Du som sliter med livet- når opplevde du sist en stor opptur?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

det jeg mener med at depresjonen snakker er følgende: livet kan deles opp i ting man kan og ting man ikke kan kontrollere. depresjon er å kverne og fokusere på ting man ikke kan endre. det sluker energi uten noe form for lettelse. jeg vet selvfølgelig selv at det ikke er bare bare å slutte, men det går an å flytte fokus gradvis vekk fra mørket. det er alltid en liten ting man kan gjøre for å få det bedre. for meg virker det å finne denne, og gjøre denne. har et godt stykke igjen ut av gropa, men begynner å få høydeskrekk når jeg ser tilbake på veien jeg kom fra 

Anonymkode: 1e822...0bf

Forskjellen på deg og mange andre er at du er på vei oppover. Ikke alle er det. Noen er konstant på vei nedover og det er ikke en spiral som kan stanses uansett hvor mye positivt de fokuserer på. Klart de kan greie å tenke at Hey, nå er det jammen 17 og et halvt minutt siden sist jeg spydde, nå smiler livet!, men når de spyr blod bare fire minutter senere og tempen stiger til nærmere 41 mens pulsen går opp i 190 på 1-2-3, blir sånne livet smiler-tanker mer sykelige enn hjelpsomme. For det er ikke sant, livet er innimellom noe skikkelig dritt. Og for noen er det det hele tida.  

Anonymkode: d726e...a2c

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mye sånne "typiske oppturer". Jeg eier mitt eget hus, har barn og har drømmejobben. Men jeg er likevel deprimert og går til psykolog hver uke. har ikke opplevd det som oppturer. 

Anonymkode: 684fc...7b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Forskjellen på deg og mange andre er at du er på vei oppover. Ikke alle er det. Noen er konstant på vei nedover og det er ikke en spiral som kan stanses uansett hvor mye positivt de fokuserer på. Klart de kan greie å tenke at Hey, nå er det jammen 17 og et halvt minutt siden sist jeg spydde, nå smiler livet!, men når de spyr blod bare fire minutter senere og tempen stiger til nærmere 41 mens pulsen går opp i 190 på 1-2-3, blir sånne livet smiler-tanker mer sykelige enn hjelpsomme. For det er ikke sant, livet er innimellom noe skikkelig dritt. Og for noen er det det hele tida.  

Anonymkode: d726e...a2c

jeg er på tur oppover fordi jeg velger å prøve. når jeg ikke gjorde noe, endret ingenting seg. jeg kommenterer i denne tråden fordi jeg er en person som sliter. men det går alltid an å slite litt mindre. å låse seg fast i en innstilling som sier "nå går det bare nedover" fører deg - you know it - rett ned. hjerne er et veldig mektig organ. ingen terapi i verden vil hjelpe folk som målrettet går i sirkel. man må åpne hodet for muligheten at den lille - ikke den enorme og fabelaktige men den pittelille - endringen man gjør for å få det bedre kan gå bra. 

vi kan sammenligne dette med at det er rotete og skittent i hele huset. å ta tak i alle rom med en gang når man er syk og redusert blir for dumt. det man må gjøre er å akseptere at skitt au, her er det grusomt. så nei, du kan ikke ta gulvvasken med en gang. men hvis man i dag rydder bort ett par sokker, så er det ett par sokker mindre å rydde i morgen. kanskje i morgen får man mulighet til å rydde en genser. dagen etter - vaske ett fat. poenget er ikke perfekt bedring, men små steg i riktig retning. 

jeg har det såpass at for meg er disse små stegene blitt store begivenheter. dette er det jeg klarer. surt sammenlignet med andre? åjada. men for meg er dette det beste jeg foreløpig kan. 

Anonymkode: 1e822...0bf

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mange oppturer.

Men det rare er at jeg føler meg ikke ordentlig glad. Jeg kan smile og være stolt, men det føles som om det er en "annen" person som er glad. Ikke meg. Det er en absurd uvirkelighetsfølelse over det hele. Som om jeg bare reagerer utifra hva som er forventet, eller det som er instinkt. Som om jeg slutter å være meg selv, og observerer meg utenfra.
Er det flere som har det slik?

Jeg sliter mye med depresjon og angst. Men de kommer i bølger.
De fleste oppturene jeg har er de som er ordentlige banale og kortvarige. Som at jeg stod opp her om dagen og fant yndlingsdrikken min i kjøleskapet (jeg trodde jeg var fri). Eller at jeg går en tur på kvelden og kveldssola er helt nydelig. Eller at jeg fikk kose på en katt jeg møtte på veien.
Alle disse små øyeblikkene i ensomheten, er det som gjør at jeg fortsatt holder det gående.

Anonymkode: a93d7...f25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

jeg er på tur oppover fordi jeg velger å prøve. når jeg ikke gjorde noe, endret ingenting seg. jeg kommenterer i denne tråden fordi jeg er en person som sliter. men det går alltid an å slite litt mindre. å låse seg fast i en innstilling som sier "nå går det bare nedover" fører deg - you know it - rett ned. hjerne er et veldig mektig organ. ingen terapi i verden vil hjelpe folk som målrettet går i sirkel. man må åpne hodet for muligheten at den lille - ikke den enorme og fabelaktige men den pittelille - endringen man gjør for å få det bedre kan gå bra. 

vi kan sammenligne dette med at det er rotete og skittent i hele huset. å ta tak i alle rom med en gang når man er syk og redusert blir for dumt. det man må gjøre er å akseptere at skitt au, her er det grusomt. så nei, du kan ikke ta gulvvasken med en gang. men hvis man i dag rydder bort ett par sokker, så er det ett par sokker mindre å rydde i morgen. kanskje i morgen får man mulighet til å rydde en genser. dagen etter - vaske ett fat. poenget er ikke perfekt bedring, men små steg i riktig retning. 

jeg har det såpass at for meg er disse små stegene blitt store begivenheter. dette er det jeg klarer. surt sammenlignet med andre? åjada. men for meg er dette det beste jeg foreløpig kan. 

Anonymkode: 1e822...0bf

Men igjen så spurte TS spesifikt om store oppturer.

Jeg er en person som må leve for de små tingene fordi jeg ofte opplever motgang. Når din egen psykolog forteller deg at du er en uheldig sjel og at du hadde hatt "rett til" å klage mye mer enn man gjør, så synes jeg det blir feil av anonyme folk på nettet å si at man klager unødvendig og har feil fokus. Jeg har en hyperpositivt fokus i livet jeg, fordi jeg må det for å overleve, men når TS spør om store oppturer så kan jeg si med hånden på hjertet at jeg ikke har hatt noen. Ever. Livet kaster meg inn i nye prøvelser hver gang jeg tror det skal løsne.

Livet om bolig: Kjøpe bolig sa du? Ok, det skal du få! Du likte deg her ja? Da får jeg naboen til å selge sin leilighet og så skal jeg få inn noen nye naboer som gjør livet ditt til et helvette og du skulle ønske du aldri hadde kjøpt leiligheten!!

Livet om kjærligheten: Kjæreste sa du? Ok, det skal du få! Du likte han ja? Da skal jeg få han til å forandre personlighet slik at du skulle ønske at du aldri traff han!! Men greit, du skal få en kjæreste som er akkurat bra nok til at du holder ut. Du er jo så avhengig av den lille kjærligheten han gir deg at du skal holde ut sammen med han. Bedre enn å være alene, ja? Du får ikke bedre uansett.

Livet om jobb: Jobb sa du? Ok, det skal du få! Du likte deg her ja? Da skal jeg gi deg en ny sjef noen uker etter at du har startet i den nye jobben din som ikke liker deg og som prøver å presse deg ut! Du er fagorganisert ja? Jeg tar den ekstra utfordringen, for du skal ikke klare å stå i prosessene jeg skal kverne deg igjennom!!

Livet om vekt: Du ble mobbet som liten både hjemme og på skolen? Du var på den slanke skalaen av normalvektig? Hahaha, alle mobberne og dine egne foreldre skal fortelle deg at du er tjukk og du skal tro på dem. Du skal havne i en evig spiseforstyrrelse. Hver dag de neste 36årene skal tankene ol mat være en enormt stor del av hverdagen din! Hva du skal spise, når du skal spise, hvor mye du kan spise. Som voksen skal du slite med overvekt fordi du trøstespiser. Mat skal være din eneste glede og når du spiser er de eneste gangene du føler deg hakket bedre enn sinnsykt dritt hele tiden.

Livet om venner: Venner sa du? DU skal ha VENNER? Ok, det skal du få under tvil! Eller, det jeg har å tilby deg er "venner". Du skal prøve å behandle alle andre bra, men de skal ikke behandle deg bra. De skal utnytte deg og bruke deg når de trenger noe, ellers skal de ikke være interesserte. Hvis du får deg én god venn så skal hun flytte fra deg, til andre siden av landet. Hun skal rive ut hjertet ditt med roten! Din første og eneste virkelige trygge relasjon skal avsluttes når du endelig senket skuldrene.

Livet om bil: Du skal få bil! Ok, så du likte den ja? Da skal jeg få noen til å rasere bilen din slik at du må kondemnere den. Haha, fotgjenger du nå! Ellers får du ta bussen da vet du! Jeg driter i at du blir bilsjuk i første sving! Litt gøy å se deg både bilsjuk og full av sosial angst og klaustrofobi samtidig egentlig! Lættis!

Livet om barn: PCOS motherfucker! En kjæreste som nok ikke passer seg som far, vær så god!

Osv osv.

Ja, jeg har hatt oppturer, men nedturene når det kommer til det samme har vært større enn oppturene. Jeg tør nesten ikke glede meg over ting lenger, for da jeg har følt glede så har jeg mistet det og fått det verre etterpå...

Nå finner jeg glede i de små tingene. Som jeg skrev litt om så trøstespiser jeg mye. Er overvektig og hater kroppen min. Som tidligere anorektiker er det grusomt å leve i en for stor kropp...

Nå skal jeg gå en tur, det gleder jeg meg til. Kanskje jeg ser en fugl jeg kan stoppe og snakke med, eller en hund som vil snuse på beinet mitt.

Anonymkode: 307dc...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

...
De fleste oppturene jeg har er de som er ordentlige banale og kortvarige. Som at jeg stod opp her om dagen og fant yndlingsdrikken min i kjøleskapet (jeg trodde jeg var fri). Eller at jeg går en tur på kvelden og kveldssola er helt nydelig. Eller at jeg fikk kose på en katt jeg møtte på veien.
Alle disse små øyeblikkene i ensomheten, er det som gjør at jeg fortsatt holder det gående.

Anonymkode: a93d7...f25

Som å lese om meg, vi postet nesten samtidig. Jeg skal gå tur nå og håper jeg opplever noe hyggelig.

Anonymkode: 307dc...f77

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Mulig, jeg regner en skikkelig opptur som de tingene TS Skriver om i hovedinnlegget., typ få jobb, utdannelse, et barn, dra på date og få seg en partner, oppleve å få sertifikatet osv. Å se på en serie, gå en tur i fint vær er ikke det jeg vil kalle en skikkelig opptur selv om det føles bra.

Anonymkode: c9458...266

De tingene du nevner her vil jo alle bare oppleve noen få ganger i livet. Det betyr at så og si alle mennesker da har få oppturer. Etter man bikker 40 så er man vel ferdig med så og si alt du nevner - betyr det at det ikke finnes flere oppturer i livet?

Jeg synes nettopp det er viktig å ta vare på de små tingene. De store tingene er selvsagt awesome, men de skjer så sjelden at man kan ikke gå og vente på dem. Det er nettopp en god tv-serie, en kopp kaffe en søndagsmorgen, en tur i skogen i høstfargene som er det som gjør hverdagen fin.

Det er hverdager det er mest av, derfor betyr de små gleder der også mer enn de store.

Anonymkode: 1c8f2...b39

[AnonymBruker]

11 hours ago, Anonymburker said:

De kan ikke fikse noe.

Nei, det kan de ikke. Bare du kan gjøre det. Men en psykolog kan gi deg verktøyene du trenger for å klare det.

Anonymkode: 1c8f2...b39

[AnonymBruker]

2013 var året mitt. 

Fikk tilslag på drømmejobben min, en jobb jeg var underkvalifisert for og aldri hadde trodd jeg skulle få. Var i ekstase. Føltes som å vinne på lotto.

Knekte samme året koden rundt vektnedgang, og gikk ned 30 kg på 25 uker. En oppgang jeg laget meg selv, men det å få det til var en gedigen opptur for meg. Både underveis og etter. 

Hadde det også bra det året ellers også. Følte jeg fløt på en medgangsbølge hele året, helt ulikt meg! 2013 💖

Men etter 2015 raknet alt i livet mitt, og jeg begynte på spiralen for "tilbakebetaling" for oppturen i 2013. Nå har jeg mistet alt. Og etter det har jeg ikke opplevd en eneste opptur av betydning. 

Men jeg lever litt på å vente på en opptur. Gjennom et langt liv vil oppturer komme. Det kan skje gjennom tilfeldigheter, flaks eller innsats i forkant, men oppturene VIL komme. Jeg vet det. Den kan komme i morgen, 5 år, 10 år eller langt der ute, men den VIL komme. Og da skal jeg være klar for å nyte øyeblikket. Mysterien rundt det å ikke vite hva oppturen som VIL komme innebærer synes jeg er spennende også. 

Anonymkode: 3493c...68b

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

jeg er på tur oppover fordi jeg velger å prøve. når jeg ikke gjorde noe, endret ingenting seg. jeg kommenterer i denne tråden fordi jeg er en person som sliter. men det går alltid an å slite litt mindre. å låse seg fast i en innstilling som sier "nå går det bare nedover" fører deg - you know it - rett ned. hjerne er et veldig mektig organ. ingen terapi i verden vil hjelpe folk som målrettet går i sirkel. man må åpne hodet for muligheten at den lille - ikke den enorme og fabelaktige men den pittelille - endringen man gjør for å få det bedre kan gå bra. 

vi kan sammenligne dette med at det er rotete og skittent i hele huset. å ta tak i alle rom med en gang når man er syk og redusert blir for dumt. det man må gjøre er å akseptere at skitt au, her er det grusomt. så nei, du kan ikke ta gulvvasken med en gang. men hvis man i dag rydder bort ett par sokker, så er det ett par sokker mindre å rydde i morgen. kanskje i morgen får man mulighet til å rydde en genser. dagen etter - vaske ett fat. poenget er ikke perfekt bedring, men små steg i riktig retning. 

jeg har det såpass at for meg er disse små stegene blitt store begivenheter. dette er det jeg klarer. surt sammenlignet med andre? åjada. men for meg er dette det beste jeg foreløpig kan. 

Anonymkode: 1e822...0bf

Du er superflink som holder på å komme ut av depresjonen, men synes du bør ha forståelse for at ikke alle er like sterke som deg og at de kan være i verre faktiske omstendigheter enn deg. 

Selv har jeg gitt opp å komme ut av depresjonen. Det er selvsagt ikke konstruktivt, men jeg har kjempet i 15 år mot depresjonen og nå har jeg akseptert at den vant og at jeg er den taperen den alltid har sagt jeg er. 

Anonymkode: ebc18...68d

[AnonymBruker]

Min erfaring er bare at for hver opptur så kommer det 3 nedturer. Jeg har fått til mye i livet, men hadde ekstremt mye motgang også. 

Anonymkode: 2786e...90a

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har opplevd mye sånne "typiske oppturer". Jeg eier mitt eget hus, har barn og har drømmejobben. Men jeg er likevel deprimert og går til psykolog hver uke. har ikke opplevd det som oppturer. 

Anonymkode: 684fc...7b6

Godt poeng, ikke alle klarer å se gleden i det de har selv om de har "alt på stell". 

Anonymkode: ebc18...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min erfaring er bare at for hver opptur så kommer det 3 nedturer. Jeg har fått til mye i livet, men hadde ekstremt mye motgang også. 

Anonymkode: 2786e...90a

Interessant perspektiv. Når jeg tenker over det, så har alle mine oppturer vært roten til noe vondt som vil komme som følge av oppturen. En opptur har aldri beriket meg langsiktig, men kostet meg mer enn normalt. 

Anonymkode: 3493c...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Men igjen så spurte TS spesifikt om store oppturer.

Jeg er en person som må leve for de små tingene fordi jeg ofte opplever motgang. Når din egen psykolog forteller deg at du er en uheldig sjel og at du hadde hatt "rett til" å klage mye mer enn man gjør, så synes jeg det blir feil av anonyme folk på nettet å si at man klager unødvendig og har feil fokus. Jeg har en hyperpositivt fokus i livet jeg, fordi jeg må det for å overleve, men når TS spør om store oppturer så kan jeg si med hånden på hjertet at jeg ikke har hatt noen. Ever. Livet kaster meg inn i nye prøvelser hver gang jeg tror det skal løsne.

Livet om bolig: Kjøpe bolig sa du? Ok, det skal du få! Du likte deg her ja? Da får jeg naboen til å selge sin leilighet og så skal jeg få inn noen nye naboer som gjør livet ditt til et helvette og du skulle ønske du aldri hadde kjøpt leiligheten!!

Livet om kjærligheten: Kjæreste sa du? Ok, det skal du få! Du likte han ja? Da skal jeg få han til å forandre personlighet slik at du skulle ønske at du aldri traff han!! Men greit, du skal få en kjæreste som er akkurat bra nok til at du holder ut. Du er jo så avhengig av den lille kjærligheten han gir deg at du skal holde ut sammen med han. Bedre enn å være alene, ja? Du får ikke bedre uansett.

Livet om jobb: Jobb sa du? Ok, det skal du få! Du likte deg her ja? Da skal jeg gi deg en ny sjef noen uker etter at du har startet i den nye jobben din som ikke liker deg og som prøver å presse deg ut! Du er fagorganisert ja? Jeg tar den ekstra utfordringen, for du skal ikke klare å stå i prosessene jeg skal kverne deg igjennom!!

Livet om vekt: Du ble mobbet som liten både hjemme og på skolen? Du var på den slanke skalaen av normalvektig? Hahaha, alle mobberne og dine egne foreldre skal fortelle deg at du er tjukk og du skal tro på dem. Du skal havne i en evig spiseforstyrrelse. Hver dag de neste 36årene skal tankene ol mat være en enormt stor del av hverdagen din! Hva du skal spise, når du skal spise, hvor mye du kan spise. Som voksen skal du slite med overvekt fordi du trøstespiser. Mat skal være din eneste glede og når du spiser er de eneste gangene du føler deg hakket bedre enn sinnsykt dritt hele tiden.

Livet om venner: Venner sa du? DU skal ha VENNER? Ok, det skal du få under tvil! Eller, det jeg har å tilby deg er "venner". Du skal prøve å behandle alle andre bra, men de skal ikke behandle deg bra. De skal utnytte deg og bruke deg når de trenger noe, ellers skal de ikke være interesserte. Hvis du får deg én god venn så skal hun flytte fra deg, til andre siden av landet. Hun skal rive ut hjertet ditt med roten! Din første og eneste virkelige trygge relasjon skal avsluttes når du endelig senket skuldrene.

Livet om bil: Du skal få bil! Ok, så du likte den ja? Da skal jeg få noen til å rasere bilen din slik at du må kondemnere den. Haha, fotgjenger du nå! Ellers får du ta bussen da vet du! Jeg driter i at du blir bilsjuk i første sving! Litt gøy å se deg både bilsjuk og full av sosial angst og klaustrofobi samtidig egentlig! Lættis!

Livet om barn: PCOS motherfucker! En kjæreste som nok ikke passer seg som far, vær så god!

Osv osv.

Ja, jeg har hatt oppturer, men nedturene når det kommer til det samme har vært større enn oppturene. Jeg tør nesten ikke glede meg over ting lenger, for da jeg har følt glede så har jeg mistet det og fått det verre etterpå...

Nå finner jeg glede i de små tingene. Som jeg skrev litt om så trøstespiser jeg mye. Er overvektig og hater kroppen min. Som tidligere anorektiker er det grusomt å leve i en for stor kropp...

Nå skal jeg gå en tur, det gleder jeg meg til. Kanskje jeg ser en fugl jeg kan stoppe og snakke med, eller en hund som vil snuse på beinet mitt.

Anonymkode: 307dc...f77

av det du skriver her er det kun pcos som du ikke har noe kontroll over. trøstespising, dårlig bil, dårlig nabolag, dårlig kjærste, dårlig jobb og mangel på venner er ting som du kan ta tak i og rydde opp i. jeg sier ikke det er lett, tvert imot. jeg sier det er mulig. museskritt for museskritt. klage kan du gjøre, det har jeg aldri sagt du ikke kan. klager jeg også! men det er ikke det eneste jeg gjør 

Anonymkode: 1e822...0bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Men igjen så spurte TS spesifikt om store oppturer.

Jeg er en person som må leve for de små tingene fordi jeg ofte opplever motgang. Når din egen psykolog forteller deg at du er en uheldig sjel og at du hadde hatt "rett til" å klage mye mer enn man gjør, så synes jeg det blir feil av anonyme folk på nettet å si at man klager unødvendig og har feil fokus. Jeg har en hyperpositivt fokus i livet jeg, fordi jeg må det for å overleve, men når TS spør om store oppturer så kan jeg si med hånden på hjertet at jeg ikke har hatt noen. Ever. Livet kaster meg inn i nye prøvelser hver gang jeg tror det skal løsne.

Livet om bolig: Kjøpe bolig sa du? Ok, det skal du få! Du likte deg her ja? Da får jeg naboen til å selge sin leilighet og så skal jeg få inn noen nye naboer som gjør livet ditt til et helvette og du skulle ønske du aldri hadde kjøpt leiligheten!!

Livet om kjærligheten: Kjæreste sa du? Ok, det skal du få! Du likte han ja? Da skal jeg få han til å forandre personlighet slik at du skulle ønske at du aldri traff han!! Men greit, du skal få en kjæreste som er akkurat bra nok til at du holder ut. Du er jo så avhengig av den lille kjærligheten han gir deg at du skal holde ut sammen med han. Bedre enn å være alene, ja? Du får ikke bedre uansett.

Livet om jobb: Jobb sa du? Ok, det skal du få! Du likte deg her ja? Da skal jeg gi deg en ny sjef noen uker etter at du har startet i den nye jobben din som ikke liker deg og som prøver å presse deg ut! Du er fagorganisert ja? Jeg tar den ekstra utfordringen, for du skal ikke klare å stå i prosessene jeg skal kverne deg igjennom!!

Livet om vekt: Du ble mobbet som liten både hjemme og på skolen? Du var på den slanke skalaen av normalvektig? Hahaha, alle mobberne og dine egne foreldre skal fortelle deg at du er tjukk og du skal tro på dem. Du skal havne i en evig spiseforstyrrelse. Hver dag de neste 36årene skal tankene ol mat være en enormt stor del av hverdagen din! Hva du skal spise, når du skal spise, hvor mye du kan spise. Som voksen skal du slite med overvekt fordi du trøstespiser. Mat skal være din eneste glede og når du spiser er de eneste gangene du føler deg hakket bedre enn sinnsykt dritt hele tiden.

Livet om venner: Venner sa du? DU skal ha VENNER? Ok, det skal du få under tvil! Eller, det jeg har å tilby deg er "venner". Du skal prøve å behandle alle andre bra, men de skal ikke behandle deg bra. De skal utnytte deg og bruke deg når de trenger noe, ellers skal de ikke være interesserte. Hvis du får deg én god venn så skal hun flytte fra deg, til andre siden av landet. Hun skal rive ut hjertet ditt med roten! Din første og eneste virkelige trygge relasjon skal avsluttes når du endelig senket skuldrene.

Livet om bil: Du skal få bil! Ok, så du likte den ja? Da skal jeg få noen til å rasere bilen din slik at du må kondemnere den. Haha, fotgjenger du nå! Ellers får du ta bussen da vet du! Jeg driter i at du blir bilsjuk i første sving! Litt gøy å se deg både bilsjuk og full av sosial angst og klaustrofobi samtidig egentlig! Lættis!

Livet om barn: PCOS motherfucker! En kjæreste som nok ikke passer seg som far, vær så god!

Osv osv.

Ja, jeg har hatt oppturer, men nedturene når det kommer til det samme har vært større enn oppturene. Jeg tør nesten ikke glede meg over ting lenger, for da jeg har følt glede så har jeg mistet det og fått det verre etterpå...

Nå finner jeg glede i de små tingene. Som jeg skrev litt om så trøstespiser jeg mye. Er overvektig og hater kroppen min. Som tidligere anorektiker er det grusomt å leve i en for stor kropp...

Nå skal jeg gå en tur, det gleder jeg meg til. Kanskje jeg ser en fugl jeg kan stoppe og snakke med, eller en hund som vil snuse på beinet mitt.

Anonymkode: 307dc...f77

PCOS er ingen gavepakke nei. Og veldig vanlig med angst og depresjon med den diagnosen. Huff💔 

Anonymkode: 3ab66...1e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du er superflink som holder på å komme ut av depresjonen, men synes du bør ha forståelse for at ikke alle er like sterke som deg og at de kan være i verre faktiske omstendigheter enn deg. 

Selv har jeg gitt opp å komme ut av depresjonen. Det er selvsagt ikke konstruktivt, men jeg har kjempet i 15 år mot depresjonen og nå har jeg akseptert at den vant og at jeg er den taperen den alltid har sagt jeg er. 

Anonymkode: ebc18...68d

det er svært få mennesker som er i dårligere omstendigheter enn de jeg har vært i. men så er ikke det en konkurranse, så jeg ser ingen poeng i å sammenligne. målet mitt med alt jeg sier her er å dele at uansett hvor svak, syk, dårlig og alene man føler seg - så har man mye mer kontroll over ting enn man faktisk tror. dette har jeg lært. gi opp hvis du vil, men forstå at dette er et valg 

Anonymkode: 1e822...0bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

det er svært få mennesker som er i dårligere omstendigheter enn de jeg har vært i. men så er ikke det en konkurranse, så jeg ser ingen poeng i å sammenligne. målet mitt med alt jeg sier her er å dele at uansett hvor svak, syk, dårlig og alene man føler seg - så har man mye mer kontroll over ting enn man faktisk tror. dette har jeg lært. gi opp hvis du vil, men forstå at dette er et valg 

Anonymkode: 1e822...0bf

Ja, jeg forstår det er et valg og det er valget jeg har akseptert. 

Anonymkode: d49f5...28a

[AnonymBruker]

Sikkert 10år siden, føler alt jobber i mot HELE tiden og har i grunn meldt meg ut av samfunnet.

 

Anonymkode: 9b69d...09a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

De tingene du nevner her vil jo alle bare oppleve noen få ganger i livet. Det betyr at så og si alle mennesker da har få oppturer. Etter man bikker 40 så er man vel ferdig med så og si alt du nevner - betyr det at det ikke finnes flere oppturer i livet?

Jeg synes nettopp det er viktig å ta vare på de små tingene. De store tingene er selvsagt awesome, men de skjer så sjelden at man kan ikke gå og vente på dem. Det er nettopp en god tv-serie, en kopp kaffe en søndagsmorgen, en tur i skogen i høstfargene som er det som gjør hverdagen fin.

Det er hverdager det er mest av, derfor betyr de små gleder der også mer enn de store.

Anonymkode: 1c8f2...b39

Nei men da har man i det minste oppnådd det og har det med seg videre i livet. Er noe helt annet å bare sitte og se på at alle andre i familien oppnår ting etter ting mens det eneste du oppnår er frikortet allerede i februar liksom ,fordi du er så syk..

Det er kanskje lettere å bli glad for de små tingene hvis man har med seg de store tingene også. LAppen så er du mer selvstendig og kan oppleve mestring og selvstendighet når du kjører, barn som du kan gi kjærlighet til og se vokse og bli sine egne mennesker, kjøpt bolig så du slipper å leve i frykt for å bli kastet ut fordi huseier øker leia for mye eller skal bruke boligen selv,jobb så man ikke lever på minstesats uføretrygd og må snu hver krone og derfor har råd til å oppleve mer. 

 

Anonymkode: c9458...266

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

jeg er på tur oppover fordi jeg velger å prøve. når jeg ikke gjorde noe, endret ingenting seg. jeg kommenterer i denne tråden fordi jeg er en person som sliter. men det går alltid an å slite litt mindre. å låse seg fast i en innstilling som sier "nå går det bare nedover" fører deg - you know it - rett ned. hjerne er et veldig mektig organ. ingen terapi i verden vil hjelpe folk som målrettet går i sirkel. man må åpne hodet for muligheten at den lille - ikke den enorme og fabelaktige men den pittelille - endringen man gjør for å få det bedre kan gå bra. 

vi kan sammenligne dette med at det er rotete og skittent i hele huset. å ta tak i alle rom med en gang når man er syk og redusert blir for dumt. det man må gjøre er å akseptere at skitt au, her er det grusomt. så nei, du kan ikke ta gulvvasken med en gang. men hvis man i dag rydder bort ett par sokker, så er det ett par sokker mindre å rydde i morgen. kanskje i morgen får man mulighet til å rydde en genser. dagen etter - vaske ett fat. poenget er ikke perfekt bedring, men små steg i riktig retning. 

jeg har det såpass at for meg er disse små stegene blitt store begivenheter. dette er det jeg klarer. surt sammenlignet med andre? åjada. men for meg er dette det beste jeg foreløpig kan. 

Anonymkode: 1e822...0bf

Men noen kan ikke rydde de sokkene, for de ligger på sykehuset koblet til en haug med maskiner og der kommer de ikke til å reise fra. Det spiller ingen rolle hvor små sokkene er eller hvor liten del av oppvasken de har lyst til å ta. Det er ikke MULIG for alle. Noen er ikke på vei opp, de er på vei ned. Terapi eller ikke. 

Anonymkode: d726e...a2c