Hvor mye bryr en psykolog seg egentlig om en pasient?

[AnonymBruker]

Hvor mye bryr en psykolog seg egentlig om en pasient? Har tenkt en del på dette og synes det er et interessant tema. Så om noen har noen innspill kom gjerne med dem. Hvis du skulle sammenlignet det med noe? Er det på lik linje som for eksempel en søster som kommer til deg for råd, eller er det mer som når du møter igjen den faste kunden når du jobber i matbutikk?

Anonymkode: da4f3...982

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan ikkeen psykolog bry seg om alle de sikkert 50 forskjellige pasientene de har iløpet av 1 år. 

Om man kun er ute etter noen som bryr seg og omsorg er det bedre å gå til søsteren sin ja. 

Anonymkode: 69653...221

[FunnyBoy123]

Du må ikke glemme at psykologer gjør en jobb. Det er ikke slik at de blir bundet til deg emosjonelt.
Støtten du får fra familiemedlemmer er en helt annen type støtte, enn det du får hos en psykolog. 

[AnonymBruker]

Du forstår vel at dette er individuelt? Noen får et veldig nært forhold, andre ikke. 

Det sier seg selv at psykologen ikke kan være følelsemessig like investert i alle sine pasienter. Mange har jo over 100 på listene sine.

Anonymkode: 0813c...599

[PITTY]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor mye bryr en psykolog seg egentlig om en pasient? Hvis du skulle sammenlignet det med noe? Er det på lik linje som for eksempel en søster som kommer til deg for råd, eller er det mer som når du møter igjen den faste kunden når du jobber i matbutikk?

Anonymkode: da4f3...982

Vil mene det er nærmere din faste kunde i butikken ja..  Hvis denne også fremstår lyttende, konstruktiv og empatisk.

Så hvorfor ikke? Gratis er det også..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor mye bryr en psykolog seg egentlig om en pasient? Har tenkt en del på dette og synes det er et interessant tema. Så om noen har noen innspill kom gjerne med dem. Hvis du skulle sammenlignet det med noe? Er det på lik linje som for eksempel en søster som kommer til deg for råd, eller er det mer som når du møter igjen den faste kunden når du jobber i matbutikk?

Anonymkode: da4f3...982

Jeg vil si det er noe mellom, samtidig som det varierer fra person til person. Men med de fleste mer enn kunden i matbutikk- den vet man jo ikke noe om, der er det hei og hadet bare, pasientene vet jeg mer om. Men bryr meg ikke om pasientene på samme måte som søsteren min. Samtidig er jeg investert i at de skal få til å få det bedre, og føler et ansvar ift det, noe jeg ikke på samme måte gjør med søsteren min. 

Anonymkode: 15dd6...45d

[AnonymBruker]

Jeg byttet psykolog etter at han fortalte at han følte seg som en far for meg. 

Anonymkode: 333f2...64e

[AnonymBruker]

De varierer nok, og de bryr seg sannsynligvis mer om noen pasienter enn andre. De bryr seg sikkert mer om en pasient de har hatt lenge enn en pasient de har hatt i kort tid. Det er likevel høyst usannsynlig at psykologer bryr seg på et personlig plan, slik som de gjerne ville brydd seg om en venn. De må ha en distanse, uten den hadde de ikke vært i stand til å hjelpe pasientene sine. En psykolog som bryr seg for mye vil også bli helt utbrent til slutt. Psykologer er også mennesker, og har sikkert noen pasienter de kommer bedre overens med enn andre, og derfor bryr seg mer om. 

Jeg tror min psykolog bryr seg, men ikke på et personlig plan. Hen har sagt at hen bryr seg, og virker engasjert i å hjelpe meg. Jeg får velge selv hvor ofte jeg vil gå, og i perioder går jeg tre ganger i uken. Jeg kan sende meldinger, men det gjør jeg kun i arbeidstiden, og får stort sett svar i arbeidstiden. Unntaket er hvis hen sender meg en melding på ettermiddagen eller kvelden, da svarer jeg samme ettermiddag/kveld. Hen kan ringe meg i arbeidstiden hvis jeg har behov for det, og det har faktisk hendt at hen har ringt meg mens hen har vært på jobbrelaterte reiser, men dette har vært i hverdager innenfor vanlig arbeidstid. Hen har også fulgt meg til innleggelse på psykiatrisk avdeling, men dette har også vært innenfor arbeidstiden. Så psykologer bryr seg sikkert innenfor arbeidstiden, men pasientene blir ikke med hjem. De bryr seg ikke på et personlig plan, men de kan likevel bry seg på en profesjonell måte.  

Har selv jobbet i helsevesenet, og jeg brydde meg om pasientene. Jeg tenkte likevel ikke på dem utenom arbeidstiden med mindre det skjedde noe veldig spesielt. Jeg brydde meg på en annen måte enn hvordan jeg bryr meg om venner og familie. 

Anonymkode: 9ce40...ab4

[AnonymBruker]

Man må være glad for at de som jobber i Helsevesenet glemmer en fort!

Anonymkode: fa820...aae

[AnonymBruker]

De bryr seg like mye om pasientene sine som jeg bryr meg om barna jeg jobber med i barnehagen. Det er en jobb, men er genuint opptatt av de på jobb. Etter jobb og når de går videre over på skolen er de glemt. 
 

Anonymkode: c84ea...f22

[AnonymBruker]

Behandlere bryr seg ikke om pasientene sine, det er en jobb. 
 

Anonymkode: 938f7...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

De bryr seg like mye om pasientene sine som jeg bryr meg om barna jeg jobber med i barnehagen. Det er en jobb, men er genuint opptatt av de på jobb. Etter jobb og når de går videre over på skolen er de glemt. 
 

Anonymkode: c84ea...f22

Det er faktisk litt mer kynisk, for barna i barnehagen er du sammen med i 8+ timer 5 dager i uka, trøster de når de slår seg eller savner mammaen og pappaen sin osv. 

Anonymkode: 938f7...af0

[Daria]

Jeg håper jo at han bryr seg hakket mer enn de i kassa på Kiwi - han vet tross alt ganske mye mer om meg og livet mitt enn de gjør - men hvis han begynte å bry seg like mye som et familiemedlem er all profesjonalitet borte og det er på høy tid å avslutte. Det er ikke varme og personlig emosjonelt engasjement jeg går til ham for, men kompetent faglig hjelp og veiledning. Jeg tror ikke jeg hadde fungert med en psykolog som var for følelsesmessig involvert - jeg trenger den distansen  og den klare rollen han har som nøytral, ikke-involvert part. Så viser han jo empati og forståelse, og jeg tror på at den er genuin, men den er av det profesjonelle behandler-til-pasient-slaget. 

[AnonymBruker]

Bryr seg i liten grad. Etter 45 minutt er det værsågod neste. Sånn må det være, ellers vil ingen kunne klare denne jobben. 

Anonymkode: b4c2c...5f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg byttet psykolog etter at han fortalte at han følte seg som en far for meg. 

Anonymkode: 333f2...64e

Mens min ikke kjente meg igjen da jeg møtte ham to måneder etter jeg hadde sluttet hos ham etter å ha vært hos ham ukentlig i et år 😅

Anonymkode: 36a55...0d3

[AnonymBruker]

Jeg har nylig begynt å gå til psykolog, og akkurat dette med hva slags "forhold" vi skal ha syns jeg er vanskelig. Jeg vet jo at hun er profesjonell og ikke legger noe personlig i det, men hun er så utrolig hyggelig og imøtekommende å være rundt. Så jeg får følelsen av å snakke med en venninne, men hun er garantert ikke "der". Det er nesten så jeg lurer på om jeg skal slutte. 

Anonymkode: dd96a...0af

[AnonymBruker]

De bryr seg. Dog i varierende grad - avhengig av behandler og pasient.
Du kan f.eks. tenke, om en pasient går til behandling hos en psykolog to dager i uken gjennom 3 år.  En dag tar plutselig pasienten selvmord. Det vil neppe gå behandleren uberørt forbi.
Eller ei lita jente på 11 med spiseforstyrrelse.
Ja, psykologen gjør en jobb, men du kan ikke ta mennesket fullstendig ut av dem. 

Anonymkode: e8b60...dbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

De bryr seg like mye om pasientene sine som jeg bryr meg om barna jeg jobber med i barnehagen. Det er en jobb, men er genuint opptatt av de på jobb. Etter jobb og når de går videre over på skolen er de glemt. 
 

Anonymkode: c84ea...f22

Selvsagt, men man bryr seg om at pasientene og barna skal ha det bra og bli fulgt opp. Ellers er det ikke noen dype følelser, for det hadde blitt rart. 

Anonymkode: 6148e...8a0

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Selvsagt, men man bryr seg om at pasientene og barna skal ha det bra og bli fulgt opp. Ellers er det ikke noen dype følelser, for det hadde blitt rart. 

Anonymkode: 6148e...8a0

Det kan fortsatt skje. Det opplevde jeg og det ble skadelig for meg. Med min forrige behandler. Det ble jo uprofesjonelt og sånt, men det var jo ikke noe han gjorde med vilje. Men han burde sett at det ble sånn og gjort noe med det. 

Endret 15. mars 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

De bryr seg like mye om pasientene sine som jeg bryr meg om barna jeg jobber med i barnehagen. Det er en jobb, men er genuint opptatt av de på jobb. Etter jobb og når de går videre over på skolen er de glemt. 
 

Anonymkode: c84ea...f22

På seg selv kjenner en..bare seg selv.

Jeg er lærer, og må si at for min del blir jeg (etter litt tid selvsagt) genuint glad i elevene mine. Gleder meg over å treffe gamle elever igjen på gata, kan miste nattesøvnen over spesielt gripende omstendigheter (skjer ikke hvert år!). Men som lærer er jeg sammen med elevene mine hver eneste dag, i timesvis. Over flere år. De er barn og går inn i relasjonen med hud og hår.

En behandler i helsesektoren vil jeg tro bryr seg, sånn oppriktig. Mer om det er pasienter en kjenner godt, det er menneskelig. Å bli sånn skikkelig glad i, som jeg opplever med elevene, det tror jeg absolutt ikke - og håper ikke. Det ville ikke vært godt for noen i den relasjonen tror jeg.

Anonymkode: 4dc53...c51