3-åring som er sykt rampete om dagen

[AnonymBruker]

Har en 3-åring som til tider bare finner på at han skal gjøre utrolig mye som han ikke vet han får lov ting. Som når han skal tømme potta si for tiss, kaster han hele greia i do (gjentatte ganger, selv om jeg sier han ikke får lov). Eller å tømme tisset utenfor, selv om jeg sier han skal gjøre det rolig - og oppi do, ikke utenfor. Jeg skjønner ikke hvorfor han gjøre disse tingene?

Han er også blitt fæl til å kaste ting på oss bare «på gøy». Stort sett ting som ikke gjør vondt, vel og merke, men likevel. En gang tok jeg litt tak i han og sa «nei, det der gjør du ikke, det gjør vondt!», da han kastet en litt hardere ting på meg, men han bare ler. Tror det er gøy. Samtidig som han kan begynne å gråte om jeg kjefter for mye.

Han kaster også ting fra seg på gulvet når han spiser - og er generelt veldig fæl på å kaste ting. Gjør det hjemme, når vi er på besøk osv. Står det en flaske på bordet, kan han plutselig finne på å veive den ned, og han gir seg ikke der, og fortsetter gjerne med det som står rundt om han får tilsnakk.

Jeg skjønner ikke hvorfor han gjør dette? Det sies at man skal ignorere negativ atferd, men jeg føler jeg ikke bare kan stå å se på/aksepterer mange av de tingene han gjør? Jeg fjerner han ofte fra situasjonen om det er nødvendig, men vil forstå hvorfor han gjør sånn? Eller er det bare en fase som «alle» 3-åringer går gjennom?

Anonymkode: ac723...dd4

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe' råd akkurat, men, I feel you! Står oppi akkurat det samme med min treåring 😳

Han skal hyle så trommehinnen våre sprekker, og når vi minner han på i'nestemme så fortsetter det bare. Kaster ting rundt seg og prøvende på oss. Kaster ring som ikke virker eller som han ikke mestrer. Det er veeeeldig frustrerende. Skal nå ta fatt på en bok av montgomery nå i nøden, for å se om jeg blir litt klokere 😂

Anonymkode: 4b3aa...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det sies at man skal ignorere negativ atferd,

😳 Nei, bare nei. Tar du oppdragelsesråd fra eldre mennesker eller hva skjer? Du skal aldri ignorere barnet ditt.

Håper du søker bedre litteratur og veiledning.

Anonymkode: 2ae50...3c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

😳 Nei, bare nei. Tar du oppdragelsesråd fra eldre mennesker eller hva skjer? Du skal aldri ignorere barnet ditt.

Håper du søker bedre litteratur og veiledning.

Anonymkode: 2ae50...3c3

Hvor har du hørt at du aldri skal ignorere barnet? Aldri? Har du noe troverdige kilder du kan linke til?

Jeg ignorerer trass fra minste og mas fra eldste. Funker hver gang. Blir bare mer drama om jeg skal prøve å prate de til fornuft, når de prøver å få en reaksjon med uønsket oppførsel. Dette er rent erfaringsbasert fra en trebarnsmor.

Anonymkode: b02a2...4ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

😳 Nei, bare nei. Tar du oppdragelsesråd fra eldre mennesker eller hva skjer? Du skal aldri ignorere barnet ditt.

Håper du søker bedre litteratur og veiledning.

Anonymkode: 2ae50...3c3

Ser ingenting galt i å ignorere barnet for negativ atferd? Hyler barnet mitt, hender det seg at jeg ignorerer, om jeg klarer å dy meg fra å si noe.

Ellers er jeg litt dårlig på å ignorere. Skulle gjerne ignorert når han kaster ting i do, kaster ting ned fra bordet osv, men det faller meg mer naturlig å si fra når noe ikke er greit. Å ignorere hadde muligens funket bedre, da det ikke får noe oppmerksomhet, noe han sikkert ønsker å oppnå. 

Å ignorere et barn som gråter, er lei seg osv, blir noe helt annet.

Anonymkode: ac723...dd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke noe' råd akkurat, men, I feel you! Står oppi akkurat det samme med min treåring 😳

Han skal hyle så trommehinnen våre sprekker, og når vi minner han på i'nestemme så fortsetter det bare. Kaster ting rundt seg og prøvende på oss. Kaster ring som ikke virker eller som han ikke mestrer. Det er veeeeldig frustrerende. Skal nå ta fatt på en bok av montgomery nå i nøden, for å se om jeg blir litt klokere 😂

Anonymkode: 4b3aa...1e9

Å gud, min kan også hyle verre enn grisen. Dette har han gjort i perioder helt siden han var liten. Sykt frustrerende, og noen ganger får jeg lyst til å bare hive hele ungen ut 😅

Anonymkode: ac723...dd4

[AnonymBruker]

Klart du skal ignorere negativ adferd og belønne positiv adferd. Ellers vil jo barnet eskalere den negative adferden.

Det betyr ikke at du ignorerer barnet, men tvert i mot at du forstår barnet; det ønsker oppmerksomhet.

Anonymkode: 27ced...57c

[~white lady~]

Nå går jeg ut i fra at det er en normaltfungerende treåring det er snakk om her, uten eventuelle diagnoser å ta hensyn til.

Jeg legger merke til flere ting:

1. Du stiller deg uforstående til at han oppfører seg dårlig, og at han gjør det for å plage deg/dere. 

2. Du kjefter og gir tilsnakk.

3. Du ignorerer såkalt negativ atferd.

~white lady~ skrev (17 timer siden):

Hvor har du hørt at du aldri skal ignorere barnet? Aldri? Har du noe troverdige kilder du kan linke til?

Jeg ignorerer trass fra minste og mas fra eldste. Funker hver gang. Blir bare mer drama om jeg skal prøve å prate de til fornuft, når de prøver å få en reaksjon med uønsket oppførsel. Dette er rent erfaringsbasert fra en trebarnsmor.

Anonymkode: b02a2...4ac

Vel, barn er et produkt av sine foreldre. Et lite barn som tester grenser og utagerer, kommuniserer som regel mangel på emosjonell kontakt med sine foreldre, og manglende følelsesregulering. 

Mange barn savner tid med sine foreldre. De har lange dager i barnehagen, de blir slitne. Hjemme kan de slippe løs alle følelsene som har bygget seg opp i løpet av dagen. Da trenger de en rolig, tilstedeværende voksen som tar i mot disse følelsene, setter ord på dem og anerkjenner dem. På den måten lærer de etterhvert å regulere seg selv. 

Mange barn har også lært seg at de (stort sett) kun får oppmerksomhet fra foreldrene om de utagerer. Gjelder det hos dere? Tar du deg tid til å snakke med gutten når du henter i barnehagen? Får han mulighet til å vise deg hva han laget/tegnet? Fortelle hvem han lekte med, og hvor mange ganger de sykla rundt barnehagebygget? Får han en klem, og øyekontakt? Sitter du ned med han hjemme, og bygger lego på stuegulvet? Sitter du inne hos han til han sovner?

Jeg er ganske sikker på at om du bruker mer kvalitetstid sammen med sønnen din, vil den utfordrende atferden reduseres kraftig.

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hvor har du hørt at du aldri skal ignorere barnet? Aldri? Har du noe troverdige kilder du kan linke til?

Jeg ignorerer trass fra minste og mas fra eldste. Funker hver gang. Blir bare mer drama om jeg skal prøve å prate de til fornuft, når de prøver å få en reaksjon med uønsket oppførsel. Dette er rent erfaringsbasert fra en trebarnsmor.

Anonymkode: b02a2...4ac

Minstemann trenger deg til å hjelpe med å regulere følelsene, og eldstemann ønsker sannsynligvis kontakt med deg. Å ignorere barnas forsøk på kommunikasjon er rett og slett....nei, les noen bøker. Hedvig Montgomery har noen fine.

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (11 timer siden):

Minstemann trenger deg til å hjelpe med å regulere følelsene, og eldstemann ønsker sannsynligvis kontakt med deg. Å ignorere barnas forsøk på kommunikasjon er rett og slett....nei, les noen bøker. Hedvig Montgomery har noen fine.

Så når en toåring trasser for at hen ikke får lov til å bli med skittentøyet inn i vaskemaskinen, tar du å trøster og prater ungen til fornuft? Eller ignorerer du og tar ungen bort fra situasjonen med avledning?

Når 12 åringen klikker hvis hen får nei til godteri på en vanlig ukedag, setter du deg ned og prater om hvordan dagen har vært? Eller ignorerer du dårlig oppførsel til hen kommer til fornuft?

Har du barn? 

Anonymkode: b02a2...4ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Så når en toåring trasser for at hen ikke får lov til å bli med skittentøyet inn i vaskemaskinen, tar du å trøster og prater ungen til fornuft? Eller ignorerer du og tar ungen bort fra situasjonen med avledning?

Da setter jeg meg ned og prater med han, hjelper han med å sette ord på følelsene hans. Har faktisk en på 2 år selv, så vet akkurat hva jeg snakker om. Overser og avleder selvfølgelig aldri.

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hvor har du hørt at du aldri skal ignorere barnet? Aldri? Har du noe troverdige kilder du kan linke til?

Jeg ignorerer trass fra minste og mas fra eldste. Funker hver gang. Blir bare mer drama om jeg skal prøve å prate de til fornuft, når de prøver å få en reaksjon med uønsket oppførsel. Dette er rent erfaringsbasert fra en trebarnsmor.

Anonymkode: b02a2...4ac

Kildene er all nyere litteratur innenfor barn og trygghet. Kanskje du burde ta et COS kurs.

Anonymkode: 2ae50...3c3

[Gjest BethD]

Hehe,måtte le litt nå.. postet nettopp ett innlegg selv om en 3åring som er utrolig vanskelig om dagen.. I feel u!

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Så når en toåring trasser for at hen ikke får lov til å bli med skittentøyet inn i vaskemaskinen, tar du å trøster og prater ungen til fornuft? Eller ignorerer du og tar ungen bort fra situasjonen med avledning?

Når 12 åringen klikker hvis hen får nei til godteri på en vanlig ukedag, setter du deg ned og prater om hvordan dagen har vært? Eller ignorerer du dårlig oppførsel til hen kommer til fornuft?

Har du barn? 

Anonymkode: b02a2...4ac

Ingen av delene. Jeg forklarer. Trøst ved behov. Inntoning inn mot barnet for å forstå. Har man en del verktøy i kassen er det lettere å håndtere barn i alle aldre. 
 

Jeg har to barn. En tenåring og en i bhg-alder. Er også utdannet innen feltet.

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (14 timer siden):

Nå går jeg ut i fra at det er en normaltfungerende treåring det er snakk om her, uten eventuelle diagnoser å ta hensyn til.

Jeg legger merke til flere ting:

1. Du stiller deg uforstående til at han oppfører seg dårlig, og at han gjør det for å plage deg/dere. 

2. Du kjefter og gir tilsnakk.

3. Du ignorerer såkalt negativ atferd.

 

Vel, barn er et produkt av sine foreldre. Et lite barn som tester grenser og utagerer, kommuniserer som regel mangel på emosjonell kontakt med sine foreldre, og manglende følelsesregulering. 

Mange barn savner tid med sine foreldre. De har lange dager i barnehagen, de blir slitne. Hjemme kan de slippe løs alle følelsene som har bygget seg opp i løpet av dagen. Da trenger de en rolig, tilstedeværende voksen som tar i mot disse følelsene, setter ord på dem og anerkjenner dem. På den måten lærer de etterhvert å regulere seg selv. 

Mange barn har også lært seg at de (stort sett) kun får oppmerksomhet fra foreldrene om de utagerer. Gjelder det hos dere? Tar du deg tid til å snakke med gutten når du henter i barnehagen? Får han mulighet til å vise deg hva han laget/tegnet? Fortelle hvem han lekte med, og hvor mange ganger de sykla rundt barnehagebygget? Får han en klem, og øyekontakt? Sitter du ned med han hjemme, og bygger lego på stuegulvet? Sitter du inne hos han til han sovner?

Jeg er ganske sikker på at om du bruker mer kvalitetstid sammen med sønnen din, vil den utfordrende atferden reduseres kraftig.

 

 

 

 

Jeg jobber deltid og barnet mitt har dermed veldig korte dager i barnehagen. Av og til hender det seg at vi tar en fridag til han også, så er ganske sikker på at han ikke får for lite oppmerksom/tid med oss.

Vi leker, koser, synger, leser bok sammen, lager mat sammen, går ut sammen, handler sammen - er generelt mye sammen. Så kan ikke se for meg helt at han får mangel på emosjonell kontakt og de tingene du nevner. 

Og ja, dette er en helt normal 3-åring.

Anonymkode: ac723...dd4

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg jobber deltid og barnet mitt har dermed veldig korte dager i barnehagen. Av og til hender det seg at vi tar en fridag til han også, så er ganske sikker på at han ikke får for lite oppmerksom/tid med oss.

Vi leker, koser, synger, leser bok sammen, lager mat sammen, går ut sammen, handler sammen - er generelt mye sammen. Så kan ikke se for meg helt at han får mangel på emosjonell kontakt og de tingene du nevner. 

Og ja, dette er en helt normal 3-åring.

Anonymkode: ac723...dd4

Du gjør mye bra. Nå svarte jeg ganske generelt basert på ditt første innlegg, men jeg står inne for at man ikke skal ignorere såkalt negativ atferd- som for barnet er en måte å kommunisere et behov på. 

God gammeldags kjefting fungerer dårlig i å oppdra barn. Det er bedre å forklare, veilede og være en rollemodell. Så er det viktig å huske på at barn også kan ha dårlige dager, og det skal de få lov til.

I den alderen din er i, er det typisk med maktkamp mellom forelder og barn. Dette skjer typisk hvis forelderen er uklar på regler, er ettergivende og lar barnet ta ledelsen. Barnet blir usikkert , og strekker strikken for å finne ut hvor grensa går. Det er også viktig at forelderen anerkjenner barnets følelser. Barnet må få lov til å være sint eller lei seg, og få lov til å uttrykke dette. Den voksne må passe på å forholde seg rolig, og ikke la seg trekke inn i barnets indre kaos. Din ro vil hjelpe barnet til gradvis selvregulering.

Til sist, barn i den alderen vil bestemme mye selv. For å ivareta autonomien til barnet, kan det få ta ubetydelige valg, som farge på koppen eller valget mellom Peppa Pig og Fantorangen på iPaden. 

Oppsummert: den voksne må ta ledelsen, være trygg og stødig i seg selv, men samtidig følelsesmessig inntonet til barnet.

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (1 time siden):

Du gjør mye bra. Nå svarte jeg ganske generelt basert på ditt første innlegg, men jeg står inne for at man ikke skal ignorere såkalt negativ atferd- som for barnet er en måte å kommunisere et behov på. 

God gammeldags kjefting fungerer dårlig i å oppdra barn. Det er bedre å forklare, veilede og være en rollemodell. Så er det viktig å huske på at barn også kan ha dårlige dager, og det skal de få lov til.

I den alderen din er i, er det typisk med maktkamp mellom forelder og barn. Dette skjer typisk hvis forelderen er uklar på regler, er ettergivende og lar barnet ta ledelsen. Barnet blir usikkert , og strekker strikken for å finne ut hvor grensa går. Det er også viktig at forelderen anerkjenner barnets følelser. Barnet må få lov til å være sint eller lei seg, og få lov til å uttrykke dette. Den voksne må passe på å forholde seg rolig, og ikke la seg trekke inn i barnets indre kaos. Din ro vil hjelpe barnet til gradvis selvregulering.

Til sist, barn i den alderen vil bestemme mye selv. For å ivareta autonomien til barnet, kan det få ta ubetydelige valg, som farge på koppen eller valget mellom Peppa Pig og Fantorangen på iPaden. 

Oppsummert: den voksne må ta ledelsen, være trygg og stødig i seg selv, men samtidig følelsesmessig inntonet til barnet.

Jeg kjefter sjeldent, men blir bestemt i stemmen når han kaster ting på oss, for det mener jeg IKKE er greit. Spørs vel litt hva man definerer som kjefting. 

Ellers «kjefter» jeg lite, men sier gjerne fra når noe ikke er greit, som når han som når han kaster ting i do osv. Ignorerer også sjeldent, men kan «lukke ørene» om han roper/hyler, og sier da at jeg skal høre på han når han prater med normal stemme.

Når det gjelder oppdragelse, er jeg veldig konsekvent og han vet at det ikke er noe vits i å for eksempel nekte å pusse tennene med meg. Samtidig gir jeg han valg og muligheten til å bestemme visse ting selv, slik at han føler at han har en egen stemme i eget liv.

Noe annet med pappaen når det gjelder det å være tydelig og konsekvent, for han er litt mindre konsekvent og «gidder ikke» om barnet er «umulig».

Og han er ikke sint når han kaster potta i do eller veiver ned flaske/glass fra bordet. Han gjør det bare «ut av det» blå, uten at han er sur eller i dårlig humør. Derfor føles det som han gjør det kun for å være «vanskelig» - selv om jeg skjønner at det er mer enn det. Men derfor jeg opprettet denne tråden, for å prøve å forstå barnet bedre. 
 

 

Anonymkode: ac723...dd4

[AnonymBruker]

17 hours ago, ~white lady~ said:

Nå går jeg ut i fra at det er en normaltfungerende treåring det er snakk om her, uten eventuelle diagnoser å ta hensyn til.

Jeg legger merke til flere ting:

1. Du stiller deg uforstående til at han oppfører seg dårlig, og at han gjør det for å plage deg/dere. 

2. Du kjefter og gir tilsnakk.

3. Du ignorerer såkalt negativ atferd.

 

Vel, barn er et produkt av sine foreldre. Et lite barn som tester grenser og utagerer, kommuniserer som regel mangel på emosjonell kontakt med sine foreldre, og manglende følelsesregulering. 

Mange barn savner tid med sine foreldre. De har lange dager i barnehagen, de blir slitne. Hjemme kan de slippe løs alle følelsene som har bygget seg opp i løpet av dagen. Da trenger de en rolig, tilstedeværende voksen som tar i mot disse følelsene, setter ord på dem og anerkjenner dem. På den måten lærer de etterhvert å regulere seg selv. 

Mange barn har også lært seg at de (stort sett) kun får oppmerksomhet fra foreldrene om de utagerer. Gjelder det hos dere? Tar du deg tid til å snakke med gutten når du henter i barnehagen? Får han mulighet til å vise deg hva han laget/tegnet? Fortelle hvem han lekte med, og hvor mange ganger de sykla rundt barnehagebygget? Får han en klem, og øyekontakt? Sitter du ned med han hjemme, og bygger lego på stuegulvet? Sitter du inne hos han til han sovner?

Jeg er ganske sikker på at om du bruker mer kvalitetstid sammen med sønnen din, vil den utfordrende atferden reduseres kraftig.

 

 

 

 

Ikke meg du skriver til, men i og med at jeg har en liknende unge så tenker jeg du appellerer til alle foreldre som har "slike" barn og da kan jeg fortelle deg at det du sier her ikke stemmer. Du snakker som om det er en sannhet det du sier. Et barn er ikke et produkt av sine foreldre. Det er et individ som påvirkes av både arv og miljø. 

Et lite barn som tester grenser er et helt sunt og normalt barn. Det handler om at de oppdager viljen sin og over seg i muligheten til å bli selvstendig. 

Et lite barn som utagerer kan ha noe så enkelt som sen språkutvikling, og derfor både i barnehage og hjemme kan oppleve seg misforstått eller ikke forstått i det heletatt og reagerer impulsivt eller med sinne. Mitt barn er slik. Og det har ingen verdens ting med at vi neglisjerer barnet emosjonelt og overser/avfeier barnets følelser. Vi snakker nemlig masse om følelser hjemme. Og vi anerkjenner en hver følelse vi tror vi ser hos barnet vårt. Det er sett, vi leker masse etter barnehagen og øver på språk. Jeg tror ikke vi kunne vært noe bedre foreldre. Likevel skjer det skriking og kasting og "trass" (som er en øvelse i selvstendighet). Det er vanskelig å stå i, man er menneskelig og kan gjøre feil i situasjoner, men ikke kom her og si at med slike barn så er det fordi foreldrene ikke gidder å snakke med barnet, ikke gir øyekontakt eller er interessert i barnets hverdag. Det er ikke så enkelt å skylde på det. Det blir som en litt sofistikert måte å momshame. Håper ikke TS lytter til den delen. 

Anonymkode: 4b3aa...1e9

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (18 timer siden):

Nå går jeg ut i fra at det er en normaltfungerende treåring det er snakk om her, uten eventuelle diagnoser å ta hensyn til.

Jeg legger merke til flere ting:

1. Du stiller deg uforstående til at han oppfører seg dårlig, og at han gjør det for å plage deg/dere. 

2. Du kjefter og gir tilsnakk.

3. Du ignorerer såkalt negativ atferd.

Vel, barn er et produkt av sine foreldre. Et lite barn som tester grenser og utagerer, kommuniserer som regel mangel på emosjonell kontakt med sine foreldre, og manglende følelsesregulering. 

Mange barn savner tid med sine foreldre. De har lange dager i barnehagen, de blir slitne. Hjemme kan de slippe løs alle følelsene som har bygget seg opp i løpet av dagen. Da trenger de en rolig, tilstedeværende voksen som tar i mot disse følelsene, setter ord på dem og anerkjenner dem. På den måten lærer de etterhvert å regulere seg selv. 

Mange barn har også lært seg at de (stort sett) kun får oppmerksomhet fra foreldrene om de utagerer. Gjelder det hos dere? Tar du deg tid til å snakke med gutten når du henter i barnehagen? Får han mulighet til å vise deg hva han laget/tegnet? Fortelle hvem han lekte med, og hvor mange ganger de sykla rundt barnehagebygget? Får han en klem, og øyekontakt? Sitter du ned med han hjemme, og bygger lego på stuegulvet? Sitter du inne hos han til han sovner?

Jeg er ganske sikker på at om du bruker mer kvalitetstid sammen med sønnen din, vil den utfordrende atferden reduseres kraftig.

Minstemann trenger deg til å hjelpe med å regulere følelsene, og eldstemann ønsker sannsynligvis kontakt med deg. Å ignorere barnas forsøk på kommunikasjon er rett og slett....nei, les noen bøker. Hedvig Montgomery har noen fine.

Dette.

Anonymkode: 3cd9c...6a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ikke meg du skriver til, men i og med at jeg har en liknende unge så tenker jeg du appellerer til alle foreldre som har "slike" barn og da kan jeg fortelle deg at det du sier her ikke stemmer. Du snakker som om det er en sannhet det du sier. Et barn er ikke et produkt av sine foreldre. Det er et individ som påvirkes av både arv og miljø. 

Et lite barn som tester grenser er et helt sunt og normalt barn. Det handler om at de oppdager viljen sin og over seg i muligheten til å bli selvstendig. 

Et lite barn som utagerer kan ha noe så enkelt som sen språkutvikling, og derfor både i barnehage og hjemme kan oppleve seg misforstått eller ikke forstått i det heletatt og reagerer impulsivt eller med sinne. Mitt barn er slik. Og det har ingen verdens ting med at vi neglisjerer barnet emosjonelt og overser/avfeier barnets følelser. Vi snakker nemlig masse om følelser hjemme. Og vi anerkjenner en hver følelse vi tror vi ser hos barnet vårt. Det er sett, vi leker masse etter barnehagen og øver på språk. Jeg tror ikke vi kunne vært noe bedre foreldre. Likevel skjer det skriking og kasting og "trass" (som er en øvelse i selvstendighet). Det er vanskelig å stå i, man er menneskelig og kan gjøre feil i situasjoner, men ikke kom her og si at med slike barn så er det fordi foreldrene ikke gidder å snakke med barnet, ikke gir øyekontakt eller er interessert i barnets hverdag. Det er ikke så enkelt å skylde på det. Det blir som en litt sofistikert måte å momshame. Håper ikke TS lytter til den delen. 

Anonymkode: 4b3aa...1e9

Sofistikert måte å momshame? Så utrolig paranoid. Det vedkommende nevner er ekstremt viktig, mange tror de har vært sammen med ungen sin halve dagen - Men har ikke en eneste gang sett barnet sitt ordentlig inn i øynene og gitt dem dyp kontakt. Det er det ENESTE barn vil ha. Mangler de dette søker de kontakt og oppmerksomhet gjennom negativ atferd isteden, for da vet de at de får det. 
 

Utrolig trist at du tok innlegget hennes så personlig, da det er voldsomt mye å lære av det.

 

Anonymkode: 3cd9c...6a9

[nisselue]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Så når en toåring trasser for at hen ikke får lov til å bli med skittentøyet inn i vaskemaskinen, tar du å trøster og prater ungen til fornuft? Eller ignorerer du og tar ungen bort fra situasjonen med avledning?

Når 12 åringen klikker hvis hen får nei til godteri på en vanlig ukedag, setter du deg ned og prater om hvordan dagen har vært? Eller ignorerer du dårlig oppførsel til hen kommer til fornuft?

Har du barn? 

Anonymkode: b02a2...4ac

Jeg  har barn, og har aldri gjort noe av det du her hinter til. Mine barn har heller aldri oppført seg slik. De får oppmerksomhet uten at de trenger oppføre seg som rabiate bavianer.

[nisselue]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Da setter jeg meg ned og prater med han, hjelper han med å sette ord på følelsene hans. Har faktisk en på 2 år selv, så vet akkurat hva jeg snakker om. Overser og avleder selvfølgelig aldri.

Kildene er all nyere litteratur innenfor barn og trygghet. Kanskje du burde ta et COS kurs.

Anonymkode: 2ae50...3c3

Dette stusset jeg over også. Hva lærer barnet av å bli avledet?