Føler ikke min mor respekterer meg!

[AnonymBruker]

Jeg føler hele livet mitt alltid har vært styrt av moren min. Det var først da jeg flyttet LANGT hjemmefra (andre kanten av landet) at jeg kunne begynne å starte eget liv. Da følte jeg hun ikke hadde kontroll på meg lengre og kunne styre hva jeg skulle gjøre til enhver tid. Likevel føler jeg tidvis hun "invaderer" livet mitt. Hun bestemmer selv når hun kommer på besøk, selv om jeg har gitt klar beskjed om at hun må spørre i forkant. Hun bare bestiller flybilletter og tar det som en selvfølge at hun får komme. Da forventer hun å låne bil, få matservering osv. Er jeg heldig får jeg kanskje en blomst som takk. Jeg får heller høre av henne hvor dårlig råd hun har, og at det skulle bare mangle at vi betaler mat og drikke- når hun tross alt tar kostnadene for reisen. Til gjengjeld kan hun shoppe klær og annet nips til tusenvis av kroner når hun er på besøk. Er det noe hun skal gjøre som jeg ikke har lyst til å være med på, så får jeg somregel høre det. Da blir det stilt kritiske spørsmål til hva jeg har imot henne, hva som er galt osv. 

Jeg synes sjeldent det er hyggelig å ha henne på besøk, det er mer styrete!

Nå venter jeg mitt første barn hvert øyeblikk. Og moren min har funnet ut at det er ypperlig å få sommerjobb her vi bor. Og nå har hun søkt jobb på MIN arbeidsplass og hatt intervju der- selv om jeg gjentatte ganger tidligere har sagt at det ikke er noe jeg ønsker! Har sagt hun kan søke hvor som helst ellers- bare ikke der. Det føles så grenseoverskridende for min del, og nok et bevis på at hun ikke respekterer meg og mine ønsker. 

Skulle ønske jeg ble glad for at moren min ville komme hit, men jeg føler meg bare så påtråkket og overkjørt! Er redd hun skal komme inn å kritisere, springe ned dørene og gjøre den første perioden kjip for meg/oss. Det er nok absolutt ikke intensjonen hennes, men for meg blir det bare så feil. Jeg trives utrolig godt her jeg bor, men dessverre tror jeg mye handler om at jeg har moren min på avstand og endelig kan puste litt... 

For alt jeg vet kan det tenkes vi får et utrolig krevende barn og det hadde vært godt å ha henne her, men jeg klarer ikke glede meg over det akkurat nå. 

Jeg føler ALLTID hun driter i mine ønsker og valg. Alt blir galt for henne uansett- ellers er det jeg som alltid tolker ting i verste mening 😔 Det er så trist at det skal være slik, for det er jo ikke slik jeg ønsker ha det! Jeg vil jo at hun skal inkluderes i barnets liv og håper de får et like godt forhold som jeg har til min bestemor. 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare få et godt forhold til henne. Jeg prøver så godt jeg kan å inkludere henne, men tidvis er det vanskelig. Jeg svelger mange kameler og biter i meg ting når hun har ønsker og tar valg jeg nødvendigvis ikke er enig i. Jeg vet at alt ikke handler om meg, og at en relasjon handler om å gi og ta. Men jeg føler alltid ting handler om henne, hva hun ønsker og hva hun har behov for. Det må liksom alltid taes hensyn til, for at HUN skal ha det bra. Jeg føler sjeldent hun gjør ting for at JEG skal ha det bra! Hun tenker sikkert på det, men for meg blir det isåfall feil. Men jeg synes det er vanskelig og har nok havnet i en ond sirkel jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av. 

Noen med erfaring eller som har noen gode tips og råd til meg? 

Er det jeg som er vanskelig her, eller er det litt respektløst? 

Har nok bare behov for litt andre synspunkter, da jeg sikkert har "kjørt meg litt fast". 

Anonymkode: abb0b...9a8