Noen som har opplevd å ha barn som aldri har sagt jeg er glad i deg til foreldrene sine?

[AnonymBruker]

I løpet av oppveksten? 

Anonymkode: d68f7...3c2

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med foreldre som aldri sa dette til meg.

Nå sier mine barn og jeg dette til hverandre hele tiden.

Kjærlighet og omsorg er en toveis-ting. Man kan ikke forvente kjærlighetserklæringer fra barna sine om man ikke selv også viser kjærlighet.

Anonymkode: 906c6...949

[Gjest Hottentått]

Mannen min er vokst opp med å ikke si sånne ting. De har sikkert sagt det liksom, men ikke veldig ofte. Mens til barna våre sier han det hele tiden. Barna våre sier det også til hans foreldre og da sier de det tilbake. 

[AnonymBruker]

Dette kan være ei generasjonsgreie også. Føler at vi som var barn på 80-tallet hadde et mer kjøligere og praktisk forhold til våre foreldre enn barn som vokser opp nå. Hørte aldri fra mine foreldre at de sa sånne ting til meg og min søster, og vi sa det heller aldri tilbake. Det var unaturlig, og er unaturlig å si sånt til dem nå også. Jeg hadde noen venner som var mer nære sine foreldre, og det syntes jeg var kjemperart. Det var liksom sånn man så på amerkianske serier 😂 Heldigvis er nærhet og å si høyt at man elsker hverandre mer vanlig nå. Jeg og mine barn sier det til hverandre nesten daglig.

Men selv om mine foreldre ikke klarte å uttrykke disse følelsene med ord, så var det aldri noen tvil om at de elsket oss. Handlingene deres fortalte oss alt. At de passet på oss, sørget for at vi hadde det bra, tok oss i forsvar hvis noen sa noe negativt. Det finnes flere måter å vise kjærlighet på enn å si det høyt.

Anonymkode: 09341...76a

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men det har ikke vert naturlig å si "jeg er gla i deg" hverken for meg eller mine søsken til våre foreldre, eller til hverandre for den del. Jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger foreldrene mine har sagt "jeg er gla i deg" til meg også. Vi er en familie som ikke snakker om følelser generelt, men vi er gla i hverandre og vi viser det i stede for å si det. 

Anonymkode: 64452...eaa

[AnonymBruker]

Jeg er 43 år, og har aldri hørt det fra mine foreldre eller søsken

Anonymkode: 4e04c...f01

[AnonymBruker]

Fra to av mine tre barn. Det ene har diagnose på autisme spekteret og det er ikke naturlig for han å si slikt. Men jeg sier naturlig at jeg er glad i de. Fikk ikke høre det selv da jeg vokste opp, så jeg ville endre det da jeg fikk egne barn. 

Anonymkode: 7eec4...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

I løpet av oppveksten? 

Anonymkode: d68f7...3c2

Hvis et barn får høre slikt ofte så vil det komme situasjoner det sier det tilbake. 

Om barnet svært sjelden eller aldri hører det så er jo sjansen mindre. I tillegg må det jo føles. Man kan ikke tvinge noen til å føle. 

Anonymkode: cee75...4b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Men selv om mine foreldre ikke klarte å uttrykke disse følelsene med ord, så var det aldri noen tvil om at de elsket oss. Handlingene deres fortalte oss alt. At de passet på oss, sørget for at vi hadde det bra, tok oss i forsvar hvis noen sa noe negativt. Det finnes flere måter å vise kjærlighet på enn å si det høyt.

Anonymkode: 09341...76a

Dette!

Jeg har aldri sagt til min mor at jeg er glad i henne, og hun har heller aldri sagt det til meg, men vi vet begge at kjærligheten er stor mellom oss.  Alle handlinger viser det.
Og jeg har vel et slikt forhold til barna mine også.
De sier ikke at de er glade i meg, men jeg vet at de er det på grunn av hva de gjør for meg, og motsatt. 

Ord har ingen betydning om de ikke følges opp av handling, men handling forteller alt, selv om ordene ikke er der.

Et eksempel på det er at jeg ofte fikk høre at pappa var glad i meg, men det hjalp lite når han samtidig mishandlet meg og de jeg var glad i både fysisk og psykisk.
"Jeg gjør dette fordi jeg er glad i deg" sa han da han tok fra meg min kjæreste eiendel fordi han ville lære meg hvor vondt det var at jeg ikke ville snakke med ham etter at han hadde banket mamma gul og blå.

Anonymkode: b43e3...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fra to av mine tre barn. Det ene har diagnose på autisme spekteret og det er ikke naturlig for han å si slikt. Men jeg sier naturlig at jeg er glad i de. Fikk ikke høre det selv da jeg vokste opp, så jeg ville endre det da jeg fikk egne barn. 

Anonymkode: 7eec4...7e6

Mitt autistiske barn sier det til meg. Jeg forteller ofte barnet at jeg er glad i det. Men autister er jo ærlige så joda jeg får vite når hun er glad i meg, men får også klar beskjed om når hun syntes jeg er dum, frekk, urettferdig osv også. Ufortjent kred får man ikke her. 

Anonymkode: cee75...4b5

[AnonymBruker]

Jeg har aldri sagt det til mine foreldre, men det var fordi jeg fikk så mye stygg kjeft at jeg "mistet" følelsene i tidlig alder. Klarer fortsatt ikke FØLE kjærlighet til dem på samme måte som jeg gjør til venner, kjæreste og barna mine, men jeg viser at jeg bryr meg om dem på andre praktiske måter som å hjelpe dem med ting. Men de fem ordene sitter helt fast, klarer ikke si dem fordi jeg på en måte er redd for å bli sårbar for dem.

Anonymkode: 21c29...3b7

[AnonymBruker]

Fullt mulig å være  glad i og vise omsorg uten å bruke akkurat de ordene, da. Jeg er veldig glad i mine foreldre og søsken, og jeg har aldri tvilt på at de er glade i meg. Faktisk å si det gjør vi imidlertid bare, kanskje og til nød i taler ved livets store begivenheter (og også da må vi ta skikkelig sats). 
 

Mannen, barna og mine og jeg sier der MYE. Observerer det samme også i venners familie, så enig i at dette kan bære generasjonsberinget (i tillegg til fortsatt å variere fra person ril person, selvsagt). 
 

 

Anonymkode: d9b4f...16b

[Raven.Writingdesk]

Dette er en generasjonsgreie.
 

Hadde denne samtalen med en nydelig gjeng hvor gjennomsnittsalderen lå på 70-72 år.

Disse hadde en langt mer formell måte å forholde seg til foreldrene sine på, selv om det var like mye kjærlighet i hjemmet da som nå.

Det var preget av mye mer respekt og nøkternhet i hvordan man tiltalte hverandre.

Hvordan man forhold seg til andre og egne sine følelser, hva som var passende og upassende. 

Denne generasjonen er jo foreldre til oss som er rundt 40 år i dag, så at de ikke var vant med å si at «jeg er glad i deg», til egne barn, Er ikke så uvanlig,

men flere av de jeg snakket med fortalte at barna sa det først til dem, ergo de sa det tilbake.
 

Jeg tror jeg dermed vår generasjon, lærte dette til generasjonen før oss.

Kanskje vi lærte det fra amerikaniseringen vi ble eksponert for via film og TV: «i love you» var langt mer vanlig å se/høre via amerikanse media.

Barna til oss som nå er i 30-50 åra (dermed barnebarn til tden øvrige generasjon) - er nok langt mer vant med åpen samtaler om følelser. 

[AnonymBruker]

Veldig interessant tema. Foreldrene mine sa det til meg, og jeg visste det jo. De har alltid gitt klemmer og vært kjærlige mennesker. 

Jeg derimot, jeg synes det er ubehagelig å uttrykke kjærlighet og si slike ting til andre, og til mine egne foreldre. Til tross for at alt har ligget optimalt nok til for at jeg skal bli en kjærlig person. 

Å si "jeg er glad i deg" eller "jeg elsker deg" faller ikke lett på tunga, selvom jeg har personen kjær. Jeg er heller ikke en klemmer. 

Nå har jeg barn, men de er jeg helt annerledes med og jeg klemmer dem og kysser dem og sier de mest romantiske strofene at du kan få diabetes av mindre.. Men dattera mi minner litt om meg, og tror hun har sagt én gang at hun er glad i meg. Hun klemmer meg når jeg leverer og henter i barnehagen, men thats it 😅 jeg må bare godta det. Yngste er helt motsatt, men han kan ikke snakke enda. Men han koser og klemmer. 

Handlinger taler også høyere enn ord, så å vise kjærlighet kan være så mangt her i huset. 

Anonymkode: 07d94...85d

[AnonymBruker]

Jepp, kan ikke huske at moren min sa det til meg en gang når jeg bodde hjemme. Jeg sa det en gang, men nettopp fordi jeg ville få vilja mi i en sak. 

Moren min har levd med udiagnoseft PMDD og mye av min  barndom ble preget av ustabil mor. Nå som hu  er i overgangsalderen er hun en helt annen person. Vi har fått et godt forhold og hun er en fantastisk mormor. 

Jeg sier at jeg elsker mine barn hver dag.

Anonymkode: 77966...ece

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Dette kan være ei generasjonsgreie også. Føler at vi som var barn på 80-tallet hadde et mer kjøligere og praktisk forhold til våre foreldre enn barn som vokser opp nå. Hørte aldri fra mine foreldre at de sa sånne ting til meg og min søster, og vi sa det heller aldri tilbake. Det var unaturlig, og er unaturlig å si sånt til dem nå også. Jeg hadde noen venner som var mer nære sine foreldre, og det syntes jeg var kjemperart. Det var liksom sånn man så på amerkianske serier 😂 Heldigvis er nærhet og å si høyt at man elsker hverandre mer vanlig nå. Jeg og mine barn sier det til hverandre nesten daglig.

Men selv om mine foreldre ikke klarte å uttrykke disse følelsene med ord, så var det aldri noen tvil om at de elsket oss. Handlingene deres fortalte oss alt. At de passet på oss, sørget for at vi hadde det bra, tok oss i forsvar hvis noen sa noe negativt. Det finnes flere måter å vise kjærlighet på enn å si det høyt.

Anonymkode: 09341...76a

Akkurat slik hadde jeg det som barn. Jeg var aldri i tvil om at de var glad i oss, men vi hørte det aldri. 

Jeg kunne savne det litt, så gjør ikke det samme med mine egne barn 

Anonymkode: f66b5...3c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg vokste opp med foreldre som aldri sa dette til meg.

Nå sier mine barn og jeg dette til hverandre hele tiden.

Kjærlighet og omsorg er en toveis-ting. Man kan ikke forvente kjærlighetserklæringer fra barna sine om man ikke selv også viser kjærlighet.

Anonymkode: 906c6...949

Samme her. Ikke fint å vokse opp med å aldri ha hørt det. Når jeg fikk barn selv, har det vært veldig viktig for meg å si «jeg er glad i deg», til mine barn. 

Anonymkode: eb3cd...cc6

[AnonymBruker]

Min mor gnålte om at hun var glad i meg, til det punktet at jeg ble kvalm av å høre det. Hun var mer glad i seg selv.

Min far som var et par år eldre enn henne kan jeg ikke huske sa det men jeg visste han var det. Samme med min fars familie de har aldri sagt at de er glad i meg men det er ingen tvil om at de er det. Handling viser mer enn ord.

Her i hus er vi veldig på at vi sier vi er glad i hverandre, har bare blitt slik. Har en som kan si det før han går å kaster søppel liksom så ja her sier vi det flere ganger om dagen. 😄 

Anonymkode: 718fa...30d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er 43 år, og har aldri hørt det fra mine foreldre eller søsken

Anonymkode: 4e04c...f01

Samme her. 41 år her. Det ble aldri sagt verken den ene eller andre veien.

Anonymkode: 4daf1...65a

[AnonymBruker]

Sånn var/er jeg. Syns det er ubehagelig å vise kjærlighet verbalt til andre enn en romantisk partner. Det er bare sånn i vår familie, men vi viser at vi er glad i hverandre på andre måter. Har ikke tatt noe skade av det. 

Anonymkode: 77dab...e4b