Spm til alle i forhold: Emosjonell nærhet

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvor mange i et forhold som har det med partneren sin? Jeg definerer det som en følelsesmessig connection, at man føler seg trygg med å være åpen, sårbar, føler seg lyttet til, at følelsene blir ivaretatt.

Noen forhold tror jeg er mer praktiske, platoniske og det fungerer kanskje om begge liker det sånn?

Og hvis du ikke har det, savner du det?

Anonymkode: 4d187...3d5

[AnonymBruker]

Tja. Vil si det kommer litt an på. Noen temaer er han god på å møte meg på, der har jeg ingen barrierer mot å dele med han. Men andre områder er han ikke så god på, eller jeg får ikke den responsen jeg trenger/ønsker og da er det vanskeligere å være åpen og sårbar. 

Anonymkode: 4749a...8da

[AnonymBruker]

Jeg har svært stor grad av emosjonell nærhet med kjæresten min. Vi leser hverandre veldig godt, og begge er åpne, ærlige og ikke redd for å være sårbare. Det setter jeg enormt stor pris på, og det gjør at jeg tror vi har god sjanse til å overleve som par. Med eksen savnet jeg den gode emosjonelle kontakten, for jeg fikk aldri det jeg ønsket. Og det gikk ut over følelsene mine for han. 

Anonymkode: 9567f...9ee

[AnonymBruker]

For meg går det mye på personlighet. Jeg tror eksen ville være nær, men jeg oppfatta ham ikke som det, og da han slo opp klagde han over at vi ikke var nær nok enda jeg følte det sto på ham.

Anonymkode: 800cc...4d2

[AnonymBruker]

Har det ikke med partneren, men heldigvis med andre 

Anonymkode: 7d6f8...3e3

[AnonymBruker]

Jeg hadde det. Men det forsvant dessverre med tiden og ble borte. Nå, etter mange år, har vi bare et forhold basert på samarbeid og gjensidig respekt. 

Anonymkode: 338ab...10b

[Gjest loveli]

Nja.

Etter mange år sammen vil jeg si at det har gått i bølgedaler. Jeg er ikke en person som liker å dele så mye slikt, men når jeg først gjør det så hadde det vært fint hvis han hadde hørt litt mer etter og være mer interessert. Men det er bare noe jeg ønsker meg, ikke noe jeg egentlig trenger mer av.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg lurer på hvor mange i et forhold som har det med partneren sin? Jeg definerer det som en følelsesmessig connection, at man føler seg trygg med å være åpen, sårbar, føler seg lyttet til, at følelsene blir ivaretatt.

Noen forhold tror jeg er mer praktiske, platoniske og det fungerer kanskje om begge liker det sånn?

Og hvis du ikke har det, savner du det?

Anonymkode: 4d187...3d5

Det finnes mange varianter av dette.

Det går ann å ha et fint samarbeid, være hensynsfulle med hverandre og trives med at det er nok. Det er nok mange som kommer dit hvor trygghet, livet sammen og forutsigbarheten trumfer at det ikke er en slik emosjonell nærhet som det kunne har vært. Dette som alt annet har sine fordeler. Man lever med mindre risiko både for brudd og for å bli såret. Alle savner nok det du nevner men likevel verdsetter andre ting mer. Og vi har en tendens til å verdsette det/ den vi kjenner til mest. 

Emosjonelle forhold blir ofte turbulent. I forhold så kommer tider hvor man er sliten lei og sier sårende ting til hverandre. Det skaper en hel del turbulens når den som er den eneste ene for deg er sint eller man tenker denne kan like noen andre bedre og blir sjalu. Vi finner jo ting å si som stikker når vi er veldig sinte på noen. Høyden er stor opp og stor ned. Alt avhengig av mennesketyper begge er.

De som klarer å være sjelevenner og virkelig elske hverandre, og da ha dyp emosjonell kontakt..  alle vil innerst inne ha det sånn. Ikke alle treffer denne ene unike personen og slett ikke alle møter  nye mennesker med et så åpent sinn at man tiltrekker seg en slik person. 

Anonymkode: ed083...646

[Røkelse]

Emosjonell nærhet slik du beskriver det er en forutsetning i forhold for min del.

[AnonymBruker]

Mannen og jeg deler alt, vi snakker om alt og er hverandres støtte. Jeg har svært vanskelig for å åpne meg og stole på folk, men han har klart å komme helt innpå meg. Jeg tror han kjenner meg bedre enn meg selv, han "leser" meg og vet hvordan jeg har det. 

Jeg har cptsd pga oppveksten min, så det er litt "ekstra" med meg, for å si det slik.. Før jeg traff han, var jeg 100% sikker på at jeg aldri skulle bli så nær en annen person, jeg hadde ingen interesse av det, jeg hadde nok med barnet mitt. Så jeg er utrolig takknemlig for at vi fant hverandre og nå kan jeg ikke forestille meg et liv uten han. 

Han har sine "greier" også, og han er like takknemlig for at jeg tar han for den han er. 

Før han visste jeg ikke hvordan det var å føle ekte kjærlighet og nærhet, jeg kunne ikke forestille meg å være så intim og tett med noen. Det å kunne være meg selv 100% uten å være redd er helt fantastisk. 

Anonymkode: 0f97f...1a3

[AnonymBruker]

Fysisk nærhet og tilstedeværelse er mye viktigere for meg enn emosjonell nærhet så vil ikke si det er et savn. Det kunne vært interessant å møte noen som dekker begge behov, men så langt har det vært enten eller (=lite nærhet der den emosjonelle kontakten har vært god der jeg ikke kan leve med det) Mulig jeg har for lave krav, men jeg har det helt fint med å måtte ta sjelesorgene med andre.

Anonymkode: 90e2c...8c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mulig jeg har for lave krav, men jeg har det helt fint med å måtte ta sjelesorgene med andre.

Anonymkode: 90e2c...8c9

Hva mener du? 

Anonymkode: 800cc...4d2