kjent for å være ensomt. Man jobber veldig, veldig mye, mye av tiden alene. Det er et sololøp rett og slett. Noen veiledere husker dette og har skjønt at det er kjipt, så de gjør det de kan for at det skal være triveligere. Noen veiledere, som min, mener at sånn har det alltid vært og sånn skal det være. Han led, derfor måtte jeg lide. 
 

Har du ekstremt lyst til å bli forsker? Har du lyst til å aldri få fast jobb? Har du en gruppe hvor du kjenner folka og arbeidsmetodene, og vet noe om arbeidet du skal gjøre? I så fall kan du ta en PhD 😊 
 

Jeg kjenner folk som har hatt gode opplevelser, felles for dem er at de fortsatte på masteroppgaven i større eller mindre grad, i samme gruppe. Det kan virke som en god ide 😊