Innlede et forhold til en som er usikker på om han vil skilles fra kona?

[AnonymBruker]

Dette er ikke en vanlig historie om utroskap!

Konen hans var i en alvorlig ulykke for et år siden hvor hun fikk alvorlig hodeskade, hun er nå helt pleietrengende og bor på sykehjem. 

Vi har gått fra venner til nå å innlede et forhold. For meg er dette virkelig den store kjærligheten, han er spennende, trygg, ser meg og får meg til å føle meg verdifull. Fysisk stemmer også alt. Kort sagt har han alt tidligere menn inkludert eksmann ikke har hatt.

Vi har snakket en del om kona, som jeg også forøvrig kjenner til da vi har truffet hverandre i sosiale sammenhenger tidligere. Han føler på at han svikter kona ved å forlate henne så definitivt som å skille seg. Samtidig vil han ikke leve de siste 40 årene med en pleiepasient. De voksne barna er nok også fortsatt i sjokk over at moren deres i praksis er borte.

Jeg har forståelse for at dette er en sorgprosess som tar tid, og at det på mange måter er mye verre for ham enn om han hadde blitt enkemann. Forstår også at han ikke vil skilles før såret har grodd litt mer.

Men jeg er litt bekymret for at han kanskje ikke vil komme seg videre? Hva om han fortsatt ikke vil skilles om 5-10 år?

Er det noen som har vært i lignende situasjon? 

Jeg kjenner til et par som var i en ganske  lik situasjon. Denne mannen ville ikke skille seg. Da hans kone døde etter 12 år giftet han seg med sin nye kjæreste, og like etterpå ble han selv syk og døde. Veldig tragisk, og jeg har ikke lyst til å vente «forgjeves» på samme måte.

 

Anonymkode: f214d...707

[anonymbruker2312]

Først og fremst er det veldig trist å høre om situasjonen kona er satt i, må være forferdelig tungt både for henne og mannen hennes... 

Når han er såpass usikker, så burde han ha avventet det hele med deg for å få klarert tankene. I tillegg er det ikke pent å la noen vente på et svar heller, her altså deg. Han sier han vil ikke svikte henne fordi hun er i en sårbar posisjon, men samtidig ikke vil leve de siste åra med en "pleiepasient" - han gir jo ifra seg svaret selv, han vil rett og slett ikke være med noen som han må ta hånd om for resten av livet. Dette er for meg personlig helt forferdelig å høre. Stakkars kona. Må være en vond følelse å bli valgt bort pga. hennes tilstand. 

Hva hvis du i fremtiden (Gud forby) kommer i en situasjon hvor du må bli sengeliggende - skal han gå ifra deg også eller? Jeg anbefaler deg til å tenke med hodet og ikke hjertet og virkelig vurdere om dette er en mann du vil ha i livet ditt i fremtiden. 

[Grønt blad]

Olav Thon var i en lignende situasjon. Kona fikk Alzheimer, og han var gift og hdde ny kjæreste i 30 år før kona døde og han giftet seg på nytt. https://www.nettavisen.no/na24/olav-thon-derfor-har-han-hatt-bade-kone-og-kjareste-i-over-tretti-ar/s/12-95-3423347323

[AnonymBruker]

Vi vet ikke konas kognitive tilstand, er hun i praksis «borte» så synes jeg det er brutalt å snakke om at han velger henne vekk. Skal han sitte alene i 40 år fordi livet skjedde? Samtidig forstår jeg ikke hvorfor det er så viktig at dere kan gifte dere? Skal dere ha barn sammen?

For å ta et virkelig eksempel: Olav Thon hadde en kone som han «mistet» til Alzheimer for mange år siden. Han valgte å forbli gift og ta seg av henne økonomisk, men har hatt en kjæreste i mange år. Da kona til slutt døde så giftet de seg, antar det nest var for å sikre den nye kona, og som et symbol etter mange år sammen. https://www.nettavisen.no/na24/olav-thon-derfor-har-han-hatt-bade-kone-og-kjareste-i-over-tretti-ar/s/12-95-3423347323

Anonymkode: 92943...eb2

[AnonymBruker]

Haha, to sjeler, én tanke 😄

Anonymkode: 92943...eb2

[AnonymBruker]

anonymbruker2312 skrev (17 minutter siden):

Først og fremst er det veldig trist å høre om situasjonen kona er satt i, må være forferdelig tungt både for henne og mannen hennes... 

Når han er såpass usikker, så burde han ha avventet det hele med deg for å få klarert tankene. I tillegg er det ikke pent å la noen vente på et svar heller, her altså deg. Han sier han vil ikke svikte henne fordi hun er i en sårbar posisjon, men samtidig ikke vil leve de siste åra med en "pleiepasient" - han gir jo ifra seg svaret selv, han vil rett og slett ikke være med noen som han må ta hånd om for resten av livet. Dette er for meg personlig helt forferdelig å høre. Stakkars kona. Må være en vond følelse å bli valgt bort pga. hennes tilstand. 

Hva hvis du i fremtiden (Gud forby) kommer i en situasjon hvor du må bli sengeliggende - skal han gå ifra deg også eller? Jeg anbefaler deg til å tenke med hodet og ikke hjertet og virkelig vurdere om dette er en mann du vil ha i livet ditt i fremtiden. 

Har tenkt mye rundt denne problematikken. Hvor mye ansvar har vi for å ivareta andre vs egen lykke?

For meg går det en grense når personen kognitivt ikke lengre er den samme. Hadde det bare vært fysiske endringer så synes jeg det hadde vært vanskeligere å rettferdiggjøre et brudd.

Samtidig så går jo folk inkl med barn fra hverandre fordi de vokser fra hverandre eller at følelsene blir borte. Dette er for meg mindre definitivt enn alvorlig enn når den andre personen ikke lengre er seg selv grunnet hodeskade.

Har også sett hvordan min eks svigermor ble både bitter og deprimert når hun satte alt til side for å besøke sin mann hver dag på sykehjem etter at han hadde hjerneslag. Hun la hele livet sitt til side fra midten av 50 årene. Jeg hadde hellet ønsket for henne at hun hadde reist og gjort det de egentlig hadde planlagt. Og det hadde vært fantastisk for henne å møte en ny mann.

Dersom vi fortsetter forholdet så er vi ikke lenket til hverandre for resten av livet. Jeg tror jeg heller vil ha 10 år med denne mannen også 30 år alene på et sykehjem fremfor 40 friske år alene.

 

Anonymkode: f214d...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi vet ikke konas kognitive tilstand, er hun i praksis «borte» så synes jeg det er brutalt å snakke om at han velger henne vekk. Skal han sitte alene i 40 år fordi livet skjedde? Samtidig forstår jeg ikke hvorfor det er så viktig at dere kan gifte dere? Skal dere ha barn sammen?

For å ta et virkelig eksempel: Olav Thon hadde en kone som han «mistet» til Alzheimer for mange år siden. Han valgte å forbli gift og ta seg av henne økonomisk, men har hatt en kjæreste i mange år. Da kona til slutt døde så giftet de seg, antar det nest var for å sikre den nye kona, og som et symbol etter mange år sammen. https://www.nettavisen.no/na24/olav-thon-derfor-har-han-hatt-bade-kone-og-kjareste-i-over-tretti-ar/s/12-95-3423347323

Anonymkode: 92943...eb2

Vi skal ikke ha barn sammen og vi skal ikke gifte oss. Men jeg vil ikke utelukke at vi i fremtiden vil kunne bo sammen, og på et lite sted vil det oppfattes ugreit. 

Hun er så borte kognitivt at dette er årsaken til at hun i slutten av 40 årene må bo på sykehjem. 

Anonymkode: f214d...707

[AnonymBruker]

Vet ikke, synes det er veldig vanskelig å si noe om uten å kjenne dere personlig. Synes ikke det er umoralsk, men ville ha ventet en stund med å stå fram til de voksne barna tenker jeg.

Meen..om jeg fikk hodeskade og ble pleietrengende halvt grønnsak, så håper jeg at noen ville kommet og gjorde ferdig jobben. Verre skjebne kan jeg knapt tenke meg. Ikke at jeg oppfordrer deg til noe altså bare for å ha det klart!

Anonymkode: 459c8...b68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg kjenner til et par som var i en ganske  lik situasjon. Denne mannen ville ikke skille seg. Da hans kone døde etter 12 år giftet han seg med sin nye kjæreste, og like etterpå ble han selv syk og døde. Veldig tragisk, og jeg har ikke lyst til å vente «forgjeves» på samme måte.

 

Anonymkode: f214d...707

Dersom denne kona er så kognitivt borte at hun ikke gjør noe av at mannen har kjæreste, tror jeg det hadde vært greit at min kjæreste var gift med en annen. Om døden treffer rett etter et bryllup ser jeg ikke på det som forgjeves, for dere har jo vært like mye kjærester før og etter dette bryllupet. 

Anonymkode: e165b...fd4

[AnonymBruker]

Dette må han finne ut selv. Ett år er ikke så veldig lang tid i en slik situasjon.

Selv om hun er pleietrengende og på sykehjem så må noen stå som nærmeste pårørende ift sykehjemmet og andre offentlige instanser og jeg regner med at han har lyst til å besøke henne. Det er ikke det samme som å leve med henne. Jeg skjønner ikke hvorfor du skriver det.

Har du tenkt gjennom om det er greit for deg at han fortsetter å ta dette ansvaret?

Anonymkode: 38be8...958

[AnonymBruker]

Ikke helt det samme, men kjente et par hvor

hun ble veldig dement i en alder av 54. Det gikk veldig fort og innen 1 år var hun på skjermet

avdeling for demente. I starten var han ofte på besøk, dem det dabbet av etterhvert. Livet hans gikk videre og han ble etablert med ny samboer. Hun visste ikke det, det hadde hun ingen forutsetninger for å kunne sette seg inn i heller, han var på besøk hos henne hver søndag. Hun døde da hun var 64. 

Anonymkode: f4026...2bb

[AnonymBruker]

Når de har barn sammen, vil jeg tro at han har tenkt på hva som skjer både med arv og med hvem som er kontaktperson. Sykehjemmet vil nok iķke godta at han er nærmeste pårørende om han skiller seg, så da må plutselig et av barna få det ansvaret. Og skiller de seg, må de ha økonomisk oppgjør, kanskje selge barnas barndomshjem etc. 

Anonymkode: 85f6c...4e2

[AnonymBruker]

Hvorfor skriver du «leve med en pleiepasient» når hun bor på institusjon?

Anonymkode: ce634...237

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor skriver du «leve med en pleiepasient» når hun bor på institusjon?

Anonymkode: ce634...237

Som i at han ikke ønsker å ikke kunne leve sitt liv videre. «Leve med en pleiepasient» er som min eks svigermor som besøker sin mann hver eneste dag, hun kunne ikke en gang overnatte hos sine barn/barnebarn fordi hun måtte være hos mannen sin. Hun ville heller aldri unnet seg selv et nytt forhold fordi hun ikke kunne gjøre dette ovenfor sin mann. 

Forklarte det tydeligere hva jeg mener med dette?

Forøvrig har jeg ingen problem med at denne mannen besøker konen sin hyppig eller at han tar økonomisk/pårørende ansvar for henne. 

Men jeg ønsker jo ikke at vi fortsatt skal ha et hemmelig forhold om 10 år.

ts

Anonymkode: f214d...707

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Forøvrig har jeg ingen problem med at denne mannen besøker konen sin hyppig eller at han tar økonomisk/pårørende ansvar for henne. 

Men jeg ønsker jo ikke at vi fortsatt skal ha et hemmelig forhold om 10 år.

ts

Anonymkode: f214d...707

Hva ser han for seg at skal skje overfor ungene deres? Vet de at dere er blitt kjærester? 

[punkyB]

Jeg synes det er en bra ting at han ikke vil forlate/skille seg fra henne - samtidig tror jeg alle respekterer/forstår at man vil leve et normalt liv selv.  Dette hvis hun er såpass dårlig at man selv ikke er helt til stede - da tenker jeg på hjernskade som hun her har  eller at man er dement OG at det ikke er håp om at personen blir frisk igjen. 

Dvs. jeg tenker det vil være ok at man etablerer et nytt forhold og også med tid bor sammen men man kan jo ikke gifte seg. 

Så lenge det er barn med i bildet som her ville jeg brukt  litt tid på å la de venne seg til situasjonen 

[AnonymBruker]

punkyB skrev (4 minutter siden):

Jeg synes det er en bra ting at han ikke vil forlate/skille seg fra henne - samtidig tror jeg alle respekterer/forstår at man vil leve et normalt liv selv.  Dette hvis hun er såpass dårlig at man selv ikke er helt til stede - da tenker jeg på hjernskade som hun her har  eller at man er dement OG at det ikke er håp om at personen blir frisk igjen. 

Dvs. jeg tenker det vil være ok at man etablerer et nytt forhold og også med tid bor sammen men man kan jo ikke gifte seg. 

Så lenge det er barn med i bildet som her ville jeg brukt  litt tid på å la de venne seg til situasjonen 

Jeg ser den. Samtidig ser jeg det ikke som mer naturlig at han er gift med henne fremfor meg. Hva om vi lever som kjærester og deltids samboere resten av våre liv, konen kan overleve oss begge. Hvordan står jeg da juridisk og økonomisk om noe skulle skje? 

Barna er ikke informert, men han mener ikke det vil bli noe problem etter en stund.

Kanskje blir dette for vanskelig…

Anonymkode: f214d...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er ikke en vanlig historie om utroskap!

Konen hans var i en alvorlig ulykke for et år siden hvor hun fikk alvorlig hodeskade, hun er nå helt pleietrengende og bor på sykehjem. 

Vi har gått fra venner til nå å innlede et forhold. For meg er dette virkelig den store kjærligheten, han er spennende, trygg, ser meg og får meg til å føle meg verdifull. Fysisk stemmer også alt. Kort sagt har han alt tidligere menn inkludert eksmann ikke har hatt.

Vi har snakket en del om kona, som jeg også forøvrig kjenner til da vi har truffet hverandre i sosiale sammenhenger tidligere. Han føler på at han svikter kona ved å forlate henne så definitivt som å skille seg. Samtidig vil han ikke leve de siste 40 årene med en pleiepasient. De voksne barna er nok også fortsatt i sjokk over at moren deres i praksis er borte.

Jeg har forståelse for at dette er en sorgprosess som tar tid, og at det på mange måter er mye verre for ham enn om han hadde blitt enkemann. Forstår også at han ikke vil skilles før såret har grodd litt mer.

Men jeg er litt bekymret for at han kanskje ikke vil komme seg videre? Hva om han fortsatt ikke vil skilles om 5-10 år?

Er det noen som har vært i lignende situasjon? 

Jeg kjenner til et par som var i en ganske  lik situasjon. Denne mannen ville ikke skille seg. Da hans kone døde etter 12 år giftet han seg med sin nye kjæreste, og like etterpå ble han selv syk og døde. Veldig tragisk, og jeg har ikke lyst til å vente «forgjeves» på samme måte.

 

Anonymkode: f214d...707

Hvorfor er det så viktig at de skilles?   Du sier jo selv at dere ikke kommer til å gifte dere, og siden ekteskapet deres kun er en juridisk avtale som omfatter forsørgerplikt og arv, vil den ikke ha noen praktisk betydning for dere ut over arv.

Noen har nevnt Thon, og i tillegg til ham kjenner jeg to i samme situasjon.

Den ene hadde en ektefelle som var hjernedød i 15 år etter en alvorlig bilulykke før han døde, den andre opplevde at ektefellen fikk tidlig frontallappdemens etter tre år som ektefeller, og måtte på skjermet avdeling.

Begge valgte å ikke skille seg fra ektefellene sine.  De er omsorgsfulle, besøker ektefeller, sørger for at de har alt de trenger, står som kontaktpersoner og nærmeste pårørende, men har også et liv utenom.
 

Nå er det bare ett år siden ulykken, og det er kanskje litt tidlig for dere å stå frem som kjærester overfor barna hans, men med litt mer tid kan jeg ikke tro at de ser på dette som noe galt.

Anonymkode: 79f50...8fb

[punkyB]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 Hvordan står jeg da juridisk og økonomisk om noe skulle skje? 

 

Anonymkode: f214d...707

Litt usikker på hva du mener med det - men hvis dere kjøper noe sammen så eier dere jo hver deres andel - dine arvinger får din andel OG hans arvinger får hans andel - den vil jo ikke du få . Han vil vel kunne skrive deg inn i testament men hans arvinger har jo krav på en andel. Du vil ikke tape noe på dette. 

Uansett ang. det  juridiske bør man vel snakke med advokat/sjekke det juridiske  før man inngår et samboerskap - i et ekteskap "følger jo mye mer med". Skulle dere bli gift en gang håper jeg vel han uansett sikrer sine barn en god arv feks. - og at det han tar med seg inn i ekteskapet tilfaller de.  Samme vil jo gjelde deg.

Hva er det som bekymrer deg ang. det økonomiske ? 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Som i at han ikke ønsker å ikke kunne leve sitt liv videre. «Leve med en pleiepasient» er som min eks svigermor som besøker sin mann hver eneste dag, hun kunne ikke en gang overnatte hos sine barn/barnebarn fordi hun måtte være hos mannen sin. Hun ville heller aldri unnet seg selv et nytt forhold fordi hun ikke kunne gjøre dette ovenfor sin mann. 

Forklarte det tydeligere hva jeg mener med dette?

Forøvrig har jeg ingen problem med at denne mannen besøker konen sin hyppig eller at han tar økonomisk/pårørende ansvar for henne. 

Men jeg ønsker jo ikke at vi fortsatt skal ha et hemmelig forhold om 10 år.

ts

Anonymkode: f214d...707

1 år er ganske kort tid.

Men jeg tror jeg hadde gitt ham ett år eller to til på å tenke på saken. Dere to har et veldig ferskt forhold, og de færreste forpliktet seg voldsomt eller har noen garanti for noe.

I en normal situasjon vil jo de første 1-3 år uansett være en slags «prøvetid» for å se hvor godt man passer sammen.

Jeg tror de færreste ønsker at partneren skal sette hele sitt liv på siden for å komme innom et sykehjem der man ligger fullstendig hjelpesløst eller eventuelt kognitivt voldsomt redusert. 
 

Her er det også barn som kan besøke henne i tillegg til ham. 
 

Jeg hadde nok gitt ham tid, men ikke for mye heller.