Så lei meg

[Gjest Gjest_lille meg_*]

I dag er det barnas dag i grenda vår,jeg var med barna i maks. 30 min. Så nå er mannen å barna der å koser seg alene,var nesten på gråten når jeg gikk derifra. Føler meg så totalt mislykket,har lenge følt at jeg ikke passer inn i grenda jeg bor.Vi har bodd her i litt over ett år nå, å enda har jeg ingen venner osv. Skjønner at det tar tid å opparbeide seg en omgangskrets, men så jo i dag at det faktisk er folk som flyttet hit etter oss som har sklidd rett inn i miljøet. Vet bla. at damene har forening på rundtur,hvorfor blir da ikke jeg innvitert?

Nå er ikke jeg av den utadvendte sprudlende typen,men kan da ikke tenke meg at det må være ett krav. Har flere ganger bedt folk inn på kaffe osv. men ingen som stikker oppom for en kaffetår. Føler meg så forferdelig ensom, å vet ikke helt hva jeg skal gjør. Kan jo nesten ikke tvinge folk til å like meg heller!

Kjenner at det svir skikkelig hver gang jeg på en måte blir avvist, er jo ikke så mye som ett hei eller ett smil å få når jeg kommer.Men er jeg derimot i barnehagen så er hun ene så smilende å snakkesalige, har jo forstått at hun bare gjør jobben sin da Har en rekke hendelser jeg ikke gidder å gå inn på, synes det er så trist at voksne folk får seg til å drive med slik utfrysning av enkeltpersoner

[Gjest Gjest]

Stakkars deg,har dessverre ingen råd å komme med,men vil bare si at det er ikke bare du som har det sånn.

Jeg flyttet til byen der jeg nå har bodd i 8 år,og føler det samme som deg,ingen tar kontakt eller hilser når jeg har vært på tilstelninger i forb.med skoleavslutninger for mine 2 barn.

Det er såvidt jeg har greid å holde tilbake tårene til jeg har kommet hjem,da har jeg stortutet!(selvsagt ikke når barna hørte det)

Det har vært så vondt,og er det enda,når jeg møter foreldre fra klassen deres og de snur seg bort,men jeg og har begynt å bare se ned i bakken nå,gidder ikke å prøve å hilse.

Beklager jeg ikke kunne trøste deg men du er ikke alene

[Mrs. K]

Du skriver selv at du ikke er av den utadvendte og sprudlende typen. Det er jeg heller ikke og min sjenerthet har blitt tolket som arroganse og dermed har folk ikke hatt lyst å komme i kontakt med meg. Det er lettere for folk å ta kontakt med en utadvendt person og det er nok der du må jobbe litt. Det måtte jeg.

Mitt råd til deg at at du selv må ta kontakt med naboer, foreningsdamer og barnehageforeldre, klistre et smil på når du går på butikken, gå tur og si hei til dem du møter.

Når du går hjem fra et arrangement forsterker det bare de andres inntrykk av "at de er ikke gode nok for deg"

[Varja]

Uff, det var trist at du har det sånn. Kanskje det går an å bli kjent via barselgruppe på helsestasjonen (hvis barna fortsatt er små) eller at du kan engasjere deg i en fritidsaktivitet de er med på (hvis de er større)? Jeg mener skoleorkesteret eller speidern eller noe slikt har jo alltid behov for voksne som kan bidra. Samtidig blir man kjent med andre foreldre. (Var bare en tanke).

Bor selv i et rekkehusområde og har ikke særlig kontakt med naboene her. Har ikke gjort noe spesielt for det heller, for jeg har rett og slett ikke tenkt på det! For meg er naboer noen man veksler noen ord med når det faller seg sånn og man tilfeldigvis møter dem ute. Når det er dugnad så blir vi jo litt bedre kjent. Å be noen hjem til meg har jeg rett og slett ikke tenkt på. Burde jeg gjort det? Håper ikke noen av naboene mine er fornærmet for det! (Vi har bodd her omtrent et år og ikke hilst på alle i rekka engang). Blir liksom til at jeg kommer hjem fra jobben og ordner med mitt og i helgene så drar vi på tur et eller annet sted.

Vel, prøver å si at innlegget ditt fikk meg til å tenke litt. Kanskje vi alle burde gjøre en innsats for å bli litt bedre kjent med hverandre. Og jeg håper virkelig det går bedre for deg. Jeg synes det er prisverdig at du har gjort en innsats for å bli kjent med de andre ved å invitere hjem osv!

Endret 29. oktober 2005 av Varja