Fedre som melder seg ut

[AnonymBruker]

Barnet mitt er 11 år. Og far "meldte seg ut" i sommerferien i fjor. Etter en krangel med barnet, ble han stille og ba barnet om å "ikke ta kontakt på en stund". Da var det stille helt til barnet kontaktet han rett før jul. De møttes én gang og barnet fikk julegaver, men etter jul har det kun vært noen sms, men barnet er ikke så interessert i å svare.

I januar sa far at han skulle flytte 60mil unna, hvor han har sine andre, eldre barn, og det skulle skje 1.mars. Barnet mitt ble litt lei seg, men innfant seg med det. Når mars kom, snakket de igjen og da hadde han flyttet et helt annet sted, 1t unna oss. Barnet er nå glad for det, men vil samtidig egentlig ikke ha noe særlig kontakt.

Personlig har jeg hele fyren langt opp i halsen, pga masse som har skjedd disse årene, og pga dette halvåret uten samvær. Det har vært et helvete for meg. Jeg jobber dag, kveld, helg og har blitt helt avhengig av min mor for barnepass, og hun stiller gledelig opp! Men jeg skulle gjerne heller hatt henne som barnevakt for avlastning, fremfor å være "samværsforelder". Barnefar er helt udugelig, og tåler ikke motstand, for da bare gir han opp. Han behandler barnet som en ungdom/voksen, og klarer ikke møte på bsrnets nivå. Så, mtp barnets mentale og emosjonelle helse, så er jeg glad de ikke har samvær. Men det hjelper heller ikke at han ligger å vaker i bakgrunnen! For han er jo der. Han er bare ikke tilstedet fysisk! Han tar ikke initiativ til samvær, han er ufør og har ikke en dritt å gjøre. Mens jeg sjonglerer ti baller hver dag, jeg står for alle utgifter og jeg har aldri tid for meg selv. Jeg er sliten, og jo lenger jeg står i dette, jo mer hater jeg han, for at han er så egoistisk og bryr seg så lite om sitt eget barn. Man melder seg ikke bare ut, når man har barn!

Ifølge samværsavtalen, skal han ha samvær annenhver helg og 4 uker sommerferie, samt at vi skal bytte på høst/vinter/påskeferie. Bidraget han betaler, er helt ubetydelig. Men jeg synes det er helt jævlig hvor lett fedre kan slippe unna ansvaret sitt. Hva kan jeg gjøre?? For å få i gang samvær igjen, og at han faktisk følger opp?? Synes han har hatt nok ferie nå..

Anonymkode: a92a5...bc2

Endret 18. mars 2022 av Rhodiola
for å oppdatere emnets tittel - Rhodiola, mod.

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal tenke på hva som er det beste for barnet. Ut ifra det du skriver virker det ikke som hen lider noen nød av å ha så lite kontakt med faren sin. Jeg forstår at du kan bli bitter og irritert av at det er du som må ordne alt og at far «slipper billig unna», men belønningen du får er jo at du får ha et godt forhold til barnet ditt. Helt sikkert mye bedre enn far.

Jeg er oppvokst med en far som er litt som det du beskriver, men mine foreldre var (og er fremdeles) gift. Pappa trakk seg alltid unna med en gang noe var vanskelig, snakket aldri med meg om vanskelige ting. Det var mamma som måtte stå i de vanskelige kampene. Jeg er i 30-årene i dag. Gjett hvem jeg har best forhold til nå, gjett hvem jeg går til hvis det er noe som er vanskelig, gjett hvem jeg respekterer hundre ganger mer enn den andre?

Skjønner frustrasjonen, men prøv å fokuser på å ha et best mulig forhold mellom deg og barnet ditt. Drit i om far er en fjott!

Anonymkode: 70720...785

[AnonymBruker]

Søk et bedre bidrag så kanskje du slipper å jobbe døgnet rundt. Evt se etter en dagjobb som er tilpasset deres liv.

Faren kan du ikke endre, men du kan gjøre endringer i eget liv.

Anonymkode: 58537...6a6

[lillevill]

Ts du må ta grep. lag et liv der du ikke trenger å jobbe deg ned i grava. 

Få deg utdanning. vær ressursrik. Vis barnet ditt hva man kan oppnå med utdanning. Du må være den som viser barnet med eksempel hvor bra man kan være som person. 

Og far? vel går utifra at det er en diagnose inne i bildet eller? ufør, greier ikke forholde seg til barn. 

[AnonymBruker]

Faren til mine barn meldte seg også veldig ut etter bruddet (og før forsåvidt). Det som hjalp meg var å tenke at det beste for barna slik situasjonen er nå, er å være med meg. De gangene han stiller opp er jeg heller fornøyd med det. Skulle jeg gått å irritert meg over oppførselen hans hadde jeg blitt så forbanna bitter og gått veldig ut over livet mitt. 

Skjønnet godt det er tungt. Har selv en baby og 4 åring,  men det er som det er. 11 åringen din begynner å bli stor gutt,  og blir mer og mer selvstendig. Sånn ting er med faren nå, er det kanskje like greit han slipper alle skuffelsene. 

Anonymkode: 3eb74...090

[AnonymBruker]

Anbefaler at barnet får noen støttesamtaler på BUP sånn at han får noen verktøy for å takle farens svik. For at en voksen velger å avvise og ignorere et barn er et alvorlig svik som lager dype sår. Slikt kan skape problemer for barnet langt inn i voksenlivet. 

Anonymkode: ebe95...c7e

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som at det berører barnet ditt mye at far er mindre tilstedeværende.  Så hvorfor er det så galt da at far har meldt seg ut? 

Forstår det slik at han har ytterligere to barn også.  Samtidig som han er uføretrygdet.  Da er det kanskje ikke så rart at bidraget er lite.  Man skal betale bidrag etter evne.  

 

Anonymkode: 8983e...17d

[AnonymBruker]

Må korrektere et par ting. Jeg jobber i helsevesenet, og jobber ikke "døgnet rundt". Men jeg jobber dagtid, noen helger og tar på meg ekstra når min mor kan passe. Så utdannelse har jeg, og kan ikke finne noe bedre yrke.

Jeg bryr meg heller ikke om bidraget, men når far fulgte samværet sitt, var han også LITT mer engasjert i barnets liv og delte på utgifter som bursdager, klær osv. Det har han nå ikke gjort på flere år, fordi han mener 1000lappen i bidrag skal dekke alt. Fyren tjener penger på si, "under bordet", og har faktisk ganske god råd.

Selv om jeg er bitter på han, vil jeg ikke pushe på samvær, for jeg ser at barnet sliter med skuffelsene. Barnet snakker med HS på skolen ved behov, men jeg tenker også at vi bør snakke med noen andre før vi kan starte opp samvær igjen. Men trenger man ikke henvisning til BUP? Tenker også å prøve for 1000.gang å snakke med far, men han er rett og slett vanskelig å nå inn til, for han mangler enkelte antenner som de fleste av oss har. Barnet vårt er snart i tenårene, og trenger rutiner og regler, og kan også være en hard nøtt innimellom, mens far tåler ikke noe form for motgang. Han er fra et land I MidtØsten og forventer at barn bare skal respektere alt foreldrene sier, uten å egentlig jobbe så veldig for det. Det er derfor de har kranglet noen ganger, og han følte seg ikke respektert, så da stoppet samvær. Fryktelig slitsomt at han er inn/ut av barnets liv også, for det gjør noe med barnet.

TS

Anonymkode: a92a5...bc2

[AnonymBruker]

Ser at mange skriver at det ikke virker som barnet tar skade av det. Jeg tenker at dette høres ut som en risikofaktor for barnet. En far som ikke rommer, tåler og står i vanskelige situasjoner med barnet, og en far som er helt uforutsigbar i en tid som krever forutsigbarhet som du selv sier. Barn i alle aldre behøver forutsigbarhet, og det vil kunne være skadelig med denne typen uforutsigbarhet over lenger tid. Barnet er naturligvis glad i sin far, og vil strebe etter å være bra nok til å få kjærlighet fra han. Du virker som en trygg og god voksen, TS, det er selvsagt veldig styrkende for sønnen din at han har deg (og din mor) som trygge støttespillere. 
Så bra at han snakker fast med HS på skolen. Sånne type foreldreutfordringer er faktisk noe man kan søke om hjelp hos barnevernet. Du som mamma kan søke til BV om foreldreveiledning til far for eksempel, og hjelp til samarbeidet dere imellom. Jeg har en god venninne som har fått enormt god hjelp i en ganske lik situasjon. Barnevern har også mulighet til å henvise til BUP, på lik linje med fastlege. Det er mye god hjelp i barnevernet som mange ikke tørr å ta i mot av frykt og forforståelse rundt hva barnevernet er.

Et annet alternativ er å koble på fastlegen.

Anonymkode: 5dc49...6b8

[AnonymBruker]

Det er ganske utrolig hvor stort ‘slingringsmonn’ samværsforeldre har. De kan omtrent komme og gå som de selv ønsker, fram til barnet kan bestemme mer selv. 
 

Har selv en far som kun periodevis var der, eller rettere sagt, hans kone. Han tok aldri noe ansvar. Samvær kom alltid plutselig på meg. Jeg fikk beskjed ett par dager før at jeg skulle til de, aldri et spørsmål om jeg ville. Selv ikke da jeg var 15 år og ikke hadde sett de på ett par år. Hvorfor samværet var som det var, vet jeg ikke noe om. Det vil ingen fortelle meg. Har uansett ikke kontakt med de i dag. 
 

Min datter har også en far som har holdningen ‘my way or the highway’. Han har saksøkt flere ganger, men har aldri fulgt opp dommene. Der var samvær en gang i året, langt hyppigere mens vi var under retten pga sakkyndig. Etter at det har gått 1,5 år siden sist samvær (han har ikke møtt til samvær fastsatt av retten, samtlige ferier), så ønsker ikke hun å treffe han lenger. Det respekterer jeg. Hun får tilbud, men sier nei. Han har dratt henne gjennom retten og har ‘truet’ med at hun skal bo hos han. Er hus hun aldri har vært i, på et sted hun ikke husker. Han evner ikke å møte henne på hennes nivå, og siden han har vært der så lite har han heller ikke klart å følge utviklingen hennes. Det er stor forskjell på en 4-åring og en 8-åring for å si det sånn.

Anonymkode: 42a21...ddc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du som mamma kan søke til BV om foreldreveiledning til far for eksempel, og hjelp til samarbeidet dere imellom. Jeg har en god venninne som har fått enormt god hjelp i en ganske lik situasjon. Barnevern har også mulighet til å henvise til BUP, på lik linje med fastlege. Det er mye god hjelp i barnevernet som mange ikke tørr å ta i mot av frykt og forforståelse rundt hva barnevernet er.

Et annet alternativ er å koble på fastlegen.

Anonymkode: 5dc49...6b8

I 2017 ble far meldt til BV, og i den forbindelse, ble vi begge tilbudt COS-kurs og felles/individuell veiledning av to fam.terapeuter. Jeg takket ja til begge deler, men han takket nei. De få timene de fikk med han alene, i veiledning, følte de ikke at de nådde frem til han. Og i felles timer, hvor jeg f.eks luftet problemer ift. barnet og hvordan vi skulle løse det likt, meldte han seg bare helt ut å sa at han hadde ingen problemer når barnet var hos han. Så da var det ingenting å jobbe med!

Han liker kun å snakke om alt som er bra og alt han er god på, og ikke ta tak i problemer og hvordan løse de. Så ser for meg at det blir "valgfritt" samvær i starten, og ikke noe fast. De må få tilbake et slags forhold, men han må samtidig klare å være en voksen og sette grenser - det er utfordringen. Og at han blir sint på barnet, uten å forklare hvorfor og hva barnet kunne gjort annerledes. Jeg står i kamper nesten daglig, men jeg kan ikke gi opp for det.. Også har jeg nok mye mer selvinnsikt enn han, så jeg klarer også å innrømme feil, mens han er "feilfri"..

TS

Anonymkode: a92a5...bc2