Angrer på utroskap. Fortelle eller ikke?

[Gjest Angrende Hund]

For noen uker siden var jeg utro mot min kone. Vi hadde hatt det vanskelig en periode, jeg var ute på fylla, traff en dame som gjorde det klart at hun hadde lyst på meg, og jeg endte opp på hotellrommet hennes.

Jeg angrer så sykt mye på det jeg gjorde, og vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det nå. En stor del av meg har lyst til å fortelle kona mi hva jeg gjorde. Det er delvis fordi skyldfølelsen og skammen spiser meg opp innvendig, og delvis fordi hvis jeg ikke forteller, kan vi jo egentlig aldri ha et ærlig forhold med hverandre igjen. Fordi jeg har denne store hemmeligheten.

Jeg håper jo at hun kanskje på sikt skulle kunne klare å tilgi meg hvis jeg fortalte, og at det å fortelle av egen fri vilje i seg selv kunne ha bygget opp noe av tilliten. I hvert fall som en start.

Men det er også en stor sjanse for at hun ville gå fra meg hvis hun fikk vite det. Og det er både et argument for og imot i mitt hode. Vi har barn sammen, trygge, glade, fornøyde barn. 3 stk. Og jeg tror en vesentlig del av grunnen til at de er det, er fordi de har oss begge og vi gjør en god jobb sammen på den måten. En evt. skillsmisse vil være veldig opprivende for dem og for oss alle. Jeg vet ikke hvilke sjelelige sår noe sånt vil påføre dem, men i hvert fall noe. Opprivende for meg og, om jeg skal være ærlig. 

Samtidig bør min kone få muligheten til å ta et i formert valg om hun vil være med meg videre. Og per nå er hun ikke i formert. Det absolutt beste (for meg, men kanskje ikke for henne) var om jeg fortalte hva jeg har gjort, og at hun kunne tilgi meg etterhvert. Kanskje det kunne ført oss nærmere hverandre til og med.

Men er det rett av meg å fortelle henne dette, påføre henne den smerten, ta fra henne evnen til å stole på noen, kun for å lette min egen samvittighet og med alt som står på spill?

Jeg vet med meg selv at jeg aldri, aldri, aldri kommer til å gjøre noe sånt som dette igjen. Jeg trodde i øyeblikket at det ville få meg til å føle meg bedre, men det gjorde bare alt så mye mye verre. Vi har snakket sammen om andre ting i ettertid, ting som gnagde på oss, og jeg har jo innsett at hun er mye gladere i meg enn hva jeg trodde, og at jeg har tolket noen ting som noe annet enn det de egentlig var. F.eks. har hun vært kald for å beskytte seg selv og holde ting oppe, ikke fordi hun ikke bryr seg eller ikke elsker meg.

Men nå som vi endelig snakker sammen igjen, har jeg altså denne tingen som jeg ikke klarer/kan/vil si. Egentlig skulle vi hatt masse sex og sånn nå, for det pleier vi å ha når vi faktisk snakker sammen. Men jeg har fått problemer med potensen, fordi jeg vet at dersom hun visste hva jeg hadde gjort hadde hun ikke villet. Så jeg klarer ikke å få den opp mer, føler meg som en voldtektsmann.

Det jeg gjorde har også fått meg til å innse en hel rekke med ting. Bl.a.hvilken stor egoist jeg har vært. Dette var bare toppen av kransekaka, jeg har vært en egoist lenge før dette skjedde. Jeg bare forventer en hel rekke med ting av henne, blir såret og vondbroten når jeg ikke får oppmerksomheten/nærheten/interessen, men så gjør jeg ingenting som kunne gi henne en grunn til å være mot meg sånn som jeg skulle ønske. Sånn som jeg f.eks. flørtet med hun jeg var utro med, sånn har ikke jeg vært mot min kone på en god stund. Jeg har bare vært logistikk, logistikk, logistikk, din alenetid, min alenetid, men ingenting sammen.

Etter denne hendelsen har jeg vært mer bevisst på det, og det verste er at min kone ser ut til å ha det bra nå, at hun får ting fra meg som hun ikke har fått før. Men som sagt, meg og sex fungerer ikke akkurat nå. Der forteller jeg henne bare at jeg er sliten og litt nede i selvtillit, og at jeg jobber med saken, har ingenting med henne å gjøre etc.

Bør jeg ta denne hendelsen med meg i graven, alt tatt i betraktning? En del av meg har lyst til å se på det som en øyeåpner som på sikt kan gjøre meg til en bedre ektemann. Og det går litt bedre dag for dag, det må jeg jo innrømme. Kommer nok aldri til å glemme det jeg gjorde, men jeg tror jeg på sikt kan lære meg å leve med det.

Hva tenker dere? Ville dere ha visst?

 

 

[AnonymBruker]

at du gjør feil og får skyldfølelse, er vel ikke din kone sin feil... 

Anonymkode: 059bb...cd7

[tussi680]

Ja, nå har du sparket deg selv så det gjør gruelig vondt. Hvordan ville du selv reagert om det motsatte hendte deg?

[Gjest Angrende Hund]

Just now, tussi680 said:

Ja, nå har du sparket deg selv så det gjør gruelig vondt. Hvordan ville du selv reagert om det motsatte hendte deg?

Jeg ville vært knust om hun gjorde dette mot meg. Tror nok jeg hadde foretrukket å ikke vite dersom det bare var en engangshendelse som aldri ville skje igjen.

[AnonymBruker]

Nå gjør du jo tre ting galt: var utro, aviser henne seksuelt og gjør ikke noe for å behandle henne som en partner. Når skal du begynne å gjøre det rette? 

Anonymkode: 43c2b...fd4

[Anciol]

Din ynkelige lille horkarl, vær ærlig med konen din så hun kan sjekke seg for evnt kjønnnsykdommer du muligens har pådradd deg.  Hadde du vært min mann så hadde jeg flyttet rett hjem til foreldrene mine , og sendt over papirene!

[AnonymBruker]

Du angrer og da vil det si at du fremdeles vil være sammen med din kone, så ikke fortell det. La det bli en ny sjanse for dere og vær en bedre ektemann heretter. 

Anonymkode: 47edd...e27

[AnonymBruker]

Ville ha visst om utroskap ja. Tenk om hun får høre med av noen andre. Mye bedre at du fortelle henne hva du har gjort. Men la henne reagere slik hun ønsker. Men vær forberedt på skilsmisse 

Anonymkode: c50c1...fff

[Gjest Angrende Hund]

Just now, AnonymBruker said:

Nå gjør du jo tre ting galt: var utro, aviser henne seksuelt og gjør ikke noe for å behandle henne som en partner. Når skal du begynne å gjøre det rette? 

Anonymkode: 43c2b...fd4

Den første tingen kan jeg ikke ta tilbake. Den andre tingen, ja. Jeg bare får det ikke til rent fysisk akkurat nå. Den tredje tingen er jeg blitt mye mer bevisst på, noe som har ført til at vi i det siste har begynt å fortelle hverandre at vi elsker hverandre, ta på hverandre og klemme igjennom hverdagen, spørre hverandre hvordan man har det og så videre. Så jeg er ikke enig i at jeg ikke gjør noe med det.

Hva er "det rette" her?? Det er jo det jeg lurer på.

[Hr. Aktiv]

Jeg tenker at dine problemer kan du faktisk ikke skyve over på henne. At potensen faller fra innimellom kan skje, men du kan like gjerne være der for din kone ved å være åpen og ærlig på at sånn er det. Like fullt kan du tilfredsstille henne med andre ting enn bare pikken for damer liker også andre ting. Dessuten finnes det hjelpemidler mot tap av potens. 

Men det å ta et sidesprang der dama i tillegg var åpenbart kun ute etter en ons. er så totalt skivebom som du kan få det. Å skylde på alkohol blir bare en tafatt unnskyldning synes jeg. Stå opp som en mann og vær en mann og ikke minst vær ærlig ikke bare imot kona di, men deg selv. Du kommer lengst med det uansett hvor stort tapet du føler er nå. 

[Rosatoast]

Hvis dette er en engangshendelse som ikke kommer til å skje igjen ville jeg ikke visst om det. At du har skyldfølelse er din egen feil, og det du gjør når du forteller hun det er å overføre disse følelsene til hun fordi du ikke takler å kjenne på det. 

[Hårfarge]

Angrende Hund skrev (19 minutter siden):

For noen uker siden var jeg utro mot min kone. Vi hadde hatt det vanskelig en periode, jeg var ute på fylla, traff en dame som gjorde det klart at hun hadde lyst på meg, og jeg endte opp på hotellrommet hennes.

Jeg angrer så sykt mye på det jeg gjorde, og vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det nå. En stor del av meg har lyst til å fortelle kona mi hva jeg gjorde. Det er delvis fordi skyldfølelsen og skammen spiser meg opp innvendig, og delvis fordi hvis jeg ikke forteller, kan vi jo egentlig aldri ha et ærlig forhold med hverandre igjen. Fordi jeg har denne store hemmeligheten.

Jeg håper jo at hun kanskje på sikt skulle kunne klare å tilgi meg hvis jeg fortalte, og at det å fortelle av egen fri vilje i seg selv kunne ha bygget opp noe av tilliten. I hvert fall som en start.

Men det er også en stor sjanse for at hun ville gå fra meg hvis hun fikk vite det. Og det er både et argument for og imot i mitt hode. Vi har barn sammen, trygge, glade, fornøyde barn. 3 stk. Og jeg tror en vesentlig del av grunnen til at de er det, er fordi de har oss begge og vi gjør en god jobb sammen på den måten. En evt. skillsmisse vil være veldig opprivende for dem og for oss alle. Jeg vet ikke hvilke sjelelige sår noe sånt vil påføre dem, men i hvert fall noe. Opprivende for meg og, om jeg skal være ærlig. 

Samtidig bør min kone få muligheten til å ta et i formert valg om hun vil være med meg videre. Og per nå er hun ikke i formert. Det absolutt beste (for meg, men kanskje ikke for henne) var om jeg fortalte hva jeg har gjort, og at hun kunne tilgi meg etterhvert. Kanskje det kunne ført oss nærmere hverandre til og med.

Men er det rett av meg å fortelle henne dette, påføre henne den smerten, ta fra henne evnen til å stole på noen, kun for å lette min egen samvittighet og med alt som står på spill?

Jeg vet med meg selv at jeg aldri, aldri, aldri kommer til å gjøre noe sånt som dette igjen. Jeg trodde i øyeblikket at det ville få meg til å føle meg bedre, men det gjorde bare alt så mye mye verre. Vi har snakket sammen om andre ting i ettertid, ting som gnagde på oss, og jeg har jo innsett at hun er mye gladere i meg enn hva jeg trodde, og at jeg har tolket noen ting som noe annet enn det de egentlig var. F.eks. har hun vært kald for å beskytte seg selv og holde ting oppe, ikke fordi hun ikke bryr seg eller ikke elsker meg.

Men nå som vi endelig snakker sammen igjen, har jeg altså denne tingen som jeg ikke klarer/kan/vil si. Egentlig skulle vi hatt masse sex og sånn nå, for det pleier vi å ha når vi faktisk snakker sammen. Men jeg har fått problemer med potensen, fordi jeg vet at dersom hun visste hva jeg hadde gjort hadde hun ikke villet. Så jeg klarer ikke å få den opp mer, føler meg som en voldtektsmann.

Det jeg gjorde har også fått meg til å innse en hel rekke med ting. Bl.a.hvilken stor egoist jeg har vært. Dette var bare toppen av kransekaka, jeg har vært en egoist lenge før dette skjedde. Jeg bare forventer en hel rekke med ting av henne, blir såret og vondbroten når jeg ikke får oppmerksomheten/nærheten/interessen, men så gjør jeg ingenting som kunne gi henne en grunn til å være mot meg sånn som jeg skulle ønske. Sånn som jeg f.eks. flørtet med hun jeg var utro med, sånn har ikke jeg vært mot min kone på en god stund. Jeg har bare vært logistikk, logistikk, logistikk, din alenetid, min alenetid, men ingenting sammen.

Etter denne hendelsen har jeg vært mer bevisst på det, og det verste er at min kone ser ut til å ha det bra nå, at hun får ting fra meg som hun ikke har fått før. Men som sagt, meg og sex fungerer ikke akkurat nå. Der forteller jeg henne bare at jeg er sliten og litt nede i selvtillit, og at jeg jobber med saken, har ingenting med henne å gjøre etc.

Bør jeg ta denne hendelsen med meg i graven, alt tatt i betraktning? En del av meg har lyst til å se på det som en øyeåpner som på sikt kan gjøre meg til en bedre ektemann. Og det går litt bedre dag for dag, det må jeg jo innrømme. Kommer nok aldri til å glemme det jeg gjorde, men jeg tror jeg på sikt kan lære meg å leve med det.

Hva tenker dere? Ville dere ha visst?

 

 

 

 

Ikke si. Hvis hun får vite, da kan du vise den tråden som en bevis om du angrer. 
mvh 

[Gjest Angrende Hund]

5 minutter siden, Hr. Aktiv said:

Jeg tenker at dine problemer kan du faktisk ikke skyve over på henne. At potensen faller fra innimellom kan skje, men du kan like gjerne være der for din kone ved å være åpen og ærlig på at sånn er det. Like fullt kan du tilfredsstille henne med andre ting enn bare pikken for damer liker også andre ting. Dessuten finnes det hjelpemidler mot tap av potens. 

Men det å ta et sidesprang der dama i tillegg var åpenbart kun ute etter en ons. er så totalt skivebom som du kan få det. Å skylde på alkohol blir bare en tafatt unnskyldning synes jeg. Stå opp som en mann og vær en mann og ikke minst vær ærlig ikke bare imot kona di, men deg selv. Du kommer lengst med det uansett hvor stort tapet du føler er nå. 

Du er den andre personen i denne tråden som sier noe som at jeg skyver mine problemer over på henne. Jeg føler jo ikke at jeg gjør det, jeg føler at dette er bare min skyld (og derfor må jeg også leve med det). Men siden du er den andre som påpeker det, så er det vel noe jeg har skrevet her som bevitner om det. Kan dere fortelle meg litt mer om på hvilken måte jeg skyver mine problemer over på henne?

[AnonymBruker]

Du må fortelle henne det, asap. Juging i tillegg til å klandre henne, gjør det ikke noe bedre. 

Anonymkode: 49ecc...403

[AnonymBruker]

Spør du meg så sier jeg ikke si noe. Men det er underforstått at du aldri ville gjort noe sånt igjen. Jeg ville selvfølgelig i teorien ha visst det selv, men én gang, aldri igjen og jeg aldri visste noe og du tok det med deg til graven? Heller det.. 

Vit at hvis du sier det og hun IKKE går, så blir forholdet aldri det samme igjen. 

Anonymkode: 4bd10...916

[AnonymBruker]

Hold kjeft, og lær deg å leve med det.  Utroskap er verst de første gangene, så kommer du inn i det.  

Anonymkode: 575f7...bda

[Hr. Aktiv]

Angrende Hund skrev (3 minutter siden):

Du er den andre personen i denne tråden som sier noe som at jeg skyver mine problemer over på henne. Jeg føler jo ikke at jeg gjør det, jeg føler at dette er bare min skyld (og derfor må jeg også leve med det). Men siden du er den andre som påpeker det, så er det vel noe jeg har skrevet her som bevitner om det. Kan dere fortelle meg litt mer om på hvilken måte jeg skyver mine problemer over på henne?

Du avviser henne for en "bagatell" som ikke trenger å gå utover henne. Du kan kose, slikke, bruke dildo, stryke, kose, massere osv. selv om pillen ikke vil opp. Du har hverken vondt av det eller noe negative opplevelser rundt det å ikke penetrere henne med pikken. Sånn er livet innimellom. Ikke alltid funker det som vi tenker, men det å ramme en uskyldig part blir desverre for dumt synes jeg. 

[AnonymBruker]

Fortell, ALLTID. Hun har rett til å få bestemme selv om hun vil være sammen med en utro mann.

Anonymkode: 0a6c6...a9c

[Perfume]

Angrende Hund skrev (6 minutter siden):

Du er den andre personen i denne tråden som sier noe som at jeg skyver mine problemer over på henne. Jeg føler jo ikke at jeg gjør det, jeg føler at dette er bare min skyld (og derfor må jeg også leve med det). Men siden du er den andre som påpeker det, så er det vel noe jeg har skrevet her som bevitner om det. Kan dere fortelle meg litt mer om på hvilken måte jeg skyver mine problemer over på henne?

Det blir vel litt som du var inne på.. Skulle du forteller for at DU skal få bedre samvittighet og kanskje lettere få ståpikk...? ER det rettferdig ovenfor henne som elsker deg og ikke har gjort noe galt? Det er å skyve problemene over på henne. For det kan bli særdeles traumatisk for henne!  Kanskje hun aldri stoler på deg ( eller andre) igjen. Og hun må da ta stilling til å enten bryte opp og "skade" barna for noe DU er skyldig i? 
Lær av det og hold det for deg selv. Samvittigheten din kan du snakke med en profesjonell om. La det være den ene tingen hun ikke vet, mens du blir en bedre mann av dette. Det ville iallefall jeg gjort. 

[Gjest Angrende Hund]

Just now, AnonymBruker said:

Du må fortelle henne det, asap. Juging i tillegg til å klandre henne, gjør det ikke noe bedre. 

Anonymkode: 49ecc...403

Jeg klandrer ikke henne nå mer. Det er jo nettopp det jeg har innsett, at det er det jeg har gjort det i denne dårlige perioden vi har hatt. Jeg har trukket meg inn i meg selv, blitt stille og mutt, klandret henne, fokusert på logistikk og gjøremål, vært irritert på henne, og bare generelt tatt null ansvar for at vi faktisk skal sette oss ned og snakke sammen om hvordan vi har det. Jeg har valgt å være et offer heller enn å ta ansvar. Og det at jeg endte opp med å være utro har på en måte hamret det igjennom den tjukke skallen min.

Så nei, jeg klandrer ikke henne. Det er min feil at vi hadde det dårlig i utgangspunktet, og min feil at jeg gjorde som jeg gjorde.