Har en utrolig viljesterk 3åring,og trenger tips

[Gjest BethD]

Jenta mi er straks 3 år.

I det siste har hun begynt å utvikle en STERK vilje og alt blir til en "krangel".

Jeg og pappaen flyttet fra hverandre i januar så det har jo blitt noen store forandringer i livet hennes så jeg antar at mye av det er pga det, men akkurat de tingene virker det som hun takler greit.

Hun sovner uten problemer til kvelden,våkner 1-2 ganger om natten men sovner igjen etter litt kos og vann.

Spiser godt,og trives i barnehagen. Så jeg er ikke bekymret sånn sett.

Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre for hun virker å ha et problem med MEG.

Hun tar ikke nei for et nei,noengang med mindre jeg må bruke strenge stemmen, og det blir alltid tårer og hyling fra hennes side.

Og nå har hun begynt å slå,og klore meg når det ender sånn. 

Feks med tannpuss. jeg sier det er på tide å pusse tenner,og hun stikker av. Jeg må jage henne rundt om til jeg får tak i henne og da skrikes det og slåes det. Hun ler. 

Jeg får vondt,og sier nei,dette er ikke lov. Da forandrer hun ansiktsutrykk og blir sinna og slår og klorer mer.

Et eksempel til: 

Vi skal ta på sokker. Hun springer vekk og jeg må jage, fanger henne for å ta på sokker og hun jobber hardt med å ikke la meg få ta på de sokkene. Jeg gir meg til slutt og sier neivel,da får du gå uten sokker. Da klikker hun og skriker å vil ha på seg sokkene.

Jeg kjenner jeg blir helt utslitt av dette,jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre.

Hvorfor er hun sånn? Jeg skjønner jo at det mest sannsynlig er normalt for alderen,og jeg må bare være tålmodig og konsekvent.

Jeg har tatt cos-kurs gjennom jobben så jeg vet jo litt om hva jeg skal gjøre men det er UFATTELIG vanskelig å gjøre det "rette på papiret" når det er ditt eget barn og du ikke er på jobb..

Jeg er ikke pedagog hjemme,jeg klarer ikke det..

Hun trykker på alle knappene mine og jeg har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har sittet å grått,etter å ha vært inne på rommet hennes å sett på den lille jenta mi som sover og jeg hater meg selv og tror jeg er verdens verste mamma..

Hun er som sagt utrolig viljesterk,i helgene når vi ikke må tidlig opp (hun våkner alltid mellom 5-6) så gir hun seg ikke før jeg har stått opp sammen med henne. 

Soverommet mitt er veggivegg med stua så jeg har full kontroll på henne,men hun godtar ikke at jeg ikke står opp med henne. 

Hun står ved senga mi og bokstavelig talt drar i dyna og skal ha meg opp, så når jeg har stått opp setter hun seg fint ned i sofaen å kan se på tegneserier.

Hun skal bæres ofte,nekter jeg og sier hun er stor jente og kan gå selv,blir det full meltdown. I barnehagen er hun en av de beste til å gå på turer,sier de.

Jeg bærer henne ikke,det skal sies! Hun er snart 3 og er tung! Så det er uaktuelt,og det vet hun men hun gir seg ikke uansett..

Noen som har noen tips til meg..? 

[AnonymBruker]

Det der er dønn normalt. Har det helt likt med min, som nå er 4. 

Anbefaler deg å lese "how to talk so little kids will listen". Den har mange gode verktøy. Jeg syntes det hjalp mye mer en cos-kurset.

Det viktigste er grenser. Tydelige, klare grenser. Som du holder på, med vennlighet. 

Slåing: så liten reaksjon som mulig - stor reaksjon = fascinerende og inviterer til gjentagelse... "Vi må pusse tennene. Jeg ser at du ikke vil. Det skjønner jeg, jeg synes også det er kjedelig å pusse tennene. Du har lov å være sint, men det er ikke lov å klore. Om du klorer meg, må jeg holde fast armene dine/gå vekk (gjør det du må for å holde deg trygg for kloring, og gjør det klart at du ikke tolerer kloring). " Prøve å gjøre tannpussen til en lek (selv om leking er det siste du vil når du er trøtt og sint og lei). Syng en sang. Gjør det til en konkurranse. Les bok mens dere pusser. O.l. Og så må du jo bare tvangspusse om ingenting virker... (for ja, også ekspertene sier at noen ganger virker ingen av de pedagogiske korrekte tingene, og da må man tvangspusse/tvangspåkle/bære under armen..)

Sokkene: Ikke gjør det morsomt å løpe vekk og trasse. Enten si rolig, om hun løper, "Jeg går og <ettellerannet>. Du kan ta på deg sokkene selv, eller så tar jeg dem på deg når jeg er ferdig". Litt avhengig av om hun er i stand til å ta dem på selv. Du kan også prøve med valg (vil du ta på denne eller denne sokken først, de blå eller røde), tøyse og late som sokken spiser foten, eller gjøre noe uventet som å finne frem to ulike sokker for å ta på. Men sokkene skal på, og ja, tvangspåkledning kan være resultatet. Og om hun er så voldsom at det er vanskelig (med vår store sterke unge er det nå klin umulig), så javel, hold henne fast og sitt der til hun er klar til å samarbeide (kjempegøy nå rman skal rekke jobben...)

Det er helt vanlig med morgenfugler, og de færreste så små kan stå opp alene. Der er det nok forventningene dine som er litt for høye. En treåring kan forventes å leke alene i maks 10-15 minutter... Vår er fire, og han kan IKKE stå opp alene. Da vår var 3 klarte vi å innføre en sånn dag-natt-klokke, som lyser rødt når det er natt, oransje når det snart er dag, og grønt når han har lov å stå opp. Etter masse øving respekterer han det nå faktisk fint. (øving som å konsekvent si nei, nå er det natt, følg tilbake på rommet om og om og om og om og om og om og om igjen...). Men nå har vi en ettåring som vi må stå opp kl 5 med... 

Å ville bli båret er også helt vanlig. Vår kan også gå kjempelangt, når han vil. Men noen ganger vil han bli båret. ja. Og nei, det gjør vi ikke. Så da er det enten gjøre det gøy å gå selv, kappløpe, leke leteleken (hvor det vi skal lete etter er lenger fremme den veien vi skal...), osv, og ja, noen ganger er det å stå og se på en unge som ligger og spreller og hyler på bakken. 

Det er også viktig å forberede. Ikke "Nå skal vi pusse tenner", men "nå kan vi tegne to hus til, så skal vi pusse" (gi en tidsramme de kan forstå, de skjønner ikke "ti minutter"), eller sette på en visuell timer (veldig populært her i huset, finnes ørten apper). Gi enkle valg, la dem få bestemme det de kan bestemme (viktig å få føle medbestemmelsesrett over eget liv). Naturlige konsekvenser fremfor random straff. Validering av følelser (ikke noe "neida, det går fint", "oppesann, det gjorde da ikke noe vondt vel?" osv). 

Men det som er aller mest effektivt, er tydelige grenser og forventninger, og naturlige konsekvenser som blir fulgt hver gang. 

Og ja. Jeg har også grått av fortvilelse mange, mange ganger. Følt sorg over at jeg hovedsaklig føler nag og irritasjon når jeg er med barnet mitt, av at jeg ikke gleder meg til å hente i barnehagen, kvier meg til ferier og helger, osv... 

Ungen din høres ikke unormal ut i det hele tatt. Det ER drittslitsomt og fortvilende. 

Anonymkode: d02bf...06e

[Lonelily]

Du har rett i at det er helt typisk for alderen. Og det er helt klart foreldre de er "vanskelige" med, det er jo oss de er mest trygge på og som de tross alt skal bli selvstendige fra 😊

Hun kan nok være frustrert og utagerende pga store forandringer i livet, men det du forklarer er i hovedsak typisk "trass". Og du får ikke gjort så mye med det, annet enn å bite tenna sammen og akseptere at dette kan bare en stund. Men jeg har full sympati for at dette er tøft når du er alene med barnet, har nettopp gått igjennom det selv. 3 åringer er en prøvelse, selv om de er aldri så søte 😊 Og sorry å si det, men mest sannsynlig har du dette gående i ett år (med mer og mindre intense perioder om hverandre). Det positive er at det går over, og at barnet lærer, vokser utrolig mye og blir mer selvstendig i løpet av denne fasen. 

Min største oppfordring vil være å ikke trasse tilbake, da bare eskalerer det. Planlegg mye mer tid enn nødvendig og velg dine kamper. La barnet få prøve så mye selv som mulig. Jeg vet så indrrlig godt at det er tøft, men det er helt normalt ❤️

Endret 15. mars 2022 av Lonelily

[AnonymBruker]

Det er også helt naturlig og normalt at det er foreldrene ungene er verst med. 

Vår er en liten engel i bhg, og de har aldri problemer med trassanfall. Mens hjemme kan han hyle og rase i godt over en time fordi skiven ble skåret opp feil... 

Det er fordi hjemme er de trygge. Det er der de kan slappe av, og slippe følelsene fri. Være sikre på at de er elsket og akseptert selv om de oppfører seg "jævlig". 

Det merker du vel på deg selv også, at du oppfører deg annerledes på jobben enn hjemme. Du var neppe like frekk i kjeften mot lærerne dine da du gikk på skolen, som du var når du kom heim til ho mor. 

Anonymkode: d02bf...06e

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det der er dønn normalt. Har det helt likt med min, som nå er 4. 

Anbefaler deg å lese "how to talk so little kids will listen". Den har mange gode verktøy. Jeg syntes det hjalp mye mer en cos-kurset.

Det viktigste er grenser. Tydelige, klare grenser. Som du holder på, med vennlighet. 

Slåing: så liten reaksjon som mulig - stor reaksjon = fascinerende og inviterer til gjentagelse... "Vi må pusse tennene. Jeg ser at du ikke vil. Det skjønner jeg, jeg synes også det er kjedelig å pusse tennene. Du har lov å være sint, men det er ikke lov å klore. Om du klorer meg, må jeg holde fast armene dine/gå vekk (gjør det du må for å holde deg trygg for kloring, og gjør det klart at du ikke tolerer kloring). " Prøve å gjøre tannpussen til en lek (selv om leking er det siste du vil når du er trøtt og sint og lei). Syng en sang. Gjør det til en konkurranse. Les bok mens dere pusser. O.l. Og så må du jo bare tvangspusse om ingenting virker... (for ja, også ekspertene sier at noen ganger virker ingen av de pedagogiske korrekte tingene, og da må man tvangspusse/tvangspåkle/bære under armen..)

Sokkene: Ikke gjør det morsomt å løpe vekk og trasse. Enten si rolig, om hun løper, "Jeg går og <ettellerannet>. Du kan ta på deg sokkene selv, eller så tar jeg dem på deg når jeg er ferdig". Litt avhengig av om hun er i stand til å ta dem på selv. Du kan også prøve med valg (vil du ta på denne eller denne sokken først, de blå eller røde), tøyse og late som sokken spiser foten, eller gjøre noe uventet som å finne frem to ulike sokker for å ta på. Men sokkene skal på, og ja, tvangspåkledning kan være resultatet. Og om hun er så voldsom at det er vanskelig (med vår store sterke unge er det nå klin umulig), så javel, hold henne fast og sitt der til hun er klar til å samarbeide (kjempegøy nå rman skal rekke jobben...)

Det er helt vanlig med morgenfugler, og de færreste så små kan stå opp alene. Der er det nok forventningene dine som er litt for høye. En treåring kan forventes å leke alene i maks 10-15 minutter... Vår er fire, og han kan IKKE stå opp alene. Da vår var 3 klarte vi å innføre en sånn dag-natt-klokke, som lyser rødt når det er natt, oransje når det snart er dag, og grønt når han har lov å stå opp. Etter masse øving respekterer han det nå faktisk fint. (øving som å konsekvent si nei, nå er det natt, følg tilbake på rommet om og om og om og om og om og om og om igjen...). Men nå har vi en ettåring som vi må stå opp kl 5 med... 

Å ville bli båret er også helt vanlig. Vår kan også gå kjempelangt, når han vil. Men noen ganger vil han bli båret. ja. Og nei, det gjør vi ikke. Så da er det enten gjøre det gøy å gå selv, kappløpe, leke leteleken (hvor det vi skal lete etter er lenger fremme den veien vi skal...), osv, og ja, noen ganger er det å stå og se på en unge som ligger og spreller og hyler på bakken. 

Det er også viktig å forberede. Ikke "Nå skal vi pusse tenner", men "nå kan vi tegne to hus til, så skal vi pusse" (gi en tidsramme de kan forstå, de skjønner ikke "ti minutter"), eller sette på en visuell timer (veldig populært her i huset, finnes ørten apper). Gi enkle valg, la dem få bestemme det de kan bestemme (viktig å få føle medbestemmelsesrett over eget liv). Naturlige konsekvenser fremfor random straff. Validering av følelser (ikke noe "neida, det går fint", "oppesann, det gjorde da ikke noe vondt vel?" osv). 

Men det som er aller mest effektivt, er tydelige grenser og forventninger, og naturlige konsekvenser som blir fulgt hver gang. 

Og ja. Jeg har også grått av fortvilelse mange, mange ganger. Følt sorg over at jeg hovedsaklig føler nag og irritasjon når jeg er med barnet mitt, av at jeg ikke gleder meg til å hente i barnehagen, kvier meg til ferier og helger, osv... 

Ungen din høres ikke unormal ut i det hele tatt. Det ER drittslitsomt og fortvilende. 

Anonymkode: d02bf...06e

Tusen takk for langt og nyttig svar! 

Jeg tar til meg alt,og mer!

Det har blitt både tvangspåkledning og tvangspussing,skal ikke nekte på det.

Og det er helt forferdelig men man må jo bare. Jeg kan nok bli flinkere til å lage ting om til en lek,jeg må nok jobbe litt med meg selv der. Jeg blir bare så frustrert og lei meg og sinna,og det siste jeg ønsker er å leke. 

Og jeg mener ikke at hun skal stå opp selv, hun er jo for liten til det  men at jeg ligger i senga mens hun ser på tegnefilmer, og jeg har prøvd å få henne til å ligge i senga med meg men det er ikke nubbesjangs! Hun skal opp!

Og jeg må kanskje bare se meg slått på dette punktet.. å bare stå opp!

[Gjest BethD]

Lonelily skrev (6 minutter siden):

Du har rett i at det er helt typisk for alderen. Og det er helt klart foreldre de er "vanskelige" med, det er jo oss de er mest trygge på og som de tross alt skal bli selvstendige fra 😊

Hun kan nok være frustrert og utagerende, men det du forklarer er i hovedsak typisk "trass". Og du får ikke gjort så mye med det, annet enn å bite tenna sammen og akseptere at dette kan bare en stund. Men jeg har full sympati for at dette er tøft når du er alene med barnet, har nettopp gått igjennom det selv. 3 åringer er en prøvelse, selv om de er aldri så søte 😊 Og sorry å si det, men mest sannsynlig har du dette gående i ett år (med mer og mindre intense perioder om hverandre). Det positive er at det går over, og at barnet lærer, vokser utrolig mye og blir mer selvstendig i løpet av denne fasen. 

Min største oppfordring vil være å ikke trasse tilbake, da bare eskalerer det. Planlegg mye mer tid enn nødvendig og velg dine kamper. La barnet få prøve så mye selv som mulig. Jeg vet så indrrlig godt at det er tøft, men det er helt normalt ❤️

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er også helt naturlig og normalt at det er foreldrene ungene er verst med. 

Vår er en liten engel i bhg, og de har aldri problemer med trassanfall. Mens hjemme kan han hyle og rase i godt over en time fordi skiven ble skåret opp feil... 

Det er fordi hjemme er de trygge. Det er der de kan slappe av, og slippe følelsene fri. Være sikre på at de er elsket og akseptert selv om de oppfører seg "jævlig". 

Det merker du vel på deg selv også, at du oppfører deg annerledes på jobben enn hjemme. Du var neppe like frekk i kjeften mot lærerne dine da du gikk på skolen, som du var når du kom heim til ho mor. 

Anonymkode: d02bf...06e

Dere har rett i at hun er verst hjemme hos meg

Og jeg burde jo prøve å snu det til noe positivt men hvorfor er hun ikke sånn mot pappaen sin da..?

Da jeg forklarte han her om dagen hvordan hun er,så ble han sjokkert.

Hun verken klorer eller slår eller noenting der.. Da kjente jeg at jeg ble veldig lei meg.. Jeg må jo gjøre noe feil..

[AnonymBruker]

BethD skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for langt og nyttig svar! 

Jeg tar til meg alt,og mer!

Det har blitt både tvangspåkledning og tvangspussing,skal ikke nekte på det.

Og det er helt forferdelig men man må jo bare. Jeg kan nok bli flinkere til å lage ting om til en lek,jeg må nok jobbe litt med meg selv der. Jeg blir bare så frustrert og lei meg og sinna,og det siste jeg ønsker er å leke. 

Og jeg mener ikke at hun skal stå opp selv, hun er jo for liten til det  men at jeg ligger i senga mens hun ser på tegnefilmer, og jeg har prøvd å få henne til å ligge i senga med meg men det er ikke nubbesjangs! Hun skal opp!

Og jeg må kanskje bare se meg slått på dette punktet.. å bare stå opp!

Jeg syens også det der "gjør det til en lek" punktet er utrolig vanskelig. Det er mye lettere om jeg er i forkant med det, og gjør det FØR ungen klikker, og før jeg blir sur og irritert. Så i stedet for å først prøve å få ungen til å ta på sokkene, så klikker han og nekter, og så skal jeg liksom prøve å være leken mens jeg koker av irritasjon og har mest lyst til å filleriste ungen, så begynner jeg med leken før jeg i det hele tatt prøver å få ham til å ta på sokkene uten. Det er sånn jeg prøver med de punktene jeg vet er vanskelige og at det er 99% sjanse for meltdown. 

Tror nok det bare er å belage seg på å stå opp, ja... Det er omtrent ingen jeg vet om som klarer få ungene til å ligge i sengen eller leke alene i stuen aldri hvor nært soverommet til ho mor er. Så kan man håpe på at de vil se litt skjerm (vår var irriterende sent ute med å ville se på noe sånt.. )

Anonymkode: d02bf...06e

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg syens også det der "gjør det til en lek" punktet er utrolig vanskelig. Det er mye lettere om jeg er i forkant med det, og gjør det FØR ungen klikker, og før jeg blir sur og irritert. Så i stedet for å først prøve å få ungen til å ta på sokkene, så klikker han og nekter, og så skal jeg liksom prøve å være leken mens jeg koker av irritasjon og har mest lyst til å filleriste ungen, så begynner jeg med leken før jeg i det hele tatt prøver å få ham til å ta på sokkene uten. Det er sånn jeg prøver med de punktene jeg vet er vanskelige og at det er 99% sjanse for meltdown. 

Tror nok det bare er å belage seg på å stå opp, ja... Det er omtrent ingen jeg vet om som klarer få ungene til å ligge i sengen eller leke alene i stuen aldri hvor nært soverommet til ho mor er. Så kan man håpe på at de vil se litt skjerm (vår var irriterende sent ute med å ville se på noe sånt.. )

Anonymkode: d02bf...06e

Ja det er nok mye hjelp i å prøve å være i forkant på det meste. Og det prøver jeg på også,så mye jeg kan.

Det er bare kommet til det punktet nå at jeg gruer meg til helgene for jeg må starte dagen kl 5 og har minimalt med hjelp fra barnefar.. Mange ganger har jeg startet lørdagen med å gråte av frustrasjon for jeg klarer ikke se for meg hvordan jeg skal klare meg gjennom dagen..

Jeg finner på mange ting sammen med henne,vi går ut å leker og hun får ha med seg dukkevogn og jeg har med vogn til henne men mange ganger ender det bare i full stopp.. enten fordi hun nekter å gå,eller bare ikke vil sitte i vogn og skal bæres.. 

Nei jeg syns virkelig dette alenemammastyret er det vanskeligste jeg har vært borti... noengang..

[AnonymBruker]

Helt likt med min treåring. Jeg tror det er normalt. De tester jo grenser. Og ja, i dag ble jeg så frustrert at jeg ropte, sa unnskyld etterpå. 

Anonymkode: 55431...1b5

[AnonymBruker]

BethD skrev (2 minutter siden):

 

Dere har rett i at hun er verst hjemme hos meg

Og jeg burde jo prøve å snu det til noe positivt men hvorfor er hun ikke sånn mot pappaen sin da..?

Da jeg forklarte han her om dagen hvordan hun er,så ble han sjokkert.

Hun verken klorer eller slår eller noenting der.. Da kjente jeg at jeg ble veldig lei meg.. Jeg må jo gjøre noe feil..

Det kan være flere grunner til at hun er sånn mot deg, og ikke pappaen. 

Det kan være at hun er tryggere på deg enn pappaen. 

Eller det kan være at pappaen er flinkere til å sette grenser. 

Her er ungen mye bedre med meg enn med pappaen. Her ser jeg at jeg gjør en del ting bedre enn mannen. 

Jeg er mye flinkere til å validere følelser. Jeg er flinkere til å lytte, og vise at jeg skjønner, mens mannen (om han husker det i det hele tatt) knapt er sånn "åja, ja det skjønner jeg" mens det er klart at han ikke skjønner... 

Jeg er flinkere til å sette grenser, og ikke minst holde på grensene og ha naturlige konsekvenser. Mannen er for det første ikke flink til å si hva som er forventningen og grensen. Og når ungen da presser på for å finne ut hvor grensen går, er han ikke flink til konsekvenser. Han kjefter og sier nei og slutt tusen ganger, uten å gjøre noe. Og NÅR han endelig gjør noe, er det random straff, ikke en naturlig konsekvens. Som i om ungen leker voldsomt med noe som kan gå i stykker. Da får han én advarsel av meg. Jeg informerer, ikke kjefter. "Bilen kan gå i stykker om du slår sånn på den. Jeg vil du skal være mer forsikrig med den". Slutter han ikke? "Jeg ser du er i herjehumør. Nå tar jeg bilen vekk så den ikke går i stykker. Vi kan finne dem frem igjen senere. Om du har masse energi og trenger å herje, kan du hoppe med hoppeballen i stedet". Altså hjelpe ham å slutte (husk på at de i den alderen ikke har impulskontroll, de trenger faktisk hjelp til å styre seg, ikke straff for at de ikke klarer noe de ikke har forutsetning for å klare). Så tilby alternativer så han får dekket behovet sitt (få ut energi). Mens mannen her bare ville sagt nei, slutt, slutt, du får ikke lo vå gjøre sånt, nå hører du på meg, hør på meg hør på meg! Og så til slutt tatt bilen, men ikke som hjelp til å styre seg men "NÅ tar jeg bilen siden du ikke klarer å oppføre deg!". Og det blir det meltdown av... 

Jeg er flinkere til å forebygge. Forberedelser, ikke spørre om ting som ikke er valg ("Nå skal vi puse tenner", ikke "skal vi gå og pusse tenner?"), gi valg der jeg kan, o.l. 

Anonymkode: d02bf...06e

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Helt likt med min treåring. Jeg tror det er normalt. De tester jo grenser. Og ja, i dag ble jeg så frustrert at jeg ropte, sa unnskyld etterpå. 

Anonymkode: 55431...1b5

Det har dessverre skjedd her også..  og jeg får vondt langt inne av å tenke pådet..

[AnonymBruker]

BethD skrev (2 minutter siden):

Ja det er nok mye hjelp i å prøve å være i forkant på det meste. Og det prøver jeg på også,så mye jeg kan.

Det er bare kommet til det punktet nå at jeg gruer meg til helgene for jeg må starte dagen kl 5 og har minimalt med hjelp fra barnefar.. Mange ganger har jeg startet lørdagen med å gråte av frustrasjon for jeg klarer ikke se for meg hvordan jeg skal klare meg gjennom dagen..

Jeg finner på mange ting sammen med henne,vi går ut å leker og hun får ha med seg dukkevogn og jeg har med vogn til henne men mange ganger ender det bare i full stopp.. enten fordi hun nekter å gå,eller bare ikke vil sitte i vogn og skal bæres.. 

Nei jeg syns virkelig dette alenemammastyret er det vanskeligste jeg har vært borti... noengang..

Det må være ufattelig tungt alene. Vi er to, og jeg har også startet dagen med å gråte på badet for jeg vil ikke.... 

Vi har satt ned foten på "ta med sykkel/akebrett" flere ganger, fordi det ender med at han skal ha oss til å bære både ham og sykkelen. Da minner vi på det. "Vi kan ikke ta med sykkel i dag. Jeg har ikke lyst til å bære sykkelen når du er lei av å sykle".

Anonymkode: d02bf...06e

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det må være ufattelig tungt alene. Vi er to, og jeg har også startet dagen med å gråte på badet for jeg vil ikke.... 

Vi har satt ned foten på "ta med sykkel/akebrett" flere ganger, fordi det ender med at han skal ha oss til å bære både ham og sykkelen. Da minner vi på det. "Vi kan ikke ta med sykkel i dag. Jeg har ikke lyst til å bære sykkelen når du er lei av å sykle".

Anonymkode: d02bf...06e

Ikke sant.. er jo jeg som må bære alt som skal bli med.. og dette vet jeg jo,så det er jo et lite helvete å komme seg over dørstokken hver gang vi skal ut..

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det kan være flere grunner til at hun er sånn mot deg, og ikke pappaen. 

Det kan være at hun er tryggere på deg enn pappaen. 

Eller det kan være at pappaen er flinkere til å sette grenser. 

Her er ungen mye bedre med meg enn med pappaen. Her ser jeg at jeg gjør en del ting bedre enn mannen. 

Jeg er mye flinkere til å validere følelser. Jeg er flinkere til å lytte, og vise at jeg skjønner, mens mannen (om han husker det i det hele tatt) knapt er sånn "åja, ja det skjønner jeg" mens det er klart at han ikke skjønner... 

Jeg er flinkere til å sette grenser, og ikke minst holde på grensene og ha naturlige konsekvenser. Mannen er for det første ikke flink til å si hva som er forventningen og grensen. Og når ungen da presser på for å finne ut hvor grensen går, er han ikke flink til konsekvenser. Han kjefter og sier nei og slutt tusen ganger, uten å gjøre noe. Og NÅR han endelig gjør noe, er det random straff, ikke en naturlig konsekvens. Som i om ungen leker voldsomt med noe som kan gå i stykker. Da får han én advarsel av meg. Jeg informerer, ikke kjefter. "Bilen kan gå i stykker om du slår sånn på den. Jeg vil du skal være mer forsikrig med den". Slutter han ikke? "Jeg ser du er i herjehumør. Nå tar jeg bilen vekk så den ikke går i stykker. Vi kan finne dem frem igjen senere. Om du har masse energi og trenger å herje, kan du hoppe med hoppeballen i stedet". Altså hjelpe ham å slutte (husk på at de i den alderen ikke har impulskontroll, de trenger faktisk hjelp til å styre seg, ikke straff for at de ikke klarer noe de ikke har forutsetning for å klare). Så tilby alternativer så han får dekket behovet sitt (få ut energi). Mens mannen her bare ville sagt nei, slutt, slutt, du får ikke lo vå gjøre sånt, nå hører du på meg, hør på meg hør på meg! Og så til slutt tatt bilen, men ikke som hjelp til å styre seg men "NÅ tar jeg bilen siden du ikke klarer å oppføre deg!". Og det blir det meltdown av... 

Jeg er flinkere til å forebygge. Forberedelser, ikke spørre om ting som ikke er valg ("Nå skal vi puse tenner", ikke "skal vi gå og pusse tenner?"), gi valg der jeg kan, o.l. 

Anonymkode: d02bf...06e

Jeg vet at hun pleier å få viljen sin når hun er hos han... Så det er vel gjerne derfor han ikke merker noe sånt.. 

Mens hos meg så er det grenser,og regler og man spiser ikke coco puffs til kvelds,eller får godteri hele tiden..

Føler jeg får "the shit end of the stick" hele tiden,og det er utrolig slitsomt..

[AnonymBruker]

Har ingen råd, vil bare si at du ikke er alene. Jeg gruer meg ofte til helgene fordi det blir så vanvittig intenst de dagene. Starter så tidlig, og alt er en kamp. Jeg er også alene med min 3-åring, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke trodde det var så tøft å ha barn på forhånd. Venter liksom bare på at det skal bli bedre 🙈

Anonymkode: 28b0e...233

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har ingen råd, vil bare si at du ikke er alene. Jeg gruer meg ofte til helgene fordi det blir så vanvittig intenst de dagene. Starter så tidlig, og alt er en kamp. Jeg er også alene med min 3-åring, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke trodde det var så tøft å ha barn på forhånd. Venter liksom bare på at det skal bli bedre 🙈

Anonymkode: 28b0e...233

Dette er akkurat sånn det er.. alt er en kamp og jeg gruer meg som en hest til hver helg.. Det er så vondt å ha det sånn...

 

[AnonymBruker]

BethD skrev (1 minutt siden):

Ikke sant.. er jo jeg som må bære alt som skal bli med.. og dette vet jeg jo,så det er jo et lite helvete å komme seg over dørstokken hver gang vi skal ut..

Viktig å huske på at du har lov å sette grenser. Du skal ta vare på deg selv også. 

"Vi kan ikke ha med dukkevogn i dag. Du kan få ha med deg dukken om du vil ha noe med. Vognen må stå igjen hjemme". Og det ender gjenre med meltdown, men da er det validering. "Jeg ser du ble skuffet, du hadde så lyst til å ha med deg dukkevognen. Det skjønner jeg. Det er veldig kjekt å ha med dukkevognen. Det kan vi ikke i dag. " og så la henne rase fra seg. Om man holder på grensen, skjønner de etterhvert at dette er grensen og sånn er det. 

Bedre det enn å si ja, og så ender det med at det uansett blir meltdown langt hjemmefra, og du må håndtere sprellende vrælende unge OG dukkevogn. Om man uasett må håndtere et meltdown foretrekker jeg at det er hjemme og ikke nedi parken hvor det uten unntak kommer minst én pensjonist som stiller seg med hendene på ryggen og bare står og glor (hver. gang. seriøst.).

Anonymkode: d02bf...06e

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Viktig å huske på at du har lov å sette grenser. Du skal ta vare på deg selv også. 

"Vi kan ikke ha med dukkevogn i dag. Du kan få ha med deg dukken om du vil ha noe med. Vognen må stå igjen hjemme". Og det ender gjenre med meltdown, men da er det validering. "Jeg ser du ble skuffet, du hadde så lyst til å ha med deg dukkevognen. Det skjønner jeg. Det er veldig kjekt å ha med dukkevognen. Det kan vi ikke i dag. " og så la henne rase fra seg. Om man holder på grensen, skjønner de etterhvert at dette er grensen og sånn er det. 

Bedre det enn å si ja, og så ender det med at det uansett blir meltdown langt hjemmefra, og du må håndtere sprellende vrælende unge OG dukkevogn. Om man uasett må håndtere et meltdown foretrekker jeg at det er hjemme og ikke nedi parken hvor det uten unntak kommer minst én pensjonist som stiller seg med hendene på ryggen og bare står og glor (hver. gang. seriøst.).

Anonymkode: d02bf...06e

Å herregud ikke si det engang!

Jeg hater å ha henne med på butikken, for det blir ALLTID et helvete for hun ikke får alt hun peker på. Og da er det alltid en eller annen som skal se på meg, med dømmende øyne eller noe sånt. Og jeg står å bokstavelig talt rister av frustrasjon. Har mange ganger bært ungen med meg ut men handleposene i andre hånden og følt meg som verdens største idiot..

Har heldigvis funnet en butikk som har sånne biler med store handlekurver på,så ungen kan sitte inni der mens vi handler. Helt GULL!

[Lonelily]

Noen tips:

-Når det gjelder helg og soving. Stå opp med henne, sett på tv og legg deg på sofaen for en liten hvil i stedet. 

-La henne få velge mellom alternativer som du legger frem. "vil du ha på deg denne genseren eller denne genseren i dag?" 

-Følg opp det du sier og vær konsekvent, men se gjennom fingrene på små ting. La barnet drikke av kopp i stedet for glass eller la henne sove i yndlingskjolen en natt i stedet for pysj. Men tannpuss må man jo selv om det føles som det grenser til barnemishandling til tider. Uansett bedre at barnet gråter hjemme enn hos tannlegen 😊

-ta vare på deg selv og sørg for at du får hvile og egentid når barnet har lagt seg ❤️

-beregn ekstra tid. Alltid

-husk at det snart kommer en god periode. Trassalderen varer lenge, men det er ikke like intenst hele tida

-det er ok å la barnet hyle og gråte. Noen ganger er det best å trekke seg unna og la følelsene få rase litt. Hun er nok klar for litt trøst og en klem etterhvert

-noen ganger MÅ man. Jeg har båret hylende unge inn og ut av barnehage mange ganger, noen ganger har man ikke tid til å dikke og dakke. Tror de aller fleste har sympati for andre foreldre i slike situasjoner, og mer respekt for at man setter ned foten enn at man gjør alt man kan for å unngå krise når man f. eks er på butikken. 

- 3 åringer trenger mye forberedelse om hva som skal skje. De har en forestilling om hvordan ting skal bli og hele verden raser sammen om det ikke blir slik. I tillegg har de lite språk og vanskelig for å uttrykke ting slik at man kommer langt med å uttrykke at man forstår (hjelpe de å forstå) og validerer følelsene deres. Som nevnt i tråden tidligere "jeg forstår at du vil ha is, men.." 

Det går over! Og jo mer viljesterk jo større sjanse for å mestre og få til ting i livet kanskje? ❤️

[Gjest BethD]

Lonelily skrev (4 minutter siden):

Noen tips:

-Når det gjelder helg og soving. Stå opp med henne, sett på tv og legg deg på sofaen for en liten hvil i stedet. 

-La henne få velge mellom alternativer som du legger frem. "vil du ha på deg denne genseren eller denne genseren i dag?" 

-Følg opp det du sier og vær konsekvent, men se gjennom fingrene på små ting. La barnet drikke av kopp i stedet for glass eller la henne sove i yndlingskjolen en natt i stedet for pysj. Men tannpuss må man jo selv om det føles som det grenser til barnemishandling til tider. Uansett bedre at barnet gråter hjemme enn hos tannlegen 😊

-ta vare på deg selv og sørg for at du får hvile og egentid når barnet har lagt seg ❤️

-beregn ekstra tid. Alltid

-husk at det snart kommer en god periode. Trassalderen varer lenge, men det er ikke like intenst hele tida

-det er ok å la barnet hyle og gråte. Noen ganger er det best å trekke seg unna og la følelsene få rase litt. Hun er nok klar for litt trøst og en klem etterhvert

-noen ganger MÅ man. Jeg har båret hylende unge inn og ut av barnehage mange ganger, noen ganger har man ikke tid til å dikke og dakke. Tror de aller fleste har sympati for andre foreldre i slike situasjoner, og mer respekt for at man setter ned foten enn at man gjør alt man kan for å unngå krise når man f. eks er på butikken. 

- 3 åringer trenger mye forberedelse om hva som skal skje. De har en forestilling om hvordan ting skal bli og hele verden raser sammen om det ikke blir slik. I tillegg har de lite språk og vanskelig for å uttrykke ting slik at man kommer langt med å uttrykke at man forstår (hjelpe de å forstå) og validerer følelsene deres. Som nevnt i tråden tidligere "jeg forstår at du vil ha is, men.." 

Det går over! Og jo mer viljesterk jo større sjanse for å mestre og få til ting i livet kanskje? ❤️

Ja det er ikke første gangen jeg har hørt det at det er god ting med vilje, "tenk om hun ikke hadde noen vilje og lot seg overkjøre totalt"..

Joda jeg vil jo ikke det men det må da finnes en mellomting..  men ikke når det kommer til den lille divaen min, hehe !

 

Tusen takk for gode tips og innspill,jeg skal virkelig ta det til meg!