Samboer er besatt av moren sin

[AnonymBruker]

Nå blir jeg sikkert møtt med mye rasistiske kommentarer, men jeg er i samboerskap med en mann som opprinnelig kommer fra Iran. Da vi møttes for 4 år siden møtte jeg en hyggelig, oppegående og flott man som virket minst like norsk som meg. Vi matchet på alt og flyttet etter hvert sammen. Han snakker flytende norsk og har en bra jobb.

Etterhvert fikk vi barn som snart fyller ett år. Rett før jul kom hans mor som er bosatt i Iran til Norge. Faren bor i Norge . Og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig var denne moren og faren plutselig hos oss hver eneste dag. Hver dag i julen kom de til oss eller vi måtte til dem. Det stoppet ikke, hun fortsatte å renne ned dørene her. Samboer elsket det og jeg syntes det ble for mye. Ble helt utslitt. Så kom hans søsken med familie og da ble vi enda flere. Min samboer har ei datter fra før og hun sa til meg i enerom at hennes mor hadde opplevd det veldig ubehagelig med den slekten i sin tid og påsto faren kunne ikke si i mot sine foreldre.

Han har blitt svært aggressiv etter moren kom. Hvis jeg ytrer noe ønske om noen dager fri får han raserianfall og sier at moren ikke ser dem så ofte og hun må få komme og gå som hun vil. Moren vil at sønnen min skal lære persisk, samt norsk, så hun kan snakke med han på persisk. Hverken jeg eller min stedatter forstår dette ( hun kan det ikke). Og da hun protesterte på dette klikket hennes far/ min samboer i vinkel. Hun sa det var vel på tide de lærte norsk, da ble han ekstremt provosert. Det var helt ufattelig å se en voksen mann skjelle ut sin datter på vegne av foreldrene.

Han ble også illsint på meg fordi jeg ikke orker å dra på helgetur til en hytte med baby og feire et eller annet som moren hadde et ønske om. Truer med å slå opp nå fordi jeg sa nei til dette 

Konstant tar han moren i forsvar og hele verden må forstå at hun er her på lånt tid og må prioriteres fremfor alle. Jeg har aldri vært borti en mann som er så besatt av moren sin. Denne helgen hadde vi masse planer, han skrotet alt pga jeg sa nei til den helgeturen. Spurte hva han skulle da? Nei han og barnet vårt skulle møte moren hans og hun hadde ikke lyst å komme hit. Opplevde meg så fiendtlig. Så da skal min samboer, min sønn og hans mor tilbringe helgen sammen skjønner jeg. Altså dere ser tegningen. Han virker ikke interessert i noe annet enn sin mor om dagen. Han sier han er lei av meg, vil helst ikke være med meg. 

Er dette veldig rart eller? Kan informere om at hun ikke har opphold og kommer på type visum og må dra lange perioder til Iran. Jeg forstår at de vil være mye sammen og jeg har sagt de må bare komme ofte. Men hvorfor har han blitt så aggressiv? Og hvorfor tåler han ikke et nei? Jeg kan jo ikke bli med på alt moren hans ønsker?

Noen tanker? Veldig merkelig situasjon. Noen som vet noe om dette og iransk kultur? Er det noe jeg ikke forstår? Slutter de aldri å være barn i møte med foreldrene? Han er så drittsur om dagen, jeg er drittlei. 

Anonymkode: b071a...dd5

[Emmelise]

Det er jo litt sært egentlig. Fra mitt ståsted i hvert fall, men min familie er skandinaviske og vi har ikke særlig tette bånd. Jeg har familie som bor i samme by som meg og jeg har ikke sett de på flere år.

Jeg tenker at FVK kanskje hadde vært noe hvor dere sitter med en tredjepart og snakker litt om forventninger og sånn i forholdet og hvordan møte svigerfamilie. Litt realistiske kjøreregler rett og slett.

For dette ødelegger jo for dere og det er ikke greit.

[Mandagsunge]

Eg kan ikkje uttale meg om Iran, men om dei har nokre kulturelle fellestrekk med sentralasiatiske land så vil eg tru ja: slekt og foreldre ligg mykje sterkare i ryggmarken enn hos nordmenn flest. Og det er sikkert mykje ein kan seie om velferdsstatatar og ættesamfunn og grunnar til at det har utvikla seg sånn, om korvidt han burde tilpasse livsfilosofien etter samfunnet han bur i heller enn kva mor hans ventar av han, men det viktige er kva du som kjærasten hans skal tolerere av det. Og akkurat det kan eg nok ikkje hjelpe me, utanom å ønske deg all lukke vidare. 

[AnonymBruker]

Emmelise skrev (3 minutter siden):

Det er jo litt sært egentlig. Fra mitt ståsted i hvert fall, men min familie er skandinaviske og vi har ikke særlig tette bånd. Jeg har familie som bor i samme by som meg og jeg har ikke sett de på flere år.

Jeg tenker at FVK kanskje hadde vært noe hvor dere sitter med en tredjepart og snakker litt om forventninger og sånn i forholdet og hvordan møte svigerfamilie. Litt realistiske kjøreregler rett og slett.

For dette ødelegger jo for dere og det er ikke greit.

Jeg er også skandinaver. Kommer fra en familie som er glad i hverandre og møtes normalt, men vi setter oss ikke til i ørten timer dag etter dag hos hverandre og forventer at alle skal elske det. 

Anonymkode: b071a...dd5

[AnonymBruker]

 Hadde blitt så sint og såret! 

"nå må vi ta en alvorsprat her. Vi er voksne mennesker så hvis du ikke vil snakke ordentlig så får det bli gjennom familievernkontoret. Det er ditt valg. Det er ikke jeg som skal ødelegge denne familien. 

Først og fremst så vet du at jeg ønske då treffe familien din, spesielt moren din nå som hun endelig er her. Dette har vi snakket om før så det vet du. 

Det at du blir så sint og skjeller ut både meg og datteren din er uhørt. Ærlig talt. Mann og far skal ikke oppføre seg sånn. Da mister du oss begge. 

Eller er det kanskje det du vil? Være alene? For det er slik det føles. Hvis du én gang til truer med å slå opp så er det faktisk slutt. For jeg orker ikke være i et forhold med en som bruker hersketeknikker for å få det som han vil. 

Tenk på hvor fint vi hadde det. Vil du ikke tilbake dit? Det vil jeg. Men da må vi snakke ordentlig til hverandre og oppføre oss fint."

Dette er noe jeg ville sagt. Men jeg vedder på at han klikker inni en setning en plass og du ikke får sagt det du ønsker. 

Tror jeg bare ville hevet stemmen og sagt at han mister deg, sønnen og datteren sin med sånn oppførsel. Og hvis han ikke skjerper seg så reiser dere til foreldrene dine så han kan få smake på livet uten dere. For med sånn oppførsel er det det som kommer til å skje. 

Anonymkode: 709da...088

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en fra Marokko, og moren hans er ekstremt viktig for ham. Jeg kan si alt til ham, bortsett fra å kritisere hans mor. 

Ifølge hans tro er mor tre ganger viktigere enn Gud (Allah). Noe om at Gud sa "Mor, mor, mor, og så meg."

Det blir litt mye svigermor for min del også, men jeg har valgt å respektere at hans mor er en person han har ekstremt mye respekt for og prioriterer svært høyt. Det har krevd litt av meg, men det å være klar på at jeg respekterer det gjør også at jeg er i stand til å ha konstruktive samtaler med ham om at jeg som kone også trenger ham som ektemann, og at vi trenger privatliv. 

Om jeg hadde satt meg på bakbena angående svigermor hadde ting blitt veldig vanskelig. At jeg istedenfor har akseptert at han har ekstremt mye omsorg og respekt for henne, og ikke anser henne som en konkurrent har derimot medført at vi kan snakke om dette, og jeg kan sette grenser uten at han blir sår. Uten at hun blir sår også. 

Mime venninner synes jeg er tålmodig og raus, som lar svigermor komme og gå som hun vil nærmest, men jeg har bestemt meg for å takle det, og det stresser meg ikke lenger. At både min mann og min svigermor vet at jeg setter pris på svigermor, og ikke irriterer meg, gjør også at de lytter til meg når jeg trenger privatliv. 

Det er også sant at en svigermor ikke varer evig. Hun er litt anmasende innimellom ,ok, men jeg klarer også å se at hun er er godt menneske, og en dag er hun borte. Det var en tanke som var en lettelse tidligere. Nå må jeg innrømme at når den dagen kommer vil jeg savne henne. 

Stort sett kommer hun, styrer litt på, snakker litt med sin sønn, koser litt med barnebarn, og går igjen. Jeg driver på med mitt. Det er egentlig ikke et problem. Jeg måtte bare venne meg til det, og akseptere det.

Anonymkode: 0331b...b68

[AnonymBruker]

Min kjæreste er fra et annet land i Midtøsten. Nå lever ikke mora hans lenger, men han virkelig elsker mora si. Hun og hennes minne er uhyre viktig for ham. Jeg har et nært forhold til mamma selv, så det skjønner jeg (en av grunnene til brudd med min norske eks var at han ikke skjønte hvorfor jeg ville bruke mye tid på mamma). Dessuten er det noe med mødre i Midtøsten. 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor din kjære ikke har lært sitt første barn persisk, men det er vel på tide at de to barna lærer? Det er jo snakk om familien. Og bestemors hjertespråk. Selvsagt kan mor også lære seg norsk, men om hun er 60-70 og ikke bor i Norge, blir det ikke så lett for henne å lære et nytt språk. 

Når det gjelder dette med svigermor i maten, kan jeg skjønne at det blir litt mye. Du må prate med ham om hvordan dere løser dette uten å slite ut deg eller fornærme svigermor. 

Anonymkode: 3c349...a36

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Eksmannen min er halvt persisk. Født og oppvokst i Norge. Den siden av familien hans som er persiske er helt gærne! Makstsyke, eiesyke, trangsynte. Alle årene med den familien var fæle! Jeg eksisterte ikke på annen måte en mor og kokk. Heldigvis skal ikke jeg se noen av dem igjen noen sinne.

Anonymkode: e45e0...309

[anonymbruker2312]

Jeg har oppholdt meg mye med folk fra midtøsten og de med islamsk bakgrunn i min oppvekst, og vet mye om deres kultur. Slik som folk sier over her, så er moren ekstremt viktig. Men - det er en ting folk med muslimsk bakgrunn ofte ikke forstår, og det er at man (etter religionen) ikke skal blande inn familie med deres ekteskap. Det vil si: hvis dere hadde vært gift, så er det klare regler innenfor islam at til og med en mor ikke skal blandes inn i deres ekteskap. 

Det er kultur som er ekstremt viktig, noen ganger viktigere enn selve religionen. Det er jo derfor ofte muslimer blir forstått på feil måte. Selve religionen islam har klare regler for respekt, verdier og å beholde roen og alltid ha fred med alle man omgås med. Aldri lage krangel, bevare roen og aldri skape sinne, tilgi hele tiden, smile og le ofte og alltid hjelpe de som vil ha hjelp. Man skal heller ikke heve stemmen sin og være "barsk og virke skummel" ovenfor sin partner. Kultur har blitt så viktig for de at de noen ganger glemmer sin egen religion. Men - nå snakker jeg ikke for alle! Mange som prioriterer religionen sin fremfor kulturen de er oppvokst i. 

Han har nok blitt mer aggressiv etter at han ser hvordan du på en måte "oppfører" deg etter at moren og familien hans ofte er innom. Ikke at måten du reagerer på er feil, for dette skjønner jeg er ekstremt irriterendes. Jeg hadde ikke taklet det. Jeg trenger mitt space og takler ikke når folk er innom meg 24/7. Hadde ikke min samboer godtatt dette, så hadde jeg tatt meg "fri" i en uke og oppholdt meg et annet sted, og tatt alvorsprat med han. 

Anbefaler deg til å prate med han og om han ikke aksepterer dette så hadde jeg nok revurdert hele samboerskapet. En mor skal ikke blandes inn og ødelegge forholdet. Dette sier selve religionen og Allah selv. 

[anonymbruker2312]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er sammen med en fra Marokko, og moren hans er ekstremt viktig for ham. Jeg kan si alt til ham, bortsett fra å kritisere hans mor. 

Ifølge hans tro er mor tre ganger viktigere enn Gud (Allah). Noe om at Gud sa "Mor, mor, mor, og så meg."

Det blir litt mye svigermor for min del også, men jeg har valgt å respektere at hans mor er en person han har ekstremt mye respekt for og prioriterer svært høyt. Det har krevd litt av meg, men det å være klar på at jeg respekterer det gjør også at jeg er i stand til å ha konstruktive samtaler med ham om at jeg som kone også trenger ham som ektemann, og at vi trenger privatliv. 

Om jeg hadde satt meg på bakbena angående svigermor hadde ting blitt veldig vanskelig. At jeg istedenfor har akseptert at han har ekstremt mye omsorg og respekt for henne, og ikke anser henne som en konkurrent har derimot medført at vi kan snakke om dette, og jeg kan sette grenser uten at han blir sår. Uten at hun blir sår også. 

Mime venninner synes jeg er tålmodig og raus, som lar svigermor komme og gå som hun vil nærmest, men jeg har bestemt meg for å takle det, og det stresser meg ikke lenger. At både min mann og min svigermor vet at jeg setter pris på svigermor, og ikke irriterer meg, gjør også at de lytter til meg når jeg trenger privatliv. 

Det er også sant at en svigermor ikke varer evig. Hun er litt anmasende innimellom ,ok, men jeg klarer også å se at hun er er godt menneske, og en dag er hun borte. Det var en tanke som var en lettelse tidligere. Nå må jeg innrømme at når den dagen kommer vil jeg savne henne. 

Stort sett kommer hun, styrer litt på, snakker litt med sin sønn, koser litt med barnebarn, og går igjen. Jeg driver på med mitt. Det er egentlig ikke et problem. Jeg måtte bare venne meg til det, og akseptere det.

Anonymkode: 0331b...b68

Jeg må bare kommentere noe angående det du sier med at en mor er tre gang viktigere enn Gud. 

Dette er totalt feil. Ingen er viktigere enn Gud(Allah) i deres tro. Gud er viktigere enn moren og familien til og med. Gud har sagt i islam at deres følgere skal høre mer på Gud enn deres mor til og med. 

Gud sier i Koranen "mor, mor, mor.... også din far". Dette ble sagt til deres profet da han spurte noe med hvem han skal høre på eller hvem han skal hjelpe elns. Husker ikke eksakt hva det var det ble spurt om. Men da ble det sagt at muslimer skal høre/elske/bevare sin mor tre ganger så mye mer enn sin far. Dette har ingenting å gjøre med en partner, og aldri har Gud sagt at man skal høre på noen andre mer enn han selv. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at unge norske kvinner ikke kjenner til dette fra før og virker å bli helt overrasket og irriterte når det kommer for en dag. At slektsrelasjonene er slik i andre kulturer burde være allmennkunnskap og noe man må ta med i betraktningen når man går inn i forhold av denne typen. 
Eller som vi sier her på KG, har du bodd under en stein?

Anonymkode: 2b4e9...74c

[AnonymBruker]

Rasistiske kommentarer, eller realistiske...? Det burde jo faktisk ikke komme som et sjokk at det er enorme kulturforskjeller her, og også dessverre ofte et kvinnesyn som ikke er helt bra. Nå eskalerer han i sinne og aggressjon, så du burde jo bestemme deg om dette er noe du vil utsette barna for. Svaret for egen del hadde vært innlysende. 

Anonymkode: 659cf...568

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Nå blir jeg sikkert møtt med mye rasistiske kommentarer, men jeg er i samboerskap med en mann som opprinnelig kommer fra Iran. Da vi møttes for 4 år siden møtte jeg en hyggelig, oppegående og flott man som virket minst like norsk som meg. Vi matchet på alt og flyttet etter hvert sammen. Han snakker flytende norsk og har en bra jobb.

Etterhvert fikk vi barn som snart fyller ett år. Rett før jul kom hans mor som er bosatt i Iran til Norge. Faren bor i Norge . Og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig var denne moren og faren plutselig hos oss hver eneste dag. Hver dag i julen kom de til oss eller vi måtte til dem. Det stoppet ikke, hun fortsatte å renne ned dørene her. Samboer elsket det og jeg syntes det ble for mye. Ble helt utslitt. Så kom hans søsken med familie og da ble vi enda flere. Min samboer har ei datter fra før og hun sa til meg i enerom at hennes mor hadde opplevd det veldig ubehagelig med den slekten i sin tid og påsto faren kunne ikke si i mot sine foreldre.

Han har blitt svært aggressiv etter moren kom. Hvis jeg ytrer noe ønske om noen dager fri får han raserianfall og sier at moren ikke ser dem så ofte og hun må få komme og gå som hun vil. Moren vil at sønnen min skal lære persisk, samt norsk, så hun kan snakke med han på persisk. Hverken jeg eller min stedatter forstår dette ( hun kan det ikke). Og da hun protesterte på dette klikket hennes far/ min samboer i vinkel. Hun sa det var vel på tide de lærte norsk, da ble han ekstremt provosert. Det var helt ufattelig å se en voksen mann skjelle ut sin datter på vegne av foreldrene.

Han ble også illsint på meg fordi jeg ikke orker å dra på helgetur til en hytte med baby og feire et eller annet som moren hadde et ønske om. Truer med å slå opp nå fordi jeg sa nei til dette 

Konstant tar han moren i forsvar og hele verden må forstå at hun er her på lånt tid og må prioriteres fremfor alle. Jeg har aldri vært borti en mann som er så besatt av moren sin. Denne helgen hadde vi masse planer, han skrotet alt pga jeg sa nei til den helgeturen. Spurte hva han skulle da? Nei han og barnet vårt skulle møte moren hans og hun hadde ikke lyst å komme hit. Opplevde meg så fiendtlig. Så da skal min samboer, min sønn og hans mor tilbringe helgen sammen skjønner jeg. Altså dere ser tegningen. Han virker ikke interessert i noe annet enn sin mor om dagen. Han sier han er lei av meg, vil helst ikke være med meg. 

Er dette veldig rart eller? Kan informere om at hun ikke har opphold og kommer på type visum og må dra lange perioder til Iran. Jeg forstår at de vil være mye sammen og jeg har sagt de må bare komme ofte. Men hvorfor har han blitt så aggressiv? Og hvorfor tåler han ikke et nei? Jeg kan jo ikke bli med på alt moren hans ønsker?

Noen tanker? Veldig merkelig situasjon. Noen som vet noe om dette og iransk kultur? Er det noe jeg ikke forstår? Slutter de aldri å være barn i møte med foreldrene? Han er så drittsur om dagen, jeg er drittlei. 

Anonymkode: b071a...dd5

Velkommen til klankulturen. Den er utbredt over hele Midtøsten og Nord-Afrika. Familien kommer foran deg.

Redd dette ikke vil endre seg, det er en kultur som sitter for dypt. 

Anonymkode: 1aaa2...b55

[AnonymBruker]

Fy faen. Stakkars deg TS.

Anonymkode: f22a9...de4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Nå blir jeg sikkert møtt med mye rasistiske kommentarer, men jeg er i samboerskap med en mann som opprinnelig kommer fra Iran. Da vi møttes for 4 år siden møtte jeg en hyggelig, oppegående og flott man som virket minst like norsk som meg. Vi matchet på alt og flyttet etter hvert sammen. Han snakker flytende norsk og har en bra jobb.

Etterhvert fikk vi barn som snart fyller ett år. Rett før jul kom hans mor som er bosatt i Iran til Norge. Faren bor i Norge . Og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig var denne moren og faren plutselig hos oss hver eneste dag. Hver dag i julen kom de til oss eller vi måtte til dem. Det stoppet ikke, hun fortsatte å renne ned dørene her. Samboer elsket det og jeg syntes det ble for mye. Ble helt utslitt. Så kom hans søsken med familie og da ble vi enda flere. Min samboer har ei datter fra før og hun sa til meg i enerom at hennes mor hadde opplevd det veldig ubehagelig med den slekten i sin tid og påsto faren kunne ikke si i mot sine foreldre.

Han har blitt svært aggressiv etter moren kom. Hvis jeg ytrer noe ønske om noen dager fri får han raserianfall og sier at moren ikke ser dem så ofte og hun må få komme og gå som hun vil. Moren vil at sønnen min skal lære persisk, samt norsk, så hun kan snakke med han på persisk. Hverken jeg eller min stedatter forstår dette ( hun kan det ikke). Og da hun protesterte på dette klikket hennes far/ min samboer i vinkel. Hun sa det var vel på tide de lærte norsk, da ble han ekstremt provosert. Det var helt ufattelig å se en voksen mann skjelle ut sin datter på vegne av foreldrene.

Han ble også illsint på meg fordi jeg ikke orker å dra på helgetur til en hytte med baby og feire et eller annet som moren hadde et ønske om. Truer med å slå opp nå fordi jeg sa nei til dette 

Konstant tar han moren i forsvar og hele verden må forstå at hun er her på lånt tid og må prioriteres fremfor alle. Jeg har aldri vært borti en mann som er så besatt av moren sin. Denne helgen hadde vi masse planer, han skrotet alt pga jeg sa nei til den helgeturen. Spurte hva han skulle da? Nei han og barnet vårt skulle møte moren hans og hun hadde ikke lyst å komme hit. Opplevde meg så fiendtlig. Så da skal min samboer, min sønn og hans mor tilbringe helgen sammen skjønner jeg. Altså dere ser tegningen. Han virker ikke interessert i noe annet enn sin mor om dagen. Han sier han er lei av meg, vil helst ikke være med meg. 

Er dette veldig rart eller? Kan informere om at hun ikke har opphold og kommer på type visum og må dra lange perioder til Iran. Jeg forstår at de vil være mye sammen og jeg har sagt de må bare komme ofte. Men hvorfor har han blitt så aggressiv? Og hvorfor tåler han ikke et nei? Jeg kan jo ikke bli med på alt moren hans ønsker?

Noen tanker? Veldig merkelig situasjon. Noen som vet noe om dette og iransk kultur? Er det noe jeg ikke forstår? Slutter de aldri å være barn i møte med foreldrene? Han er så drittsur om dagen, jeg er drittlei. 

Anonymkode: b071a...dd5

Jeg synes ikke det er så merkelig egentlig. Jeg synes det er synd… men ikke rart. Han har fått familien hit og må oppføre seg som de forventer. Hvilket han gjør. Ikke noe rart i det hele tatt. Det er bare en helt annen versjon enn den han er når han er «norsk» og uten dem. Det kan bli vanskelig å leve med om dette blir jevnlig ja.

har selv mann fra Midtøsten, men heldigvis er han fortsatt bare snill og god når svigermor «flytter inn». Men, et annet land, noe mer vestlig anlagt, og jeg forsto fra vi møttes via mange samtaler at verdigrunnlaget vårt og vår oppvekst på den måten hadde vært overraskende lik faktisk. Så sånn sett bekrefter det jo inntrykket her. Men kanskje er det bare flaks.. er når familien kommer at man virkelig kjenner på kulturforskjellene. Det kan være vanskelig å forstår fullt ut. Kanskje heller akseptere og respektere, men finne en løsning. Er det egentlig krise om hun ønsker at barnet lærer persisk? Det kunne jo være en fin ting! For barnet også. Vår eldste er ivrig på å lære seg arabisk, det er jo bare kjempebra!! Ikke bare for å slå av noen fraser med svigermor, men å lære nye språk er jo gjerne positivt uansett. Så slikt kan du jo kanskje tenke å stille deg på deres side i? Ikke si at du aldri har tenkt på at han evt selv skulle ønske at barnet lærer persisk? Du må ha tatt stiling til hva du da gjør? For meg er det helt naturlig å støtte mannen i at det er fint om de lærer seg arabisk. De er tross alt halv arabiske. Så kanskje du skal se litt på hvor du evt kan støtte både han og hans families meninger. Det kan være godt for han også  

Anonymkode: b86b1...c82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg skjønner ikke at unge norske kvinner ikke kjenner til dette fra før og virker å bli helt overrasket og irriterte når det kommer for en dag. At slektsrelasjonene er slik i andre kulturer burde være allmennkunnskap og noe man må ta med i betraktningen når man går inn i forhold av denne typen. 
Eller som vi sier her på KG, har du bodd under en stein?

Anonymkode: 2b4e9...74c

Fordi han er en helt annen person når familien ikke er rundt han. Da er han som meg, oss nordmenn. Han trives nok best i den rollen og jeg tror han opplever det belastende å måtte imøtekomme familiens forventninger og krav. Det virker som de stresser han enormt og hele tiden maser om det ene og andre. Også tror jeg det medfører store konsekvenser for han å ikke imøtekomme dette og ingen vil jo komme i konflikt med nærmeste slekt. Og da er det vel lettere for han å be meg innrette meg, for jeg er bare en person. I møte med slekta har han vel ikke sjans.

Jeg vet ikke om han selv er klar over hvordan han har endret seg etter at moren kom og alt ble snudd på hodet. Det virker jo som han har mistet seg selv litt. Og man gjør kanskje det når man har bodd mesteparten av livet i et nytt land, men samtidig vokste opp i et annet land og ikke helt kan melde seg ut av de verdiene som ble lagt i dem som barn.

Kall meg gjerne dum, men det var en helt annen person jeg forelsket meg i. Dette med slekten er noe som jeg ikke var forberedt på. Greit nok at de er close og vil møtes mye. Det har jeg tilpasset meg. Min store undring er hvorfor han blir så J*vla sur over småting om dagen og forsvarer sine to gamle foreldre på absolutt alt. Står og skjeller ut sin egen datter fordi hun ytrer helt legitim kritikk og stiller kritiske spørsmål. Virker jo som disse to gamlingene er hellige. 

Ja kanskje jeg var dum. Men så var han også en J*lig dyktig skuespiller da i så fall. 

Anonymkode: b071a...dd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes ikke det er så merkelig egentlig. Jeg synes det er synd… men ikke rart. Han har fått familien hit og må oppføre seg som de forventer. Hvilket han gjør. Ikke noe rart i det hele tatt. Det er bare en helt annen versjon enn den han er når han er «norsk» og uten dem. Det kan bli vanskelig å leve med om dette blir jevnlig ja.

har selv mann fra Midtøsten, men heldigvis er han fortsatt bare snill og god når svigermor «flytter inn». Men, et annet land, noe mer vestlig anlagt, og jeg forsto fra vi møttes via mange samtaler at verdigrunnlaget vårt og vår oppvekst på den måten hadde vært overraskende lik faktisk. Så sånn sett bekrefter det jo inntrykket her. Men kanskje er det bare flaks.. er når familien kommer at man virkelig kjenner på kulturforskjellene. Det kan være vanskelig å forstår fullt ut. Kanskje heller akseptere og respektere, men finne en løsning. Er det egentlig krise om hun ønsker at barnet lærer persisk? Det kunne jo være en fin ting! For barnet også. Vår eldste er ivrig på å lære seg arabisk, det er jo bare kjempebra!! Ikke bare for å slå av noen fraser med svigermor, men å lære nye språk er jo gjerne positivt uansett. Så slikt kan du jo kanskje tenke å stille deg på deres side i? Ikke si at du aldri har tenkt på at han evt selv skulle ønske at barnet lærer persisk? Du må ha tatt stiling til hva du da gjør? For meg er det helt naturlig å støtte mannen i at det er fint om de lærer seg arabisk. De er tross alt halv arabiske. Så kanskje du skal se litt på hvor du evt kan støtte både han og hans families meninger. Det kan være godt for han også  

Anonymkode: b86b1...c82

Joda det er helt greit at han lærer persisk. Det blir sikkert bare stas. Takk for fint svar, enig i mye. Jeg har trengt litt tid, for jeg fikk først litt sjokk av hvordan de forholdt seg til hverandre. Jeg er norsk og i min familie møtes vi nå og da, men som regel er noen timer nok. Og vi overnatter ikke alle sammen i flere dager, vi blir da rett og slett drittlei hverandre og trenger space. Nordmenn er vel kjent for det der, å trenge personal space. De må jo ikke bli såra over at jeg noen ganger takker nei! Og jeg har faktisk lite lyst til å sitte fanget på hytter og i leiligheter med 10-15 mennesker rundt meg non stop som attpåtil snakker på et språk jeg ikke forstår. En middag, en kaffe, en aften sammen her og der, kjempekoselig! Men jeg kan jo ikke bli perser fordi jeg er sammen med en? Like lite som han kan bli nordmann. Jeg tenker han valgte jo også å bli sammen med noen fra en annen kultur, er vel ikke bare jeg som skal innrette meg? 

Anonymkode: b071a...dd5

[AnonymBruker]

23 hours ago, AnonymBruker said:

  

Tror jeg bare ville hevet stemmen og sagt at han mister deg, sønnen og datteren sin med sånn oppførsel. Og hvis han ikke skjerper seg så reiser dere til foreldrene dine så han kan få smake på livet uten dere. For med sånn oppførsel er det det som kommer til å skje. 

Anonymkode: 709da...088

Men det er da hans barn også? Hun kan ikke ta fra ham barna hans? Hæh?

Anonymkode: a51ad...1c9

[AnonymBruker]

Som om ikke denne teksten kan hjelpe deg å forstå, det høres ut for meg som om dette er situajonen i allefall. Og dette forgår i alle kulturer.

https://www.quora.com/How-would-you-explain-the-narcissistic-mother-scenario-What-are-explanations-of-flying-monkeys-scapegoat-daughter-son-narcissistic-supply-golden-child-treating-children-like-extensions-of-the-mother-etc

 

 

Anonymkode: 3a3d0...83f

[AnonymBruker]

https://medium.com/little-red-survivor/whats-a-flying-monkey-be887bd4781b

Anonymkode: 3a3d0...83f