Føler på en tristhet over at jeg fant den store kjærligheten etter at vi begge hadde fått barn

[AnonymBruker]

Jeg tenkte aldri på dette før. Men nå føler jeg på en veldig tristhet over at vi sammen aldri får oppleve skikkelig det fellesskapet og følelsen av å være en kjernefamilie vi to med bare felles barn. Vi skal ikke ha noen felles, så det er ikke et alternativ å få felles barn.

Min svigerfamilie er ikke besteforeldre, tante og onkler til mine barn. Jeg har blitt tatt godt i mot, men føler likevel at vi mangler den lille ekstra biten som binder oss sammen. 

Er det noen andre som har følt på denne sorgen eller sårheten? Den kom veldig uventet på meg, og ikke noe jeg hadde tenkt over i det hele tatt før følelsene våre ble veldig dype.

Må bare få legge til at jeg elsker både biobarna og bonusbarna, så det har ingenting med dem å gjøre ❤

Anonymkode: 724d1...c7c

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon: Møtte min store kjærlighet etter skilsmissen, og vi har mine og dine barn. Det føles til tider litt sårt at vi ikke skal ha felles barn, men samtidig gjør det at vi har en del tid sammen som par bare vi to. Det nyter vi til det fulle. Vi har romslig økonomi, så vi kan dra på helgeturer, fjellturer, gå ut å spise, dra på konsert eller teater, invitere venner på besøk eller bare roe ned hjemme oss to. Da kan vi ha sex når som helst, hvor som helst. Småbarnstida tok knekken på ekteskapet med eksen, så jeg er mest glad for at det ikke blir flere barn. Prøvd å vinkle situasjonen slik? 

Anonymkode: 1adba...191

[AnonymBruker]

Takk for fint svar❤ 

Prøver å tenke på det sånn. Men vi har dessverre nesten aldri barnefri. Mine barn bor hos meg 99% og han har sine 70%. Så det er som regel 1-6 barn eller ungdommer tilstede når vi er sammen. Kjæresten er veldig hjemmekjær også så sjeldent vi finner på så veldig mye utenfor hjemmet dessverre. Vi burde nok bli flinkere der!

Føler rett og slett vi får for lite tid sammen. Mens hvis vi hadde møttes som single og barnløse kunne vi vært sammen hele tiden og bygd opp mot en fremtid sammen. Savner rett og slett den følelsen jeg hadde med eksen der det var vår lille kjernefamilien. Men jeg savner IKKE eksen altså. Bare den følelsen av at begge elsket barna våre like mye og at vi hadde felles mål om hus og hjem. Nå eier jeg og kjæresten hvert vårt hus. 

Utroskap og diverse annet tok knekken på forholdet med eksen. Og jeg har det jo så uendelig mye bedre nå. Bare sliter med disse følelsene av at forholdet vårt ikke er like ekte når vi ikke bor sammen eller har barn sammen. 

 

Anonymkode: 724d1...c7c

[AnonymBruker]

Dette får du ikke gjort noe med. Skulle tro sorgen var større om det var vanskelige kår for samarbeid og kjølig svigerfamilie.

Men så lenge man er omgitt av rause mennesker som godtar at noen merkedager og løsninger blir litt annerledes enn man hadde håpt på så tenker jeg at det er en liten regning med tanke på hva man har oppnådd hvis man er i et godt parforhold.

Anonymkode: 142e1...8cc

[*Budeia*]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for fint svar❤ 

Prøver å tenke på det sånn. Men vi har dessverre nesten aldri barnefri. Mine barn bor hos meg 99% og han har sine 70%. Så det er som regel 1-6 barn eller ungdommer tilstede når vi er sammen. Kjæresten er veldig hjemmekjær også så sjeldent vi finner på så veldig mye utenfor hjemmet dessverre. Vi burde nok bli flinkere der!

Føler rett og slett vi får for lite tid sammen. Mens hvis vi hadde møttes som single og barnløse kunne vi vært sammen hele tiden og bygd opp mot en fremtid sammen. Savner rett og slett den følelsen jeg hadde med eksen der det var vår lille kjernefamilien. Men jeg savner IKKE eksen altså. Bare den følelsen av at begge elsket barna våre like mye og at vi hadde felles mål om hus og hjem. Nå eier jeg og kjæresten hvert vårt hus. 

Utroskap og diverse annet tok knekken på forholdet med eksen. Og jeg har det jo så uendelig mye bedre nå. Bare sliter med disse følelsene av at forholdet vårt ikke er like ekte når vi ikke bor sammen eller har barn sammen. 

 

Anonymkode: 724d1...c7c

Som om jeg skulle skrevet det selv. Føler med deg, og skjønner akkurat hva du mener ❤ Prøver å lage meg en god hverdag med mannen, og fokusere på alt det positive rundt oss. Men sorgen over å dessverre ikke være kjernefamilie med han - er der, og kan slå meg hardt noen ganger.

[Marimma]

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg og mannen både bor og venter barn sammen, men jeg kjenner likevel på følelsen du beskriver (han har et barn fra tidligere). Man vil aldri få en "hel" familie, og det vil alltid være en tredjepart (det andre barnets mor) som påvirker hvordan vi legger opp familiehverdagen vår. Det er en slags sorg for meg og, så jeg kan se for meg at den er enda større hos deg. Jeg tror det rett og slett er konsekvensen av oppbrutte familier, selv om det er riktig at mange forhold tar slutt. Ville jo aldri vært sammen med noen andre enn mannen min heller - han er den jeg vil dele livet med. Likevel føler jeg at vi ikke er originalen, men en kopi som aldri vil kunne bli helt riktig.  Er planen at dere flytter sammen når barna er større og flytter ut? Har du noe der i fremtiden som du kan se frem til sammen med han?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Takk for fint svar❤ 

Prøver å tenke på det sånn. Men vi har dessverre nesten aldri barnefri. Mine barn bor hos meg 99% og han har sine 70%. Så det er som regel 1-6 barn eller ungdommer tilstede når vi er sammen. Kjæresten er veldig hjemmekjær også så sjeldent vi finner på så veldig mye utenfor hjemmet dessverre. Vi burde nok bli flinkere der!

Føler rett og slett vi får for lite tid sammen. Mens hvis vi hadde møttes som single og barnløse kunne vi vært sammen hele tiden og bygd opp mot en fremtid sammen. Savner rett og slett den følelsen jeg hadde med eksen der det var vår lille kjernefamilien. Men jeg savner IKKE eksen altså. Bare den følelsen av at begge elsket barna våre like mye og at vi hadde felles mål om hus og hjem. Nå eier jeg og kjæresten hvert vårt hus. 

Utroskap og diverse annet tok knekken på forholdet med eksen. Og jeg har det jo så uendelig mye bedre nå. Bare sliter med disse følelsene av at forholdet vårt ikke er like ekte når vi ikke bor sammen eller har barn sammen. 

 

Anonymkode: 724d1...c7c

Har det på akkurat samme måte. I tillegg virker det som han er ganske glad i å være litt alene, altså uten meg. Han er sikkert blitt vant til det etter noen år alene (med barn da.) Så tror ikke vi kommer til å flytte sammen.

Anonymkode: a38b9...a6e

[AnonymBruker]

Haha jeg på min side er så glad forholdet til min kjære ikke blir forsuret av alle forventninger og krav og småbarnsstress som ødela begge våre tidligere forhold (til dem vi fikk barn med.) Bare oss, kjærligheten og noen flotte store barn og ungdommer❤️😀

Anonymkode: 6a331...f77

[AnonymBruker]

Jeg kan på en måte forstå det. For meg så tror jeg at det har mest med biologi og ikke så mye fornuft. 

For han er jo den flotteste mannen i verden, jeg vet jo allerede at han er en fantastisk pappa. Så ser jeg for meg hvor flott dette barnet hadde vert, med det beste av hans og mine gener. Ja det er lett å drømme seg bort, særlig i visse deler av syklusen kjenner jeg😅🙈 

Men, det er ett soleklart men her. For jeg har ikke lyst på småbarn igjen, alt det styret, alle våkenettene og det som følger med. Jeg har virkelig ikke lyst på å begynne på ny igjen.

Så vi nyter hverandre til det fulle og setter pris på nettopp det, at vi har tid og overskudd til hverandre i mye større grad nå enn hva vi hadde hatt om vi hadde en baby å ta vare på. 

Anonymkode: 20840...d54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenkte aldri på dette før. Men nå føler jeg på en veldig tristhet over at vi sammen aldri får oppleve skikkelig det fellesskapet og følelsen av å være en kjernefamilie vi to med bare felles barn. Vi skal ikke ha noen felles, så det er ikke et alternativ å få felles barn.

Min svigerfamilie er ikke besteforeldre, tante og onkler til mine barn. Jeg har blitt tatt godt i mot, men føler likevel at vi mangler den lille ekstra biten som binder oss sammen. 

Er det noen andre som har følt på denne sorgen eller sårheten? Den kom veldig uventet på meg, og ikke noe jeg hadde tenkt over i det hele tatt før følelsene våre ble veldig dype.

Må bare få legge til at jeg elsker både biobarna og bonusbarna, så det har ingenting med dem å gjøre ❤

Anonymkode: 724d1...c7c

Kan du ikke bare være glad for at du fant den store kjærligheten istedenfor å henge deg opp i det negative og det du ikke kan få? Du fant den store kjærligheten,  alle går godt overens og dere har blitt tatt vel imot. Men takknemlig.. nei...  

Anonymkode: 6a9e8...307

[AnonymBruker]

Jeg skjønner så godt at dette er ordentlig vondt. Kjernefamilien hvor foreldrene lykkelig holder sammen er noe man får presentert som et ideal fra tidlig av, med hele familien flettet sammen som et trygt nettverk. At du har en slags livssorg over at livet ikke ble som du ønsket, og at du ikke kan få det med mannen du elsker, er så forståelig.

Tillat deg å kjenne på disse følelsene. Vær god mot deg selv, ta det innover deg. Jeg tror du må være i det som er vondt før du kan klare å faktisk glede deg over de positive sidene. Sørge ferdig. Og kanskje vil du kjenne på dette i lang tid. Men målet må være at det gjør mindre vondt. Mindre rått.

 Først da vil du klare å også glede deg over det som er fint, som å slippe at småbarnstiden tar knekken på alle gode følelser mellom deg og partneren. Eller at dere kan holde på kjæreste-og nyforelsketfølelsen lengre fordi dere ikke bor sammen. Det er mange måter å være kjærester og familie på, tross alt. Men ta deg selv og sorgen på alvor❤️

Anonymkode: 1dda1...a48

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg kan på en måte forstå det. For meg så tror jeg at det har mest med biologi og ikke så mye fornuft. 

For han er jo den flotteste mannen i verden, jeg vet jo allerede at han er en fantastisk pappa. Så ser jeg for meg hvor flott dette barnet hadde vert, med det beste av hans og mine gener. Ja det er lett å drømme seg bort, særlig i visse deler av syklusen kjenner jeg😅🙈 

Men, det er ett soleklart men her. For jeg har ikke lyst på småbarn igjen, alt det styret, alle våkenettene og det som følger med. Jeg har virkelig ikke lyst på å begynne på ny igjen.

Så vi nyter hverandre til det fulle og setter pris på nettopp det, at vi har tid og overskudd til hverandre i mye større grad nå enn hva vi hadde hatt om vi hadde en baby å ta vare på. 

Anonymkode: 20840...d54

hund?...

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (7 minutter siden):

hund?...

Man blir ganske bunden av hund også så det utgår i grunnen. Det er vel derfor jeg tenker at det er noe biologisk i meg som ønsker dette, sånn innimellom. 

Mannen min vil heller ikke ha flere barn, vi har 6 stk til sammen og det er da nok i massevis, men hadde han endret mening så tror jeg at jeg hadde hatt vanskelig for å si nei😅

Anonymkode: 20840...d54

[AprilLudgate]

Spørsmålet er jo om samlivet hadde vært like bra med felles barn?

Det er en grunn til at statistikken på samlivsbrudd er på topp i barnas 0-2 år, og det er ikke nødvendigvis bare fordi den ene parten plutselig er en megadust. 

Endret 10. mars 2022 av Fløff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Man blir ganske bunden av hund også så det utgår i grunnen. Det er vel derfor jeg tenker at det er noe biologisk i meg som ønsker dette, sånn innimellom. 

Mannen min vil heller ikke ha flere barn, vi har 6 stk til sammen og det er da nok i massevis, men hadde han endret mening så tror jeg at jeg hadde hatt vanskelig for å si nei😅

Anonymkode: 20840...d54

Hvor gammel er du? Om du fremdeles er i fruktbar alder kan du jo prøve å overtale han.

Anonymkode: 3677b...e0c

[AnonymBruker]

Naboen min hadde en veldig dårlig mann. Han døde og hun fant en annen. Den andre mannen hadde skilsmisse bak seg og eks kona var ikke noe god person. 

Begge hadde barn på hver sin kant. Barna vokste opp og flyttet og da det skjedde var det så fint å se hvordan de elsket hverandre, reiste,besøkte barna fra tyskland til australia. De var så fri og så elsket de hverandre. De kunne sette seg i bilen og kjøre på tvers av europa og en kunne se hvor lykkelige de var. Og de elsket alle barn.

Anonymkode: 16010...26b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvor gammel er du? Om du fremdeles er i fruktbar alder kan du jo prøve å overtale han.

Anonymkode: 3677b...e0c

Jeg er i slutten av 30 årene. Det kunne ikke ramle meg inn å få barn med mannen min om han måtte overtales. Da forsvinner jo hele magien rundt det egentlig. 

Da er det bedre å fokusere på det vi har, her og nå istedenfor å tenke på hva som kunne ha vert. 

Anonymkode: 20840...d54

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange fine svar ❤ er veldig godt å se at jeg ikke er den eneste som føler på disse følelsene 😊 

Er som noen sier, føles ut som at vi er liksom ikke originalen. 

Jeg hadde 10 vanvittig turbulente år med eksen, og har det jo så fantastisk mye bedre nå❤ Vi har det så utrolig bra sammen og elsker hverandre himmelhøyt❤ Og det er nok kanskje også derfor at det føles litt sårt at det er flere involvert.

Selv om jeg har et godt forhold til bonusbarna sin mor, så er det så mye ekstra som må planlegges i forhold til moren til barna. Samvær, ferier, møter, oppfølging, osv

Og det er henne han samarbeider med ang deres barn (naturligvis) mens jeg må samarbeide med eksen. 

Men jeg er enig i dere som sier jeg er heldig som har funnet kjærligheten på ny:) for det er absolutt sant! Jeg er veldig veldig heldig ❤

TS

Anonymkode: 724d1...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Tusen takk for mange fine svar ❤ er veldig godt å se at jeg ikke er den eneste som føler på disse følelsene 😊 

Er som noen sier, føles ut som at vi er liksom ikke originalen. 

Jeg hadde 10 vanvittig turbulente år med eksen, og har det jo så fantastisk mye bedre nå❤ Vi har det så utrolig bra sammen og elsker hverandre himmelhøyt❤ Og det er nok kanskje også derfor at det føles litt sårt at det er flere involvert.

Selv om jeg har et godt forhold til bonusbarna sin mor, så er det så mye ekstra som må planlegges i forhold til moren til barna. Samvær, ferier, møter, oppfølging, osv

Og det er henne han samarbeider med ang deres barn (naturligvis) mens jeg må samarbeide med eksen. 

Men jeg er enig i dere som sier jeg er heldig som har funnet kjærligheten på ny:) for det er absolutt sant! Jeg er veldig veldig heldig ❤

TS

Anonymkode: 724d1...c7c

Hvor gammel er du da Ts? Og hvor gamle er barna?

Anonymkode: dd780...cc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for mange fine svar ❤ er veldig godt å se at jeg ikke er den eneste som føler på disse følelsene 😊 

Er som noen sier, føles ut som at vi er liksom ikke originalen. 

Jeg hadde 10 vanvittig turbulente år med eksen, og har det jo så fantastisk mye bedre nå❤ Vi har det så utrolig bra sammen og elsker hverandre himmelhøyt❤ Og det er nok kanskje også derfor at det føles litt sårt at det er flere involvert.

Selv om jeg har et godt forhold til bonusbarna sin mor, så er det så mye ekstra som må planlegges i forhold til moren til barna. Samvær, ferier, møter, oppfølging, osv

Og det er henne han samarbeider med ang deres barn (naturligvis) mens jeg må samarbeide med eksen. 

Men jeg er enig i dere som sier jeg er heldig som har funnet kjærligheten på ny:) for det er absolutt sant! Jeg er veldig veldig heldig ❤

TS

Anonymkode: 724d1...c7c

Fokuser på hvor heldige dere er som slipper å gå gjennom all påkjenning med å få barn, nattevåk, hormoner osv.

Jeg skjønner godt følelsene dine men det er jammen med mye positivt ved å «slippe» å få barn sammen også ❤️

Anonymkode: 638ed...1d0