Jeg forstår meg ikke alltid på følelsene til barnet mitt…

[AnonymBruker]

…og jeg føler meg som en dårlig mor som ikke forstår. 

Kan begynne med å si at barnet mitt er veldig skeptisk og forsiktig av seg av natur. Typen som synes det er skummelt å sette seg på bussen (kun tatt buss noen ganger), som ikke vil prøve noen «karuseller» (dem mest rolige, for barn) på tivoli, som ikke vil ville huske eller skli før han var 3 år gammel, som er sjenert og gjemmer seg om han møter noen han ikke kjenner/ikke har møtt på en stund. Alle disse tingene er helt sikkert normalt, men kanskje det har en sammenheng med det jeg skal komme videre til. Denne «skeptisen» går nemlig igjen i mye annet. 
 

Her om dagen var vi hos tannlegen. Vi hadde snakket mye hjemme om hva som skulle skje på forhånd, og «øvde» oss hjemme. Da vi kom til tannlegen, begynte han å gråte/ikke ville inn med en gang, noe jeg kan skjønne, da det kan virke skummelt. Da vi kom inn, sa tannlegen at han kunne sitte på fanget mitt om han ville, og at tannlegen ikke engang skulle røre han. Han ville bare se i munnen hans mens han gapte. Da begynte han å hyle/gråte, si at det er skummelt osv, selv om vi gjentatte gangen sa at tannlegen ikke skulle røre noe som helst, skulle bare se over og telle tenner.

I går skulle vi få besøk av familie, som barnet har gledet seg til lenge. Han møter ikke disse så ofte siden de bor lang unna, men snakkes ofte over video, og når vi først møtes, er vi mye sammen over tid. Da vi kom inn på flyplassen hvor vi skulle hente dem, begynte han å hyle/gråte, og ville ikke sette seg inn i bilen sammen med dem (de skulle sitte på med oss). Sa at det var skummelt (som han sier om veldig mye). Jeg tok han opp, trøstet og prøvde å prate med han, og etterhvert gikk det over, men synes det er en litt merkelig reaksjon at han blir så «fra seg»? Det er jo ikke som at de er veldig fremmed for han (møtes kanskje tre ganger i året), og han hadde jo gledet seg sånn til de skulle komme.

Nå er han «på» besøket hele tiden, og er superglad for å ha dem på besøk.

Og når det gjelder dette med at han ofte sier at ting er skummelt… det kan han si i forbindelse med tannpuss også, når han holder seg for munnen når vi skal pusse og skal nekte å pusse. Samme når vi setter på musikkprogram på tven som han vanligvis liker - plutselig kan han si at han ikke vil se på, at vi skal se på, si at det er «skummelt» og begynne å sutre.

Jeg prøver å være så støttende og forståelsesfull som jeg kan, men i mange situasjoner skjønner jeg ikke hvorfor han blir så fra seg? Og det at han bruker ordet skummelt, kan jo rett og slett være at han ikke skjønner helt betydningen av det/formulerer seg feil, så det skjønner jeg at jeg må ta litt med en klype salt - uten at jeg avfeier han på noen måte. Prøver alltid å spørre han om hvorfor han synes det er skummelt, hvorfor han blir lei seg, komme med forslag selv på hvorfor han kanskje ble lei seg osv.
 

 

Anonymkode: 8b1a2...c85

[AnonymBruker]

Han er forresten 4 år. Det glemte jeg å skrive. Ts

Anonymkode: 8b1a2...c85

[AnonymBruker]

Jeg var litt sånn som barn. Husker vi hadde en ball som laget lyd når du klemte på den - jeg syntes den var forferdelig og ble redd om min søster begynte å klemme på den.

Da jeg var syv-åtte år tok mor meg med på for å begynne på turn. Bare i løpet av første timen så måtte mor ta meg ut. Jeg brøt sammen og gråt og taklet ikke turnlæreren fordi jeg syntes hun hadde høy og sint stemme. 

Da jeg var tenåring var mor og jeg i møte med tannlegen ang tannregulering. Tannlegen pratet om hvorfor jeg burde ha det, men sa at avgjørelsen var opp til meg. Begge sto og så på meg og ventet på hva jeg skulle svare, men jeg kunne ikke snakke - for hadde jeg åpnet munnen så hadde jeg begynt å gråte.

Jeg har også alltid vært redd karuseller. I voksen alder tok jeg den vanlige Lisebergbanen og var oppriktig livredd hele turen og sverget å aldri gjøre noe sånt igjen.

Jeg har ingen gode svar på hvorfor jeg var/er så "veik" eller reagerte slik jeg gjorde. Jeg er bare mer sånn som personlighetstype.

Anonymkode: 53d50...60f

[Trolltunge]

Jeg synes du er genial dersom du alltid forstår deg på følelsene til noen som helst. 😉

Jeg har tre barn, og jeg tenker det er litt skjebnens ironi at samtlige er veldig ulike, og temmelig ulike meg alle tre. Det har selvfølgelig gjort det vanskelig å forstå dem alltid, men ettersom jeg selv vokste opp med en mor som irriterte seg/var skuffet over at jeg ikke var mer lik henne har jeg vært bevisst på å ikke gjøre samme feil, men respektere dem som de er, og virkelig forsøke å forstå og respektere istedenfor å prøve å "gjøre dem mer lik meg og enklere å forstå ". 

Barnet som var mest engstelig er forøvrig vokst opp til å bli veldig trygt. At det har fått forståelse og respekt for å være seg er sikkert ikke helt uvesentlig for den utviklingen. 

Det du opplever er nok ganske vanlig. Vi får barn, de er vårt blod, og likevel kan vi bli veldig overrasket over at eplet faller så langt fra stammen at vi møter på utfordringer i å forstå. Det viktigste er nok at vi viser og gir trygghet på at vi virkelig ønsker å forstå. Da blir det lettere for barna å kommunisere slik at vi etterhvert får mulighet til å forstå også. 

[AnonymBruker]

Takk for svar! Det setter ting i perspektiv. 

Det merkelige er at sønnen min nok er ganske lik meg. Jeg har alltid vært forsiktig og sjenert av meg, og en litt engstelig type. Jeg er den eneste som kan forstå hvorfor han reagerer på tven, når noen setter på musikk osv, at det er på grunn av den høye lyden (han liker ikke høye lyder), fordi jeg har det helt likt. Når tven er på lavt volum, derimot, og han likevel freaker ut, sliter jeg veldig med å forstå, men tenker at det er et eller annet som trigger som jeg ikke klarer å se. Og det er litt frustrerende, at jeg ikke klarer å forstå, for da blir det vanskeligere å hjelpe også.

Det på flyplassen, har jeg konkludert med at det var mye folk - i tillegg til spenningen rundt det å skulle få besøk, og at det kanskje ble litt intenst, uten at jeg vet. 

Det er også viktig for meg å respektere at han er som han er - at vi ikke pusher han på tivoli (selv om han elsker å være med og se seg rundt), at jeg tilbyr å bære inn på bussen fordi han er så skeptisk og generelt bare gir en trygghet, selv om noen av tingene kanskje virker «tullete». 

Og til deg som nevnte turnlæreren som hadde høy stemme. Jeg reagerte faktisk på at tannlegen vi var til, snakket ganske høyt, så det kan godt være at det var det som gjorde det så skummelt - eller hvertfall forverre situasjonen.

Ts

Anonymkode: 8b1a2...c85

[AnonymBruker]

Har du lest litt om høysensitive barn?  høres kanskje ut som din sønn kan passe den beskrivelsen?

Anonymkode: 1b87e...0d8

[AnonymBruker]

Hvordan er forholdet hans til pappaen da? Kan det være noe der?

Anonymkode: ff852...183

[AnonymBruker]

Har en 3 åring som har lignende tendenser. Jeg kan nok være tidvis engstelig for ting selv, men prøver å ikke vise det for han, det er viktig at jeg står i/er trygg i situasjonen/en trygg base. 

Jeg har ikke bekymret meg så mye over dette, tror det kan være blanding av personlighetstrekk og faser. Barnet blir også ganske fort trygg i situasjonen, bare litt skummelt i starten. 

Ellers har andre nevnt høysensitive barn her, og du kan eventuelt også lese om validering av følelser, at dere kan snakke rundt hva som er skummelt. 

Anonymkode: 43ccd...468