Som single og over 30: finner du det vanskelig?

[Gjest Gjest]

Jeg har nesten alltid vært single, er 33, pga. bodd i utlandet, tatt lang utdanning, prioritert fritidsinteresser og "leve livet", framfor å være i fast forhold over lengre tid. Jeg har ingen barn heller.

Jeg merker jo at et slikt liv tar litt på og jeg blir fortere "sliten" enn folk jeg kjenner som bor lenge på samme sted og gjerne med en fast partner.

Jeg har hatt mange "relasjoner" men få langvarige over flere å, lengste var samboerforhold over 2 år og det var med helt feil mann ( )

ANyway, nå har jeg bodd på dette stedet her i over 1 år og planlegger å bli her i 1,5 år til pga. ønsker nye karrieremuligheter, så da må jeg flytte til mer sentrale strøk - igjen. Mitt liv består liksom bare av å prestere hele tiden og av å planlegge framover og flytte fra sted til sted, nesten som da jeg var student.

Jeg trodde det skulle komme en ro over tingene jeg men jeg får jo aldri roet meg ned. Jeg skal alltid videre.

Noen som har kommentar, råd eller egne erfaringer her?

[Gjest gjest1]

Men... hva er det du vil, da? Vil du fortsette å leve slik, eller vil du slå deg i ro et sted?

Bortsett fra at jeg ikke skjønner helt hva du spør etter, så kan jeg identifisere meg litt med deg! Mens man selv har fartet rundt og flyttet mye, bygd opp en spennende karriere, opplevd spennende ting, så har de andre bygd opp et hjem, eller familie, eller lignende.

Selv føler jeg nesten at toget har gått for min del når det gjelder å finne en mann. Er 31, og ser ingen potensielle rundt meg. Har flyttet så mye rundt at jeg har blitt fremmed i min egen hjemby, og bodd for kort til å ha tilhørighet andre steder. Nå har det vært slik så lenge at jeg prioriterer å lese en god bok fremfor å gå på byen, tenker så og si ALDRI på sex mer, må jeg velge mellom en manns selskap og en bok frister alltid boka mest. Vurderer å flytte til Oslo senere i livet, der går det nok an å ha et spennende og innholdsrikt liv selv om man blir gammel alene og verken har mann eller barn.

Jeg prøver å ikke tenke så mye på dette, bare gjøre det beste ut av situasjonen (selv om jeg av og til lurer på hvorfor MEG, hva kunne jeg ha gjort annerledes).

[Gjest Gjesta]

Men... hva er det du vil, da? Vil du fortsette å leve slik, eller vil du slå deg i ro et sted?

Bortsett fra at jeg ikke skjønner helt hva du spør etter, så kan jeg identifisere meg litt med deg!  Mens man selv har fartet rundt og flyttet mye, bygd opp en spennende karriere, opplevd spennende ting, så har de andre bygd opp et hjem, eller familie, eller lignende.

Selv føler jeg nesten at toget har gått for min del når det gjelder å finne en mann. Er 31, og ser ingen potensielle rundt meg. Har flyttet så mye rundt at jeg har blitt fremmed i min egen hjemby, og bodd for kort til å ha tilhørighet andre steder. Nå har det vært slik så lenge at jeg prioriterer å lese en god bok fremfor å gå på byen, tenker så og si ALDRI på sex mer, må jeg velge mellom en manns selskap og en bok frister alltid boka mest. Vurderer å flytte til Oslo senere i livet, der går det nok an å ha et spennende og innholdsrikt liv selv om man blir gammel alene og verken har mann eller barn.

Jeg prøver å ikke tenke så mye på dette, bare gjøre det beste ut av situasjonen (selv om jeg av og til lurer på hvorfor MEG, hva kunne jeg ha gjort annerledes).

←

Uffa meg snuppa. Jeg kjenner jo deg godt , og er sikker på at du finner en du liker . Snart er jeg hjemme igjen for godt, og i julen er jeg hjemme lenge . Jeg skal være med ut, også kan vi lære biljard og ha det gøy. Toget er ikke gått vet du snuppa. fra Foxy

Endret 31. oktober 2005 av foxylady

[Gjest Gjest]

Nja, jeg hadde vel ingen spørsmål eller lurte på noe, sånn direkte, men jeg følte vel bare for å skrive et innlegg fordi jeg ble litt oppgitt over en rotløs single-tilværelse som jeg lurer på når i alle verden skal ta slutt.

[Gjest Gjest]

Men... hva er det du vil, da? Vil du fortsette å leve slik, eller vil du slå deg i ro et sted?

Bortsett fra at jeg ikke skjønner helt hva du spør etter, så kan jeg identifisere meg litt med deg!  Mens man selv har fartet rundt og flyttet mye, bygd opp en spennende karriere, opplevd spennende ting, så har de andre bygd opp et hjem, eller familie, eller lignende.

Selv føler jeg nesten at toget har gått for min del når det gjelder å finne en mann. Er 31, og ser ingen potensielle rundt meg. Har flyttet så mye rundt at jeg har blitt fremmed i min egen hjemby, og bodd for kort til å ha tilhørighet andre steder. Nå har det vært slik så lenge at jeg prioriterer å lese en god bok fremfor å gå på byen, tenker så og si ALDRI på sex mer, må jeg velge mellom en manns selskap og en bok frister alltid boka mest. Vurderer å flytte til Oslo senere i livet, der går det nok an å ha et spennende og innholdsrikt liv selv om man blir gammel alene og verken har mann eller barn.

Jeg prøver å ikke tenke så mye på dette, bare gjøre det beste ut av situasjonen (selv om jeg av og til lurer på hvorfor MEG, hva kunne jeg ha gjort annerledes).

←

Trådstarter igjen her...når jeg leser svaret ditt, så kunne jeg likegodt ha skrevet det selv. Jeg tenker nøyaktig det samme og har samme planer.

Men det er litt trist også, for jeg regner med at vi begge ser bra ut (utseendemessig) og at begge er hyggelige og stimulerende selskap, samt morsomme - og at folk ikke forstår hvorfor du e\heller er single når de ser deg...

Og da spør jeg igjen: hvorfor i all verden går slike godbiter som oss (og mange andre!) rundt slik uoppdaget?

[Gjest Gjest]

Er også 33 og singel men kjenner meg ikke igjen i det å hele tiden vere på flyttefot.. Er ikke det bare å bestemme seg for å etablere seg et sted? Selv har jeg nå bodd samme sted i 6 år, kjøpte leilighet for tre år siden. Har et trivelig nærmiljø og har kort vei til byen. Det er langt fra mitt hjemsted men jeg har nær familie like i nærheten. Og nettverket mitt her er veldig stabilt og godt. Kjenner mange fra studietiden og ellers gjennom diverse anledninger her i byen. Nå er vi en fin gjeng der alle kjenner alle, nesten ingen har barn og de fleste er single. Jeg har flere parvenner også men de ser jeg bare litt sjeldnere da jeg identifiserer meg mest med de single med eller uten barn. Å flytte pga jobb og karriere er helt uaktuelt for meg. Men så er det å finne roen utrolig viktig for meg da, og det har ingenting med mann og barn å gjøre. Må bare vite hvor jeg hører hjemme, har kjent litt på rotløshet tidligere og det er jeg bevisst på å holde meg unna.

[Gjest Gjest]

Jeg flyttet til et nytt sted for noen år siden. Da hadde jeg brukt året før til å jobbe litt på et annet sted (langpendlet, bare hjemme annenhver helg). Bestemte meg da for å ikke flytte mere som singel og alene, for det tar så lang tid å få venner på et nytt sted. Innbiller meg at det er lettere når man er to som flytter, da har man to sett med kolleger (potensielle venner?), og klarer man ikke bli kjent med noen så har man alltids hverandre.

[Gjest Ananas]

Og da spør jeg igjen: hvorfor i all verden går slike godbiter som oss (og mange andre!) rundt slik uoppdaget?

←

Når man ikke gjør noesomhelst for å gjøre seg tilgjengelig, og ikke tar initiativ selv, så er jo ikke det så fryktelig rart.

[Gjest Gjest]

Er også 33 og singel men kjenner meg ikke igjen i det å hele tiden vere på flyttefot.. Er ikke det bare å bestemme seg for å etablere seg et sted? Selv har jeg nå bodd samme sted i 6 år, kjøpte leilighet for tre år siden. Har et trivelig nærmiljø og har kort vei til byen. Det er langt fra mitt hjemsted men jeg har nær familie like i nærheten. Og nettverket mitt her er veldig stabilt og godt. Kjenner mange fra studietiden og ellers gjennom diverse anledninger her i byen. Nå er vi en fin gjeng der alle kjenner alle, nesten ingen har barn og de fleste er single. Jeg har flere parvenner også men de ser jeg bare litt sjeldnere da jeg identifiserer meg mest med de single med eller uten barn. Å flytte pga jobb og karriere er helt uaktuelt for meg. Men så er det å finne roen utrolig viktig for meg da, og det har ingenting med mann og barn å gjøre. Må bare vite hvor jeg hører hjemme, har kjent litt på rotløshet tidligere og det er jeg bevisst på å holde meg unna.

←

Nettopp pga. at man er avhengig av å flytte for karriere/jobb, kan mange bli rotløse. Noen mennesker gjør alt for jobben...

Det kan bli et ensomt liv.

[Gjest Gjest]

Når man ikke gjør noesomhelst for å gjøre seg tilgjengelig, og ikke tar initiativ selv, så er jo ikke det så fryktelig rart.

←

Ja.

Men andre burde i det minste kunne ta initiativet de også..(?) Hvorfor skal jeg når ikke dem..?

[Gjest Ikke lik historie men]

Jeg har også flyttet en del, kjenner meg nesten fremmed på hjemplassen min, men har to lange samboerforhold bak meg og et kortvarig ekteskap.

Nå er jeg singel på andre året, og har flyttet til Oslo. Jeg har mange venner her, og par menn virker interessert i meg, de ber meg ut osv. Men jeg foretrekker også en god bok (dvs. sex er nesten blitt et fremmedord for meg).

Jeg blir med ut på byen av og til, men føler at "toget har gått" på den måten at jeg ikke ser for meg et nytt samboerforhold i nærmeste framtid. Jeg sier i fra at jeg ikke er klar for et forhold nå. Er vel blitt litt forsiktig av meg, og vil ikke innlede et intimt forhold til en jeg ikke kjenner godt nok...

Samtidig ønsker jeg å møte en jeg faller for, men alle de jeg har møtt og liker "spesielt" er enten opptatt fra før, eller de har egenskaper jeg ikke liker.

Du er bare litt over tredve. Ta tiden til hjelp. Det høres ut som du har bosatt deg som lærer eller gud vet hva i en eller annen bygd. Stemmer det?

Søk på jobb i en av de større byene i Norge. Der er det mer å velge mellom om du ønsker treffe en mann.

Men det kan jo være at han befinner seg i nabolaget ditt også.

Du burde heller tenke at du er heldig som ikke etablerte deg med hus og hjem og barn da du var tyve, eller er det vanskelig?

[Gjest Gjest]

Til siste gjest:

Joda, det stemmer det, akkurat nå for tiden har jeg fått jobb i en mindre bygd. Jeg er nokså utban så det med mangel på menn og litt andre kjøreregler er nytt for meg. Det er kjipt å leve totalt uten menn som inviterer en på ting. En skal jo føle at en lever....nå blir det bare rødvin - uten menn- så det blir litt ensformig. En skal jo ha et liv utenom jobben og det er grenser for hvor spennende det er i ei lita bygd.

(Jobber ikke som lærer, har en mer selvstendig stilling.)

En kan jo forsøke å tenke slik du sa, men det er ikke alltid lett når en er på den ene siden av gjerdet. Jeg bør nok søke meg til en storby snart, for det er grenser for hvor lenge en kan holde ut uten romantikk.

[Gjest Betty Boop]

Nå er jeg singel på andre året, og har flyttet til Oslo. Jeg har mange venner her, og par menn virker interessert i meg, de ber meg ut osv. Men jeg foretrekker også en god bok (dvs. sex er nesten blitt et fremmedord for meg).

Jeg blir med ut på byen av og til, men føler at "toget har gått" på den måten at jeg ikke ser for meg et nytt samboerforhold i nærmeste framtid. Jeg sier i fra at jeg ikke er klar for et forhold nå. Er vel blitt litt forsiktig av meg, og vil ikke innlede et intimt forhold til en jeg ikke kjenner godt nok...

Samtidig ønsker jeg å møte en jeg faller for, men alle de jeg har møtt og  liker "spesielt" er enten opptatt fra før, eller de har egenskaper jeg ikke liker.

←

Kjenner meg veldig godt igjen her. Trodde endelig jeg hadde klart å drepe tanken på sex etter mange år alene. Men når du treffer den fyren som virkelig stimulerer fantasien din bare ved å være til, da våkner saker å ting til liv igjen ja. Men selvfølgelig var han opptatt. Ja mulig at toget virkelig har godt fra meg tatt i betraktning at det går omlag ti år mellom hver gang en fyr får meg til å kikke en gang til. Men gråter ikke over spilt melk, kjøper en ny bok.

[Gjest gjest1]

Til siste gjest:

Joda, det stemmer det, akkurat nå for tiden har jeg fått jobb i en mindre bygd.

He he jeg kjenner meg igjen her og. Jeg jobbet et år som lærer i ei BITTELITA bygd langt nord. Og har hatt mange slike kortvarige jobber på forskjellige steder. Det er som en ond sirkel. Når du ikke har mann/barn så er det ingenting som holder deg ett sted. Og når man trenger jobb, så blir det gjerne slik at man flytter dit jobben er.

Og jo mer man flytter, jo mer 'fremmend' blir man overalt, også i hjembygda, og da blir nettet av venner og bekjente mindre, og så er det minidre sjanse for at man møter noen.

De jeg kjenner som fremdeles bor i barndomsbygda si er ALLE gift med barn og har stabile liv. Alle kjenner alle, og de har et slags sosialt miljø seg imellom, de har faste jule- og nyttårstilstelninger, de møtes regelmessig og da er det lettere å bli kjent med folk og etterhvert også forelsket.

jeg ANER f.eks. ikke hva jeg skal gjøre på nyttårsaften, jeg kan reise til et av stedene jeg har bodd før, i inn- eller utland, men de vennskapene jeg fikk den korte stunden jeg bodde der har allerede begynt å gli inn i fortiden, og hvis jeg er der jeg nå bor er det ingen jeg kjenner som skal ha fest, alle er opptatt med små unger og familie

Jeg savner en slik grend som har holdt sammen i alle år og det er faste sosiale rutiner, der ALLE møtes, som en stor vennegjeng.... Kanskje vi har blitt alt for mobile.

Endret 7. desember 2005 av soleil~noir

[Gjest TomKrus]

Ja.

Men andre burde i det minste kunne ta initiativet de også..(?) Hvorfor skal jeg når ikke dem..?

←

Så du forventer at andre skal ta ansvar for ditt liv?

[Gjest Gjest]

Du vet vel hva de sier...noen plukker, andre blir plukket.