Elsket og kjente du barnet før det ble født?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid - gleder meg helt enormt til å møte henne. Kjenner en lykke/fryd når hun beveger seg.. men føler ikke at jeg kjenner henne ennå.. - hører folk snakke om kjærlighet før første blikk... er det unormalt å ha det slik som meg- at jeg ikke ennå kjenner meg som mamma? 

Anonymkode: d8c46...06c

[AnonymBruker]

Jeg var ikke glad i barnet i magen av var redd jeg hadde valgt helt feil ved å bli gravid. Det var allikevel kjærlighet ved første blikk da barnet kom til verden. 

Anonymkode: ef332...b56

[AnonymBruker]

Jeg følte det på samme måte som deg - lykkefølelse når hun bevegde seg osv., og følte masse kjærlighet for henne. Følte dog ingenting da hun kom ut. Slet lenge med å få tilknytning og den berømte mammafølelsen, og det er først nå det har begynt å løsne. Hun er 10 mnd.

Man hørte kun om den altoppslukende kjærligheten "alle" får med en gang ungen er ute. Nå i ettertid har det vist seg at det slettes ikke er uvanlig å føle det som jeg gjorde. Og det er det greit å ha i bakhodet, så man ikke ender opp med fødselsdepresjon slik som meg. Skulle ønske jeg var forberedt.

Anonymkode: 8043e...911

[AnonymBruker]

Nei, og jeg kjente ikke på en lykkefølelse ved bevegelse i magen under noen av graviditetene mine. Det var fint å kjenne liv, for da kunne jeg anta at alt stod bra til, men jeg følte ikke at jeg kjente dem før rundt to-tre måneder og kjente ikke på kjærligheten før de var ute. Når de var ute så begynte det også forsiktig med en sånn "neimen, er det du som har kommet, jeg skal passe på deg"-kjærlighet, og så vokser den seg sterkere og sterkere for (nesten) hver dag som går. 

Anonymkode: fdcb0...54a

[AnonymBruker]

Med første barn følte jeg at jeg veldig tilknytning til babyen i magen, men kanskje ikke at jeg kjente henne. Det kjentes litt surrealistisk at det var min datter der inne. Da hun kom ut, føltes det som hun var fremmed. Det tok litt tid før jeg kjente noen overveldende morskjærlighet, og det tok tid å bli kjent med dette nye mennesket.

Med nr. to var det motsatt. Jeg var bekymret fordi jeg ikke kjente så mye for babyen i magen, men morskjærligheten var overveldende sterk i det jeg fikk henne på brystet første gang. Da hadde jeg en følelse av å kjenne henne med det samme også. Men jeg elsker begge to like høyt nå ❤️ 

Anonymkode: 230ef...6c5

[Frisk]

Rart, for jeg fikk spørsmål fra 9 åringen i dag: "Mamma, var det merkelig for deg å ha meg i magen"? 

Da svare jeg: "Ja, det var merkelig å ha et fremmed menneske i magen, og ikke ha peiling på hvem som bodde inni meg. Likevel ble jeg glad i deg, og det var så kjekt å møte deg da du kom ut."

Min første tanke etter fødselen var at dette er et menneske som skal være med meg resten av livet, en fin tanke. 

[AnonymBruker]

Anbefaler alle førstegangs å lese boken Mammasjokket av Helena Brodtkorb. Fantastisk fin bok om det å nødvendigvis ikke føle på de samme følelsene som alle sier at man får 😊

Anonymkode: da788...c03

[AnonymBruker]

Hadde en slags kjærlighet til babyen i magen, men da hun ble født var det for det meste en enorm ansvarsfølelse som tok over de første 4-6 månedene. Jeg ville gjøre alt i min makt for at hun skulle ha det bra, være sunn og frisk og lyttet til. Kjærlighetsfølelsen nå ett år etter er ubeskrivelig stor, men det tok lang tid for meg å skille mellom ansvarsfølelsen, angsten for at hun ikke hadde det bra og faktisk kjærlighet. Merkelig opplegg. 
 

På flere tidspunkt lurte jeg på om jeg angret på å barn, men i dag skjønner jeg ikke en gang at jeg tenkte det. Så om du får samme tanker, vit at for de aller, aller fleste så går de over. 
 

 

Anonymkode: c427a...5e4

[AnonymBruker]

Nei, på ingen måte. Jeg følte et beskytterinstingt fra dag 1, men virkelig elsket henne ikke før hun var rundt 6 måneder. Ikke noe kjærlighet ved første blikk her, jeg var alt for opptatt med egen helse i det jeg hadde født (hadde komplikasjoner). 

Anonymkode: 37633...fee

[AnonymBruker]

Jeg var dypt ulykkelig og fortvilet over å være gravid og kjente ikke på noen positive følelser under graviditeten. Likevel elsket jeg barnet mitt øyeblikkelig fra første stund. Det var en så ufattelig sterk kjærlighet at jeg ikke visste det var mulig og sånn har jeg det fremdeles. 

Jeg har nesten aldri kjent på en eneste negativ følelse for barnet mitt - som nå straks blir 18 år ❤️.

Anonymkode: cb25f...837

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, på ingen måte. Jeg følte et beskytterinstingt fra dag 1, men virkelig elsket henne ikke før hun var rundt 6 måneder. Ikke noe kjærlighet ved første blikk her, jeg var alt for opptatt med egen helse i det jeg hadde født (hadde komplikasjoner). 

Anonymkode: 37633...fee

Jeg lurer på hvor vanlig det der er? Jeg plagdes veldig av skader jeg fikk under fødselen, tenker at det spilte inn på at det tok lang tid før jeg knyttet meg til babyen.

Anonymkode: 6f39f...f8f

[AnonymBruker]

Å ja, jeg elsket datteren min i magen så høyt at jeg kunne dødd for henne. Elsket henne mer når hun kom. 

Første gang man opplever helt ubetinget kjærlighet❤️

Jeg vet mange ikke klarer å knytte seg til barnet i magen og det er helt normalt det også. Man elsker uansett barnet mer enn noe annet når det er der eller omsider. Alt etter som. Jeg tenker på fødseldepresjon osv. Men alt det går over.

Anonymkode: 360e2...2ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Å ja, jeg elsket datteren min i magen så høyt at jeg kunne dødd for henne. Elsket henne mer når hun kom. 

Første gang man opplever helt ubetinget kjærlighet❤️

Jeg vet mange ikke klarer å knytte seg til barnet i magen og det er helt normalt det også. Man elsker uansett barnet mer enn noe annet når det er der eller omsider. Alt etter som. Jeg tenker på fødseldepresjon osv. Men alt det går over.

Anonymkode: 360e2...2ee

Rettelse: første gang DU opplevde. 

Din opplevelse er ikke beskrivende for meg. 

Anonymkode: bfaa3...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hadde en slags kjærlighet til babyen i magen, men da hun ble født var det for det meste en enorm ansvarsfølelse som tok over de første 4-6 månedene. Jeg ville gjøre alt i min makt for at hun skulle ha det bra, være sunn og frisk og lyttet til. Kjærlighetsfølelsen nå ett år etter er ubeskrivelig stor, men det tok lang tid for meg å skille mellom ansvarsfølelsen, angsten for at hun ikke hadde det bra og faktisk kjærlighet. Merkelig opplegg. 
 

På flere tidspunkt lurte jeg på om jeg angret på å barn, men i dag skjønner jeg ikke en gang at jeg tenkte det. Så om du får samme tanker, vit at for de aller, aller fleste så går de over. 
 

 

Anonymkode: c427a...5e4

Denne kjenner meg igjen i. Jeg syntes også det var veldig vanskelig å skille det enorme, tyngende ansvaret fra kjærlighet. Vite hva som var hva. 

Har faktisk følt på en "renere" følelse av kjærtlighet overfor andre, for den har ikke vært så tynget av ansvar, plikt og bekymring. Spesielt all bekymringen føler jeg står i veien for den lette og ledige følelsen av kjærlighet. 

Hadde dødd en smertefull død for barnet mitt på 6 år uten å blunke! Elsker henne helt utrolig mye. Men har ikke det samme morsinstinktet når de er i magen. Er gravid nå, og hadde jeg stått i en situasjon hvor jeg måtte velge mellom meg eller det ufødte barnet i magen, hadde jeg valgt meg selv. 

Om jeg følte jeg kjente barnet mitt da det ble født er vanskelig å si. Tror mye sånne opplevelser av gjensynsglede er veldig styrt av hormoner som slippes ut etter ungen er forløst naturlig. Jeg hadde KS, så var på morfinrus i stedet. 

Anonymkode: bfaa3...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Rettelse: første gang DU opplevde. 

Din opplevelse er ikke beskrivende for meg. 

Anonymkode: bfaa3...734

Hvordan elsker man andre betingelsesløst? Helt umulig.

Anonymkode: 360e2...2ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan elsker man andre betingelsesløst? Helt umulig.

Anonymkode: 360e2...2ee

Vel, det er din opplevelse. Du er bare ett menneske av flere milliarder.

Anonymkode: bfaa3...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vel, det er din opplevelse. Du er bare ett menneske av flere milliarder.

Anonymkode: bfaa3...734

De fleste med barn tro jeg helt ærlig ville vært enig i det. Men ok.

Anonymkode: 360e2...2ee

[AnonymBruker]

Jeg ante ikke hvem som var inni meg, men gledet meg til å treffe baby. Digget å ha liten baby med alle tre, og jeg var glad i dem alle. Jeg ble mer og mer kjent med dem etterhvert. Eldste kjenner jeg ganske godt, for hun ligner veldig på meg. Mellomste kjenner jeg litt, men han ligner mest på sin far. Yngste ligner ikke helt på noen av oss, og jeg kjenner henne liksom ikke helt fremdeles selv om hun nå har blitt åtte. 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvordan elsker man andre betingelsesløst? Helt umulig.

Anonymkode: 360e2...2ee

Min siste kan noen ganger være vanskelig å like, men jeg elsker henne jo likevel. Det skjer helt av seg selv og er ikke noe verken hun eller jeg kan gjøre noe med, altså betingelsesløst.

Anonymkode: 90557...d85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De fleste med barn tro jeg helt ærlig ville vært enig i det. Men ok.

Anonymkode: 360e2...2ee

Det tror ikke jeg.

Anonymkode: 90557...d85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ante ikke hvem som var inni meg, men gledet meg til å treffe baby. Digget å ha liten baby med alle tre, og jeg var glad i dem alle. Jeg ble mer og mer kjent med dem etterhvert. Eldste kjenner jeg ganske godt, for hun ligner veldig på meg. Mellomste kjenner jeg litt, men han ligner mest på sin far. Yngste ligner ikke helt på noen av oss, og jeg kjenner henne liksom ikke helt fremdeles selv om hun nå har blitt åtte. 

Min siste kan noen ganger være vanskelig å like, men jeg elsker henne jo likevel. Det skjer helt av seg selv og er ikke noe verken hun eller jeg kan gjøre noe med, altså betingelsesløst.

Anonymkode: 90557...d85

Så interessant! Hva betyr det å kjenne noen, liksom? Og hvis ikke ens foreldre kjenner en best, hvem blir det da?

Anonymkode: 6f39f...f8f