Empty nest-syndrom

[AnonymBruker]

Har få interesser, annet enn mine barn, som nå snart forlater redet. Og jeg kjenner på en tiltagende angst rundt det. Hvordan skal jeg klare meg uten å se dem særlig ofte...? 

Er det andre som har hatt vært gjennom dette og kan gi tips, trøst og råd?

Anonymkode: a393b...994

[AnonymBruker]

De kommer vel på besøk ? 
Jeg har bare sistemann hjemme, men han er på halvtid hos far så jeg har litt alenetid hjemme. 
Men nyter freden og roen også etter mange travle år med fire barn. 
Det hår vel an å komme seg litt mere ut ? 
Finne en ny hobby, lære seg å trives i sitt eget selskap. 
 

Anonymkode: 37070...023

[AnonymBruker]

 hva med å adoptere en hund eller katt, for eksempel  fra Dyrebeskyttelsen eller noe?  

Anonymkode: 049ea...588

[AnonymBruker]

Be de ofte på middag 

Anonymkode: d8051...62f

[Bettyspaghetti]

Hva med å finne deg en ny hobby? Meld deg inn i et kor, bli aktiv innen politikk, begynn å trene på treningssenter e.l.? 

[BobbySocks]

Da må du finne deg en hobby. Kor, korps, strikking, trening, skaff deg noen venninner, reis på ferie, ta et kurs. 

[AnonymBruker]

Bare lov meg at du ikke blir en sånn mor som ringer og syter til barna hele tiden at det er så synd i deg og hvor ensom du er osv. Eller klage hvis du føler de ikke kommer hjem ofte nok. Ellers enig med det andre skriver her, få deg noen hobbyer og bli kjent med folk. Ikke lev kun gjennom barna, da kveler du de til slutt.

Anonymkode: b2ba4...1e3

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (21 minutter siden):

Da må du finne deg en hobby. Kor, korps, strikking, trening, skaff deg noen venninner, reis på ferie, ta et kurs. 

Dette. Du må finne en ny hobby for å fylle tiden. Engasjer deg i en organisasjon, et politisk parti eller noe av det som foreslås ovenfor. La hjemmet alltid være åpent for barna dine, men la dem samtidig få være i fred, vokse og bli selvstendige. Noen liker å ha veldig tett kontakt med foreldrene, men mange andre føler seg kvalt om foreldrene tar for mye kontakt. 

Anonymkode: 9a6de...777

[Ulrikke]

Finn deg en hobby eller meld deg som frivillig hos noen som trenger det i ditt område. Besøksvenn, avlastningshjem, hundepasser, støttekontakt, det er mye å velge mellom.

Ikke ring ned barna eller fortell dem hvor tomt det er for deg når de flytter. Ta på deg en glad stemme når du snakker med dem, og fortell dem at du har det bra, uten at det blir krampaktig, da gjennomskuer de det.

Du får en annen mulighet til å gjøre det du vil når du vil. Lag en konkurranse med deg selv om å alltid oppnå et visst antall skritt pr dag, har du noen høyder i nærheten som er fine å gå til, benytt deg av dem og konkurrer med deg selv om tiden opp. Puss opp et rom, lag en hagestue, hva som nå passer med hvordan dere bor, reis et sted du har hatt lyst til en stund men ikke fått plassert. Les bøker, bli med i en lesesirkel, vandrergruppe, hva som finnes der dere bor eller i nærheten.

Ikke gi barna dine skyldfølelse for at de flytter. Trygg dem på at det er helt naturlig, og at det selvfølgelig blir uvant å ha tomt hus, men at det kommer til å gå helt fint for deg. Si at du alltid er tilgjengelig for dem om de trenger det, men at du vet at de ikke kommer til å like det om du maser, så du kommer ikke til å gjøre det, men at du selvfølgelig kommer til å slå på tråden og sende en melding i ny og ne. Gi dem "lov" til å si fra hvis de synes det blir for mye.

Voksne, rolige, fornuftige folk med god tid trengs overalt hvor det brukes frivillige! Det kommer til å gi deg noe selv også! Møter med andre i ulike livssituasjoner gjør noe med en!

Det kommer til å gå helt fint! Pust med magen, gi deg selv en klapp på skuldra for bra jobb med barna, og tenk at denne type endring ikke må være til det negative!

[Kaneel]

Bli fostermor

[MollyJones]

Fostermor eller beredskapshjem. 

Det finnes barn der ute som aldri har følt seg velkomne i egne hjem og familier - de trenger deg, du trenger dem ❤️

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Har få interesser, annet enn mine barn, som nå snart forlater redet. Og jeg kjenner på en tiltagende angst rundt det. Hvordan skal jeg klare meg uten å se dem særlig ofte...? 

Er det andre som har hatt vært gjennom dette og kan gi tips, trøst og råd?

Anonymkode: a393b...994

Ja, jeg har vært igjennom det, og det var tøft! Jeg fikk barn da jeg var 20 år, og hele mitt voksne liv hadde jeg hatt fokus på barna. I tillegg var jeg alene med dem fra de var 7 og 3 år, så det vi var veldig nære. Det var rett og slett en livskrise for meg da de flyttet ut, omtrent samtidig.

Jeg visste ikke hvem jeg var når jeg ikke var mamma i hverdagen, når ingen trengte meg på samme måte lenger, og jeg kom hjem til tomt hus hver dag. Det ble en identitetskrise for meg, og jeg ble rett og slett deprimert. 
Det gikk seg til etter hvert, og jeg begynte å klare å sette pris på min nye frihet. Fant meg noen nye hobbyer, var mer sammen med venner og annen familie. Det hjalp.

Heldigvis har jeg et godt og nært forhold til barna mine, selv om de nå har bodd for seg selv i mange år. Ser de flere ganger i uka, snakker i telefonen, drar på turer sammen med dem og familiene deres, og har blitt bestemor også. Det er livets dessert, og den ultimate belønningen i andre enden av en litt vanskelig reise.

Anonymkode: 85914...574

[AnonymBruker]

Vil bare si at du har vært og er nok en veldig god mor. 

Anonymkode: 29286...870

[AnonymBruker]

Ta vare på deg selv nå. Prioriter helsen og kom deg litt ut i naturen. Tilbring mer tid sammen med venner eller øvrig familie. Nå skal du finne deg selv igjen, hva gjør deg godt? Hva gjør deg glad? Mer av det 😊

Anonymkode: c3724...d03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vil bare si at du har vært og er nok en veldig god mor. 

Anonymkode: 29286...870

Altså.. sånt skjønner jeg ikke. Du vil si noe hyggelig, men du aner jo ikke hvordan ts er som mor. Hun er forhåpentligvis en god mor, men det har du ingen forutsetning for å si. 

Anonymkode: b585c...199