Småbarnslivet: Hvor lenge varer egentlig den berømmelige "unntaksperioden"?

[AnonymBruker]

Jeg holder på å gå på veggene her nå, og føler meg dypt deprimert.

Samboeren og jeg har ikke hatt sex på fire måneder, og det virker som at ingenting jeg gjør har noen effekt. Vi har en jente på snart 18 måneder som jeg er uendelig glad i, men bortsett fra det, angrer jeg på at jeg sa ja til å flytte sammen og ja til å få barn.

Jeg går konstant og grubler på om det her er min fremtid, og føler meg utrolig lite satt pris på. Har aldri stått sånn på for noen før, og fått så lite igjen. Og ja, jeg begynner å bli skikkelig bitter, noe som ikke hjelper på saken. Jeg vet det er uattraktivt å forvente sex, og jeg har ikke lyst til å "få" sex som en belønning heller. Jeg ønsker at hun skal ville det selv, men det vil hun ikke. 

Forleden dag kom samboeren til meg med en liten "liste" over ting vi ikke kan gjøre mer seksuelt, og det var så utrolig turn-off for meg, og tok egentlig fra meg håpet om at vi noen gang skal finne tilbake til det vi hadde. Før pleide vi å ha helt crazy, hemningsløs sex, og hun var skikkelig på med alt sammen, tok initiativ og var bare helt rå. Vi var da begge enige om at dette er noe som er viktig for oss, at det fysiske er begges kjærlighetsspråk.

Jeg vet dette er irrasjonelt av meg å tenke, men jeg føler jo at jeg har blitt lurt. Eller snarere: At jeg har lurt meg selv. Hva trodde jeg liksom? At hun skulle fortsette å ha like lyst på meg når hun har meg i saksa, som da det kanskje var et snev av konkurranse om meg?

 

"Unntakstilstanden"

Dette konseptet er det eneste som gir meg håp. Jeg vet at jeg ikke kan leve sånn som dette for alltid, men så lenge det bare er en midlertidig tilstand, skal jeg kunne holde ut. Alt jeg trenger er håpet for å kunne krumme nakken, og kjøre på videre. 

Jeg forstår at det skjer hormonelle ting når en kvinne ammer, og som gjør at hun tenker på en annen måte enn det hun gjorde før, og som hun kanskje vil gjør igjen.

Men en ting som gjør meg forvirret er at det har ikke alltid vært sånn. Da hun var gravid hadde vi masse og bra sex. Og 5 måneder etter fødsel var igjen sexlivet tilbake til normalt for en god periode. Hun ammer såklart da også. Men så, når ungen var ca 12-13 måneder, er det som om det har sagt fullstendig stopp.

En annen ting som tar fra meg håpet er at jeg har fire kompiser som alle fikk barn lenge før meg. Og når jeg snakker med dem, sier de alle at dette er det jeg har signert opp for, at det blir ikke noe bedre. De har alle sine måter å "cope" med at de ikke føler seg satt pris på, elsket og ønsket av samboeren/hustruene dine. En er notorisk utro, en annen mediterer så det synger etter, en annen sørger for å alltid pusse opp et eller annet og så videre og så videre. Bare masse cope og virkelighetsflukt fordi de alle mangler noe i livet sitt som de skulle ønske de hadde.

Er det rett og slett bare biologi? Er det bare sånn at kvinner kun vil ha det de må kjempe litt for, og når de har det så mister de totalt interessen og begynner å kjede seg?

Sånn kan i hvertfall ikke jeg leve. Jeg kan fint leve uten sex som singel, men ikke i et forhold. Det er bare så alt for frustrerende å leve med noen som jeg bare har mer og mer lyst på, men som ikke føler det samme tilbake. Da vil jeg heller gå fra hverandre, og fokusere kun på å være gode, samarbeidende foreldre.

Helt ærlig, er det noe håp her? Eller har jeg satt meg selv i en klassisk mannefelle?

 

Anonymkode: cd6b7...f50

[Aktiv Kverulant]

Hva mener du med at hun kom med en liste over ting dere ikke kan gjøre lenger?

Og har du prøvd å snakke med dama om dette?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Forleden dag kom samboeren til meg med en liten "liste" over ting vi ikke kan gjøre mer seksuelt, og det var så utrolig turn-off for meg

Hva var bakgrunnen for dette egentlig?  

Anonymkode: 077a8...de0

[AnonymBruker]

Er det slik at hun plutselig har fått masse kroppskomplekser, som eventuelt overstyrer det lille hun har av lyst?  Har hun byttet prevensjonsmiddel? 

Anonymkode: 077a8...de0

[AnonymBruker]

Du har skakkjørte prioriteringer... 

Anonymkode: f0af1...24d

[AnonymBruker]

Snakket dere ikke mer sammen om hvorfor hun kom med den "listen"? Det høres veldig rart ut.. 

Anonymkode: 11a4c...226

[AnonymBruker]

Jeg blir litt paff kjenner jeg. Jeg og samboer har ikke hatt sex på over 1 ÅR på grunn av graviditet og barnefødsel. Baby er 8 måneder nå.. 4 måneder er så utrolig kort tid!!

Men, ok, jeg skal forsøke å forstå deg, for du høres fortvilet ut. En ting vet jeg av erfaring: unntakstilstanden går over! I vår vennegjeng har alle barn nå. Vi er i midten av 30-årene. Alle har hatt sex-tørke, men det ordner seg, jeg lover deg! Helt unntaksvis er det noen det ikke ordner seg for, men de var kanskje ikke liv laga i første omgang? Is i magen nå mann. Samarbeid med jenta di, vær god med henne, vær raus! Sex-lysten stiger når man er ferdig å amme. Lykke til 🙂

Anonymkode: cd5e9...f50

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg holder på å gå på veggene her nå, og føler meg dypt deprimert.

Samboeren og jeg har ikke hatt sex på fire måneder, og det virker som at ingenting jeg gjør har noen effekt. Vi har en jente på snart 18 måneder som jeg er uendelig glad i, men bortsett fra det, angrer jeg på at jeg sa ja til å flytte sammen og ja til å få barn.

Jeg går konstant og grubler på om det her er min fremtid, og føler meg utrolig lite satt pris på. Har aldri stått sånn på for noen før, og fått så lite igjen. Og ja, jeg begynner å bli skikkelig bitter, noe som ikke hjelper på saken. Jeg vet det er uattraktivt å forvente sex, og jeg har ikke lyst til å "få" sex som en belønning heller. Jeg ønsker at hun skal ville det selv, men det vil hun ikke. 

Forleden dag kom samboeren til meg med en liten "liste" over ting vi ikke kan gjøre mer seksuelt, og det var så utrolig turn-off for meg, og tok egentlig fra meg håpet om at vi noen gang skal finne tilbake til det vi hadde. Før pleide vi å ha helt crazy, hemningsløs sex, og hun var skikkelig på med alt sammen, tok initiativ og var bare helt rå. Vi var da begge enige om at dette er noe som er viktig for oss, at det fysiske er begges kjærlighetsspråk.

Jeg vet dette er irrasjonelt av meg å tenke, men jeg føler jo at jeg har blitt lurt. Eller snarere: At jeg har lurt meg selv. Hva trodde jeg liksom? At hun skulle fortsette å ha like lyst på meg når hun har meg i saksa, som da det kanskje var et snev av konkurranse om meg?

 

"Unntakstilstanden"

Dette konseptet er det eneste som gir meg håp. Jeg vet at jeg ikke kan leve sånn som dette for alltid, men så lenge det bare er en midlertidig tilstand, skal jeg kunne holde ut. Alt jeg trenger er håpet for å kunne krumme nakken, og kjøre på videre. 

Jeg forstår at det skjer hormonelle ting når en kvinne ammer, og som gjør at hun tenker på en annen måte enn det hun gjorde før, og som hun kanskje vil gjør igjen.

Men en ting som gjør meg forvirret er at det har ikke alltid vært sånn. Da hun var gravid hadde vi masse og bra sex. Og 5 måneder etter fødsel var igjen sexlivet tilbake til normalt for en god periode. Hun ammer såklart da også. Men så, når ungen var ca 12-13 måneder, er det som om det har sagt fullstendig stopp.

En annen ting som tar fra meg håpet er at jeg har fire kompiser som alle fikk barn lenge før meg. Og når jeg snakker med dem, sier de alle at dette er det jeg har signert opp for, at det blir ikke noe bedre. De har alle sine måter å "cope" med at de ikke føler seg satt pris på, elsket og ønsket av samboeren/hustruene dine. En er notorisk utro, en annen mediterer så det synger etter, en annen sørger for å alltid pusse opp et eller annet og så videre og så videre. Bare masse cope og virkelighetsflukt fordi de alle mangler noe i livet sitt som de skulle ønske de hadde.

Er det rett og slett bare biologi? Er det bare sånn at kvinner kun vil ha det de må kjempe litt for, og når de har det så mister de totalt interessen og begynner å kjede seg?

Sånn kan i hvertfall ikke jeg leve. Jeg kan fint leve uten sex som singel, men ikke i et forhold. Det er bare så alt for frustrerende å leve med noen som jeg bare har mer og mer lyst på, men som ikke føler det samme tilbake. Da vil jeg heller gå fra hverandre, og fokusere kun på å være gode, samarbeidende foreldre.

Helt ærlig, er det noe håp her? Eller har jeg satt meg selv i en klassisk mannefelle?

 

Anonymkode: cd6b7...f50

Gud for ei kjip og rar kjerring du har! Hvem deler ut en liste med ting man ikke kan gjøre sexuell lengere, det er rent latterlig! Tror dere rekker å ta dere en kjapp en på badet, kjøkkenet eller stua i løpet av døgnet å, fult mulig å suge deg å om hu ikke er super lysten der og da. Høres ut som hu har tenkt å kvæle forholdet nærmest, og ja jeg har relativt mange barn til norsk standar å være, aldri hatt sex nekt eller pauser, handler om å ivare ta forholdet som å danner grunnlaget for familien til barna. Tipper hu er feminist hjernevasket og kommer til å bli utholdlig å leve med etterhvert 

[Veggdyret]

Unntakstilstanden kommer egentlig i bolker, der den første (og verste) er mens barnet fremdeles må ammes flere ganger i løpet av natten. Avhengig av barnet kan dette være bare de første 4-6 månedene eller det kan vare i 1-2 år. I denne perioden har mor sjelden noe særlig overskudd til sex, og har gjerne overdose av kroppskontakt allerede og vil gjerne være litt "alene" heller enn å kose/ha sex. 

Deretter kommer en litt mindre unntakstilstand der det gjerne er slik at mor nå er i full jobb, fullt opp med husarbeid, må planlegge/organisere hus og hjem og barn, og rett og slett blir utslitt og grinete på mangel på hjelp og forståelse. Mulig dama di er der, mulig du faktisk er en god far som tar 50% av dette. Det er iallefall ingenting som er så turn-off som å stå og vaske kjøkken eller pakke barnehagesekken eller sortere tøy om kvelden etter at barnet endelig er i seng - mens mannen sitter foran PCen/TVen og "venter på sex". 

Men du må jo klare å spørre henne, ordentlig, hva som er galt og hva DERE kan gjøre for å forbedre situasjonen. 

[AnonymBruker]

Jeg er en dame i starten av 30-årene med et barn på 2 år med samboer. Her er det også sex-tørke og for min del er grunnen så enkel som at jeg føler ikke et overskudd eller et ønske lenger. Det er jo en sammensatt grunn til det og samboer tar heller ikke noe initiativ til det, så er ikke sånn at jeg aviser han. Her sover barnet bra og går i barnehage og vi har jo kveldene for oss selv, så tenker sånn sett at vi er over det den "verste" unntakstilstanden". 

Det høres kanskje klisje ut, men for min del føler jeg selv om min mann bidrar og gjør sin del hjemme, så er det lite omsorg fysisk og psykisk fra han, en kjærlig klem når jeg sier jeg har hatt en litt slitsom dag (da skal han heller fortelle hvor sliten han er) osv osv. Samt at jeg føler at han tenker at han jobb er viktigst, sånn at jeg føler ofte det er meg i større grad som må ofre jobb hvis barnet er sykt/ikke hente for sent osv osv. Og da at jeg ikke føler jeg får noe anerkjennelse for det jeg gjør.. Frister jo ikke så veldig med sex når kvelden kommer da..

Anonymkode: 76df0...65c

[AnonymBruker]

En kvinne i småbarnsfasen har gjerne litt andre tenningsfaktorer enn før. 

Hvor mye bidrar du med husarbeid og administrasjon av Familien AS? Hvor ofte kjøper du inn takeaway/lager god mat og inviterer henne på datenight i sofaen etter leggetid? Hvor ofte masserer du føttene hennes når dere slapper av i sofaen? Hvor ofte foreslår du at hun tar en shoppingtur eller treningstur etter jobb mens du tar barnet? Går hun på hormonell prevensjon (dette kan senke sexlysten betraktelig etter en fødsel i kombinasjon med andre hormoner)? Mange faktorer som spiller inn.

Når overskuddet er på plass, og man setter av tid til hverandre, så løsner det nok. Sier ikke at man kommer tilbake til hyppigheten man hadde som nyforelsket par, men noe alle kan leve godt med. 

Anonymkode: c0c09...4a6

[sicario]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg holder på å gå på veggene her nå, og føler meg dypt deprimert.

Samboeren og jeg har ikke hatt sex på fire måneder, og det virker som at ingenting jeg gjør har noen effekt. Vi har en jente på snart 18 måneder som jeg er uendelig glad i, men bortsett fra det, angrer jeg på at jeg sa ja til å flytte sammen og ja til å få barn.

Jeg går konstant og grubler på om det her er min fremtid, og føler meg utrolig lite satt pris på. Har aldri stått sånn på for noen før, og fått så lite igjen. Og ja, jeg begynner å bli skikkelig bitter, noe som ikke hjelper på saken. Jeg vet det er uattraktivt å forvente sex, og jeg har ikke lyst til å "få" sex som en belønning heller. Jeg ønsker at hun skal ville det selv, men det vil hun ikke. 

Forleden dag kom samboeren til meg med en liten "liste" over ting vi ikke kan gjøre mer seksuelt, og det var så utrolig turn-off for meg, og tok egentlig fra meg håpet om at vi noen gang skal finne tilbake til det vi hadde. Før pleide vi å ha helt crazy, hemningsløs sex, og hun var skikkelig på med alt sammen, tok initiativ og var bare helt rå. Vi var da begge enige om at dette er noe som er viktig for oss, at det fysiske er begges kjærlighetsspråk.

Jeg vet dette er irrasjonelt av meg å tenke, men jeg føler jo at jeg har blitt lurt. Eller snarere: At jeg har lurt meg selv. Hva trodde jeg liksom? At hun skulle fortsette å ha like lyst på meg når hun har meg i saksa, som da det kanskje var et snev av konkurranse om meg?

 

"Unntakstilstanden"

Dette konseptet er det eneste som gir meg håp. Jeg vet at jeg ikke kan leve sånn som dette for alltid, men så lenge det bare er en midlertidig tilstand, skal jeg kunne holde ut. Alt jeg trenger er håpet for å kunne krumme nakken, og kjøre på videre. 

Jeg forstår at det skjer hormonelle ting når en kvinne ammer, og som gjør at hun tenker på en annen måte enn det hun gjorde før, og som hun kanskje vil gjør igjen.

Men en ting som gjør meg forvirret er at det har ikke alltid vært sånn. Da hun var gravid hadde vi masse og bra sex. Og 5 måneder etter fødsel var igjen sexlivet tilbake til normalt for en god periode. Hun ammer såklart da også. Men så, når ungen var ca 12-13 måneder, er det som om det har sagt fullstendig stopp.

En annen ting som tar fra meg håpet er at jeg har fire kompiser som alle fikk barn lenge før meg. Og når jeg snakker med dem, sier de alle at dette er det jeg har signert opp for, at det blir ikke noe bedre. De har alle sine måter å "cope" med at de ikke føler seg satt pris på, elsket og ønsket av samboeren/hustruene dine. En er notorisk utro, en annen mediterer så det synger etter, en annen sørger for å alltid pusse opp et eller annet og så videre og så videre. Bare masse cope og virkelighetsflukt fordi de alle mangler noe i livet sitt som de skulle ønske de hadde.

Er det rett og slett bare biologi? Er det bare sånn at kvinner kun vil ha det de må kjempe litt for, og når de har det så mister de totalt interessen og begynner å kjede seg?

Sånn kan i hvertfall ikke jeg leve. Jeg kan fint leve uten sex som singel, men ikke i et forhold. Det er bare så alt for frustrerende å leve med noen som jeg bare har mer og mer lyst på, men som ikke føler det samme tilbake. Da vil jeg heller gå fra hverandre, og fokusere kun på å være gode, samarbeidende foreldre.

Helt ærlig, er det noe håp her? Eller har jeg satt meg selv i en klassisk mannefelle?

 

Anonymkode: cd6b7...f50

Tja. Er utrolig individuelt hvordan ulike ting i livet forandrer seg etter barn. 
 

Sexlivet er ikke statisk igjennom livet, og vill forandre seg uavhengig av om man får barn eller ikke, men for svært mange så er sexlivet et klassisk «før og etter barn» scenario. Mange vil altså erfare at sexlivet ikke er det samme etter barn, som det var før. Trenger selvfølgelig ikke bli dårligere, bare annerledes.

For vår del handlet det ikke om noen unntakstilstand. Vårt sexliv er forandret. Det er en del år siden vi fikk barn.

Vi har like bra sex nå som vi alltid har hatt, men vi har sex svært sjeldent. Før barn hadde vi sex 3-5 ganger på en typisk uke. Etter barn hadde vi ca 7 år uten sex (flere årsaker en kun barn). Nå har vi sex 1-2 ganger i året. Forskjellen fra oss og deg, er jo at vi er fornøyd med hvordan ting er. Vi har ikke noe savn eller behov for noe mer.

Tror du med fordel kan jobbe litt med egne forventninger. Vet det er lettere sakt en gjort, men den minste ting som av partneren din kan oppleve som mas og misnøye fra deg, vil bare gjøre situasjonen din «værre». I det store bilde er 4 mnd ingen ting.

Glem den sexen en periode. Jobb med eget humør og bidra inn i forholdet med alt du kan. Fra praktiske ting til emosjonelt. Stå opp på natten med barnet ditt. La partneren din hvile og sove ut. Ta med barnet ut alene og Finn på ting. Skriv meny, handleliste og ta ukeshandelen. Lag middagene osv osv. vær tilstede og delaktig.

Legg bort alle forventninger om sex. Ikke ta det opp jevnlig. Partneren din har mest sannsynlig lav terskel nå for hva hun opplever som press og forventninger fra deg. Hun trenger å erfare en god periode at du kun er fullt deltagende og engasjert i livet hennes og barnet ditt på alle andre områder. 
Klarer du dette, vil lysten hennes komme tilbake.

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (1 time siden):

Gud for ei kjip og rar kjerring du har! Hvem deler ut en liste med ting man ikke kan gjøre sexuell lengere, det er rent latterlig! Tror dere rekker å ta dere en kjapp en på badet, kjøkkenet eller stua i løpet av døgnet å, fult mulig å suge deg å om hu ikke er super lysten der og da. Høres ut som hu har tenkt å kvæle forholdet nærmest, og ja jeg har relativt mange barn til norsk standar å være, aldri hatt sex nekt eller pauser, handler om å ivare ta forholdet som å danner grunnlaget for familien til barna. Tipper hu er feminist hjernevasket og kommer til å bli utholdlig å leve med etterhvert 

Sterkt uenig. Det er overhodet ikke rart om svangerskap, fødsel og mammarollen har medført forandringer fysisk og psykisk som gjør at noen seksuelle aktiviteter blir uaktuelle! Med forbehold om hva som står på denne forbudslisten Ts nevner, håper han kan oppdatere med presisering av hva det går på.

Noen får så skada underliv at sex aldri blir like bra! Det er sannheten. Da kan det hende at det er ting hun ikke ønsker å være med på lenger.

Anonymkode: 7633d...488

[AnonymBruker]

Sitat

Småbarnslivet: Hvor lenge varer egentlig den berømmelige "unntaksperioden"?

3-5 år helt uten sex per barn for min del. Men da var ikke forholdet liv laga, som noen nevnte her...
Dere må nok snakke sammen

Anonymkode: 38994...e57

[AnonymBruker]

Men men men! Jeg putter snill og hjelpsom på! Hvorfor kommer ikke sex ut?? 

 

Sorry du høres ut som er barn. 

Snakk med samboeren din! 

Anonymkode: 09077...b37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

En kvinne i småbarnsfasen har gjerne litt andre tenningsfaktorer enn før. 

Hvor mye bidrar du med husarbeid og administrasjon av Familien AS? Hvor ofte kjøper du inn takeaway/lager god mat og inviterer henne på datenight i sofaen etter leggetid? Hvor ofte masserer du føttene hennes når dere slapper av i sofaen? Hvor ofte foreslår du at hun tar en shoppingtur eller treningstur etter jobb mens du tar barnet? Går hun på hormonell prevensjon (dette kan senke sexlysten betraktelig etter en fødsel i kombinasjon med andre hormoner)? Mange faktorer som spiller inn.

Når overskuddet er på plass, og man setter av tid til hverandre, så løsner det nok. Sier ikke at man kommer tilbake til hyppigheten man hadde som nyforelsket par, men noe alle kan leve godt med. 

Anonymkode: c0c09...4a6

Dette her!!!! Det er så sant! Å spesielt ikke ta forgitt alt dama deres gjør i løpet av en dag og bare forventer at man skal please de når de selv ønsker uten å ha gitt litt oppmerksomhet i løpet av dagen ellers.

Anonymkode: dada0...60e

[Aktiv Kverulant]

Om ikke annet, så forklarer i det minste denne tråden hvorfor jeg får opp så mange single mødre på Tinder, og hvorfor det er så mange småbarnsfedre som er utro

[AnonymBruker]

Aktiv Kverulant skrev (10 minutter siden):

Om ikke annet, så forklarer i det minste denne tråden hvorfor jeg får opp så mange single mødre på Tinder, og hvorfor det er så mange småbarnsfedre som er utro

Fordi damene drar hele lasset hjemme tenker du, og derfor ikke orker hverken sex eller mannen til slutt? 

Anonymkode: cd5e9...f50

[Gjest loveli]

Jeg vet at jeg ikke får lust på sex hvis mannen ikke bidrar hjemme. Og han må innse hva det å bidra faktisk er. Noen mannfolk tror de har gjort masse hvis de har sett på støvsugeren og tenkt på å vaske vinduene. Altså, de gjør jo ikke noe! De ser ikke hvor mye kvinnen faktisk gjør.

Så må man jo være enige i hva som skal gjøres til enhver tid selvfølgelig, hvilken standard man skal ha. Men for de fleste er det jo faktisk greit at ting ikke er skittent, flekkete og urent, men at det lukter behagelig hjemme og ser ut som at man bryr seg litt. Har man små barn blir det fort skittent hvis man ikke enten passer på at barnet ikke har klissete fingre, eller vasker hvis barnet har hatt klissete fingre.

Jeg kjenner dessverre for mange mannfolk som ikke er spesielt huslige, men de har tatt seg sammen når de datet dama si. Så ble han sammen med dama og dama fikk barn med han og så faller mannen helt av lasset forsi han blir overveldet. Da melder han seg helt ut emosjonelt. Men sex skal han ha! Han skjønner ikke at kvinnen trenger å føle seg respektert. Og han skjønner hvertfall ikke at kvinnen føler seg respektert dersom han bidrar og drar lasset sammen med henne. Mange mannfolk forstår ikke hva kvinner vil ha og de overdriver eget bidrag til Familien AS.

[AnonymBruker]

Jeg opplevde massive komplekser etter graviditet og fødsel pga hemoroider, og over brystene etter jeg var ferdig med amming. Jeg slet skikkelig med å komme over det, og det hjalp ikke før jeg endte som singel og møtte en mann som overøste meg med veldig direkte (kanskje litt vulgære) komplimenter før jeg klarte å stoppe å være så selvbevisst. Dessverre. 

Anonymkode: 28764...fbe